Jeg makter ikke dette lenger

[Anonym bruker]

Livet med tre små på et sted jeg hater å være. Bor i utlandet med mann og tre små og har ingen mulighet til å flytte hjem pga hans firma/jobb her. Er bare blitt mer og mer deprimert med årene ig føler hver dag er en helvetes kamp, samtidig som de små sliter meg helt ut. Første feriedag idag og jeg har vært sur hele dagen. Jeg fungerer hverken som mor eller kone lenger og tenker bare på at jeg vil avslutte det hele, da ingenting gir meg glede lenger. Har prøvd alt føler jeg, terapi, trening, alternativ medisin, lykkepiller u name it, alt blir bare værre for hver dag og jeg føler meg i et fengsel.

Vil bare vekk, men hvordan i huleste gjør jeg det? Hadde jeg hatt samvittighet til at barna mine skulle vokse opp uten meg og uten skyldfølelse og alt det der hadde jeg gjort kort prosess for lenge siden.

Er det noen som har kommet over en lignende situasjon med vettet i behold?

Jeg har gått ned 16 kg det siste året og er nå bare skinn og bein. Spiser kanskje et måltid ila dagen, helst drikke jeg bare shakes.

Ingenting motiverer meg, og bare det å komme seg ut og handle er er mareritt.

Hjelp

 

Anonymous poster hash: 0fb7a...0cb

[Anonym bruker]

Hei.

Her får jeg inntrykk av at du er tydelig deprimert og jeg får vondt av det du skriver, du trenger tydeligvis hjelp. men vet du om det er bosituasjonen som er problemet, eller er det livet generelt? hvis du tror at det hjelper å flytte hjem igjen, så hadde jeg ikke vært i tvil om hva jeg hadde gjort. hva sier mannen din oppe i dette, han må jo merke dette på deg?

Anonymous poster hash: 8c9cd...8db

[Anonym bruker]

Huff høres ikke noe godt ut..

 

Du har sikkert tenkt tanken.. Men kan ikke du ta med deg barna og flytte hjem en periode? Flytte i nærheten av familien din?

Hvor gamle er barna? Hvor langt unna bor dere nå?

 

Du må uansett prøve å få orden på livet ditt slik at du kan få det bra. Når ikke mor har det bra har nok ikke barna det noe bra heller.

 

Har ikke så mange andre ting og komme med. Annet enn at jeg ønsker deg og dere alt godt. Håper du finner en løsning.

 

Hva sier forresten mannen din? Han må jo gjøre det han kan for at hans kone skal ha det bra også. Han ser vel at du sliter? Nå har du strekt deg for hans jobb en periode (slik jeg leser innlegget, men ser jo bare din side). Kanskje du må komme med et kompromiss nå? Han må jo gjøre noe for deg også når du ikke trives lengere.

 

Hva var avtalen når dere flyttet i utgangspunktet?

Anonymous poster hash: 3c2f7...2ff

[Anonym bruker]

Mitt råd ut fra det du skriver : Du må flytte. Flytt hjem igjen, ta med de små. Så får mannen bli igjen og jobbe der til han finner ny jobb hjemme. 

De små merker humøret ditt, merker at Mamma ikke har det bra. Og når du nå er der etter trening, terapi og medisiner at du ønsker å gjøre det slutt på alt så må du flytte hjem igjen til andre omgivelser. Familie og venner. 

Lykke til!

Anonymous poster hash: 0f6a4...49e

[Anonym bruker]

Mannen vil ikke på noen måte flytte da han er på topp av sin karriere og elsker det han driver med. I tillegg er han veldig avhengig av venner og familie her. Jeg kan ikke reise hjem med ungene, jeg har ingen familie igjen hjemme, så jeg har ingen til å hjelpe meg. Derfor ligger det liksom i kortene at vi skal bli her, og det med å flytte er uaktuelt. Vi møttes i utlandet, og han hat sag fra starten at han ikke vil til Norge. Barna er 18 mnd, 3 og 5 år.

