Kjønnsforvirret datter på 9 år...

[Anonym bruker]

Jeg lurer på om andre har erfaringer fra liknende tilfeller de vil dele med meg...?

 

Jeg har en datter på 9 år, fra hun var liten har hun avskydd ALT av jenteting, fra klær, leker osv.

Hun har kun guttevenner og spiller på guttelag i fotball. Hun går bare i gutteklær, har ikke fått på henne kjole siden hun var tre år... Jeg har hele tiden tenkt at hun bare er en "Guttejente", og at hvis jeg bare lar henne holde på vil det gå over av seg selv... Men det blir bare sterkere og sterkere... Hun uttrykker ofte at hun vil være gutt, hun vil ha kort hår og lyser opp når noen tror hun er en gutt...

Hun har adhd og har vært til utredning for dette. Men jeg lurer på om tiden snart er inne for å ta kontakt med en barnepsykriater... Jeg har hele veien prøvd å være støttende, aksepterende og latt hun få være den hun er.

Det er vanskelig, og det satt ekstremt langt inne å la henne klippe seg kort... Men så ser jeg hvor lykkelig hun er når hun får være "guttete", og da føler jeg at jeg gjør det riktige.

Jeg er hele tiden klar på at hun er jente, men det er greit hvis hun vil kle seg og se ut som en gutt. Jeg elsker henne jo for akkurat den hun er, selvom hun absolutt ikke passer inn i samfunnets bilde av hvordan en jente skal være...

 

 

Anonymous poster hash: 4ad49...051

[Anonym bruker]

Drit i samfunnet, la henne være seg selv. Så lenge hun oppfører seg er det vel ett fett hva hun kler seg i og hva hobbyen og vennene hennes er:)

 

Anonymous poster hash: 3dbe7...4aa

[Anonym bruker]

Ville kontaktet lege. Kan hende hun er født som jente, men egentlig er gutt?

 

Hun virker hvertfall fast bestemt og syns dette strekker seg litt lenger enn normalt. Du høres ut som en utrolig flott mor

 

Anonymous poster hash: 6f6eb...d0a

[Anonym bruker]

Hei, så bra at du lar henne kle seg og oppføre seg som hun vil.

 

Når jeg var liten var jeg også skikkelig guttejente, ikke like ekstrem som din datter, men jeg lekte helst med biler fremfor dukker, kledde meg i gutteklær (litt lettere på 70-tallet da det var mere kjønnsnøytralt), hadde guttesveis (igjen lettere på 70-tallet) og pleide å leke at jeg var en gutt som het Martin. Jeg husker jeg mange ganger som liten skulle ønske jeg egentlig var en gutt...

 

Nå som voksen er jeg overhodet ikke kjønnsforvirret, har samboer og barn, har aldri tenkt så som en tanke på andre jenter på den måten, altså en helt normal voksen, om enn kanskje ikke den meste feminine av alle.

 

Det jeg vil frem til er vel egentlig at 9 år er ganske ungt. Det er vel først i puberteten man egentlig finner mer ut av hvem man er, hvem man tiltrekkes av osv.? Inntil da ville jeg latt henne holde på som hun gjør, men vært veldig åpen for å snakke med henne om det hvis hun selv innleder til det.

Anonymous poster hash: fe39a...086

[Anonym bruker]

Jeg har ikke personlig erfaring med egne unger, men nabojenta på 11 år har vært guttejente så lenge jeg har kjent henne.

 

Hun har kort hår, leker bare med gutta i gata, har bare "gutte"leker som bakugan, bayblade osv.. Min sønn er 8 år, typisk gutt og han arver klær etter henne...

 

Jeg tenker at så lenge hun er lykkelig og selv ønsker å kle seg som en gutt så drit i hva "samfunnet" skulle mene. I dag er "samfunnet" sammensatt på helt andre måter enn for 30-40 år siden. Det som var vanlig da vi vokste opp trenger ikke lenger være "normalen"

La henne få finne ut av hvem hun er, ikke prøv å lede henne for mye, men støtt opp om hennes tanker, følelser og ønsker. Vis henne at du støtter henne uansett

 

Anonymous poster hash: d5cc9...929

[Anonym bruker]

Takk for det Jeg prøver så godt jeg kan, men det har ikke vært lett... Det er vanskelig når man skal levere jenta si i barnebursdag og hun nekter å pynte seg som andre jenter... Har vært mange kamper og tøffe år... Selvom man prøver å ikke bry seg, så tenker man jo over hva andre folk tenker og tror...

