Barner mitt har blitt utsatt for overgrep:(

[Anonym bruker]

Velger å skrive her også i håp at noen har noen gode råd å komme med.

 

For noen måneder siden fikk vi en sjokkbeskjed. Min datter på 8 år har i fjord sommer blitt utsatt for overgrep på en lekeplass:( Hun har ikke sagt noe om dette før da noen måneder siden. Vi har vært i dommeravhør samt fått råd om å prøve å ikke ha mye fokus på dette, hvis ikke hun selv har behov for det. Alt har egentlig gått bra til igår.

 

I går får hun med seg to hunder som er igang med paring. To kvelder på rad etter dette kaster hun opp og sier hun har vondt i magen. Forteller så at dette med hundene fikk henne til å tenke på det som har skjedd:(

 

Får tilføye at hun ikke ble utsatt for samleie kun at hun berørte tissen til en syk fremmed idiot:(

 

Er usikker nå hvor mye vi skal snakke om dette. Har igjen sagt at det som har skjedd var ikke greit, at vi skal sørge for at det ikke skjer igjen, samt at hun kan snakke med oss når som helst dersom hun har behov for det.

 

Har så vondt av hele saken:(

 

Anonymous poster hash: 1d87e...78a

[Anonym bruker]

Først og fremst, selv om det var ett overgrep så føler jeg det er viktig at dere ikke gjør det til en enorm greie som skal påvirke hele livet. Det skjedde, men nå er det over og skal ikke  ta over hennes framtid.

 

Deretter, dere bør la henne snakke så mye hun vil om det. Ikke ta det opp med henne, men om hun nevner det selv så bør dere lytte. Gi svar som har fokus på at dere skjønner hennes traume, men samtidig ha fokus på at det ikke vil skje igjen, at hun er trygg nå og at dere skal komme dere gjennom dette sammen.

 

Grunnen til at jeg sier dere bør ha en del fokus på at det ikke blir en enorm greie, er fordi enkelte foreldre gjør barna sine til store offer, de får nærmest beskjed om at dette er noe svært som de burde slite med lenge. Det som skjer da er en offerrolle det er vanskelig å komme seg ut av som voksen.

 

Jobb framover mot at hun skal kunne snakke seg tom om det, så hun kan få bli ferdig med vonde følelser og komme seg videre i livet uten for store psykiske problemer.

 

Det virker kanskje kaldt at jeg sier det slik. Men jeg ble selv misbrukt og det ble alt for mye fokus på at jeg hadde opplevd noe forferdelig, det har forfulgt meg hele livet og jeg endte opp med å slite mye.. Jeg slapp unna med nesten alt av oppførsel fordi jeg hadde blitt misbrukt, opplevelsene ble en unnskyldning for alt jeg gjorde og et pute å hvile på for å slippe at det ble krevd noe av meg som menneske. Slikt endte jeg opp med å få ett vanskelig liv hvor jeg bare ble ett offer, ingen sa til meg at DETTE kan du klare, for alle forstod jo at såklart klarte ikke jeg så mye jeg som hadde opplevd slike ting.

 

Men å la henne snakke seg tom om det er viktig, la henne snakke det ihjel å det ikke blir elefanten i rommet for henne.

Anonymous poster hash: 3d8e1...66a

[Anonym bruker]

Uff :-(

 

Jeg har ikke så mange råd...men la henne snakke om det om hun vil. La det ikke bli noe fy fy. Jeg var 9 år når det skjedde meg. Er nå over førti og sliter enda med det.

 

Anonymous poster hash: e7bc8...b60

[Anonym bruker]

Gjer ho klar over at ho kan snakke med dykk kvar gong ho kjenner behov for det - og at ho kan seie frå om dette er noko ho går og tenker på.

 

Eg hadde ikkje tatt det opp som tema, med mindre ho bragte det på bane. Heldigvis var det "berre berøring", og det er ikkje sikkert ho får dei store traumene av det. Det er viktig å ikkje gjere ho til eit "stakkarsleg offer", der ho veltar seg i medynk og får eit større traume enn ho treng å ha.

Det kunne tross alt ha vore mykje verre.

Anonymous poster hash: 2290e...be7

[Chl85]

Rart dere ikke ble anbefalt å gå  til en barnepsykolog??!! Hun trenger jo å bearbeide alt som har skjedd... Det må jo ikke dysses ned..? Eller er jeg den som er rar her?

 

Ting må selvfølgelig gå på hennes premisser, men når hun får en slik fysisk reaksjon så trenger hun jo hjelp  

 

Off får utrolig vondt av dere foreldre også... Er jo alle foreldres mareritt. Har ikke noen konkrete råd annet enn å anbefale dere å ta henne med til en spesialist på traumatiserte barn og ta det derfra. Da kan man sikkert få en god del viktige råd i forhold til hvordan dere skal snakke med datteren deres når hun tar opp hendelsen.