 

Anonymous poster hash: 0fb7a...0cb

[Anonym bruker]

Uff, dette gjorde vondt i hjertet å lese, er også gift med en utenlandsk mann, og føler på redselen om en gang å måtte bo i hans hjemland. Jeg har ikke noe annet råd til deg enn at du må prøve å utvide vennekretsen din, slik at du føler at du har et liv der. Hva slags type land bor du i - vestlig? Kom deg ut på aktiviteter, kirken hvis du er religiøs, klubber av diverse slag, kanskje veldedighet? Godt å føle at man hjelper andre når man føler seg på bunn selv. Jeg bruker selv Zoloft mot depresjoner, og det har fungert bra for meg, men ikke før jeg var oppe på en viss dose. Kanskje du må prøve et nytt merke eller prøve økt dose? Føler så med deg! Jeg hadde også en periode hvor jeg knapt klarte å få ned en bit mat i løpet av dagen. Tvang i meg en brødskive med nugatti, kuttet opp i små terninger, over 1,5 time. Drakk en iskaffe med sugerør over 2 timer. Raaaaste ned i vekt. Stor klem

Anonymous poster hash: bef9b...443

[Anonym bruker]

Forresten, er dette landet du bor i langt unna Norge? Hadde det vært mulig for deg å flytte med barna til Norge uten at far protesterer for mye? Det går fint an å bo i Norge uten familie! Du har kanskje venner her? Flytt til Oslo, her er det mange muligheter og stor åpenhet. Få hjelp fra staten, Home-Start osv. Jeg hjelper også gjerne!

Anonymous poster hash: bef9b...443

[Anonym bruker]

 

Uff, dette gjorde vondt i hjertet å lese, er også gift med en utenlandsk mann, og føler på redselen om en gang å måtte bo i hans hjemland. Jeg har ikke noe annet råd til deg enn at du må prøve å utvide vennekretsen din, slik at du føler at du har et liv der. Hva slags type land bor du i - vestlig? Kom deg ut på aktiviteter, kirken hvis du er religiøs, klubber av diverse slag, kanskje veldedighet? Godt å føle at man hjelper andre når man føler seg på bunn selv. Jeg bruker selv Zoloft mot depresjoner, og det har fungert bra for meg, men ikke før jeg var oppe på en viss dose. Kanskje du må prøve et nytt merke eller prøve økt dose? Føler så med deg! Jeg hadde også en periode hvor jeg knapt klarte å få ned en bit mat i løpet av dagen. Tvang i meg en brødskive med nugatti, kuttet opp i små terninger, over 1,5 time. Drakk en iskaffe med sugerør over 2 timer. Raaaaste ned i vekt. Stor klem

 

Anonymous poster hash: bef9b...443

Takk for klem. Landet ligger ikke langt fra Norge, men er allikevel ikke hjemme. Jeg har ikke mulighet til å gjøre ting på kvelden, da mini på 18mnd ikke har noe annet sted å være. De to andre blir passet av og til av svigermor, men hun orker ikke tre på en gang. Mannen jobber hver kveld..

 

Anonymous poster hash: 0fb7a...0cb

[Anonym bruker]

Hva har du gjort og hva gjør du for å trives? Trivsel, venner og nettverk kommer ikke alltid av seg selv. Jeg vet det for jeg bor også langt fra familie og venner, men jeg har lagt ned mye jobb i å trives her vi bor nå. Fått meg venner, kjenner naboene, har et sosialt nettverk og nå trives jeg.

Å bare sitte å "surkelure" over at man bor langt hjemmefra nytter ikke. Du er voksen, du har barn og du må skape din egen trivsel der dere bor. Å dra med barna til hjemstedet ditt og bort fra far kun fordi du ikke trives er på grensen til egoisme. Skal du bra så dra nå uten barna i det minste og få orden på deg selv igjen.