Men når jeg klarte å komme meg forbi egne forventninger, og lot henne "pynte" seg med bukse og skjorte gikk alt mye lettere og hun var fornøyd

Jeg tenker at hun må utredes for dette her.. Det er så ekstremt og har vart i så mange år... Samtidig som jeg synes det er for tidlig å avgjøre om noen "er født i feil kropp" når de er så unge... Men det er jo helt klart noe der.. Ofte tenkt at hun vil bli lesbisk. Og det er helt greit det.

Så lenge hun har det bra har jeg det bra.

Men hva om hun er født i feil kropp.. Det åpner en hel ny boks med bekymringer.. Er jo ikke så lenge til puberteten kommer...

 

Anonymous poster hash: 4ad49...051

[Anonym bruker]

Jeg ville sett det an, fortsatt å støtte henne og eventuelt kontakte psykolog når hun blir eldre - dersom hun selv ønsker det og trenger hjelp til å sette ord på ting.

Hun er enda ung og så lenge hun er fornøyd så ville jeg ikke gjort noe med det. Å kontakte en barnepsykolog, uten at hun sliter, kan gjøre vondt verre for henne. Da skal hun plutselig bli nødt til å sette ord på ting og hun kan ende opp som veldig forvirret fordi hun vil fort oppdage at hun er "unormal" siden hun må til psykolog.

Anonymous poster hash: f7abd...4f9

[Anonym bruker]

Må legge til at jeg aldri på noen måte har prøvd å oppmuntre henne til å være guttejente.. Heller tvert om egentlig... Men når jeg for noen år siden skjønte hvor ulykkelig hun ble av det, tok jeg et lite oppgjør med meg selv.

Hva er egentlig viktigst? Å ha et lykkelig barn som får velge egne klær, eller daglige kamper og gråt fordi hun ikke vil kle seg i jenteklær..

Jeg prøver alltid å lede henne inn i jenteavdelingen først, men ender alltid opp i gutteavdelingen...

Hun har heldigvis ikke opplevd mobbing ennå, og er godt akseptert av gutta.

Hi

 

Anonymous poster hash: 4ad49...051

[Anonym bruker]

Jeg lurer på om andre har erfaringer fra liknende tilfeller de vil dele med meg...?

 

Jeg har en datter på 9 år, fra hun var liten har hun avskydd ALT av jenteting, fra klær, leker osv.

Hun har kun guttevenner og spiller på guttelag i fotball. Hun går bare i gutteklær, har ikke fått på henne kjole siden hun var tre år... Jeg har hele tiden tenkt at hun bare er en "Guttejente", og at hvis jeg bare lar henne holde på vil det gå over av seg selv... Men det blir bare sterkere og sterkere... Hun uttrykker ofte at hun vil være gutt, hun vil ha kort hår og lyser opp når noen tror hun er en gutt...

Hun har adhd og har vært til utredning for dette. Men jeg lurer på om tiden snart er inne for å ta kontakt med en barnepsykriater... Jeg har hele veien prøvd å være støttende, aksepterende og latt hun få være den hun er.

Det er vanskelig, og det satt ekstremt langt inne å la henne klippe seg kort... Men så ser jeg hvor lykkelig hun er når hun får være "guttete", og da føler jeg at jeg gjør det riktige.

Jeg er hele tiden klar på at hun er jente, men det er greit hvis hun vil kle seg og se ut som en gutt. Jeg elsker henne jo for akkurat den hun er, selvom hun absolutt ikke passer inn i samfunnets bilde av hvordan en jente skal være...

