Hjemme på sommerferie, stor krise med min far

[Anonym bruker]

Er hjemme hos foreldre og en liten kommentar hvor jeg var litt kritisk mot min far gjorde at han av en eller annen grunn eksploderte. Det var en liten kritikk, på noe som sannsynligvis er sant, en observasjon fra min side på noe han kanskje burde gjøre annerledes.

 

Uansett....jeg sa det på en helt grei måte og buste ikke frem om noe, men han sprakk, bokstavelig talt nesten.

 

Jeg skjønner jo at det ligger masse i bunn her, noe som jeg vet om og sikkert mye jeg ikke vet. Men han har nå gått i vranglås og vil ikke snakke med meg mer. Mamma har prøvd å snakke med han men man skulle tro jeg hadde anklaget han for noe alvorlig - han er ikke til å rikke og sier at nå skal han kun tenke på seg selv og har ikke lyst til å prate om dette noe mer.

 

Jeg og pappa har alltid hatt utrolig nær kontakt, og prater om alt og inget. Jeg har ofte vært en tålmodig lytter når han har forbannet seg over ditt og datt. Vi er ofte enige og kan være ganske kritiske begge to - men jeg legger ikke så mye i det...det er mer at jeg reagerer på folk, rett og slett. Men så plager det meg ikke noe mer...tydelig at det er annerledes for han.

 

Skal jeg sitte å ha dårlig samvittighet for dette....tross alt jeg som utløste verdenskrigen? Jeg føler for å distansere meg så mye jeg bare kan...men er redd for å miste han helt hvis jeg gjør det. 

Anonymous poster hash: be2f1...432

[Mrs Smith]

Du må jo ha truffet spikeren til de grader, følsomt tema for han?

Ikke så mange godf råd herfra, han høres temmelig sta ut. Prøv og snakk med han, alene.

[Anonym bruker]

Ganske umulig å svare på når jeg ikke vdt hva du beskyldte han for synes jeg...

 

Anonymous poster hash: 24c38...329

[Anonym bruker]

HI

Nei...du trenger ikke å vite hva. Det var som sagt en liten kommentar som gjaldt hans oppførsel samme dag...ikke noe stort, jeg sa det veldig pent at jeg syntes at han ikke burde gjort det han gjorde fordi den personen han gjorde det ovenfor kanskje kunne ha reagert på det. 

 

Ønsket ikke å starte noe krangel...bare syntes at det var litt unødvendig. Kjenner jeg vipper mellom å være lei meg og å ha lyst til å dra hjem...men da lager jeg jo bare mer bråk. Men jeg orker ikke å være lei meg for dette....jeg VET at jeg ikke har sagt noe slemt og jeg VET at han overdriver. Men han mener han har rett og jeg ser ingen god utvei. Aaaargh!!

Anonymous poster hash: be2f1...432

[Anonym bruker]

Dere har jo tydeligvis helt forskjellig syn på dette. DU synes det er en bagatell, DU synes du sa fra på en grei måte...

 

Hans reaksjon forteller at han overhodet ikke er enig i det.

 

Hvem av dere som har rett vet ikke jeg for jeg hørte ikke hva som ble sagt og på hvilken måte

 

Enten har du vært ufin flere ganger og dette fikk begeret til å renne over for han, eller du traff spikeren på hodet og han ble dødsflau og beskytter seg ved å bli sinna?

 

Anonymous poster hash: 24c38...329

[Anonym bruker]

Vet du hva? Synes du skal droppe hele greia og evt be om unnskyldning selv om du ikke gjorde noe galt. Vi har ikke foreldrene våre for bestandig og det er ikke alle som får sjansen til å si verken unnskyld eller farvel. Dette virker som en bagatell og selv om det er han som er teit : ordn opp i det og hygg dere sammen !

 

Anonymous poster hash: c4bcf...eac

[Anonym bruker]

Hvis kritikken er berettiget synes jeg du bør stå på ditt. Ærlig talt, et voksent menneske må da tåle å få kritikk. 

 

Anonymous poster hash: f224c...6c6

[Anonym bruker]

Har du forsøkt å be ham om unnskyldning? Du har jo tydeligvis såret ham skikkelig selv om ikke det var din mening.

 

Anonymous poster hash: 5731a...6ef