Noen her som praktiserer tilknytningsomsorg?

[Anonym bruker]

Fortell gjerne om deres erfaring med f.eks samsoving/overgang til egen seng, nattamming osv. Får dere noen reaksjoner fra familie/venner? Andre ting?

 

Anonymous poster hash: d3822...771

[Anonym bruker]

Hva mener du med praktisering av tilknytningsomsorg? Er det noen foreldre som ikke praktiserer deete (da tenker jeg på vanlige, oppegående foreldre)

Anonymous poster hash: 4db04...9bc

[Anonym bruker]

Samsover fortsatt (hun er 4 år) og det fungerer for oss veldig bra. Hun sover fint alene hos andre, om noen mener det er et argument mot samsoving, men hjemme sover vi best sammen.

Praktiserer selvregulert spising og verken belønner eller straffer i matsituasjoner. Hun spiser det hun ønsker, av det som blir servert (lager ikke ekstra eller annen mat til henne) og i den mengden hun ønsker.

Mye trøst, mye kos, tid til samtaler og vanlige ting som alle gjør. Det som kanskje skiller seg mest ut nå er samsovingen, matsituasjonen og at jeg passer på å rose henne mer enn selve handlingen - fører til økt selvfølelse.

 

Bortsett fra samsovingen har jeg ikke mottatt negative reaksjoner, men de som har hatt henne på overnatting endrer gjerne den negative holdningen til positiv når de ser hvor trygg hun er også hos andre.

Anonymous poster hash: fe160...1f0

[❤lille stjerne❤]

Samsoving fungerer utmerket her, akkurat som med første barnet. Deilig å ha babyen inntil, slipper å ligge med øra på stikk for å lytte og superenkelt å amme i halvsøvne. Gikk greit å venne eldste til egen seng, tok noen kvelder og satt ved senga til hun sovna og så et par kvelder i døråpningen og så var det greit. Bruker også mye bæresjal og mei tai.

[Anonym bruker]

 

Hva mener du med praktisering av tilknytningsomsorg? Er det noen foreldre som ikke praktiserer deete (da tenker jeg på vanlige, oppegående foreldre)

 

Anonymous poster hash: 4db04...9bc

Mener dette: http://www.tilknytningspedagogene.no/tilknytningsbloggen/tilknyttet-oppvekst/146-hva-er-tilknytningsomsorg

 

Ut ifra hva jeg kan se her inne, og ut ifra kommentarer fra andre ellers, er det langt fra alle som praktiserer dette. HI.

 

Anonymous poster hash: d3822...771

[Anonym bruker]

Tilknytningsomsorg høres så "overdrevent" ut. Så kategorisert.

 

Jeg knytter meg naturligvis til barna våre - samtidig som de gjensidig knytter seg til oss - ettersom og mens vi elsker dem og gir dem omsorg og kjærlighet. Som bare finnes der i kropp og sjel.

 

Vi lar barna sove hos oss når de vil. Som regel sovner minstemann mens en av oss ligger ved siden av. (Men de har egne rom med egne senger og det er aldri noe problem å legge dem der de gangene vi vil ha sengen for oss selv...) Det er jo dagens høydepunkt! Deilige myke barnehender rundt halsen min.. Fine ord, myke koser, sang, bok... Fin avslutning på dagen - det roer oss foreldre like bra som barna.

 

Det har altså aldri vært noen stor overgang til egen seng, det har bare skjedd gradvis at de ønsker å sove alene; størstemann vil legge seg i egen seng hver natt. Bortsett fra ved sykdom. Han er nå fem år og det har allerede vært slik i et par år.

 

Jeg ammet i ca ett år med han, to år med nestemann, og jeg vet ikke hvor lenge denne siste runden tar.

 

Angående nattamming så har dette vært det mest slitsomme med hele babyperiodene - samtidig om det har vært fint og koselig! Jeg har ikke latt barna gråte seg i søvn, men tatt avvenningen litt om litt. Noen netter med mer skrik enn andre - barna våre får gråte Så lenge grensen min er nådd og jeg trenger søvn, så finnes det ingen nåde. Da må puppen vente. Og pappa må trøste. Men i øyeblikket kan eg ikke huske at det var så ille, eller varte så lenge, eller at det ikke var "verdt det." For det var det

 

Hva omgivelsene sier? Til hva? Amming? Hvordan vi så gjerne sover med de? Ikke så mye tror jeg. Vi velger jo dette selv og tror jo fast og bestemt på at vi gjør det beste for ungene våre.

 

De største reaksjonene får vi på det at vi utsetter barnehagestart, til de alle har blitt/blir tre år. Veldig mange i "kretsene" rundt oss skjønner ikke at vi

1) gidder.

2) ikke blir tullete av å være sammen med barna våre så pass mye.

3) ikke trenger mer penger.

4) virkelig nyter livet med de.

5) er umåtelig takknemlig over det livet har gitt oss.