 

 

Anonymous poster hash: 4ad49...051

Jeg Var sånn som henne. Gikk over av seg selv. Eller er fortsatt guttejente og kler meg ikke i skjørt og kjoler og sånne ting. Og spiller fotball med guttene;)

 

Fint at hun får kle seg som hun vil og blir godtatt som hun er, men tror ikke det er bra å koble inn noen!

 

Anonymous poster hash: 561b9...974

[Anonym bruker]

Du høres ut som en flott mamma!

 

Jeg var veldig guttejente, og har i grunn alltid trives best sammen med gutter. De er i mange tilfeller mye enklere å forholde seg til en jenter med alle sine intriger og baksnakking. Jeg hadde guttekort hår, og pyntet meg aldri med kjoler før jeg var tenåring, lekte med gutta i gata, spilte fotball osv. Jeg er som voksen en veldig feminin jente til tross 

 

Mitt råd er å la det være som det er. Enten går det over av seg selv, ellers tar dere utfordringen når den kommer. Jeg er enig i at dette ikke bør problematiseres ved å koble inn psykolog så lenge jenta ikke selv signaliserer at hun sliter med dette. Bygg opp selvfølelsen hennes slik at hun blir rustet til å håndtere evt. mobbing på best mulig måte. 

 

Lykke til!!

Anonymous poster hash: 72ed3...834

[Anonym bruker]

Takk for mange fine svar!

Grunnen til at jeg tenker i retningen barnepsykriater er at hun er så utrolig reflektert og flink til å sette ord på sin egen situasjon. Ikke for å få henne til å føle at det er "noe galt" med henne, men for å sortere tanker og finne ut om det er noe mer med henne.. At dette ikke er noe hun vil vokse ut av. Jeg har sett på ipaden hennes at hun har laget videoer der hun sier hun er en gutt som heter Theodor.. Snakk om mange slike videoer der hun er "Theodor".. Tenker at det er litt i grenseland på å være guttejente vs. at dette er noe dypere..

Hi

 

Anonymous poster hash: 4ad49...051

[Anonym bruker]

Du har sett denne?

 

Anonymous poster hash: 09221...4a3

[Anonym bruker]

 

Du har sett denne?

 

 

 

Anonymous poster hash: 09221...4a3

Ja, jeg har sett den.. Med blandede følelser... Jeg kommer ikke til å la datteren min starte med hormonbehandlinger og bytte navn så ung som hun er...

Hi

 

Anonymous poster hash: 4ad49...051

[Anonym bruker]

Takk for mange fine svar!

Grunnen til at jeg tenker i retningen barnepsykriater er at hun er så utrolig reflektert og flink til å sette ord på sin egen situasjon. Ikke for å få henne til å føle at det er "noe galt" med henne, men for å sortere tanker og finne ut om det er noe mer med henne.. At dette ikke er noe hun vil vokse ut av. Jeg har sett på ipaden hennes at hun har laget videoer der hun sier hun er en gutt som heter Theodor.. Snakk om mange slike videoer der hun er "Theodor".. Tenker at det er litt i grenseland på å være guttejente vs. at dette er noe dypere..

Hi

 

Anonymous poster hash: 4ad49...051

Dette høres mer ut som legen og psykolog må på bane. Sånn som du forteller høres det ut som hun er født i feil kropp og det er lang vei til skjønnskifte.

 

Dette høres ikke ut som du kan håndtere uten hjelp. Så ville tatt en prat med fastlegen om dette. En prat skader ikke

 

Anonymous poster hash: 6f6eb...d0a

[Anonym bruker]

Jeg er en gift med en mann som var født jente. Han visste det fra så tidlig han kunne huske. Bedre at jenta di får støtte og behandling tidlig enn å måtte gå gjennom pubertet og ungdomstid forvirret. Mange som lider av depresjon og angst fordi de aldri har fått støtte.

Har forresten verdens beste mann og ville ikke endret han for noe i verden.

