Noen her som er sammen med mannen kun for barnas skyld?

[Anonym bruker]

Hvordan ser dere på et helt liv sammen med en person dere egentlig ikke ønsker å være sammen med? Jeg har innsett for lenge siden at jeg kun er sammen med mannen min for barnas skyld. Jeg blir trist når jeg tenker resten av livet sammen med han:( Men da eldste barnet mitt spurte oss om vi hadde tenkt å skilles, for det hadde foreldrene til en venn av han gjort, og han ble lettet da jeg sa nei, da innså jeg at jeg er stuck.

Vi krangler mye, ofte om filleting. Han er manipulerende og ofte nedlatende når han snakker til meg. Noen ganger sier han og gjør ting mot ungene som får meg til å lure på hvor god pappa han egentlig er (snakker nedlatende, tar de hardt i armen, kjefter mye). Likevel så er han også omsorgsfull og snill, omtenksom og gavmild. Dessverre irriterer jeg meg så mye over han at disse egenskapene blir overskygget.

 

Anonymous poster hash: ad03e...62e

[Anonym bruker]

I perioder har jeg vært det ja. Men jeg har holdt ut og så har ting blitt bedre. Nå har vi vært sammen i 28 år og har det veldig bra sammen.

 

Men han har aldri vært ufin mot barna da. Det er en vesentlig forskjell. Jeg kunne aldri likt en mann som ikke behandlet barna mine bra. Hva sier han når du konfronterer han med det?

 

Men måten han behandler barna på blir jo ikke bedre av at dere skilles, så skjønner dilemmaet ditt der. Du får bare være enda klarere på at sånn oppførsel er uakseptabel. Om du godtar det er du like ille selv.

 

Anonymous poster hash: da2b9...f2e

[Anonym bruker]

Nei vet du hva. Jeg har selvrespekt.

Anonymous poster hash: 498e4...b33

[Anonym bruker]

Ja, fordi han har et voldsomt temperament, og går jeg fra ham får jeg ikke beskyttet barna under samvær. Hadde det vært "bare" det at barna helst ville vi skulle være sammen som var problemet, så hadde jeg gått for lenge siden.

Anonymous poster hash: c4c63...460

[Anonym bruker]

Ja, jeg er det.

 

Jeg kan ikke akkurat kalles lykkelig. Men vi samarbeider veldig godt om barna. Krangler aldri. Og hverdagene går med til å holde familien gående.

 

Sex har vi ikke hatt på snart tre år.

 

Ønsker meg et sexliv, så mulig vi kommer til å bli enige om et åpent forhold.

 

Jeg vet at barna har det best om vi holder sammen enn om vi skulle skille oss.

 

Så mens barna er små er det dem vi prioriterer. Men jeg kan absolutt ikke se for meg meg og mannen bli gamle sammen.

 

Men jeg overlever fordi vi samarbeider godt og er temmelig gode venner.

 

Om mannen hadde vært slem med meg, hadde både jeg og barna hatt det best om vi hadde skilt oss. Og da hadde jeg absolutt ikke nølt med å dra.

 

Anonymous poster hash: a652c...a5f

[Anonym bruker]

Jeg er det ja. Mannen er snill og grei så det er ikke det det står på. Jeg har bare ikke følelser for han lengre og ikke vil jeg ha sex med han heller. Er mye som er galt i forholdet vårt, men orker ikke å gå inn på det.

 

For noen uker siden var jeg på fest og var utro og innså at da at dette kan ikke fortsette stort lengre. Jeg savner begjær, savner å være alene, savner å føle meg HEL.

Som det er nå vet jeg at jeg mest sannsynlig kommer til å være utro igjen.

Skal bare få ferien unnagjort først så skal jeg sette meg ned med mannen og ta en prat. Vil få dette gjort før jeg forelsker meg i en annen, før det går for langt rett og slett. Jeg vil ikke gå fra han pga. en annen mann.

Anonymous poster hash: ff232...a28

[Anonym bruker]

Ja, jeg er det.

Jeg kan ikke akkurat kalles lykkelig. Men vi samarbeider veldig godt om barna. Krangler aldri. Og hverdagene går med til å holde familien gående.

Sex har vi ikke hatt på snart tre år.

Ønsker meg et sexliv, så mulig vi kommer til å bli enige om et åpent forhold.

Jeg vet at barna har det best om vi holder sammen enn om vi skulle skille oss.

Så mens barna er små er det dem vi prioriterer. Men jeg kan absolutt ikke se for meg meg og mannen bli gamle sammen.

Men jeg overlever fordi vi samarbeider godt og er temmelig gode venner.

Om mannen hadde vært slem med meg, hadde både jeg og barna hatt det best om vi hadde skilt oss. Og da hadde jeg absolutt ikke nølt med å dra. Anonymous poster hash: a652c...a5f

Men hva lærer dere egentlig barna om hvordan kjærligheten mellom et voksent par skal være? Jeg har vokst opp med foreldre som alltid var kjærlig med hverandre foran oss. Mye kyss og klemming, for meg er det derfor en helt naturlig del av min hverdag sammen med mannen min. Hvor ofte vi har sex avhenger selvsagt av tid, overskudd ol.

 

Vi snakker mye om slike ting i venninnegjengen, og den ene av venninnene mine fortalte for noen år siden at hun syntes bestandig det var så koselig å være hjemme hos oss da vi var små, for der kunne hun kjenne kjærligheten mellom mamma og pappa. Hjemme hos henne var foreldrene bare venner, de sov ikke engang på samme rom, og hun har fortsatt, i en alder av 32 år ikke sett at foreldrene har kysset. Hennes foreldre gikk fra hverandre når minstemann flyttet hjemmefra.

