Sliten, gravid og en sint samboer

[Anonym bruker]

Jeg er gravid og bor sammen med min samboer. Har vært utslitt mesteparten av tiden og orker svært lite hjemme, selv om jeg noen ganger glimter til og rengjør, vasker klær og ordner i leiligheten vår.

 

Samboeren min går hele tiden rundt og klager og blir så sint på meg. Jeg tar det veldig til meg og noen ganger gjør humøret hans at jeg blir så sjokkert at jeg ikke klarer å si noe. Blir bare ekstremt lei meg. På grunn av formen min gråter jeg jo også fortere enn før. Synes det er feil at jeg skal gå rundt å gråte en gang om dagen fordi jeg har en samboer som blir så sint.

 

Han kan brått klikke og helle ut brusen ytterligere i sinne dersom jeg ikke har skrudd igjen korken godt nok. På stranda foran alle så klager han over hunden og sier at det bare er stress med hund. Måten han snakker nedsettende til meg på gjør at jeg blir utrolig lei meg.. Hvordan skal jeg få han til å forstå? Alt virker som et tiltak for han. Føler Han tar meg så forgitt. Han sier stadig unnskyld og at han skal forandre seg, men det glemmer han med en gang.

 

Dette miljøet vi har hjemme nå er ikke et godt og rolig miljø for meg med tanke på graviditeten og i hvert fall ikke et miljø jeg vil oppfostre vårt barn. Når jeg i sinne sier til han at han kan dra vekk og sove et annet sted, ber han meg bare brenne. Han tar det ikke seriøst. Innerst inne er det ikke noe jeg ønsker heller - men tror vi hadde hatt godt av litt tid hver for oss. Så han kan få litt perspektiv på hva som er viktig for han.

 

Anonymous poster hash: ee9a6...fc2

[Gjest Antarctica]

Huff, for en situasjon. Kanskje har han panikk?

[Anonym bruker]

Har han vært slik hele tiden?

Han høres virkelig ikke god ut.

 

Til sammenligning. Jeg er høygravid. Komme hjem til middag og rent hus. Vi reiser på ferie på lørdag og i morgen har mannen kjøpt time hos fotpleier til meg for beina mine er vonde.

Jeg får massasje av bein nesten hver kveld og skjemmes bort så det holder.

Det er slik en vordende far bør behandle kona.

Ikke at jeg tar det som en selvfølge men jeg synes faktisk jeg fortjener litt slikt.

 

Anonymous poster hash: 24b7b...8e6

[sug lut]

Høres ut som dere hadde hatt godt av et helt liv hver for dere. Å leve med en som alltid enten er eller blir sint er fysisk og psykisk nedbrytende. Kom deg unna mens du kan, det er lettere før ungen kommer.

[Anonym bruker]

Dere bør absolutt ta dere sammen begge to. Start med å prat med hverandre, bli voksne (høres ut som dere er tidlig i 20åra med lite voksenlivserfaring..)

Dere skal ha barn, ta ansvar for livenes deres.

 

Var barnet uplanlagt? Kan virke som dere kanskje ikke var helt klare...?

 

 

Anonymous poster hash: 24626...cac

[Anonym bruker]

Har han vært slik hele tiden eller har det kommet nå etter du ble gravid? Jeg hadde aldri klart å leve med en slik mann.

 

Anonymous poster hash: 517ec...b9e

[Anonym bruker]

Oi. I min verden er det vanlig at mannen gjør meste med både hus og eldre barn når jeg har vært gravid. Han tar også alt på natt for at jeg skal få sove...

 

Anonymous poster hash: 33e2a...372

[Siamese Hellhound]

Jeg tror jeg hadde tent på alle pluggene selv, men du er kanskje ikke en sånn person. Sånn kan dere ikke ha det, hvordan skal det gå når babyen kommer og dere får lite søvn og et menneske til i huset som tar all oppmerksomhet og energi?

 

Kan du rett og slett reise av sted i noen dager? Så får du kanskje hvilt deg også? Gjør det klart for ham at du ikke vil bo sammen med noen som oppfører seg som en trassen treåring og at hans oppførsel verken gagner forholdet deres, helsa di eller babyen.

[Anonym bruker]

Dra før det er for sent. Som sagt over. Lettere før barnet kommer.

Jeg vil ha det slik som hun over beskriver at hun har det. En som setter pris på meg og viser det. 

Har det ikke så ille som deg, men er i et forhold med en som verdsetter meg like mye som han verdsetter sofaen sin. Kjekk å ha liksom. Men en fantastisk far, helt greit liv. Kommer ikke til å gå fra ham fordi vi har barn sammen.