[Nyttårs barn]

Du har fått mange gode råd her.

Veldig trist at dette skjedde med datteren din HI, vær der for henne, la henne få snakke og utrykke seg.

 

Det er en venn av meg, en mann som opplevde noe lignende på en lekeplass da vi var små. Tror og dette var et noe mer alvorlig overgrep, ikke for å bagatellisere det din datter har opplevd på noen måte men sier det slik.

 

Grunnen til at jeg foreller det er at han aldri har latt dette være en stor del av livet sitt.

han har i dag en svært god jobb, og er en person mange beundrer. Han er samboer og har to barn.

Det er veldig alvorlig med overgrep mot barn, men de trenger ikke å preges av dette resten av livet.

 

Klem til deg!

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange gode råd:) Er nok enig i at vi ikke skal ha mye fokus på det dersom hun selv ikke tar intiativ. Hun har et godt trygt hjem og vi ser og ivaretar hennes behov på alle områder. Føles bare så urettferdig at en vilt fremmed kom å satte hennes tryghet i tvil.

 

Takk igjen dere:)

 

Anonymous poster hash: 1d87e...78a

[Anonym bruker]

Veldig enig i rådene du allerede har fått. Når det gjelder hundene kan det kanskje være greit å presisere at det er en helt naturlig at hunder parrer seg på den måten, at det er anerledes i hundenes verden. Kanskje snakke om valper og at det kan komme noe fint ut av det.

 

Anonymous poster hash: e006c...376

[Anonym bruker]

 

Først og fremst, selv om det var ett overgrep så føler jeg det er viktig at dere ikke gjør det til en enorm greie som skal påvirke hele livet. Det skjedde, men nå er det over og skal ikke  ta over hennes framtid.

 

Deretter, dere bør la henne snakke så mye hun vil om det. Ikke ta det opp med henne, men om hun nevner det selv så bør dere lytte. Gi svar som har fokus på at dere skjønner hennes traume, men samtidig ha fokus på at det ikke vil skje igjen, at hun er trygg nå og at dere skal komme dere gjennom dette sammen.

 

Grunnen til at jeg sier dere bør ha en del fokus på at det ikke blir en enorm greie, er fordi enkelte foreldre gjør barna sine til store offer, de får nærmest beskjed om at dette er noe svært som de burde slite med lenge. Det som skjer da er en offerrolle det er vanskelig å komme seg ut av som voksen.

 

Jobb framover mot at hun skal kunne snakke seg tom om det, så hun kan få bli ferdig med vonde følelser og komme seg videre i livet uten for store psykiske problemer.

 

Det virker kanskje kaldt at jeg sier det slik. Men jeg ble selv misbrukt og det ble alt for mye fokus på at jeg hadde opplevd noe forferdelig, det har forfulgt meg hele livet og jeg endte opp med å slite mye.. Jeg slapp unna med nesten alt av oppførsel fordi jeg hadde blitt misbrukt, opplevelsene ble en unnskyldning for alt jeg gjorde og et pute å hvile på for å slippe at det ble krevd noe av meg som menneske. Slikt endte jeg opp med å få ett vanskelig liv hvor jeg bare ble ett offer, ingen sa til meg at DETTE kan du klare, for alle forstod jo at såklart klarte ikke jeg så mye jeg som hadde opplevd slike ting.

 

Men å la henne snakke seg tom om det er viktig, la henne snakke det ihjel å det ikke blir elefanten i rommet for henne.

 

Anonymous poster hash: 3d8e1...66a

 

 

Hei! 

Først og fremst, så forferdelig at dette skjedde med jenta! 

Jeg har ingen erfaringer eller kan noe om dette temaet, men jeg vil bare si noe om det anonym som jeg siterer her skriver. Ikke at det er noe galt i det altså! Men jeg tenker at selv om dere ikke skal ha så mye fokus på dette, så er det kanskje lurt å vise at dere ikke har glemt det og mener hun burde komme seg videre?

Husker når jeg selv var lita jenta og noe fælt skjedde meg (ikke overgrep). Mine foreldre snakket om det den første tiden og så aldri mer. Jeg hadde det fælt inni meg, men sa ingenting fordi ingen nevnte det noen gang så jeg trodde ikke de ville snakke med meg om det og at de hadde glem det og ikke syns det var like viktig som meg. 

 

Håper uansett at det går bra med dere videre! 

