Grensesetting noe jeg synes er vanskelig!

[Anonym bruker]

Vet ikke hvor jeg skal begynne!

Vi har også oppi alt koselige stunder og øyeblikk der vi er verdens lykkeligste familie, foreldre og barn!

 

Vi har 2 barn på 7 og snart 9 år.

Og som til tider oppfører seg som 2 drittunger. De er ikke dritt unger men oppførselen deres er til tider ordentlig elendig.

 

Svarer stygt og krangler seg i mellom minimum 50 % av tiden de er sammen:-(

 

Eldste "vil" ikke noe annet enn å sitte på data, tv eller drive med tv-spill, noe han ikke får lov til hele tiden.

Han er veldig lite sosial. Noe vi ønsker at han skal bli litt mer.

Yngste begynner nå ta etter eldste. Men yngste er sosial og leker ute med alle.

 

Legging er også en utfordring.

 

Jeg er så sliten at jeg holder på å gå på veggen. Jeg har en snill mann, som bidrar i hjem, hus og med barn.

 

Jeg er utrolig glad i barna mine. Men føler jeg trenger råd... hvor skal jeg/vi starte?

 

Hvordan klarer dere å være konsekvente hele tiden?

Hvordan har dere som foreldre blitt enige og regler i hjemmet og handler dere likt?

 

Ps. Trenger ikke noen svar som du skulle ikke hatt barn og du har ikke kontroll osv. Vil ha ledene svar og råd:-)

 

Anonymous poster hash: f2c35...459

[Anonym bruker]

I begynnelsen blir det helvetesperiode men så blir det bedre om du er konsekvent om det er en trøst.

 

Anonymous poster hash: 18bd2...0ad

[Anonym bruker]

Vi har snakkket om hvordan vi vil ha det, og hva slags "resultater" vi vil ha på oppdragelsen. 

 

Reglene er klare her, man oppfører seg som folk og man snakker skikkelig til både voksne og barn. 

 

Vi har nulltoleranse for idiotoppførsel, det gir konsekvenser i form at en tur på rommet til man har kjølt seg ned og kan oppføre seg igjen. TV er noe VI voksne bestemmer, utenom barne-tv får man normalt sett ikke sitte å slenge foran tven. TV-spill er ikke lov ennå, og ikke noe de spør etter heller (5 og 7 år). 

 

Vi gjør mye som en familie, drar og bader, skogsturer og innimellom ting ungene synes er kjipe. Well, though. Syting er faktisk ikke lov, man kan si at dette ikke er det morsomste man vet, men av og til må man faktisk bare gjøre noe man ikke har lyst til for at andre skal få ha det bra/moro. 

 

Jeg hadde ikke akseptert at din eldste ikke ville ut f.eks. Da hadde jeg pakket sammen hele familien, nappet vekk en evnt. mobil og slike ting, og dratt dem med meg på stranda eller noe. Eller, dersom det ikke passet, lempet dem ut i hagen/gata. Da kan han velge om han vil sitte på trappa og furte eller finne på noe med kompiser. Dette krever jo at ikke naboungene får sitte inne i finværet og spille spill, da forsvinner litt av poenget.

 

Ang. legging gir jeg beskjed til mine om å gå på do, og så kler de av seg på badet. De får 5 minutter på seg til å få av seg klærne, det er MER enn nok. Har de ikke kledd av seg til jeg kommer og jeg må hjelpe dem med noe så banalt blir det ikke lesing på senga. Tennene blir pusset av meg, og så leser jeg for begge samtidig. De velger hver sitt eventyr annenhver kveld. Sover på hvert sitt rom, og står de opp eller begynner å tulle får de en streng beskjed om å oppføre seg, og jeg trenger sjeldent si mer enn at de får pelle seg tilbake i seng ASAP. Tok en periode med bæring og leiing av dem tilbake til rommet før de skjønte at det ikke nyttet å stå opp/tulle rundt. 