Har akseptert at det er sånn det blir de neste årene. Men *sukk* tanken på å bli sett igjen... :-/

Anonymous poster hash: cd3ef...1c3

[Anonym bruker]

Det var planlagt og han gleder seg veldig til å få et barn og kommer til å bli en god far for barnet sitt.

 

Han har alltid hatt et stort temperament, men i det siste har det nok blitt ganske mye værre ja på en måte vet jeg innerst inne at det skyldes meg, fordi jeg er blitt veldig lat og mye av arbeidet hjemme faller naturligvis over på han da. Så han klager over alt mulig. På en annen side så burde han forstå at jeg ikke orker. Jeg sier nesten daglig at jeg er utslitt og prøver å ta meg sammen, men det er ikke så lett.

 

Jobber 100% i et veldig psykisk krevende yrke med utagerende mennesker som krever alt av meg. Når jeg da kommer hjem har jeg ikke veldig mye til overs dessverre. Skulle ønske han taklet meg på en annen måte nå! Jeg er jo ikke helt uskyldig selv heller.. Men når jeg reiser fra jobb og skal handle mat, og han sier nedsettende til meg at jeg kan vel lage mat mens han er hjemme og har ferie hele uka så er det ikke rart jeg eksploderer innvendig.

 

Nei.. Dette har godt så langt nå og kan ikke fortsette sånn. Vi må begge gå inn i oss selv og forandre atferd dersom dette skal funke. Jeg sier det jo til han.. Han klikker over en liten hund, at det er pes. Han kan jo prøve å forestille seg et lite barn på kjøpet.

 

Anonymous poster hash: ee9a6...fc2

[Anonym bruker]

Jeg har også en mann som elsker meg nok, men er aldri fornøyd med det jeg gjør. Får aldri ros hvis jeg gjør noe bra, mens hver minste feil og forglemmelse blir kommentert i sure toner. Problemet er at jeg har vokst opp med foreldre med skyhøye forventninger og aldri vært bra nok for dem, og min tidligere samboer var likedan Klem sendes. Prat med samboer og still ultimatum: hold kjeft eller flytt.

Anonymous poster hash: 9489d...5c7

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg hadde tent på alle pluggene selv, men du er kanskje ikke en sånn person. Sånn kan dere ikke ha det, hvordan skal det gå når babyen kommer og dere får lite søvn og et menneske til i huset som tar all oppmerksomhet og energi?

 

Kan du rett og slett reise av sted i noen dager? Så får du kanskje hvilt deg også? Gjør det klart for ham at du ikke vil bo sammen med noen som oppfører seg som en trassen treåring og at hans oppførsel verken gagner forholdet deres, helsa di eller babyen.

Dessverre er jeg er person som tenner alle pluggene selv. Særlig nå i det siste. Jeg kjenner jeg eksploderer innvendig og har lyst til å slå hodet i veggen enkelte ganger.

 

Jeg ble så sjokket over han i stad over det med brusen. Heldigvis skulle han reise bort i helgen og tok med hunden. Så kan jeg få ro hjemme med jobbehelg.

 

Når han dro klarte jeg ikke å si hadet omtrent. Og han ble lei seg fordi jeg gråt. Skulle ønske at han med glede lagde mat, ryddet og ordnet nå når jeg er så sliten. Men virker som om jo lenger tid det går, jo mer irritert blir han for at jeg ikke gjør noe.

 

Anonymous poster hash: ee9a6...fc2

[Anonym bruker]

 

Jeg har også en mann som elsker meg nok, men er aldri fornøyd med det jeg gjør. Får aldri ros hvis jeg gjør noe bra, mens hver minste feil og forglemmelse blir kommentert i sure toner. Problemet er at jeg har vokst opp med foreldre med skyhøye forventninger og aldri vært bra nok for dem, og min tidligere samboer var likedan Klem sendes. Prat med samboer og still ultimatum: hold kjeft eller flytt.

 

Anonymous poster hash: 9489d...5c7

Da er du vært maks uheldig vil tro at med skyhøye forventninger fra alle hold og lite ros så lærer man seg etterhvert til at man ikke gjør noe bra selv heller. At man ikke er god nok.

 

Du fortjener bedre enn det! alle fortjener å få ros, få takknemlighet og ikke bli tatt forgitt.

 

Anonymous poster hash: ee9a6...fc2

[Anonym bruker]

Ta ham med til legen/jordmor og få en av dem til å forklare ham at man blir sliten av å være gravid, at det er forskjellig for alle, og at det IKKE hjelper noen av dere at han hisser seg opp.

