Det sies at kjærlighet gjør blind

[Anonym bruker]

I så tilfelle så virker det som at det er mange blinde dibbere og bimmere her inne!

Jeg får virkelig vondt av de av dere som lever med mannfolk som ikke eier respekt for dere, jeg forstår ikke at dere orker! Ja, vi kvinner håper jo og ønsker at alt skal bli bedre, men dessverre blir det sjeldent det

 

Anonymous poster hash: bd058...513

[Anonym bruker]

Jeg er enig med deg. Det er fælt å høre at det er så mange som lever i slike elendige forhold :/

 

Man kan jo bare lure på hva som er årsakene?

Oppvekst som ikke har gitt gode eksempler hva samliv og familie bør være? Dårlig selvtillit/selvfølelse som gjør at man tror man ikke fortjener bedre? Manipulerende partnere som de blir psykisk nedbrutt av?

Egoisme eller latskap - lettere å bli og ha bedre økonomi enn å greie seg selv?

Eller "bare" bli fanget i livet, tro at ting skal bli bedre "hvis bare"?

Anonymous poster hash: 21d71...215

[Anonym bruker]

Jeg er enig med deg. Det er fælt å høre at det er så mange som lever i slike elendige forhold :/ Man kan jo bare lure på hva som er årsakene?Oppvekst som ikke har gitt gode eksempler hva samliv og familie bør være? Dårlig selvtillit/selvfølelse som gjør at man tror man ikke fortjener bedre? Manipulerende partnere som de blir psykisk nedbrutt av?Egoisme eller latskap - lettere å bli og ha bedre økonomi enn å greie seg selv?Eller "bare" bli fanget i livet, tro at ting skal bli bedre "hvis bare"? Anonymous poster hash: 21d71...215

Ja, det er nok mange ulike årsaker rundt hvert dårlige forhold,men det er bare så utrolig leit for dem det gjelder

 

 

Anonymous poster hash: bd058...513

[Bustetroll]

 

Jeg er enig med deg. Det er fælt å høre at det er så mange som lever i slike elendige forhold :/ Man kan jo bare lure på hva som er årsakene?Oppvekst som ikke har gitt gode eksempler hva samliv og familie bør være? Dårlig selvtillit/selvfølelse som gjør at man tror man ikke fortjener bedre? Manipulerende partnere som de blir psykisk nedbrutt av?Egoisme eller latskap - lettere å bli og ha bedre økonomi enn å greie seg selv?Eller "bare" bli fanget i livet, tro at ting skal bli bedre "hvis bare"? Anonymous poster hash: 21d71...215

Ja, det er nok mange ulike årsaker rundt hvert dårlige forhold,men det er bare så utrolig leit for dem det gjelder

 

 

Anonymous poster hash: bd058...513

 

Du har svaret i overskriften din. Kjærlighet GJØR blind.  Og er det en ting som jeg, og 99% av alle andre kvinner som har vært i samme situasjon kan si: Ingen vet hva de ville gjort før de sitter i samme situasjon selv.

Ikke at dette er et av de innleggene, men er det en ting som provoserer meg, så er det damer som kommer med uttalelser som "Hadde mannen min så mye som kalt meg hore i en krangel, hadde jeg tatt med barna og gått" eller "Den dagen min mann legger en finger på meg, er jeg ute av livet hans for alltid!"

For så og slenge masse dritt til de som har blitt værende, eller fortsatt er der.

 

De kvinnene som har blitt utsatt for vold, manipulering, eller levd i forhold preget av rusmidler eller alkohol, sa nok akkurat de samme tingene selv en gang i tiden. 

Men så sitter man på sofaen og gråter en kveld, fordi man har funnet en klump med hasj gjemt i en bukselomme. Man blir så sint at man pakker alle sakene hans, og ber han komme seg til h***** ut. Etter en skyllebøtte, tårer og massiv krangling, står mannen du elsker i full gråt, trygler og ber om å få bli, og lover av HELE sitt hjerte at det ALDRI skal skje igjen. Han har så mange unnskyldninger til hvorfor han hadde den hasjklumpen, og de unnskyldningene er så vel fortalt og gode, at man tror på det. Det er mannen man elsker av hele sitt hjerte, det mannen man kanskje har barn med. Når du ser mannen din omtrent i krampegråt på knærne etter tilgivelse og med de beste ordene en mann kan si, da snur det sinnet om til sympati, og ønsket om å "hjelpe" og støtte, ikke minst kjempe og gi en ny sjanse.

