Flere som krangler HELE tiden?

[Anonym bruker]

Vi krangler og krangler og jeg er helt fortvilet, jeg skulle gitt alt i verden for å ha det bra. Innimellom får vi det til, og da har vi det så veldig godt i noen timer, kanskje en hel dag, men så braker det løs igjen. Han gjør og sier dumme ting og lover på tro og ære at det ikke skal skje igjen, og så skjer det, og jeg klarer ikke å holde meg uten å bli skuffet/lei meg og sint. Jeg vil så gjerne, men vet ikke hva jeg skal gjøre!!

Finnes det noen der ute som har kranglet mye, men funnet tilbake til det gode? Hvordan? Hjelp meg, vær så snill, jeg gråter og gråter og vil ikke flytte fra mannen min og pappan til jenta mi

 

Anonymous poster hash: abbea...006

[Anonym bruker]

Hva krangler dere om da? Det er vel det viktigste her. Er det bagateller eller ikke?

Hvor gammel er jenta deres?

 

Anonymous poster hash: e12e3...112

[Anonym bruker]

Hva gjør han som er så dumt? Henger han opp klesvasken feil eller er han utro? Er en vesentlig forskjell.

 

Uansett er familievernet et godt sted å starte for å lære seg å kommunisere på normalt vis.

Anonymous poster hash: 2b37a...0dd

[Anonym bruker]

Han bryter avtaler, gjør og sier ting han vet sårer meg/gjør meg redd/sint/opprørt, han er ute sikkert 5 av 7 ettermiddager/kvelder men hvis jeg sier st det ikke passer en enkelt gang, så drar han kortet om at han aldri får gjøre noe som helst, han føler seg innesperret og kontrollert og så videre.

 

Han forventer at jeg skal forstå alle de tingene som er viktig for han(hobbyer, familien hans og så videre), men han ofrer aldri noe av seg og sitt for at jeg skal få noe som jeg vil. Feks har han en hobby på vinteren som opptar hver helg for han, og dette er ikke til å rokke ved. Nå vil han i tillegg ha en tilsvarende hobby på sommerhalvåret, og det har jeg sagt at jeg ikke ønsker fordi det vil ta så mye tid. Da blir han sint og skuffet og sier ting som at han ikke får lov, at han ikke har noe egentid og så videre.

 

Når jeg en sjelden gang gjør noe, så han må være hjemme med jenta vår(som er 14 måneder), så påpeker han dette voldsomt etterpå, "var jeg ikke snill nå?", "det var nok bra at jeg var hjemme, så du fikk kose deg".

 

Vi har vært på familiekontoret noen ganger, der ble det samme påpekt, at han må også gi i forholdet, ikke bare ta. I tillegg lagde vi noen avtaler ifht hans mor, som også er med på å lage problemer for oss. Jeg kunne tenke meg å fortsette på familievernkontoret, men det vil ikke han. Blant annet syns han det er vanskelig å ta seg fri fra jobb(vi må kjøre et stykke for å komme dit).

 

 

Anonymous poster hash: abbea...006

[Nyttårs barn]

Slik du fremstiller dette høres mannen din umoden ut.

Voksne mennesker med barn kan ikke ha hobbyer de driver med hver helg, da må det isåfall være noe familien kan gjøre sammen.

Dra han med på familievernkontoret igjen.

Han høres en smule bortskjemt ut. Men tar forbehold om at jeg kun hører din versjon her.

Jeg synes du lar ham få alt for mye spillerom i forholdet deres..

Endret 15. juli 2014 av Nyttårs barn

[Anonym bruker]

Ok, da hadde jeg enten krevd flere samtaler på familievernkontoret eller gått fra ham. Et så barnslig menneske hadde jeg ikke orket å bo med.