6) ville valgt det samme om og om igjen

7) fremdeles er likestilte, ettersom det er eg, kvinnen, som har valgt å være hjemme mest.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 74115...ca9

[prekæs]

Hadde nok fått noe reaksjoner om jeg hadde kalt det tilknytningsomsorg, tror jeg:)

[Anonym bruker]

Jo, også mens de er babyer bærer vi dem i sjal/bæreseler. Men vi bruker også vogn - det som er mest praktisk og roer barnet best. Vi tvinger aldri noen til å spise opp maten på tallerkenen, men vi oppfordrer til å smake på all mat vi serverer. Barna får aldri spesialmat til dem selv... De spiser med både hender og skje, gaffel og kniv. Det som blir best...

 

Anonymous poster hash: 74115...ca9

[Anonym bruker]

Hadde nok fått noe reaksjoner om jeg hadde kalt det tilknytningsomsorg, tror jeg:)

Kalt hva tilknytningsomsorg?

 

Anonymous poster hash: 74115...ca9

[prekæs]

 

Hadde nok fått noe reaksjoner om jeg hadde kalt det tilknytningsomsorg, tror jeg:)

Kalt hva tilknytningsomsorg?

 

Anonymous poster hash: 74115...ca9

 

Det som nevnes i HI s innlegg. Det å kose, amme, evnt gi flaske, samsove lese for og småprate med barna sine er vel noe alle oppegående foreldre gjør. Visste ikke at det hadde noe navn engang jeg.

[Anonym bruker]

En kan jo kalle det hva en vil, men tilknytningsomsorg/attachment parenting har en del felles kjennetegn som er ramset opp i linken over. Jeg går ikke akkurat rundt og forteller folk at "jeg praktiserer tilknytningsomsorg", men jeg får noen kommentarer som går på dette med nattamming, samsoving, at jeg skjemmer bort ungen min fordi jeg ikke lar henne gråte seg i søvn osv. Så derfor ville jeg høre fra andre om erfaringer de har med dette som da kalles tilknytningsomsorg

 

HI

 

Anonymous poster hash: d3822...771

[prekæs]

 

 

Hadde nok fått noe reaksjoner om jeg hadde kalt det tilknytningsomsorg, tror jeg:)

Kalt hva tilknytningsomsorg?

 

Anonymous poster hash: 74115...ca9

 

Det som nevnes i HI s innlegg. Det å kose, amme, evnt gi flaske, samsove lese for og småprate med barna sine er vel noe alle oppegående foreldre gjør. Visste ikke at det hadde noe navn engang jeg.

 

Så det er sagt. Jeg samsov ikke.

[prekæs]

En kan jo kalle det hva en vil, men tilknytningsomsorg/attachment parenting har en del felles kjennetegn som er ramset opp i linken over. Jeg går ikke akkurat rundt og forteller folk at "jeg praktiserer tilknytningsomsorg", men jeg får noen kommentarer som går på dette med nattamming, samsoving, at jeg skjemmer bort ungen min fordi jeg ikke lar henne gråte seg i søvn osv. Så derfor ville jeg høre fra andre om erfaringer de har med dette som da kalles tilknytningsomsorg

 

HI

 

Anonymous poster hash: d3822...771

Det tror jeg er vanlig å få kommentarer på, jeg syns du gjør rett og skjemmer ikke bort ungen:)

[Mineto]

I hjertet mitt kaller jeg det mors- og farsfølelse. Hold deg til den du, la deg styre av de tankene og følelsene, og så kan alle andre si hva de vil.

 

Du kan jo kontre med at du synes synd på alle unger som må gråte seg i søvn fordi foreldrene ikke gidder å bære, være tilstede eller tørre å høre på sine egne følelser. Fordi de vil optimalisere barnas søvnegenskaper (de har nok lest noen bøker om søvn og barnas faktiske behov..) og gjøre det beste ut av de (akkurat som om de er på jobb med et viktig oppdrag de skal dra i havn - da er det om å gjøre å prestere best!!) samtidig som de ønsker å minimalisere deres behov for nærhet. Nærhet skaper jo bare enda mer behov for nærhet... Det krever sin mor å være en mor.

 

Heia deg!

[Anonym bruker]

Jeg forstod vel ikke helt hva du mente med engang, men etter å ha lest linken du la ut forstod jeg bedre.

 

Jeg har vel praktisert det fra dag en... Barna er nå 3 år og 6 år, med tanke på nattamming gikk det over av seg selv i 2 årsalderen, ingen kamper eller krangler, det var bare ikke nødvendig... det ble mindre og mindre helt naturlig. Barna har egne rom med egne senger, og de har selv bestemt når de er klare til å sove der. Det har også gått helt smertefritt, selv om de stort sett kryper under dyna mi i 4-tiden uten at det plager meg i det hele tatt:) de ville sove i egne senger ca. fra 3-års alder...

 

Jeg har ikke fått noen negative reaksjoner fra noen på hvordan jeg oppdrar barna mine, det er fine unger som er sosialt oppegående og fornøyde. På helsestasjonen støttet de meg i nattamming, og så kun glade og fornøyde barn. Jeg har langt fra fri barneoppdragelse, men prøver heller å gå fora som et godt eksempel og forklare de hvorfor ting er som de er, og det forstår de... 

