Blir damer i Norge diskriminert på arbeidsplassen?

[Anonym bruker]

Har du blitt diskriminert noen ganger eller kjenner du noen som har blitt det? Slipper vi ikke til fordi menn bestemmer eller holder vi oss tilbake selv? Er det samfunnets forventninger som gjør at vi ikke blir sjefer?

 

Anonymous poster hash: 29767...e96

[Anonym bruker]

Jobbar i det offentlege, og må svare nei på spm. Eg har aldri opplevd å bli diskriminert på arbeidsplassen min, og veit heller ikkje om andre.

Men; typiske kvinneyrke (gjerne i det offentlege) er dårlegare betalt og har mindre fleksible arbeidstidsordningar enn typiske mannsyrke (gjerne i det private). Dette kan kanskje definerast som ei form for diskriminering.

Anonymous poster hash: b7cc5...3d0

[Anonym bruker]

Jeg har også jobbet i det offentlige, og jeg har fått uønsket seksuell oppmerksomhet av menn (klaps på rumpa, subtil berøring på private områder), lavere lønn, omgjøring av stilling til et lavere nivå. Ble sjef etterhvert da, og har bitt i fra meg både da jeg ble mobbet av mannlig sjef (han måtte bytte avdeling da han tirret på seg alle i avdelingen), og til de som behandlet meg som et objekt.

 

Jeg har mange ganger fått spm om familieplanlegging på jobbintervju.

 

Jeg føler meg i tillegg diskriminert pga utseendet mitt. Jeg ser for ung-jentete ut til alltid å bli tatt alvorlig. Kler meg i dress for å kompensere. Menn har dessverre mer naturlig autoritet.

 

Flere? Er det virkelig likestilling i norge i dag?

 

HI

 

Anonymous poster hash: 29767...e96

[Anonym bruker]

Gamle sjefen var gammel i sinn og sjel.

Jeg var dame og hørte hjemme på kjøkkenet.

Heldigvis var resten av gjengen positiv til å få en dame inn på huset.

 

 

Anonymous poster hash: 0901a...948

[Anonym bruker]

Aldri opplevd diskriminering, og ble ansatt i lederstilling av en mann.

Anonymous poster hash: 869f4...8cb

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd diskriminering noen ganger og seksuell trakasering noen ganger. Det har aldri vært mer enn jeg kunne takle, men ganske irriterende.

Anonymous poster hash: 403fb...867

[Anonym bruker]

Men hvis vi er så likestilt i Norge da og ikke blir diskriminert, hvorfor er da de fleste lederstillinger gitt til menn?

 

Det finnes jo selvfølgelig unntak, ex Erna Solberg m fl.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 29767...e96

[Anonym bruker]

Ja, jeg har blitt diskriminert to ganger i den tiden jeg jobbet i det private:

 

1. Var mellomleder da jeg gikk ut i svangerskapsperm, men da jeg kom tilbake hadde en mann fått stillingen med enn lønn på 100.000kr mer enn det jeg hadde.. Ble da degradert til å jobbe under ham.

2. Da jeg kom tilbake etter andre svangerskapsperm ble jeg tvunget til å ta en sluttpakke da ledelsen mente jeg jobbet mindre enn de andre... (logisk siden jeg hadde vært hjemme ett år...)

 

Vet om andre som har vært borti det samme dessverre...

 

Anonymous poster hash: 9ea5e...522

[Anonym bruker]

Har blitt diskriminert. Ikke fordi jeg er kvinne men fordi jeg var i "feil leir"

Sjefen i den "riktige leiren" fikk sparken ett år senere da. Det var tilfredsstillende.

 

Anonymous poster hash: 2c4d5...664

[Anonym bruker]

Jobber i det offentlige og har hatt flere ulike jobber. I hvert jobbintervju har jeg blitt spurt om hvor jeg ser meg selv om 5 år, om jeg har samboer, barn, om familieplanlegging osv.

Klart at svangerskap og lange permisjoner gjør sitt for at kvinner kan komme til kort.

Anonymous poster hash: 04287...ffd

[Anonym bruker]

Absolutt! Mange ganger! Lavere betaling, sexpress, diskriminering flere steder der jeg har jobbet, inkludert i skolevesenet.

 

Norge stor de har kommet kjempelangt, med det har vi ikke.

Anonymous poster hash: 3bd43...8d4

[Anonym bruker]

Ja, opplevd å bli diskriminert pga kjønn et par ganger. Sexpress og seksuell trakassering har jeg også opplevd på to ulike arbeidsplasser.