 

Kort og godt: vil han ha noe ordnet får han dra fingern ut av ræva og fikse det selv. Er han sulten, lag middag da for faen. Lyst på reine klær? Vaskemaskin er en fin ting. Tørre klær? Heng dem opp.

 

Gi litt faen i ham, si det til ham at du gjør det du orker, men så lenge han oppfører seg som en dritt kommer ikke du til å løfte en finger for å gjøre noe ekstra, for det fortjener han ikke.

Anonymous poster hash: d5ecf...29e

[Siamese Hellhound]

Det var planlagt og han gleder seg veldig til å få et barn og kommer til å bli en god far for barnet sitt.

Han har alltid hatt et stort temperament, men i det siste har det nok blitt ganske mye værre ja på en måte vet jeg innerst inne at det skyldes meg, fordi jeg er blitt veldig lat og mye av arbeidet hjemme faller naturligvis over på han da. Så han klager over alt mulig. På en annen side så burde han forstå at jeg ikke orker. Jeg sier nesten daglig at jeg er utslitt og prøver å ta meg sammen, men det er ikke så lett.

Jobber 100% i et veldig psykisk krevende yrke med utagerende mennesker som krever alt av meg. Når jeg da kommer hjem har jeg ikke veldig mye til overs dessverre. Skulle ønske han taklet meg på en annen måte nå! Jeg er jo ikke helt uskyldig selv heller.. Men når jeg reiser fra jobb og skal handle mat, og han sier nedsettende til meg at jeg kan vel lage mat mens han er hjemme og har ferie hele uka så er det ikke rart jeg eksploderer innvendig.

Nei.. Dette har godt så langt nå og kan ikke fortsette sånn. Vi må begge gå inn i oss selv og forandre atferd dersom dette skal funke. Jeg sier det jo til han.. Han klikker over en liten hund, at det er pes. Han kan jo prøve å forestille seg et lite barn på kjøpet. Anonymous poster hash: ee9a6...fc2

Du må aldri tenke at hans eksplosjoner skyldes deg. Det er ene og alene hans ansvar.

[Anonym bruker]

Tror ikke dette blir noe bedre når babyen kommer.

En liten en stjeler energi, søvn og overskudd fra både mor og far, og hvis forholdet deres ikke tåler graviditeten ville jeg vært veldig skeptisk til fortsettelsen.

Anonymous poster hash: 28da4...8b0

[Anne-B.]

Noen ganger er det ikke nok at man elsker hverandre eller at potensialet er der. Det er vondt å gå og tenke på hvordan det kunne ha vært, hadde bare... Du gjør deg tanker om dette allerede nå, før barnet har kommet. Det er en varsellampe, og den skal du ta på alvor. Om han ikke klarer å se forbi det at du er sliten fordi du går gravid og ikke klarer det du vanligvis klarer, så vil sannsynligvis barseltiden ikke bli noe bedre. Søk hjelp. Om han ikke klarer å se at dette er et problem i deres relasjon, så ville jeg tenkt meg om. Håper dere finner ut av dette. Noen ganger bringer man det verste ut av hverandre. Det er ikke godt for et barn å leve med slike foreldre, selv om man ikke mener det slik. 

[Anonym bruker]

Jeg har for første gang gjort alvor av dette nå og tenker at vi har godt av litt tid fra hverandre. Har snart tre uker ferie og tenker å ta første hjemme hos mamma da han nekter å reise hjem. Sier han heller sover på gata da. Er ikke lett når han klamrer seg fast og sier han skal skjerpe seg:(

 

Han skulle være borte i helga men fikk melding om at han dro hjem. Vurderer å sove på jobben i natt...

 

Anonymous poster hash: ee9a6...fc2

[Anonym bruker]

Reis fort som bare fy, eller be han gå på sinnemestringskurs.

 

Hva tror du skjer om han blir så fort sint og dere har et barn? En baby som vræler i timevis og ikke roer seg, en baby som for nte gang stikker hånda i blomsterpotten, et barn som trasser og sier dumming? Klarer han å være en voksen rolig person som irettesetter eller klikker og skremmer ungen?

 

Å vokse opp i et hjem hvor en observerer at det er ok at far trykker ned mor eller å hele tiden måtte gå på eggeskall er barnemishandling

 

Anonymous poster hash: bdb00...f43

[Anonym bruker]

Høres ut som min mann og jeg orker snart ikke mer. Eneste som holder meg igjen er at jeg ver gravid og har en 3åring sammen, og jeg føler meg ikke trygg på at han skulle hatt samvær alene med de.

