Gå til innhold

Angst, eller er det noe alvorlig galt med meg?


Anbefalte innlegg

Skrevet

Jeg har de siste 6-7 mnd vært plaget med mye rare symptomer som bare blir verre og verre... Det begynte med at hjertet begynte å slå veldig uregelmessig, ut av det blå. Titusentalls ekstraslag daglig. Dette pågår periodevis fortsatt. Var hos hjertespesialist som ikke kunne finne noe galt med selve hjertet. Etterhvert har jeg fått mye leamus, nummenhet i bein, hender og ansikt. Følelse av å plutselig ikke få puste, blir svimmel og utenfor meg selv. Kjennes ut som om jeg skal kollapse hvert øyeblikk. Forferdelig trøtt, nesten så jeg kan sovne stående... Kan også plutselig begynne å høre veldig rart, som om alle lyder er langt unna. Tåkete syn også. Dette blir verre og verre for hver dag. Ofte har jeg disse anfallene på jobb. Hender jeg får dem hjemme også, men ikke så ille.

 

Dette gjør meg engstel

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Trykket for tidlig.:P jeg blir engstelig og stressa av dette. Var ikke stressa eller nervøs før dette begynte. Noen ideer, erfaringer eller råd å komme med?

Skrevet

Heisann! Det du beskriver av symptomer tyder hvertfall på angst, jeg har hatt det samme og kjenner meg godt igjen i beskrivelsene du kommer med! Jeg oppsøkte legen og ble testet for det meste, men normale funn som ventet! Mine angstanfall kom helt ut av det blå, men jeg opplevde noe traumatisk noen dager (kanskje uker, husker ikke eksakt) i forkant, som kan ha vært en trigger til angstanfallene! Nå vet jeg ikke om dette er tilfelle med deg, men du trenger heller ikke ha en traumatisk opplevelse for å få anfall! Angst er utrolig ubehagelig, og jeg trodde at jeg skulle dø enkelte ganger. Men jeg lærte meg å kjenne symptomene og klarte å håndtere angsten med samtaler med helsesøster på skolen jeg gikk på! Angsten gikk gradvis over, den gjør ofte det!

Snakk med legen din igjen og få en ordentlig helsesjekk hvis dette beroliger deg!

Klem <3

 

Anonymous poster hash: 5a1e6...405

Skrevet

Angst er alvorlig nok, dog må du være engstelig for å ha angst, om du skjønner ;) alt for mange skylder på angst når de har ekstraslag... Men man må jo HA angst, man må kjenne angsten, frykten, redselen, bekymringene.

 

Jeg har hatt mange angstangfall og kan si med sikkerhet at hvis du har angst vet du det med sikkerhet.

 

Anonymous poster hash: aae7e...8a7

Skrevet

Levd med angst i sikkert 15 år nå. Det er jævlig til tider, men helt til å leve med. Men det tar tid å lære seg å mestre angsten. Beste er å bare la den komme, og gå over. Man kan aldri dø av angst, og den VIL gå over av seg selv siden cellene i kroppen bare har nok energi til å "styre på" over et visst tidsrom. Men sjekk at alt er som det skal ellers i kroppen, for da er det enklere å takle å leve med angsten :)



Anonymous poster hash: ae042...372
Skrevet

Angst er alvorlig nok, dog må du være engstelig for å ha angst, om du skjønner ;) alt for mange skylder på angst når de har ekstraslag... Men man må jo HA angst, man må kjenne angsten, frykten, redselen, bekymringene.

 

Jeg har hatt mange angstangfall og kan si med sikkerhet at hvis du har angst vet du det med sikkerhet.

 

Anonymous poster hash: aae7e...8a7

Jeg er engstelig av natur, har hatt angst i forskjellig grad så lenge jeg kan huske! Men har ikke merket noe av det i det hele tatt de siste fire, fem årene. Og det har heller ikke vært av samme karakter som nå. Men det jeg tenker er at siden jeg har vært vant med å hanskes med angsten så lenge, og hatt mye kognitiv terapi, så kanskje jeg på en måte kan ha angstanfall nå uten å være engstelig? :P
Skrevet

Vil gjerne høre fra flere!:)

Skrevet

Hei kjære deg!

 

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver og mine symptomer skyldes angst/stress. Det betyr ikke at du kjenner angst, men det kan være en mulighet.

 

To ganger i livet har jeg hatt perioder med angst, begge utløst av en større stressbelastning i forkant. Livstruende sykdom i nær familie første gangen og ekstremt vanskelig jobbsituasjon andre gangen.

 

Det som er typisk for meg er søvnproblemer, ekstraslag (har også vært til utredning, uten funn), svimmelhet og en slags "boble/ut av meg selv følelse".

 

Jeg har lært meg å ta vare på meg selv, ved å be om hjelp, sove, trene og ikke gape over for mye. Tørre å si NEI! En bok som hjalp meg mye, og som jeg ennå blar litt i dersom det lugger i systemet, er "Opp igjen", skrevet at Petter Wallace.

 

Ønsker deg masse lykke til. Ta vare på deg selv og sett grenser. Varm klem fra meg.