 

Det er ikke full likestilling mellomkjønnene i arbeidslivet!

Anonymous poster hash: 3402e...eb3

[Anonym bruker]

Har blitt diskriminert i arbeidslivet pågrunn av svangerskap. Offentlig stilling der jeg fikk tilbud om ett vikariat med mulighet for fast ansettelse, pga graviditet ble jobbtilbudet trukket tilbake da kontrakten skulle underskrives. Det ble lagt stort press på meg om å si fra meg tilbudet og beskrivelsen av meg og min person var ikke spesielt positiv og veldig kritikkverdig. Fikk etterhvert startet i stillingen som avtalt, men det var tøft å skulle "stå" i stillingen med tanke på prosessen og at dette forsåvidt skulle være en kompetent arbeidsgiver og at det var ett lite arbeidsmiljø der jeg stadig var utrygg på hvor mye informasjon de andre hadde. Saken ble av meg klaget inn til LDO der jeg fikk medhold og med hjelp av fagforening (representant fra hovedkontoret bistod i møte) ble det kommet frem til enighet om oppreisning. I dag drar jeg nytte av disse erfaringene i min nye jobb, men skulle helst vært foruten. Det er så absolutt diskriminering i arbeidslivet basert på kjønn/familieplanlegging og det er en altfor stor andel som er underrapportert.

 

 

Anonymous poster hash: 2bdaa...8d4

[Anonym bruker]

Uten tvil.

Nærmest hver eneste dag. 

Særlig menn foretrekker å forholde seg til mine mannlige underordnede. En av mine sjefer er helt tydelig på at han foretrekker mannlige ansatte, de blir jo mye flinkere enn de kvinnelige siden de ikke er så mye borte. 

Som kvinne må en jobbe mye, mye hardere for å bli hørt. Mens mannlige kolleger kan komme med utspill uten dokumentasjon og likevel bli hørt på. 

Kvinnelige underordene vil heller flørte/forholde seg til mannlige overordende. 

Problemer med å få forlenget kontrakter ved svangerskap. 

Listen er nesten uendelig. 

Det er langt igjen til likestilling i Norge. 

 

Anonymous poster hash: 5c9dc...2fe

[Brennheite Badeand]

Det forekommer nok. Jeg sitter selv i en ledende stilling på en arbeidsplass hvor det er flest menn. Har jobbet meg mange menn som har et kvinnesyn som ikke hører hjemme noe sted. Dem er det bare å sette på plass med en gang. Man kan ikke være hårsår som kvinnelig leder, det tror jeg er det som stikker kjepper i hjulene for mange kvinner. Jeg finner meg ikke å bli plukket på nesa, og finner meg heller ikke i at mine kvinnelige kollegaer utsettes for det samme.

[Brennheite Badeand]

 

Uten tvil.

Nærmest hver eneste dag.

Særlig menn foretrekker å forholde seg til mine mannlige underordnede. En av mine sjefer er helt tydelig på at han foretrekker mannlige ansatte, de blir jo mye flinkere enn de kvinnelige siden de ikke er så mye borte.

Som kvinne må en jobbe mye, mye hardere for å bli hørt. Mens mannlige kolleger kan komme med utspill uten dokumentasjon og likevel bli hørt på.

Kvinnelige underordene vil heller flørte/forholde seg til mannlige overordende.

Problemer med å få forlenget kontrakter ved svangerskap.

Listen er nesten uendelig.

Det er langt igjen til likestilling i Norge.

 

 

Anonymous poster hash: 5c9dc...2fe

Du har mange poeng her men det jeg tenker hele veien er HVORFOR FINNER VI OSS I DET?

Ja, kvinner må ofte bevise litt mer for å komme seg frem. Men hvorfor skal vi akseptere at det er greit at menn klatrer i hierarkiet med "bullshit" som de ikke har belegg for? Er deg ikke da vår oppgave å belyse det og stille kritiske spørsmål ved jobben de gjør fremfor å stå på sidelinjen og tie? Hvis vi vet at det ikke er hold i det de sier så skylder vi vel arbeidsgiveren å gjøre oppmerksom på det?

[Anonym bruker]

Så lenge kvinner går gravide, noe som kan gi høyere sykefravær, kreve mer tilrettelegging osv, de har lengst permisjon, har nå krav på betalt ammefri og tar flest syktbarndager så vil det nok alltid være sånn. Dette er jo en generalisering og selvfølgelig er det også mange som løser dette annerledes. Men som regel ikke.

 

I ny og ne kommer det også en artikkel om at kvinner har større sykefravær enn menn. Ikke et trekkplaster det heller.