 

Eller når den man elsker kommer hjem full (eller rusa, eller også edru så klart), og man ender i en heftig krangel, og det resulterer i stygge ord, og stygge ord går over til at man blir dyttet i veggen, eller får seg et slag. Krangelen går over, og man sitter oppe og snakker hele natten om det som har skjedd. Igjen, sitter mannen der i krampegråt. Og det er fortsatt mannen man elsker. Og det skjedde jo bare denne ene gangen? Han gråter og gråter, lover å gå i terpi og det er ikke måte på. Han kommer igjen med de BESTE ordene. Akkurat de ordene som gjør at alt sinnet går vekk, og du velger å tro han. Han kommer med lange taler om hvor fantastisk fremtiden skal bli. Du elsker han over alt i verden. Alle kan gjøre feil, og du blir..

 

Så stiller jo de fleste spørsmålet, hvorfor blir man når det skjer 2. gangen? Eller 3. gangen? eller 105. gangen?  Fordi alle gangene er nøyaktig som første gangen. Tårene, og talene og alle løfter om fremtiden, gjør at man blir nettopp BLIND. 

 

For å ikke snakke om manipuleringen. 

Du finner en pose med kokainrester i mannen sin bukselomme. Du konfronterer han. Hva gjør han? Han går psykisk til angrep. Han legger all skyld på deg. Forteller at du er så grusom å bo med, at du bare kjefter, bare smeller, og at han tok litt kokain ÉN gang på byen, for å føle seg litt som en mann igjen. For å føle at han var verdt noe. Etterfulgt av beskyldninger om utroskap og det er ikke måte på. Disse kranglene ender ofte med at det er DU som sitter å ber om unnskyldning. 

 

Når mannen du elsker sier at han skal ta livet sitt dersom han ikke har deg mer. For da har han jo tross alt ingenting å leve for lengre. Rusmisbrukere, alkoholiker, som (faktisk) ender på "gata" dersom du kaster han ut av huset. Da står man i en utrolig kjip situasjon. Forelskelsen er kanskje borte, men man elsker fortsatt partneren sin. Så står man midt opp i det. Skal jeg la han bo her med meg, her hvor han går på jobb hver dag, har et forhold til barnet/barna sine, og lever mer eller mindre "normalt", eller skal jeg kaste han ut? Da han ender hos den første kompisen på tlf-lista, ruset seg daglig, kommer seg ikke på jobb, og lever i et helvete? 

Alle VIL hjelpe. Alle ønsker å være den ene som "redder" en person fra rus, eller psykiske problemer osv. Hvis han har det bedre her, så MÅ jeg jo hjelpe? Jeg kan jo ikke kaste han ut til et liv han ikke har godt av?

 

Og vet du hva? Å innse at man faktisk ikke kan hjelpe (og det kan man ikke, i 99% av tilfelle) det tar utrolig lang tid. Når det er person man elsker av hele sitt hjerte, ønsker man å gjøre alt i sin makt for å ordne ting.

Er det en ting som IKKE blir borte innimellom alle skuffelser, slag, manipulering, sinne, sorg og bitterhet, så er det håpet. Det håpet blir mindre og mindre for hver gang, men det er alltid der. Håpet om den fremtiden man ønsker seg. Håpet om å reparere, håpet om at alt skal gå tilbake til slik ting en gang var. 

 

Jeg har vært der, og jeg har kommet meg vekk. Men jeg kan si én ting. Å slippe taket på den man elsker over alt i verden, den man er forelsket i,den man innerst inne ønsker å tilbringe livet sitt med. Det er det vanskeligste jeg har gjort i hele mitt liv. 

Den dagen man gir opp, det er kanskje den vanskeligste dagen av dem alle. Før hadde man en "kontroll" på hva som skjedde. Nei, man kan ikke hjelpe i de fleste tilfeller, og i de fleste tilfeller blir ting aldri bedre, de blir bare verre og verre for hver dag som går. Men håpet, det er der til siste slutt.

 

Jeg sier også til kvinner i samme situasjon, "LØP!!". For jo lengre man blir, jo mer ødelagt blir man selv. Det sliter på psyken, og man blir nedbrutt som faen. 