 

Anonymous poster hash: 07bd4...092

[Anonym bruker]

 

 

Først og fremst, selv om det var ett overgrep så føler jeg det er viktig at dere ikke gjør det til en enorm greie som skal påvirke hele livet. Det skjedde, men nå er det over og skal ikke  ta over hennes framtid.

 

Deretter, dere bør la henne snakke så mye hun vil om det. Ikke ta det opp med henne, men om hun nevner det selv så bør dere lytte. Gi svar som har fokus på at dere skjønner hennes traume, men samtidig ha fokus på at det ikke vil skje igjen, at hun er trygg nå og at dere skal komme dere gjennom dette sammen.

 

Grunnen til at jeg sier dere bør ha en del fokus på at det ikke blir en enorm greie, er fordi enkelte foreldre gjør barna sine til store offer, de får nærmest beskjed om at dette er noe svært som de burde slite med lenge. Det som skjer da er en offerrolle det er vanskelig å komme seg ut av som voksen.

 

Jobb framover mot at hun skal kunne snakke seg tom om det, så hun kan få bli ferdig med vonde følelser og komme seg videre i livet uten for store psykiske problemer.

 

Det virker kanskje kaldt at jeg sier det slik. Men jeg ble selv misbrukt og det ble alt for mye fokus på at jeg hadde opplevd noe forferdelig, det har forfulgt meg hele livet og jeg endte opp med å slite mye.. Jeg slapp unna med nesten alt av oppførsel fordi jeg hadde blitt misbrukt, opplevelsene ble en unnskyldning for alt jeg gjorde og et pute å hvile på for å slippe at det ble krevd noe av meg som menneske. Slikt endte jeg opp med å få ett vanskelig liv hvor jeg bare ble ett offer, ingen sa til meg at DETTE kan du klare, for alle forstod jo at såklart klarte ikke jeg så mye jeg som hadde opplevd slike ting.

 

Men å la henne snakke seg tom om det er viktig, la henne snakke det ihjel å det ikke blir elefanten i rommet for henne.

 

Anonymous poster hash: 3d8e1...66a

 

 

Hei! 

Først og fremst, så forferdelig at dette skjedde med jenta! 

Jeg har ingen erfaringer eller kan noe om dette temaet, men jeg vil bare si noe om det anonym som jeg siterer her skriver. Ikke at det er noe galt i det altså! Men jeg tenker at selv om dere ikke skal ha så mye fokus på dette, så er det kanskje lurt å vise at dere ikke har glemt det og mener hun burde komme seg videre?

Husker når jeg selv var lita jenta og noe fælt skjedde meg (ikke overgrep). Mine foreldre snakket om det den første tiden og så aldri mer. Jeg hadde det fælt inni meg, men sa ingenting fordi ingen nevnte det noen gang så jeg trodde ikke de ville snakke med meg om det og at de hadde glem det og ikke syns det var like viktig som meg. 

 

Håper uansett at det går bra med dere videre! 

 

Anonymous poster hash: 07bd4...092

 

Jeg mente såklart ikke at de skulle dysse det ned som i at det er gjemt og glemt. Men det finnes en mellomting med alt. Det kan bli veldig påtrengende for jenta om foreldrene skal ta det opp til stadighet. Men de bør alltid lytte når hun selv nevner det og det kan evt bli tatt opp i situasjoner hvor det faller seg naturlig. Men for stort fokus på det vil stakkarsliggjøre jenta og sette henne i en offerrolle som kan bli veldig vanskelig å komme seg ut av, noe som såklart ikke er ønskelig for jenta som forhåpentligvis skal ha en fin framtid og ett sunt følelsesliv.

 

Det kommer alltid til ett punkt på veien hvor det ikke lenger er naturlig for hverken henne eller foreldrene å ta opp slike ting lenger, fordi jenta forhåpentligvis vil ha lagt episoden bak seg med tiden. Og når det kommer til det punktet vil det ikke være naturlig eller noe givende for jenta om foreldrene skal ta det opp med henne helt direkte. Man kan ha samtaler som går det bra med deg, hvordan går det osv, uten å sette det direkte i sammenheng eller som hovedfokus. Altså åpne for at hun skal kunne dele følelser og vise at man bryr seg om hennes vel og vel, men ikke terpe konstant på det som er skjedd slik at det blir en fast del av hennes lev å dvele ved opplevelsen. Det er sunt og godt for henne å få snakke seg tom om det som er skjedd og deretter få fortsette i livet uten at opplevelsen skal være det som former hennes liv.