Anonymous poster hash: c5c8c...e1f

[Anonym bruker]

 

Forresten, er dette landet du bor i langt unna Norge? Hadde det vært mulig for deg å flytte med barna til Norge uten at far protesterer for mye? Det går fint an å bo i Norge uten familie! Du har kanskje venner her? Flytt til Oslo, her er det mange muligheter og stor åpenhet. Få hjelp fra staten, Home-Start osv. Jeg hjelper også gjerne!

 

Anonymous poster hash: bef9b...443

Takk for utrolig fin tanke du er en flott person <3

 

Anonymous poster hash: 0fb7a...0cb

[Anonym bruker]

 

Hva har du gjort og hva gjør du for å trives? Trivsel, venner og nettverk kommer ikke alltid av seg selv. Jeg vet det for jeg bor også langt fra familie og venner, men jeg har lagt ned mye jobb i å trives her vi bor nå. Fått meg venner, kjenner naboene, har et sosialt nettverk og nå trives jeg.

Å bare sitte å "surkelure" over at man bor langt hjemmefra nytter ikke. Du er voksen, du har barn og du må skape din egen trivsel der dere bor. Å dra med barna til hjemstedet ditt og bort fra far kun fordi du ikke trives er på grensen til egoisme. Skal du bra så dra nå uten barna i det minste og få orden på deg selv igjen.

 

Anonymous poster hash: c5c8c...e1f

 

Jeg er enig med den hun over her sier, selv om jeg ikke synes du er egoistisk. Sosialt nettverk har nesten alt å si. Jeg vet veldig godt hvor vanskelig det er å starte på nytt i et annet land med små barn for jeg var også i den situasjonen for noen år siden. Absolutt INGENTING fungerte, jeg var isolert, ensom og deprimert, spiste ikke, orket ingenting og var sur og irritabel på alle rundt meg. Jeg gikk med på å bo i mannens hjemland slik at han kunne jobbe da vi fikk barn. Nå, etter ti år, er jeg etablert her, med jobb, venner og har hobbyer hvor jeg har fått venner, kjenner naboene, snakker språket osv., så nå er det nesten som å bo hjemme (nesten ). MEN det har tatt flere år å komme hit jeg er i dag og til tider har det kjentes fryktelig tungt. Trøsten er at ofte blir det bedre etterhvert. Savnet etter Norge har også roet seg med årene, selv om jeg alltid får litt sentimentale følelser når vi er f.eks. på fjellet på feire (jeg elsker fjellet!). Vi bor heller ikke langt fra Norge og vi forsøker å dra "hujem" en til to ganger i året selv om det blir dyrt.

 

Har du jobb eller utdannelse? Kan du jobbe og få barnehageplass til ungene? Du skriver ikke hvilket land du bor i så det er vanskelig å vite hva som er kultur/tradisjon og derav hvilke muligheter du har, f.eks. om du snakker språket. Kjenner du foreldrene til noen av barnas venner? Har du mulighet til å bli kjent med dem? Har du noen hobbyer, noe du ønsker å gjøre? Selv om mannen jbber om kvelden kan du vel få ordnet en barnevakt til misnten hvis de to eldste kan tilbringe litt tid med farmor? Drar dere til Norge på ferie? Kan dere eventuelt dra litt oftere?  

 

Uansett, hvis du skulle finne ut at du ikke kan klare mer, så synes jeg ikke du skal ha skyldfølelse for det. Alle har rett til å bli lykkelig, du inkludert. Uansett om du velger å dra hjem til Norge eller aktivt forsøke å forbedre situasjonen din så ønsker jeg deg lykke til. Jeg vet hvordan du har det, og det er ikke godt!

 

Klem

 

Anonymous poster hash: 7d8a9...99e

[Anonym bruker]

 

 

 

Hva har du gjort og hva gjør du for å trives? Trivsel, venner og nettverk kommer ikke alltid av seg selv. Jeg vet det for jeg bor også langt fra familie og venner, men jeg har lagt ned mye jobb i å trives her vi bor nå. Fått meg venner, kjenner naboene, har et sosialt nettverk og nå trives jeg.

