Bare takler det ikke!!! :( :( hjelp!

[Anonym bruker]

Søsteren min er gravid. Selvfølgelig. Hun har alltid vært den av oss søsken som har fått mest oppmerksomhet og hun har fått det meste servert her i livet. Hun har ikke gjennomført vgs - men det synes alle er helt ok. Hun klarer ikke holde på en jobb over lengre tid - men det synes alle er helt ok. Nå har hun flyttet inn til kjæresten og de venter plutselig barn. Og alle synes det er kjempe koselig. 

 

Jeg ble møtt med kun sure miner når jeg skulle ha mitt barn for år siden. INGEN syntes det var hyggelig, fordi folk mente jeg burde skaffet meg bachelor først. Når jeg fortalte at jeg og mannen prøvde på nr 2 til mine foreldre ble de oppgitte og litt skuffa fordi de mente jeg burde ha en master først. Ikke fikk jeg noe oppmerksomhet under svangerskapet med nr 1 heller fordi min søster da krevde ekstremt mye oppmerksomhet.

 

Vi har prøvd i 2 år å få barn uten å lykkes... skal straks inn til ivf, men min mor kunne ikke brydd seg mindre. Men at min søster skal ha barn er knall. 

 

Merker at jeg ikke klarer å forholde meg til hennes graviditet. Vet ikke hvilket kjønn det er eller hvor langt hun er på vei.... blir kvalm av å se all oppmerksomheten hun IGJEN får, og synes det er blodig urettferdig at hun for det første lett som en plett går rundt gravid når vi har prøvd så lenge, og for det andre at hun skal få lov til å oppleve andres glede over sin graviditet når hun var den som "stjal" veldig mye av oppmerksomheten rundt min graviditet... Hvorfor fikk ikke jeg lov å oppleve det, når hun får?? I tillegg plages jeg med tanken på at jeg kanskje ikke får flere barn. Kanskje var den graviditeten den jeg fikk, og da får jeg hvertfall aldri oppleve et svangerskap hvor familie er engasjert. Men hun får. Masse. På tross av at hun er langt yngre og mye dårligere stilt en meg. Orker nesten ikke være i nærheten av henne engang. Å se den voksende magen og høre alt engasjementet og gleden til folk rundt. Jeg fikk aldri det, og får det kanskje ikke. Nesten så jeg hater henne får å ha tatt det fra meg når jeg gikk gravid.

 

Trengte å få det ut... tar gjerne imot synspunkter...  

Anonymous poster hash: 38806...e01

[Anonym bruker]

Har du snakket med familien din om dette?

Hvis ja, ikke legg mer energi i det, de vil ikke se at de forskjellsbehandler.

Hvis nei, gjør det og forklar dem hva du føler.

 

Anonymous poster hash: ed15a...490

[Gjest Antarctica]

Huff, så trist.

Tror du det er en mulighet for at din familie ser det annerledes? At det er din søster, som er ung, uutdannet, arbeidsledig og litt mer "hjelpeløs" som faktisk trenger støtten mest?

 

Jeg skjønner at du føler at hun er selveste kjæledeggen. Men fra hennes ståsted kan det jo være at du er vellykket, intellektuell, selvstendig og får anerkjennelse på alle andre måter? Vi vet jo ikke hvordan familien snakker om deg når bare hun er til stede - det kan hende hun er skitlei av å høre om dine gode resultater?

Hvis hun derimot er den bortskjemte lillesøsteren som du beskriver, husk at det ikke er noen grunn til misunnelse. Bortskjemte mennesker er nemlig aldri lykkelige...

[Gjest Angelstath]

Tror din familie forholder seg litt til deg som mine til meg. De forventer rett og slett ikke noe av din søster da hun tydeligvis ikke greier å bevise så mye. Du derimot er en streber og derfor forventer de mer av deg!

 

Men snakk med dem om det. Verdt et forsøk..

[Anonym bruker]

Huff, så trist.

Tror du det er en mulighet for at din familie ser det annerledes? At det er din søster, som er ung, uutdannet, arbeidsledig og litt mer "hjelpeløs" som faktisk trenger støtten mest?

 

Jeg skjønner at du føler at hun er selveste kjæledeggen. Men fra hennes ståsted kan det jo være at du er vellykket, intellektuell, selvstendig og får anerkjennelse på alle andre måter? Vi vet jo ikke hvordan familien snakker om deg når bare hun er til stede - det kan hende hun er skitlei av å høre om dine gode resultater?