 

Konsekvenser og å følge dem opp er ditt ansvar som voksen, og som regel bunner det i latskap eller at man er for sliten i hodet til å orke å ta det ansvaret. Er man sliten må man ordne seg så man blir mindre sliten og får overskudd til å faktisk oppdra barna sine, er det latskap må man gi seg selv et hardt spark i ræva og vurdere om man burde få hjelp av noen som holder ut/kan lære deg å holde ut. 

Anonymous poster hash: 38ea2...df0

[Anonym bruker]

Fornuftig svar på 22.59.

 

Men du må bestemme reglane, og finne ut kva konsekvensar som er passande for upassande oppførsel.

 

Tru det eller ei. Dei fleste barn liker å ha reglar å forhalde seg til. Dei veit og meget godt kor grensene går, men dei kjem likevel til å utfordre dei. Det er då du må passe på og setje hardt mot hardt.

Anonymous poster hash: 75dd4...8e4

[Anonym bruker]

 

Vi har snakkket om hvordan vi vil ha det, og hva slags "resultater" vi vil ha på oppdragelsen.

 

Reglene er klare her, man oppfører seg som folk og man snakker skikkelig til både voksne og barn.

 

Vi har nulltoleranse for idiotoppførsel, det gir konsekvenser i form at en tur på rommet til man har kjølt seg ned og kan oppføre seg igjen. TV er noe VI voksne bestemmer, utenom barne-tv får man normalt sett ikke sitte å slenge foran tven. TV-spill er ikke lov ennå, og ikke noe de spør etter heller (5 og 7 år).

 

Vi gjør mye som en familie, drar og bader, skogsturer og innimellom ting ungene synes er kjipe. Well, though. Syting er faktisk ikke lov, man kan si at dette ikke er det morsomste man vet, men av og til må man faktisk bare gjøre noe man ikke har lyst til for at andre skal få ha det bra/moro.

 

Jeg hadde ikke akseptert at din eldste ikke ville ut f.eks. Da hadde jeg pakket sammen hele familien, nappet vekk en evnt. mobil og slike ting, og dratt dem med meg på stranda eller noe. Eller, dersom det ikke passet, lempet dem ut i hagen/gata. Da kan han velge om han vil sitte på trappa og furte eller finne på noe med kompiser. Dette krever jo at ikke naboungene får sitte inne i finværet og spille spill, da forsvinner litt av poenget.

 

Ang. legging gir jeg beskjed til mine om å gå på do, og så kler de av seg på badet. De får 5 minutter på seg til å få av seg klærne, det er MER enn nok. Har de ikke kledd av seg til jeg kommer og jeg må hjelpe dem med noe så banalt blir det ikke lesing på senga. Tennene blir pusset av meg, og så leser jeg for begge samtidig. De velger hver sitt eventyr annenhver kveld. Sover på hvert sitt rom, og står de opp eller begynner å tulle får de en streng beskjed om å oppføre seg, og jeg trenger sjeldent si mer enn at de får pelle seg tilbake i seng ASAP. Tok en periode med bæring og leiing av dem tilbake til rommet før de skjønte at det ikke nyttet å stå opp/tulle rundt.

 

Konsekvenser og å følge dem opp er ditt ansvar som voksen, og som regel bunner det i latskap eller at man er for sliten i hodet til å orke å ta det ansvaret. Er man sliten må man ordne seg så man blir mindre sliten og får overskudd til å faktisk oppdra barna sine, er det latskap må man gi seg selv et hardt spark i ræva og vurdere om man burde få hjelp av noen som holder ut/kan lære deg å holde ut.

 

Anonymous poster hash: 38ea2...df0

Tusen takk for svar:-)

 

Lader opp til å bli mer konsekvent.

 

 

Anonymous poster hash: f2c35...459

[Anonym bruker]

Fint langt svar, men det handler da vel så ofte om usikkerhet som om latskap.. hun ber om råd fordi hun er usikker!

 

Anonymous poster hash: ce4ef...ddb