Å bare sitte å "surkelure" over at man bor langt hjemmefra nytter ikke. Du er voksen, du har barn og du må skape din egen trivsel der dere bor. Å dra med barna til hjemstedet ditt og bort fra far kun fordi du ikke trives er på grensen til egoisme. Skal du bra så dra nå uten barna i det minste og få orden på deg selv igjen.

 

Anonymous poster hash: c5c8c...e1f

 

Jeg er enig med den hun over her sier, selv om jeg ikke synes du er egoistisk. Sosialt nettverk har nesten alt å si. Jeg vet veldig godt hvor vanskelig det er å starte på nytt i et annet land med små barn for jeg var også i den situasjonen for noen år siden. Absolutt INGENTING fungerte, jeg var isolert, ensom og deprimert, spiste ikke, orket ingenting og var sur og irritabel på alle rundt meg. Jeg gikk med på å bo i mannens hjemland slik at han kunne jobbe da vi fikk barn. Nå, etter ti år, er jeg etablert her, med jobb, venner og har hobbyer hvor jeg har fått venner, kjenner naboene, snakker språket osv., så nå er det nesten som å bo hjemme (nesten ). MEN det har tatt flere år å komme hit jeg er i dag og til tider har det kjentes fryktelig tungt. Trøsten er at ofte blir det bedre etterhvert. Savnet etter Norge har også roet seg med årene, selv om jeg alltid får litt sentimentale følelser når vi er f.eks. på fjellet på feire (jeg elsker fjellet!). Vi bor heller ikke langt fra Norge og vi forsøker å dra "hujem" en til to ganger i året selv om det blir dyrt.

 

Har du jobb eller utdannelse? Kan du jobbe og få barnehageplass til ungene? Du skriver ikke hvilket land du bor i så det er vanskelig å vite hva som er kultur/tradisjon og derav hvilke muligheter du har, f.eks. om du snakker språket. Kjenner du foreldrene til noen av barnas venner? Har du mulighet til å bli kjent med dem? Har du noen hobbyer, noe du ønsker å gjøre? Selv om mannen jbber om kvelden kan du vel få ordnet en barnevakt til misnten hvis de to eldste kan tilbringe litt tid med farmor? Drar dere til Norge på ferie? Kan dere eventuelt dra litt oftere?

 

Uansett, hvis du skulle finne ut at du ikke kan klare mer, så synes jeg ikke du skal ha skyldfølelse for det. Alle har rett til å bli lykkelig, du inkludert. Uansett om du velger å dra hjem til Norge eller aktivt forsøke å forbedre situasjonen din så ønsker jeg deg lykke til. Jeg vet hvordan du har det, og det er ikke godt!

 

Klem

 

Anonymous poster hash: 7d8a9...99e

Kan jeg spørre hvor dere bor hen?

HI

 

Anonymous poster hash: 0fb7a...0cb

[Mineto]

Mannen vil ikke på noen måte flytte da han er på topp av sin karriere og elsker det han driver med. I tillegg er han veldig avhengig av venner og familie her. Jeg kan ikke reise hjem med ungene, jeg har ingen familie igjen hjemme, så jeg har ingen til å hjelpe meg. Derfor ligger det liksom i kortene at vi skal bli her, og det med å flytte er uaktuelt. Vi møttes i utlandet, og han hat sag fra starten at han ikke vil til Norge. Barna er 18 mnd, 3 og 5 år. Anonymous poster hash: 0fb7a...0cb

Har du venner der du bor? Har du jobb? Skole du kan starte på? Du må komme deg ut i livet, finne glede og fremtid. Ikke for mannen eller barna dine, men kun for deg selv.

 

Hva gjør DEG lykkelig?

[Anonym bruker]

Hei!