 

Det finnes mange damer som sitter på sin høye hest og påstår ditt og datt om hva de ville gjort hvis de var i samme situasjon, men det vet man ALDRI før man er der. 

 

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg er enig med deg. Det er fælt å høre at det er så mange som lever i slike elendige forhold :/ Man kan jo bare lure på hva som er årsakene?Oppvekst som ikke har gitt gode eksempler hva samliv og familie bør være? Dårlig selvtillit/selvfølelse som gjør at man tror man ikke fortjener bedre? Manipulerende partnere som de blir psykisk nedbrutt av?Egoisme eller latskap - lettere å bli og ha bedre økonomi enn å greie seg selv?Eller "bare" bli fanget i livet, tro at ting skal bli bedre "hvis bare"? Anonymous poster hash: 21d71...215

Ja, det er nok mange ulike årsaker rundt hvert dårlige forhold,men det er bare så utrolig leit for dem det gjelder

 

 

Anonymous poster hash: bd058...513

Du har svaret i overskriften din. Kjærlighet GJØR blind. Og er det en ting som jeg, og 99% av alle andre kvinner som har vært i samme situasjon kan si: Ingen vet hva de ville gjort før de sitter i samme situasjon selv.

Ikke at dette er et av de innleggene, men er det en ting som provoserer meg, så er det damer som kommer med uttalelser som "Hadde mannen min så mye som kalt meg hore i en krangel, hadde jeg tatt med barna og gått" eller "Den dagen min mann legger en finger på meg, er jeg ute av livet hans for alltid!"

For så og slenge masse dritt til de som har blitt værende, eller fortsatt er der.

 

De kvinnene som har blitt utsatt for vold, manipulering, eller levd i forhold preget av rusmidler eller alkohol, sa nok akkurat de samme tingene selv en gang i tiden.

Men så sitter man på sofaen og gråter en kveld, fordi man har funnet en klump med hasj gjemt i en bukselomme. Man blir så sint at man pakker alle sakene hans, og ber han komme seg til h***** ut. Etter en skyllebøtte, tårer og massiv krangling, står mannen du elsker i full gråt, trygler og ber om å få bli, og lover av HELE sitt hjerte at det ALDRI skal skje igjen. Han har så mange unnskyldninger til hvorfor han hadde den hasjklumpen, og de unnskyldningene er så vel fortalt og gode, at man tror på det. Det er mannen man elsker av hele sitt hjerte, det mannen man kanskje har barn med. Når du ser mannen din omtrent i krampegråt på knærne etter tilgivelse og med de beste ordene en mann kan si, da snur det sinnet om til sympati, og ønsket om å "hjelpe" og støtte, ikke minst kjempe og gi en ny sjanse.

 

Eller når den man elsker kommer hjem full (eller rusa, eller også edru så klart), og man ender i en heftig krangel, og det resulterer i stygge ord, og stygge ord går over til at man blir dyttet i veggen, eller får seg et slag. Krangelen går over, og man sitter oppe og snakker hele natten om det som har skjedd. Igjen, sitter mannen der i krampegråt. Og det er fortsatt mannen man elsker. Og det skjedde jo bare denne ene gangen? Han gråter og gråter, lover å gå i terpi og det er ikke måte på. Han kommer igjen med de BESTE ordene. Akkurat de ordene som gjør at alt sinnet går vekk, og du velger å tro han. Han kommer med lange taler om hvor fantastisk fremtiden skal bli. Du elsker han over alt i verden. Alle kan gjøre feil, og du blir..

 

Så stiller jo de fleste spørsmålet, hvorfor blir man når det skjer 2. gangen? Eller 3. gangen? eller 105. gangen? Fordi alle gangene er nøyaktig som første gangen. Tårene, og talene og alle løfter om fremtiden, gjør at man blir nettopp BLIND.

 

For å ikke snakke om manipuleringen.

Du finner en pose med kokainrester i mannen sin bukselomme. Du konfronterer han. Hva gjør han? Han går psykisk til angrep. Han legger all skyld på deg. Forteller at du er så grusom å bo med, at du bare kjefter, bare smeller, og at han tok litt kokain ÉN gang på byen, for å føle seg litt som en mann igjen. For å føle at han var verdt noe. Etterfulgt av beskyldninger om utroskap og det er ikke måte på. Disse kranglene ender ofte med at det er DU som sitter å ber om unnskyldning.