Anonymous poster hash: fd788...e1c

[Snabeltann]

Hei, jeg kjenner meget hodt til en jente som hadde det helt likt som din jente. Hun er lesbisk i dag. Hun kom som til verden sistemann i søskenflokken med bare jenter... Foreldrene ønsket seg egentlig en gutt. Det gikk ikke veldig bra med henne i tenårene. Inn og ut av psykiatrisk. Hun fikk et nytt liv da hun kom ut av slapet. Hun har aldri ønsket å skifte kjønn. Kaller seg jente, men er en meget maskulin utgave. Kort hår har hun hatt fra fire års alder. Kledde seg i gutteklær og ble oppfattet som en gutt. Jeg hadde definitivt oppsøkt hjelp allerede nå. Dette er et krevende område å være uvitende i..

[n74]

Jeg hadde søkt hjelp hvis jeg var deg. Ikke fordi målet er at datteren din skal skifte kjønn, men fordi jeg mener det samme som Snabeltann, dette er et krevende felt å være uviten i.

 

Ikke bare kan du få hjelp med datteren din, men du kan kanskje også finne foreldre som er eller har vært i lik situasjon som deg?

 

Og hva med å prate med henne om det? Når hun kan lage videoer hvor hun uttrykker hvordan hun har det så er det på tide at hun kan snakke med noen om det. Og det beste er om hun får gjøre det med noen hun er trygg på og som hu vet elsker henne uansett.

 

De beste ønsker for dere videre :-)

[Anonym bruker]

Jeg har alltid vært guttejente og er fortsatt det. Har kompiser istedenfor venninner, skrur bil osv. Likevel tenner jeg på menn og grøsser bare av tanken på å ha sex med en jente, noe som jeg har forstått at halve heterofile dib drømmer om. Så det trenger ikke å være noe galt med henne

 

Anonymous poster hash: f905e...7f6

[Anonym bruker]

Det kan fortsatt bare være en fase

 

Anonymous poster hash: 0a72c...c49

[Anonym bruker]

Enig med de andre her, sikkert bare en fase.

Anonymous poster hash: 28130...fb3

[I scream for icecream!]

Det virker som du er en utrolig god og støttende mor, og det er ikke rart at du synes dette er vanskelig. Jeg tenker at det aldri er skadelig å be om veiledning og hjelp, og at det er bedre å be om det for tidlig enn for sent. Er det en fase; greit, da går det over. Er det ikke kan du hjelpe jenta di til å takle dette bedre når hun blir eldre, og være trygg på den hun er. Å ta kontakt med lege og få en henvisning til BUP kan være en lurt, om ikke annet for å få veiledning selv, få bekreftelse på hva du gjør rett og kanskje også litt ro i sjela? Du sier hun er flink til å sette ord på ting, og da tenker jeg at det å få snakke med noen om det kan være gull verdt.

[humlemamma]

Jeg skjønner ikke hvordan noen her kan tro det er "bare en fase", mor sier jo at hun har vært sånn hele tiden. 

 

Flott at du ikke dømmer og heller støtter, men jeg ville også skaffet hjelp. HVIS hun er født i feil kropp så er det ikke riktig at du er klar på at hun er jente (som du skriver lenger opp her), da hjelper det ikke at du lar henne kle seg som en gutt. Selv om dere ikke trenger å la henne gå til psykolog enda (hvis dere vurderer det slik), så kan det hende du trenger veiledning i hvordan du skal være nøytral. Det kan hjelpe både deg og henne. 

 

Har du spurt henne om videoene? Eller har du sett på de uten at hun vet det? Hva med å få til en samtale, spørre om det er noen videoer hun har laget som hun vil vise deg? Men som sagt tror jeg det er lurt å få hjelp først, bare for å vite hvordan du skal få henne til å snakke uten å "ødelegge" noe. 

[Anonym bruker]

Jeg tror også det kan være greit å snakke med noen som har greie på dette. Uansett - dette viser jo bare hvor utrolig trange båser vi trer ned over hverandre og barna våre. At det å være jente betyr at man er sånn og sånn osv. Virkeligheten er jo ikke slik. Det å være jente kan bety en million ulike ting.

Noen er vel hverken jente eller gutt, til og med, de er rett og slett bare mennesker.

Anonymous poster hash: 09221...4a3