Er også mamma i utlandet, og jeg kjenner mye av det du føler igjen fra når vi kom akkurat der vi er nå. Forskjellen er at det er det 5. landet jeg bor i siden jeg flyttet hjemmefra på slutten av 90-tallet (er ikke norsk, men gikft norsk), så jeg begynner å forstå hvordan det hele funker. Men akkurat der vi er nå har vært det vanskeligste, og jeg tror mye av det skyldes at vu har barn. Før kunne jeg jobbe eller studere og det hjalp masse for integreringen, mens når vi kom hit i 2012 måtte jeg trå til som fulltidsmamma; hjalp ikke akkurat at jeg måtte forlate en lederjobb i Norge, overgangen var rimelig brutal. Til tross for at vi bor i Europa er det mye mer konservativt enn i Norge ift å kombinere barn og karriere, dessuten kan jeg ikke språket godt nok til å jobbe innenfor det jeg er utdannet. Mannen jobber lange dager, bruker 1 time til/fra jobben og reiser mye, vi har ingen familie som kan gi avlastning (hans er i Norge, min er i mitt hjemland).

 

Så, over til det som kan gjøre for å unngå å bryte en familie (jeg forutsetter at du fremdeles elsker mannen din og ønsker at dere skal fortsette sammen). Jeg fant at det var vanskelig å bli kjent med andre enn mødre fra guttens pre-school, siden jeg er tross alt begrenset til hjem-skole i hverdagen. Men ved å involvere meg der har jeg fått meg noen gode venninner, og siden mange av de er utlendinger (gutten går på privatskole, mange utlendinger blant elevene) har vi mye av de samme utfordringene og lengslene. Vi er også solidarisk og stepper gjerne inn for å hjelpe hverandre, f.eks. med barnepass. Jeg har også tatt en mastergrad på deltid, holder på med hovedoppgaven nå, det har gitt meg muligheten til å 1) komme meg ut av huset for noe annet enn å gå på butikken eller skolen; 2) ikke bare definere meg selv som student; 3) bruke hjernen; 4) bli kjent med folk som ikke bare er hjemmeværende mødre. Når jeg er ferdig, tenker jeg å enten studere lokalspråket (kan det, men ikke så godt) eller begynner på et fritidskurs for å bli kjent med noen som er herfra (litt dumt å bare kjenne utlendinger, de har som lei vane å flytte bort etter en stund). Jeg har også tatt opp igjen en hobby fra ungdommen som jeg praktiserer både med familien om helgene og alene; det er viktig med egentid når man er hjemme, ellers blir man altfor mye mamma og altfor lite seg selv. Jeg ser i stor grad på min hverdag som min jobb. Jeg liker ikke så godt å være hjemmeværende, men det er en jobb som må gjøres, og jeg gjør det så godt jeg kan. Jeg har det fremdeles ganske ensomt i perioder, etter snart 2 år her, og det jeg savner aller mest er mer tid med mannen uten gutten. Etter sommeren skal jeg bli flinkere til å ta turen til kontoret hans for å spise lunsj; babysitter er super dyrt her, så kveldsaktiviteter sammen er ikke så lett å få til. Hjemlengsel har jeg selvsagt, både for Norge og mitt hjemland, men jeg er blitt en kløpper på å reise alene med gutten (må det, for det er mye ferie på skolen hans og pappaen har ikke så mye ferie) og bruker opptjente bonuspoeng på å invitere familiemedlemmer på besøk til oss.

 

Jeg kan bare si at jeg har vært veldig veldig fortvilet selv de siste 2 årene. Det jeg kan råde deg er å bruke tid på deg selv, skaffe deg et nettverk, lære lokalspråket, finne Nordmenn som bor i samme området (vi er medlem i den Norske klubben, det er ganske kjekt), finne egne fritidsaktiviteter, med andre ord, skaffe deg et eget liv i landet der du bor. Siden du har en som er såpass liten ville jeg anbefalt at du finner barnepass (nanny eller bhg, avhengig av ha som er vanlig der du er) så du kan få egentid ila uken. Det er viktig. Reis hjem med jevne mellomrom, inviter familie og venner til deg (vi føler gjerne at vi driver hotell i perioder).