 

Når mannen du elsker sier at han skal ta livet sitt dersom han ikke har deg mer. For da har han jo tross alt ingenting å leve for lengre. Rusmisbrukere, alkoholiker, som (faktisk) ender på "gata" dersom du kaster han ut av huset. Da står man i en utrolig kjip situasjon. Forelskelsen er kanskje borte, men man elsker fortsatt partneren sin. Så står man midt opp i det. Skal jeg la han bo her med meg, her hvor han går på jobb hver dag, har et forhold til barnet/barna sine, og lever mer eller mindre "normalt", eller skal jeg kaste han ut? Da han ender hos den første kompisen på tlf-lista, ruset seg daglig, kommer seg ikke på jobb, og lever i et helvete?

Alle VIL hjelpe. Alle ønsker å være den ene som "redder" en person fra rus, eller psykiske problemer osv. Hvis han har det bedre her, så MÅ jeg jo hjelpe? Jeg kan jo ikke kaste han ut til et liv han ikke har godt av?

 

Og vet du hva? Å innse at man faktisk ikke kan hjelpe (og det kan man ikke, i 99% av tilfelle) det tar utrolig lang tid. Når det er person man elsker av hele sitt hjerte, ønsker man å gjøre alt i sin makt for å ordne ting.

Er det en ting som IKKE blir borte innimellom alle skuffelser, slag, manipulering, sinne, sorg og bitterhet, så er det håpet. Det håpet blir mindre og mindre for hver gang, men det er alltid der. Håpet om den fremtiden man ønsker seg. Håpet om å reparere, håpet om at alt skal gå tilbake til slik ting en gang var.

 

Jeg har vært der, og jeg har kommet meg vekk. Men jeg kan si én ting. Å slippe taket på den man elsker over alt i verden, den man er forelsket i,den man innerst inne ønsker å tilbringe livet sitt med. Det er det vanskeligste jeg har gjort i hele mitt liv.

Den dagen man gir opp, det er kanskje den vanskeligste dagen av dem alle. Før hadde man en "kontroll" på hva som skjedde. Nei, man kan ikke hjelpe i de fleste tilfeller, og i de fleste tilfeller blir ting aldri bedre, de blir bare verre og verre for hver dag som går. Men håpet, det er der til siste slutt.

 

Jeg sier også til kvinner i samme situasjon, "LØP!!". For jo lengre man blir, jo mer ødelagt blir man selv. Det sliter på psyken, og man blir nedbrutt som faen.

 

Det finnes mange damer som sitter på sin høye hest og påstår ditt og datt om hva de ville gjort hvis de var i samme situasjon, men det vet man ALDRI før man er der.

Takk... Jeg er en av de kvinnene. (Min er ikke avhengig av narkotika, men sexavhengig og det har ført til mye lidelse)

 

Takk, kloke kvinne, som satte ord på det!

 

Anonymous poster hash: 2fb31...ae8

[<3 2G <3]

Utrolig godt svart Bustetroll!

[Anonym bruker]

Takk Bustetroll! Du aner ikke hvor godt det var å lese, jeg gråter nesten her jeg sitter. Jeg er en av de, og jeg står med en fot innenfor og en utenfor.

 

Det verste er når folk her inne sitter og påstår at "alle vet" og at "alle barn er skadelidende", eller når man får slengt i trynet "hvorfor du automatisk skal ha omsorg for barna", i stedet for å godta at valget er tatt og heller svare på det som spørres om.

Senest forrige helg fikk jeg høre (fra nære venner) at jeg er så heldig som har det så bra, med en perfekt mann bla bla bla. De synes jeg er HELDIG. Herregud, jeg er virkelig ikke heldig.

Familie og bekjente kommer til å få sjokk når jeg forlater den "perfekte" mannen de alle skryter sånn av.

Barna kommer til å bli knust.

 

Her brygger det til storm og jeg tror det kommer til å gå bra.

 

Ha en fin natt, og igjen, takk!

 

 

 

Anonymous poster hash: 09018...067

[Bustetroll]

Takk Bustetroll! Du aner ikke hvor godt det var å lese, jeg gråter nesten her jeg sitter. Jeg er en av de, og jeg står med en fot innenfor og en utenfor.