 

Jeg har aldri lest meg opp på pedagogikk eller bestemt meg for å være den ene eller andre type foreldre, men det er sånn som passer meg. Jeg legger til rette og tenker at dette huset er like mye deres hjem som mitt:) Vi har våre husregler, og de følger vi om vi er små eller store:)

Anonymous poster hash: 0ceab...a01

[Anonym bruker]

Takk for fine svar Lar meg ikke påvirke av andres kommentarer, selv om det kan bli slitsomt å høre på... Her er det magefølelsen/mammahjertet som styrer

 

HI

 

Anonymous poster hash: d3822...771

[Anonym bruker]

Du kan jo kontre med at du synes synd på alle unger som må gråte seg i søvn fordi foreldrene ikke gidder å bære, være tilstede eller tørre å høre på sine egne følelser. Fordi de vil optimalisere barnas søvnegenskaper (de har nok lest noen bøker om søvn og barnas faktiske behov..) og gjøre det beste ut av de (akkurat som om de er på jobb med et viktig oppdrag de skal dra i havn - da er det om å gjøre å prestere best!!) samtidig som de ønsker å minimalisere deres behov for nærhet. Nærhet skaper jo bare enda mer behov for nærhet... Det krever sin mor å være en mor.

 

 

 

Angrep er det beste forsvar? 

 

Blir så matt av at så mange ser så svart/hvitt på alt! De som velger å gjøre noe annet gjør det fordi det er best for dem og sine barn. 

 

 

Anonymous poster hash: 0ca4b...df3

[PrinsesseHengepupp]

Uavhengig av hva man kaller det; min erfaring er at dersom barna omsluttes av trygghet og ikke erfarer at endring er negativt vil de fleste forandringer gå ganske av seg selv. Løsrivning, utvikling og modning vil jo skje uavhengig av hvilken omsorgsmetode man velger, men med trygge barn går overgangene ofte lettere enn for de som ikke har samme erfaring. 

[Anonym bruker]

Samsover med det ene barnet som tydeligvis trenger det, det gjorde ikke eldste. Ingen av mine har skreket seg i søvn noengang. Minste sovner i sin egen seng men er på rommet til han har sovnet eller han sovner i fanget og legges i sengen sin. Våkner på kveld/ natt og kommer over i vår seng. Men ang mat så gjør jeg ikke som deg , de spiser når det er måltider og meningen å spise sammen. Men de må ikke spise mer enn de orker og det de liker , gjerne smake på ting de ikke liker men ingen tvang. Ang bleieslutt venter vi til de er klare selv til potte/ do. Eldste sluttet som 3 og ett halvt åring så sluttet jo ikke sent men ventet til han var klar.

 

Anonymous poster hash: 75aee...6cd

[*Miss Marple*]

Vi praktiserer visst det, ser jeg. Bare at jeg ikke visste det hadde noe navn.

 

Vi oppdrar barna på den måten som faller naturlig for oss og i det ligger det samsoving, amming så lenge barnet ønsker det, kos, ømhet og tydelig kjærlighet. Ingen av barna har grått seg i søvn.

 

Har aldri fått noen reaksjoner hverken på at toårigen sover med oss (i egen seng, men helt inntil vår seng) eller at jeg ammet til hun var halvannet år (da var vi vel fornøyd både mor og barn).

[Anonym bruker]

Venninnen min gjorde det, spessielt med sin yngste, ut fra hva du beskriver.

Det endte med amming til han var 4, samsoving til han var 13 (han er nå 16 og hun må fortsatt sitte på sengekanten til han sovner). Han vil ikke ta buss eller tog alene, vil ikke overnatte hos andre, liker å sitte på fanget eller tett inntil i sofaen, lager ikke mat til seg selv, kan ikke handle selv, vil ikke være alene hjemme mer enn maks 2 timer osv

Han er ikke mentalt tilbakestående, bare ekstremt knyttet til sin mor.

Anonymous poster hash: a54f6...b9e

[Anonym bruker]

 

Venninnen min gjorde det, spessielt med sin yngste, ut fra hva du beskriver.

Det endte med amming til han var 4, samsoving til han var 13 (han er nå 16 og hun må fortsatt sitte på sengekanten til han sovner). Han vil ikke ta buss eller tog alene, vil ikke overnatte hos andre, liker å sitte på fanget eller tett inntil i sofaen, lager ikke mat til seg selv, kan ikke handle selv, vil ikke være alene hjemme mer enn maks 2 timer osv

Han er ikke mentalt tilbakestående, bare ekstremt knyttet til sin mor.

 

Anonymous poster hash: a54f6...b9e

 

 

Moren min praktiserte tydeligvis også dette med mine yngre søsken, med omtrent samme resultat som beskrevet her. Jeg er glad hun ikke gjorde det samme med meg.

 

For all del, det kan sikkert fungere veldig bra for en del barn, men de er jo forskjellige, og kan nok respondere forskjellig på lik behandling. Jeg har ingen tro på at det finnes en mal som passer for alle. Selv ligger jeg ved siden av 2-åringen til hun sovner, men samsover ikke. Dette fungerer for oss.

 

Anonymous poster hash: 32ef9...064