 

Du snakker om et åpent forhold, hva lærer du da barna dine? At det er greit å ha sex med andre enn pappaen bare fordi du ikke skal gjøre dem til skilsmissebarn? Tror du det er bedre at dere går fra hverandre når barna er store og de innser at dere bare har holdt sammen for deres skyld?

 

Anonymous poster hash: fba88...a8d

[Sint naken biltyv]

Ja jeg er kun sammen med mannen pga barna. Han er en god far.

[Anonym bruker]

Vet ikke om vi hadde vært sammen enda hadde det ikke vært for barna nei. Nå er eldste myndig og nr to følger snart etter. Men de har også spurt om vi skal skilles og slike ting, i forbindelse med at andre rundt oss har skilt seg og flyttet fra hverandre.

 

Vi har ett barn til og for hans skyld blir vi nok å fortsette sånn. Har det greit i lag, men jeg kjeder vettet av meg. Skikkelig kjeder meg. Vi er nokså forskjellige, men dessverre ser jeg at jeg har blitt mer lik han. Vil gjerne ut og ha det gøy med andre, han er en einstøing som helst sitter hjemme.

Anonymous poster hash: 33319...5b7

[Anonym bruker]

 

Anonymous poster hash: 467cc...e88

[BellaSuz]

Jeg er kun sammen med mannen pga barna. Hans liv er familien (barna) og lite annet. Jeg har ikke følelser for han lengre og klarer ikke ha sex med han. Det går ofte månedsvis mellom hver gang, og da er det "plikt" føler jeg.

Han er en god far som elsker barna, men kjemien mellom oss er helt feil. Det var ikke slik før. Vi krangler dessuten daglig, noe jeg ser er negativt for barna.

Hvis det blir slutt så vet jeg at han flytter titalls mil unna og da får ikke barna mine særlig samvær med pappa'n sin (som de er veldig glade i).

[Anonym bruker]

Ja jeg er kun sammen med mannen pga barna. Han er en god far.

Han er vel en god far om dere ikke er sammen også?

 

 

 

Anonymous poster hash: fba88...a8d

[Anonym bruker]

Ja, ikke interessert i å flytte fra ham mens barna er så små. Han er en god far slik som flere her. Men jeg vil ikke holde på med samværsopplegg når barna bare er 1 og 3. Hvis ikke forholdet vårt blir bedre (null kos initiativ, sex) iløpet av de neste 5 årene så går jeg fra ham. Har blitt sånn at jeg gleder meg til å bo alene.. Som en over her skrev. Bli hel igjen. 

 

Vi krangler ikke, er venner, men null kjemi og gnist. Og koser jeg ham eller susser ham så virker det som om han bare vil ha det overstått. Han er en lite fysisk person, alltid vært slik, men blitt verre og verre de siste årene. Vært sammen i 11 år.
Trist. Mest for barna. Men går virkelig ikke fra ham før barna har et språk og kan forstå hvorfor det ble slik. 

Men jeg blir nok en singel 40 åring. :-)

 

Anonymous poster hash: f607a...291

[Anonym bruker]

Nei, ikke i utgangspunktet. Jeg elsker mannen min, vi har et tett og godt forhold. Mye kjærlighet, intimitet og et bra sexliv. Han er også en fantastisk pappa, har beundring og respekt for han! Men i perioder har forholdet vært preget av mye krangling og utfordringer, det har vært ganger da jeg ikke tror vi hadde orket å fortsette om vi ikke var en familie. Føler man har mer å jobbe for når man har barn.

 

Anonymous poster hash: 5d9fc...5a3

[Anonym bruker]

Ja jeg er kun sammen med min samboer pga barnet. Går jeg fra han mister hun han for alltid da han er hennes stefar. Hun mistet sin biologiske far for ett år siden.

 

Det er ingen kjærlighet mellom oss men jeg tenker at jeg Bør holde ut siden han har Vært ikke livet hennes siden hun var 2 år. Hun er nå 10 år. Så holder vel ut noen år til.

 

Anonymous poster hash: 4c925...ad8

[Anonym bruker]

Ja, til tider så føler jeg det sånn. Han har ett alkoholproblem der han noen ganger blir dritings, og for hver gang tar det en bit av respekten og følelsene jeg har for han.

Så er han en veldig god far og vi har gode stunder også. Men følelsemessig er følelsene mine for han 60%. Vet ikke om det blir oss for alltid, tviler på det.

 

Anonymous poster hash: 80f2f...f81

[Anonym bruker]

Dere som sier dere skal vente til barna er litt større, tror dere det blir lettere da? Dere lurer både dere selv og barna. Og ikke minst mannen som dere er sammen med og ikke vet at dere vil gå fra han så snart barna vokser til. Dere lever jo på en løyn.

 

 

 

Anonymous poster hash: fba88...a8d

[Anonym bruker]

I en lang periode mens nattevåken sto på som verst, taklet jeg ikke mannen i det hele tatt. Ble kvalm AAC at han tok på meg, hadde ALDRI sex, orket ikke tanken. Jeg tenkte at det var best å bli for barnas skyld. Så. egnet ungene å sove.... Og vi har fått livet vårt tilbake igjen.

 

Mannen min er en fin mann. Det er ikke hals over hode lidenskap, men det har der heller aldri vært. Vi har en rolig kjærlighet og nå er jeg tilfreds! Så jeg er veldig glad for at jeg ikke dro da jeg hadde det som verst!!!

 

Anonymous poster hash: ee416...a21