 

Det verste er når folk her inne sitter og påstår at "alle vet" og at "alle barn er skadelidende", eller når man får slengt i trynet "hvorfor du automatisk skal ha omsorg for barna", i stedet for å godta at valget er tatt og heller svare på det som spørres om.

Senest forrige helg fikk jeg høre (fra nære venner) at jeg er så heldig som har det så bra, med en perfekt mann bla bla bla. De synes jeg er HELDIG. Herregud, jeg er virkelig ikke heldig.

Familie og bekjente kommer til å få sjokk når jeg forlater den "perfekte" mannen de alle skryter sånn av.

Barna kommer til å bli knust.

 

Her brygger det til storm og jeg tror det kommer til å gå bra.

 

Ha en fin natt, og igjen, takk!

 

 

 

Anonymous poster hash: 09018...067

Det er heldigvis ikke din familie eller dine bekjente sitt valg å ta. Og du skylder heller ikke dem en forklaring. Dersom du vil er det jo fint å fortelle hvordan ting egentlig er, men det viktigste er at DU får det bedre, ikke at du skal bruke krefter og energi på å overtale andre hvordan livet ditt ser ut bak 4 vegger Lykke til!

[Anonym bruker]

Utrolig godt skrevet. Jeg trodde ALDRI jeg skulle bli utsatt for psykisk vold. Hvem som helst kan bli manipulert og tro virkeligheten er slik. Videre er mannen dn morsomme, snille, svært sosiale og godt likte som aldri gjør slikt. Og forsøker man å forlate blir en snakket stygt om og desverre tror alle rundt deg på HAN. Og dette er oppegående mennesker som jobber innen helsevesen...En manipulatør kan! Og det som gjør han troverdig er at han selv tror på sine forklaringer. Det er du som er dum, vanskelig, har dårlig hygiene, osv osv... Og alle rundt får høre om deg. Du som før var en som ingen viste om, vet alle om nå....og ikke positivt.

Hvorfor tror vi mennesker på sladdet og dømmer andre på grunn av dette?

 

 

man klarer ikke å bryte ut...

 

Anonymous poster hash: b9cdc...53f

[Anonym bruker]

Kjempe bra skrevet bustetroll, men jeg vil understreke at innlegget var ikke ment for å dømme. Jeg dømmer ingen som er i slike forhold! jeg forstår at det er vanskelig å forlate en mann som kan være snill og god, men som likevel er en psykopat! Men jeg skrev at jeg forstår ikke at dere orker, for dere må jo ha gjort dere opp noen tanker om det selv om! Igjen, dette var ikke ment for å dømme de av dere det gjelder!

Stor klem til dere <3

Hi

 

Anonymous poster hash: bd058...513

[Bustetroll]

Kjempe bra skrevet bustetroll, men jeg vil understreke at innlegget var ikke ment for å dømme. Jeg dømmer ingen som er i slike forhold! jeg forstår at det er vanskelig å forlate en mann som kan være snill og god, men som likevel er en psykopat! Men jeg skrev at jeg forstår ikke at dere orker, for dere må jo ha gjort dere opp noen tanker om det selv om! Igjen, dette var ikke ment for å dømme de av dere det gjelder!

Stor klem til dere <3

Hi

 

Anonymous poster hash: bd058...513

Nei det skjønte jeg, derfor jeg skrev at dette ikke var et av de innleggene Tenkte bare å skrive noen ord som kanskje viste litt av hvordan det faktisk er å være i et slikt forhold. 

[Bustetroll]

Utrolig godt skrevet. Jeg trodde ALDRI jeg skulle bli utsatt for psykisk vold. Hvem som helst kan bli manipulert og tro virkeligheten er slik. Videre er mannen dn morsomme, snille, svært sosiale og godt likte som aldri gjør slikt. Og forsøker man å forlate blir en snakket stygt om og desverre tror alle rundt deg på HAN. Og dette er oppegående mennesker som jobber innen helsevesen...En manipulatør kan! Og det som gjør han troverdig er at han selv tror på sine forklaringer. Det er du som er dum, vanskelig, har dårlig hygiene, osv osv... Og alle rundt får høre om deg. Du som før var en som ingen viste om, vet alle om nå....og ikke positivt.