 

Jeg føler det at mine opplevelser ble blåst opp gjorde det til en mye større greie og det var derfor enda vanskeligere å komme seg ut av offerrollen. Jeg har snakket meg tom om temaet, føler ingen bitterhet eller sorg rundt det lenger, men det var en lang vei og jeg foretrekker at det er opp til meg å snakke om opplevelsen hvis det føles naturlig, ikke fordi noen invaderer tankene mine med å mase om det. Mas om mine opplevelser når jeg var liten reiv opp i det vonde for meg og ga meg ikke mulighet til å gå videre, hver gang følte jeg meg ekkel når det ble fokus på hendelsene.

 

Anonymous poster hash: 3d8e1...66a

[Anonym bruker]

Vondt å høre om datteren din. Vær en trygg voksen person for henne. Når hun tar det opp snakk om voksne som kan gjøre slik mot barn.

Som mange skriver her, ikke lag noen stor sak ut av det.

 

Jeg har vært borti mange slike menn i min barndom. De blottet seg og ville jeg skulle beføle dem. Viste filmer og pornoblader.

Kunne heldigvis snakke med mamma.

 

Det trenger absolutt ikke bli traumer. Jeg har brukt endel av mine erfaringer i samtale med barn / ungdom.

 

 

 

Anonymous poster hash: 6991a...c1a

[Anonym bruker]

En venninne av meg opplevde det samme, en nabomann som blottet seg for henne, runket og tvang henne til å ta på seg. Han angrep aldri henne og hun var aldri avkledd, ble bare tvunget til å se på og ta på han...

 

Hun fikk en skikkelig reaksjon da hun fikk sin første kjæreste og det ble litt mer enn "holde-hånda". Hun var vel 15-16 år og det ble en mer seksuell måte å være sammen med kjæresten på, han tente på henne, da kom reaksjonen etter hennes overgrep som skjedde da hun var 8-9 år gammel.

 

Hun reagerte også med kvalme og oppkast, sier selv hun følte seg helt unormal og gal, følte hun var helt utenfor seg selv og at hjernen ikke fungerte som den skulle. Hun falt helt ut i skoletimene, husket plutselig ingenting av det de hadde gjort osv.

 

Hun begynte derfor hos en psykolog siste året på barneskolen. Hadde veldig god nytte av det. Hun jobbet seg greit gjennom problemene og kom til en psykolog som ikke sykeliggjorde henne og syntes synd på og dillet med henne, men en som fortalte henne at reaksjonene hennes var helt normale og at hun nå bare måtte lære seg å leve med de minnene hun hadde fra overgrepene. Hun er nok litt preget av det enda som voksen, litt dårlig selvtillit, slitt med litt spiseforstyrrelser o.l. men har etterhvert funnet ro og trygghet sammen med en god mann og har i dag et helt normalt liv, også seksuelt.

 

Har forstått at det er ganske vanlig med en reaksjon når de selv kommer i puberteten og utsettes for egen og andres seksualitet gjennom kjærester, venninner som forteller om kjærester osv. Så være oppmerksom på reaksjonene hennes da, kanskje hun trenger litt hjelp når den tid kommer.

Anonymous poster hash: 44fcd...223

[Anonym bruker]

Jeg ville fokusert mer på de kroppslige reaksjonene hun får når de kommer fremfor å snakke mer om det som skjedde.. selvfølgelig skal hun kunne snakke om selve hendelsen hvis hun har behov for det.. men slike opplevelser sitter i kroppen, så å øke bevissthet rundt egen kropp er det beste man kan gjøre når man er traumatisert.. Det å kjenne på følelser og sette ord på dem..  F.eks. ved angst vil kroppen stadig komme med reaksjoner som å skjelve, hjertebank, hyperventilere osv.. det er disse følelsene som må komme frem og ut.. det er hvis disse følelsene fortrenges at det kan et problem senere..  Poenget er at hun bør være i nuet og snakke om følelsene slik hun føler det i dag.. ved å bare snakke om det som skjedde der og da vil hun bli værende der og ikke komme fremover.

Så.. ha åpenhet rundt det og ta de kroppslige reaksjonene på alvor. 

Hilsen terapeut.

Anonymous poster hash: 4d8da...e08

[Anonym bruker]

Viktig å være klar over at et barn lite sannsynlig vil ta initiativ til å snakke om denne hendelsen selv om den plager henne aldri så mye. Derfor er det viktig at de voksne tar dette initiativet når de tror at barnet kan ha behov for å lufte tanker og følelser rundt temaet. Barn merker også fort at voksne synes sånt er vanskelig og ubehagelig å prate om, og vil i mange tilfeller forsøke å "beskytte" de voksne ved å late som om alt er greit. Bare et lite tankekors videre på veien....

 

Anonymous poster hash: a96fa...82b