 

Synd at det er sånn, men kan forstå en arbeidsgiver, kanskje ekstra godt i det private, at de velger en kandidat hvor statistikken sier at de vil være mindre borte fra jobb.

 

Anonymous poster hash: 8dea2...94e

[Anonym bruker]

 

Uten tvil.

Nærmest hver eneste dag.

Særlig menn foretrekker å forholde seg til mine mannlige underordnede. En av mine sjefer er helt tydelig på at han foretrekker mannlige ansatte, de blir jo mye flinkere enn de kvinnelige siden de ikke er så mye borte.

Som kvinne må en jobbe mye, mye hardere for å bli hørt. Mens mannlige kolleger kan komme med utspill uten dokumentasjon og likevel bli hørt på.

Kvinnelige underordene vil heller flørte/forholde seg til mannlige overordende.

Problemer med å få forlenget kontrakter ved svangerskap.

Listen er nesten uendelig.

Det er langt igjen til likestilling i Norge.

 

 

Anonymous poster hash: 5c9dc...2fe

Du har mange poeng her men det jeg tenker hele veien er HVORFOR FINNER VI OSS I DET?

Ja, kvinner må ofte bevise litt mer for å komme seg frem. Men hvorfor skal vi akseptere at det er greit at menn klatrer i hierarkiet med "bullshit" som de ikke har belegg for? Er deg ikke da vår oppgave å belyse det og stille kritiske spørsmål ved jobben de gjør fremfor å stå på sidelinjen og tie? Hvis vi vet at det ikke er hold i det de sier så skylder vi vel arbeidsgiveren å gjøre oppmerksom på det?

 

 

Kjekt om det hadde vært så enkelt. Men det er virkelig ikke så lett i gutteklubben grei. 

Jeg hever meg over det, jobber hardt og vet at det kommer til å lønne seg til slutt. 

 

Anonymous poster hash: 5c9dc...2fe

[Anonym bruker]

Jeg opplevde at min mellomlederstilling ikke eksisterte da jeg kom tilbake fra permisjon. Ble også informert av ledelsen at kun menn får lederjobber og at dersom disse får barn må de ta ut pappaperm gradert over flere år så det ikke blir for mye sammenhengende fravær.

 

Anonymous poster hash: c83ff...d75

[Anonym bruker]

Fikk tilbud om sluttpakke fra min lederstilling i privatnæring mens jeg var i permisjon, for "det var nok helt umulig å holde samme tempo som før med barn". Never mind at min mann var forberedt på å trappe ned.

 

Har aldri klart å finne en så bra jobb etterpå, og gutten er 5 år nå. Har hatt en annen lederstilling etterpå, men ser i ettertid at eierne ansatt bare tapere til prosjektselskapet fordi de regnet med at prosjektet ville feile. Noe det selvsagt gjorde, siden eierne ikke egentlig ønsket at prosjektet skulle bli noe av. Ny sluttpakke for 2 år siden, og siden den tiden, det store intet. Har egentlig gitt opp på å ha en tilfredsstillende karriere nå.

 

Anonymous poster hash: 758c6...f71

[Anonym bruker]

Ja det har jeg.

 

Ble tilbudt en fast lederstilling muntlig (privat næringsliv), men moralske meg klarte ikke å holde kjeft om at jeg var gravid. Var i et engasjement som gikk ut omtrent ved termin.

 

Dett var dett!  

 

 

Anonymous poster hash: 34f95...4b1

[Anonym bruker]

Ja jeg har opplevd ulik lønn mange ganger og sextrakasering ved et par anledinger. Jeg vet at en større andel menn bløffer mer på et jobbintervju enn kvinner, det kan nok være en årsak til ulik lønn. De er mye flinkere til å rose seg selv opp i skyene, og smører gjerne tykt på.

Jeg tror også vi kvinner er så mye mer kritisk til oss selv at vi ikke ser vår engen verdi. Vi må begynne å se at vi er verdt lønnen og vel så det. Også må vi bli muligens bli flinkere til å se oss om atter andre muligheter om vi ikke får det som vi vil der vi er.

Så kan vi sørge for at vi bor sammen med en mann og ikke behandle han som et barn. Sørg for at dere har like mange oppgaver hjemme. Så klart er en mann mer opplagt til å jobbe om han hele ettermiddagen og kvelden kan sitte hjemme og slappe av. Har han heller ingen forpliktelser om å hente og levere så står han jo fritt til å kunne jobbe noen timer ekstra.

Anonymous poster hash: 3e0f6...b53