Hvorfor tror vi mennesker på sladdet og dømmer andre på grunn av dette?

 

 

man klarer ikke å bryte ut...

 

Anonymous poster hash: b9cdc...53f

Det er utrolig skummelt å være fanget på den måten. Det er livsfarlig. Man blir psykisk nedbrutt. Selv om man VET at tingene han sier ikke er sant, så går det inn på en. Man blir depressiv, usikker, mister all selvtillit, og rett og slett bare ødelagt. Man tror man hjelper ved å bli. Man vet at forholdet ikke vil holde ut stort lengre, men man blir fortsatt, til den dagen man klarer å gi slipp.

[Anonym bruker]

 

Kjempe bra skrevet bustetroll, men jeg vil understreke at innlegget var ikke ment for å dømme. Jeg dømmer ingen som er i slike forhold! jeg forstår at det er vanskelig å forlate en mann som kan være snill og god, men som likevel er en psykopat! Men jeg skrev at jeg forstår ikke at dere orker, for dere må jo ha gjort dere opp noen tanker om det selv om! Igjen, dette var ikke ment for å dømme de av dere det gjelder!

Stor klem til dere <3

HiAnonymous poster hash: bd058...513

 

Nei det skjønte jeg, derfor jeg skrev at dette ikke var et av de innleggene Tenkte bare å skrive noen ord som kanskje viste litt av hvordan det faktisk er å være i et slikt forhold.

Jeg ville bare understreke det for andre, slik at ikke "haters" henger seg på

Men igjen; kjempe flott skrevet, hands up

 

Anonymous poster hash: bd058...513

[Anonym bruker]

Se filmen: vi (svensk film), den er sikkert et bra eksempel

 

Anonymous poster hash: 17301...77b

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg helt igjen i innlegget ditt Bustetroll. Akkurat sånn er det med håpet. Det er det eneste som henger igjen. For meg kjentes det ut som å være på åpent hav uten årer den dagen jeg dro. Heldigvis kommer hjelperne til etterhvert som de skjønner hva som skjer. Venner, familie, politiet (jeg anmeldte), krisesenter m.m.

 

Mitt råd til dere med en fot innenfor/utenfor er å snakke med noen. Det at en får andres reaksjon på ting kan være til stor hjelp. Selv var jeg begynt å tenke at det jeg opplevde nærmest var normalt. Når jeg fikk se ansiktsuttrykkene til psykologen min eller mine venninners tilbakemeldinger, så skjønte jeg mer av at det jeg opplevde ikke var bra.

 

Det er nå 10 mnd siden jeg ga slipp på kontrollen og håpet. Jeg har ikke angret en dag. Og alt som jeg bekymret meg over (barnefordeling, økonomi etc) har gått helt fint.

 

Så damer; slipp taket og få livet i gave på nytt.

 

Anonymous poster hash: 48a92...754

[Bustetroll]

Jeg kjenner meg helt igjen i innlegget ditt Bustetroll. Akkurat sånn er det med håpet. Det er det eneste som henger igjen. For meg kjentes det ut som å være på åpent hav uten årer den dagen jeg dro. Heldigvis kommer hjelperne til etterhvert som de skjønner hva som skjer. Venner, familie, politiet (jeg anmeldte), krisesenter m.m.

 

Mitt råd til dere med en fot innenfor/utenfor er å snakke med noen. Det at en får andres reaksjon på ting kan være til stor hjelp. Selv var jeg begynt å tenke at det jeg opplevde nærmest var normalt. Når jeg fikk se ansiktsuttrykkene til psykologen min eller mine venninners tilbakemeldinger, så skjønte jeg mer av at det jeg opplevde ikke var bra.

 

Det er nå 10 mnd siden jeg ga slipp på kontrollen og håpet. Jeg har ikke angret en dag. Og alt som jeg bekymret meg over (barnefordeling, økonomi etc) har gått helt fint.

 

Så damer; slipp taket og få livet i gave på nytt.

 

Anonymous poster hash: 48a92...754

Ja jeg også trodde ikke ting var så ille. Var først etter jeg hadde kommet meg vekk, og begynte å snakke litt med andre om hva som har skjedd, at jeg forstod hvor ille ting FAKTISK var.