Anonymous poster hash: 23ea0...9c9
Skrevet

 

Hei kjære deg!

 

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver og mine symptomer skyldes angst/stress. Det betyr ikke at du kjenner angst, men det kan være en mulighet.

 

To ganger i livet har jeg hatt perioder med angst, begge utløst av en større stressbelastning i forkant. Livstruende sykdom i nær familie første gangen og ekstremt vanskelig jobbsituasjon andre gangen.

 

Det som er typisk for meg er søvnproblemer, ekstraslag (har også vært til utredning, uten funn), svimmelhet og en slags "boble/ut av meg selv følelse".

 

Jeg har lært meg å ta vare på meg selv, ved å be om hjelp, sove, trene og ikke gape over for mye. Tørre å si NEI! En bok som hjalp meg mye, og som jeg ennå blar litt i dersom det lugger i systemet, er "Opp igjen", skrevet at Petter Wallace.

 

Ønsker deg masse lykke til. Ta vare på deg selv og sett grenser. Varm klem fra meg.

 

Anonymous poster hash: 23ea0...9c9

Tusen takk for tips og råd! :) du har rett i at jeg må lære meg å sette grenser og ta bedre vare på meg selv. Har nok en tendens til å stå til tjeneste for alle og å få dårlig samvittighet de få gangene jeg gjør noe for meg selv.. Skal sjekke ut boka!

HI

Skrevet

Det kan være angst. Men, jeg hadde ikke slått meg til ro med at det bare er angst uten å ha sjekket ut om det er noe fysisk. Det er veldig lett å avskrive slike symptomer som angst, men det er ikke alltid det.

 

Jeg fikk beskjed om at jeg hadde angst av en lege pga diverse symptomer. Jeg blånektet på det, men legen stod på sitt. Oppsøkte en annen lege, ble utredet og fikk hjerterytmeforstyrrelse som diagnose.

 

Det kan jo også være at du har fysiske symptomer som du blir engstelig av når du kjenner, og da kan du få angst av det.

 

Så det kan være angst, noe annet fysisk eller begge deler.

Skrevet

Høres ut som meg for ti år siden.

Møtte veggen med et brak. Utbrent. Rett før det smalt fikk jeg disse hjerteslagene og panikkangst. Spesielt på buss og når jeg måtte gå over broer. Helt forferdelig.

Trodde jeg hadde alt fra kreft til en psykisk lidelse.

En morgen hadde jeg mistet følelsen i halve ansiktet. Så ut som jeg hadde fått slag. Ble utredet for alt og diagnosen ble utbrenthet og stressangst.

Du burde prøve å få en sykemelding og bli utredet skikkelig.

 

 

Anonymous poster hash: baaa8...0b7

Skrevet

Høres ut som meg for ti år siden.

Møtte veggen med et brak. Utbrent. Rett før det smalt fikk jeg disse hjerteslagene og panikkangst. Spesielt på buss og når jeg måtte gå over broer. Helt forferdelig.

Trodde jeg hadde alt fra kreft til en psykisk lidelse.

En morgen hadde jeg mistet følelsen i halve ansiktet. Så ut som jeg hadde fått slag. Ble utredet for alt og diagnosen ble utbrenthet og stressangst.

Du burde prøve å få en sykemelding og bli utredet skikkelig.

 

 

Anonymous poster hash: baaa8...0b7

Uff, det er dette jeg frykter skal skje.. Men samtidig føler jeg ikke at jeg har noe annet valg enn å fortsette som før å håpe at det bare går over av seg selv.. Vanskelig dette.. Har absolutt ikke lyst til å be om sykemelding, synes det er godt å jobbe, få litt avveksling fra dagliglivet. Men samtidig virker det jo ikke akkurat som om kroppen er enig..

HI

Skrevet

Jeg fikk også diagnose utbrent for over 4 år siden. I dag er jeg så og si helt frisk, eneste er at jeg ikke kan "ta meg helt ut". Da kommer symptomene snikende tilbake; nummenhet i halve side av kroppen (kjennes ut som nummenhet i musklene, ikke i huden), spenningshodepine, tåkesyn, muskelspenninger, kvalme, insomnia og hurtige hjerteslag. Jeg hadde ingen symptomer før jeg en dag våknet med alt dette. Jeg trodde jeg hadde fått slag. Det var såpass ille at jeg trodde jeg hadde fått en alvorlig nevrologisk lidelse og jeg turte faktisk ikke be om videre utredning av legen. Jeg fikk antidepressiva av legen og det hjalp mye. Men pga mange bivirkninger måtte jeg slutte med dem. Og symptomene kom tilbake. Jeg ba da om utredning. Svaret ga meg ro; det feiler meg ingenting rent fysisk. Og etter alle de rare tingene jeg har opplevd med kroppen var dette en lettelse uten like! Nå må jeg godta at jeg ikke kan pushe meg altfor mye, og dermed holde meg frisk :)

Ordentlig utredning var viktig for meg! Kanskje det er det for deg også?

For meg høres det forresten ut som du er utbrent. Symptomene på utbrenthet er ingenting å kimse av!

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...