 

Anonymous poster hash: 54bb9...057

[Anonym bruker]

Det var planlagt og han gleder seg veldig til å få et barn og kommer til å bli en god far for barnet sitt.

 

Han , men i det siste har alltid hatt et stort temperamenthar det nok blitt ganske mye værre ja på en måte vet jeg innerst inne at det skyldes meg, fordi jeg er blitt veldig lat og mye av arbeidet hjemme faller naturligvis over på han da. Så han klager over alt mulig. På en annen side så burde han forstå at jeg ikke orker. Jeg sier nesten daglig at jeg er utslitt og prøver å ta meg sammen, men det er ikke så lett.

 

Jobber 100% i et veldig psykisk krevende yrke med utagerende mennesker som krever alt av meg. Når jeg da kommer hjem har jeg ikke veldig mye til overs dessverre. Skulle ønske han taklet meg på en annen måte nå! Jeg er jo ikke helt uskyldig selv heller.. Men når jeg reiser fra jobb og skal handle mat, og han sier nedsettende til meg at jeg kan vel lage mat mens han er hjemme og har ferie hele uka så er det ikke rart jeg eksploderer innvendig.

 

Nei.. Dette har godt så langt nå og kan ikke fortsette sånn. Vi må begge gå inn i oss selv og forandre atferd dersom dette skal funke. Jeg sier det jo til han.. Han klikker over en liten hund, at det er pes. Han kan jo prøve å forestille seg et lite barn på kjøpet.

 

Anonymous poster hash: ee9a6...fc2

 

Du begynner med å si at han kommer til å bli en god pappa, men der er jeg dypt uenig med deg.

 

Første stikkord for en god pappa er å behandle moren til sine barn med respekt. Om man bor sammen bør man også vise omtanke for hverandre, noe din tydeligvis ikke greier nå som graviditeten endrer kroppen din og hvor mye du tåler. Han klager, sier nedsettende ting til deg, han er ufin med en liten hund og han har alltid hatt et problem med for mye sinne, noe som du skriver er blitt verre i det siste.

Ikke noe av dette er forenelig med det å være en god pappa!

 

Hadde jeg vært deg så hadde jeg sørget for å bo alene før barnet kom. Vil han være en del av deres liv og kanskje bo sammen med deg og barnet igjen, så får du kreve at han tar tak i problemene sine. Krev at han tar sinnemestringskurs, at han møter opp hos jordmord/helsesøster/lege for å forstå både hva en graviditet gjør med en kvinne fysisk og psykisk, men også hva det vil si å være en god far - for i øyeblikket er han milevis unna å skulle være en god far. Han blir ikke en god far uten at han virkelig jobber med seg selv over tid. Det du beskriver er en ustabil mann som ikke har kontroll over eget sinne, og som heller ikke evner å være empatisk for sine nærmeste.

 

Tror du virkelig at mannen vil greie å forandre seg selv? Det tror ikke jeg.

Ting blir ikke nødvendigvis bedre når dere begge kommer til å bli påvirket av våkenetter osv.

 

Han ber om unnskyldning og lover forbedring når du tar det opp, men han endrer seg ikke. Når du ber ham bo et annet sted ber han deg "brenne".

 

En slik mann hadde blitt min eks - før fødselen!

 

Anonymous poster hash: 6201b...84a

[Anonym bruker]

Bra du tar tatt i dette. Slik han er pr. i dag blir han ingen god pappa, dessverre.

 

Bruke de tre ukene godt. Jeg tror han viser sitt sanne ansikt , og det burde skremme deg.

 

Hold oss gjerne oppdatert. Ha babyen i fokus.

Stor klem.

 

Anonymous poster hash: cff1e...122

[Anonym bruker]

 

 

Anonymous poster hash: 728d0...158

[Anonym bruker]

Googlet og kom over denne tråden. Ser det er litt lenge siden nå, men lurer veldig på hva du gjorde... Flyttet du? Er babyen født? Hvordan går det?

 

 

 

Anonymous poster hash: 728d0...158

[Anonym bruker]

Anonym over her igjen... Jeg gikk igjennom noe lignende selv for noen år siden nemlig... Jeg dro... Det var helt jævlig. Men det gikk bra. Er så lettet for at jeg turte å gå før babyen kom. Ellers vet jeg ikke om jeg hadde klart det.

 

Si hvis du vil prate så kan jeg si brukernavnet mitt.

 

Anonymous poster hash: 728d0...158