Hvis hun derimot er den bortskjemte lillesøsteren som du beskriver, husk at det ikke er noen grunn til misunnelse. Bortskjemte mennesker er nemlig aldri lykkelige...

Tusen takk for forståelsen, det betyr faktisk mye for meg...

 

Har faktisk tenkt tanken selv. Er nok jeg som er den av søsknene mine som foreldrene våre og annen familie har mest "tro på" i forhold til utdannelse osv. Begge de andre søsknene har jo ikke vgs engang, mens jeg er i gang med master. Min søster har egentlig aldri fått til noe særlig i livet, og det har vært mye greier rundt henne. Så jeg har tenkt tanken at det kan være fordi de ikke forventer mer av henne. Greit nok det sikkert, men synes allikevel det er blodig urettferdig at de skal få ødelegge det som skulle vært et fantastisk svangerskap bare fordi de mente jeg burde gjort noe annet. Og jeg hater alle forventningene jeg stadig blir møtt med, mens min søster er fantastisk hvis hun klarer å stå opp og kle på seg i løpet av dagen (og nei, det er ikke noe galt med henne). 

 

Situasjonen min er så sår.... Vi har prøvd så lenge, og jeg skulle virkelig ønske at jeg fikk litt støtte gjennom denne tiden som kommer med medisiner osv.... men neida. Nå er jo all fokus på min søster og hennes graviditet, så det kan jeg se laaaaangt etter.

 

Anonymous poster hash: 38806...e01

[Anonym bruker]

Du bruker mye plass i innlegget på å beskrive hvor umoden søsteren din, se positivt på det; dere har noe felles..

 

Anonymous poster hash: 50522...63a

[Anonym bruker]

Jeg syns du skal heve deg over det! Men hvordan mener du at hun får alt servert når hun verken har jobb eller utdannelse?

 

Min søster får mye penger av mine foreldre, vet min far får dårlig samvittighet og av og til drypper det litt på meg også. Men ikke i nærheten av de summer hun har fått. Dette har hun fått fordi hun ikke har jobb, klarer ikke holde på de. Hun har startet på mange utdannelser, men aldri fullført. Økonomien hennes er så dårlig som den får blitt. Jeg har ikke mye penger, men vi klarer oss. Jeg orker ikke være bitter, for hun trenger all den hjelp og støtte hun kan få. Jeg håper virkelig at hun en dag kan stå på egne ben, for våre foreldre vil ikke være der for alltid. Kunne skrevet mye mer om hvordan hun er, ikke kan leve sammen med noen og så videre.

 

Men livet er sånn som det er, og du må gjøre det beste ut av de kortene du har fått tildelt. Ta avstand fra familien din om deres oppførsel gjør at du blir tappet for energi.

 

Anonymous poster hash: 14e73...293

[Anonym bruker]

Jeg syns du skal heve deg over det! Men hvordan mener du at hun får alt servert når hun verken har jobb eller utdannelse?

 

Min søster får mye penger av mine foreldre, vet min far får dårlig samvittighet og av og til drypper det litt på meg også. Men ikke i nærheten av de summer hun har fått. Dette har hun fått fordi hun ikke har jobb, klarer ikke holde på de. Hun har startet på mange utdannelser, men aldri fullført. Økonomien hennes er så dårlig som den får blitt. Jeg har ikke mye penger, men vi klarer oss. Jeg orker ikke være bitter, for hun trenger all den hjelp og støtte hun kan få. Jeg håper virkelig at hun en dag kan stå på egne ben, for våre foreldre vil ikke være der for alltid. Kunne skrevet mye mer om hvordan hun er, ikke kan leve sammen med noen og så videre.

 

Men livet er sånn som det er, og du må gjøre det beste ut av de kortene du har fått tildelt. Ta avstand fra familien din om deres oppførsel gjør at du blir tappet for energi.

 

Anonymous poster hash: 14e73...293

Det jeg mener med det er vel at hun aldri har fått noe pes noen ting. Når hun sluttet på vgs var det helt greit. Null stress. Hun har adri trengt å forsørge seg selv - det gjorde foreldrene våre frem til kjæresten tok over. Hun flyttet rett inn i et hus og fikk med en "bil" på kjøpet (hus og bil er kjærestens). Kunne fortalt mer av samme ulla... 