Anonymous poster hash: 2b37a...0dd

[kiki1980]

Første tiden etter barnet kommer, og da førstemann, er vanskelig. Det er mye å forholde seg til og mye som MÅ endres. Da mener jeg at han bør forandre sine vaner (du har jo gjort det samme) siden det er ikke det samme som da dere var uten barn. Kort sagt, gjør ting sammen, som familie, ikke som enkeltindivider. Han kan jo ikke ha hobby som opptar hele helger. Det kunne han gjort da han var tennåring men ikke som en voksen mann med kone og barn. Gjør ting sammen, inkludert felles hobby, sammen drar dere til besteforeldre, sammen passer dere barnet. Ellers ryker familielivet og dessverre til fordel for hobby. Da blir det altfor dumt!

[Anonym bruker]

Man må endre seg selv, hva konkret gjør han?

 

Anonymous poster hash: 6ed66...f8b

[Anonym bruker]

Jeg vil gjerne på familievernkontoret igjen ja, jeg vil virkelig prøve alt og gjøre alt. Men det vil altså ikke han. Skal prøve å ta det opp en gang til.

 

Jeg vet at dere får høre kun min side av dette, og jeg prøver å gjøre det så saklig som mulig. Jeg skjønner jo at jeg har feil og "mangler" også, men akkurat i dette tilfellet forstår jeg ikke hva jeg skal kunne rette på ved meg selv. Det eneste måtte være at jeg kan slutte å reagere på disse tingene, slutte å bli sint/skuffet og la han gjøre alt som han vil. Da blir han fornøyd og vi ville sikkert kranglet mye mindre. Men sånn klarer jeg dessverre ikke å leve. Det går jo utover dattera vår også, at han bryter avtaler og er ute og borte hele tida, så jeg blir sliten. Jeg vil at han skal være lykkelig og det er han hvis han får drive med sine ting. Men jeg må få noe tilbake i dette forholdet jeg og

 

 

Anonymous poster hash: abbea...006

[Anonym bruker]

Er det noen her som har klart å komme over en sånn helvetes-tid?

 

Anonymous poster hash: abbea...006

[kiki1980]

Tjah, vi har overlevd babyfasen og to tette. Det var hektisk, mange misforståelser, null sex i begge svangerskap, veldig mange ganger lurte jeg på om jeg har fått vann over hodet og hvorfor faen har jeg giftet meg med DENNE mannen! Og når jeg begynte å se mine svigerfamilien fra en annen vinkel, tenkte jeg veldig mange ganger om det går an å oppdra barn med han siden han ble oppdratt i DENNE familien. Lurte på om han skal overføre enkelte vaner til sine barn osv osv. Det lurer jeg på ennå. Mannen min er litt annerledes enn resten av familien, noen ganger begynner han å gjøre ting på deres måte men for det meste, og når vi ikke har så stor kontakt med dem, så oppfører han seg normalt.

Men det er momenter i livet som løses. På den andre siden har han vært veldig hjelpsom, han er hele tiden med, vi deler alt av arbeidet rundt barn, har vært veldig god støtte i svangerskap, for det meste forstår meg og støtter mine valg når det gjelder barn. Ikke faen om jeg ville godtatt at han har et parallell liv. Familieliv er et familieliv. Kaffe alene av og til, ja. Gå tur, ja. Være med venner av og til, ja. Men hele tiden og slik at du ikke liker det, da har det gått for langt. Sett foten ned, dere må planlegge livet sammen, ikke hver for seg.

 

Men jeg må tilføye at vi hadde også to tette barn der det var helt uaktuelt at en person tar hånd om alt. Vi måtte bare innstille oss til å arbeide sammen. Jeg hadde jo to veldig vanskelig svangerskap og to tette KS. Jeg ser også at mine venniner, som har større forskjell mellom barna eller har enebarn, gjør ting alene. Eller de bytter barnet mellom seg, mens den andre slapper av. For meg er det litt dumt å ikke tilbringe tiden sammen. Men det er nå min mening. 

Endret 15. juli 2014 av kiki1980