 

Jeg har alltid måtte jobbe for alt jeg har. Masse press hjemmefra. Utdannelse, jobb ved siden av, huslån, billån osv osv... aldri fått hjelp til noe, og uansett hva jeg gjør er det ikke helt bra nok uansett (var foreksmpel ikke bra nok at jeg bare jobbet 80% ved siden av fulltidsstudier).

 

Skal sies at jeg har tatt mer avstand med åra, og bryr meg normalt ganske lite om deres krav til ting for tiden, men noen ganger blusser det opp - slik som nå som hun er gravid og får all verdens støtte og oppmerksomhet... blir så trist... 

 

Anonymous poster hash: 38806...e01

[Anonym bruker]

Huff, skjønner at det må føles veldig trist og urettferdig at de ikke kunne glede seg over ditt svangerskap, eller støtte deg i det du skal gjennom nå.

Tror nok også kanskje at de skjønner at hun ikke er i nærheten av å oppnå det du har gjort, og derfor er kravene til deg mye høyere. Men at de ikke kan glede seg med deg og støtte deg, det syns jeg faktisk er utrolig stygt gjort!!

En stor klem til deg, HI.

Anonymous poster hash: c88d2...77b

[Anonym bruker]

Hvorfor spør du ikke foreldrene dine hva som gjør at de behandler dere så forskjellig?

Anonymous poster hash: fe881...d49

[Anonym bruker]

 

 

Jeg syns du skal heve deg over det! Men hvordan mener du at hun får alt servert når hun verken har jobb eller utdannelse?

 

Min søster får mye penger av mine foreldre, vet min far får dårlig samvittighet og av og til drypper det litt på meg også. Men ikke i nærheten av de summer hun har fått. Dette har hun fått fordi hun ikke har jobb, klarer ikke holde på de. Hun har startet på mange utdannelser, men aldri fullført. Økonomien hennes er så dårlig som den får blitt. Jeg har ikke mye penger, men vi klarer oss. Jeg orker ikke være bitter, for hun trenger all den hjelp og støtte hun kan få. Jeg håper virkelig at hun en dag kan stå på egne ben, for våre foreldre vil ikke være der for alltid. Kunne skrevet mye mer om hvordan hun er, ikke kan leve sammen med noen og så videre.

 

Men livet er sånn som det er, og du må gjøre det beste ut av de kortene du har fått tildelt. Ta avstand fra familien din om deres oppførsel gjør at du blir tappet for energi.

 

Anonymous poster hash: 14e73...293

Det jeg mener med det er vel at hun aldri har fått noe pes noen ting. Når hun sluttet på vgs var det helt greit. Null stress. Hun har adri trengt å forsørge seg selv - det gjorde foreldrene våre frem til kjæresten tok over. Hun flyttet rett inn i et hus og fikk med en "bil" på kjøpet (hus og bil er kjærestens). Kunne fortalt mer av samme ulla...

 

Jeg har alltid måtte jobbe for alt jeg har. Masse press hjemmefra. Utdannelse, jobb ved siden av, huslån, billån osv osv... aldri fått hjelp til noe, og uansett hva jeg gjør er det ikke helt bra nok uansett (var foreksmpel ikke bra nok at jeg bare jobbet 80% ved siden av fulltidsstudier).

 

Skal sies at jeg har tatt mer avstand med åra, og bryr meg normalt ganske lite om deres krav til ting for tiden, men noen ganger blusser det opp - slik som nå som hun er gravid og får all verdens støtte og oppmerksomhet... blir så trist...

 

Anonymous poster hash: 38806...e01

Det er trist at du føler det sånn. Din søsters historie er veldig lik min søsters, bare minus kjæresten.

 

Ingen som stiller krav, og det ville nok ikke gjort saken bedre. Mine foreldre forventer mer av meg, og jeg kan nesten forstå det. De ønsker vel bare at i det minste ett av barna deres skal gjøre det godt her i livet. Jeg starter også på en master snart, og jeg vet de er stolte av meg selv om de ikke sier det. Jeg har de siste årene tatt mer avstand fra min søster, og ikle foreldrene mine.

 

Anonymous poster hash: 14e73...293

[Gjest Antarctica]

Du bruker mye plass i innlegget på å beskrive hvor umoden søsteren din, se positivt på det; dere har noe felles..

 

Anonymous poster hash: 50522...63a

Men samla er det nok DU som leder. Dette innlegget var vel toppen på barnslighet.