 

ALLER VIKTIGST, ta kontakt med lege/psykolog og skaff deg hjelp. Jeg fikk en mega depresjon etter en stund i Norge som førte til nesten skilsmisse og til vektproblemer som jeg sliter med enda, 15 år senere. Jeg sverger til en kombinasjon av medisiner for å komme over den akkutte fasen og psykoterapi for å finne måter å unngå at ting blir så ille igjen. Når du kommer til punkter der du vurderer å avslutte livet, er det noe mer fondamentalt enn bostedet som skurrer. Det er først når du er blitt frisk(ere) at du kan ta langsiktige beslutninger ang. hvprvidt du klarer å venne deg til livet der du bor eller ikke.

 

Hilsen,

 

Expat frue

 

Anonymous poster hash: 91c9a...340

[Anonym bruker]

 

 

 

Hva har du gjort og hva gjør du for å trives? Trivsel, venner og nettverk kommer ikke alltid av seg selv. Jeg vet det for jeg bor også langt fra familie og venner, men jeg har lagt ned mye jobb i å trives her vi bor nå. Fått meg venner, kjenner naboene, har et sosialt nettverk og nå trives jeg.

Å bare sitte å "surkelure" over at man bor langt hjemmefra nytter ikke. Du er voksen, du har barn og du må skape din egen trivsel der dere bor. Å dra med barna til hjemstedet ditt og bort fra far kun fordi du ikke trives er på grensen til egoisme. Skal du bra så dra nå uten barna i det minste og få orden på deg selv igjen.

 

Anonymous poster hash: c5c8c...e1f

Jeg er enig med den hun over her sier, selv om jeg ikke synes du er egoistisk. Sosialt nettverk har nesten alt å si. Jeg vet veldig godt hvor vanskelig det er å starte på nytt i et annet land med små barn for jeg var også i den situasjonen for noen år siden. Absolutt INGENTING fungerte, jeg var isolert, ensom og deprimert, spiste ikke, orket ingenting og var sur og irritabel på alle rundt meg. Jeg gikk med på å bo i mannens hjemland slik at han kunne jobbe da vi fikk barn. Nå, etter ti år, er jeg etablert her, med jobb, venner og har hobbyer hvor jeg har fått venner, kjenner naboene, snakker språket osv., så nå er det nesten som å bo hjemme (nesten ). MEN det har tatt flere år å komme hit jeg er i dag og til tider har det kjentes fryktelig tungt. Trøsten er at ofte blir det bedre etterhvert. Savnet etter Norge har også roet seg med årene, selv om jeg alltid får litt sentimentale følelser når vi er f.eks. på fjellet på feire (jeg elsker fjellet!). Vi bor heller ikke langt fra Norge og vi forsøker å dra "hujem" en til to ganger i året selv om det blir dyrt.

 

Har du jobb eller utdannelse? Kan du jobbe og få barnehageplass til ungene? Du skriver ikke hvilket land du bor i så det er vanskelig å vite hva som er kultur/tradisjon og derav hvilke muligheter du har, f.eks. om du snakker språket. Kjenner du foreldrene til noen av barnas venner? Har du mulighet til å bli kjent med dem? Har du noen hobbyer, noe du ønsker å gjøre? Selv om mannen jbber om kvelden kan du vel få ordnet en barnevakt til misnten hvis de to eldste kan tilbringe litt tid med farmor? Drar dere til Norge på ferie? Kan dere eventuelt dra litt oftere?

 

Uansett, hvis du skulle finne ut at du ikke kan klare mer, så synes jeg ikke du skal ha skyldfølelse for det. Alle har rett til å bli lykkelig, du inkludert. Uansett om du velger å dra hjem til Norge eller aktivt forsøke å forbedre situasjonen din så ønsker jeg deg lykke til. Jeg vet hvordan du har det, og det er ikke godt!

 

Klem

 

Anonymous poster hash: 7d8a9...99e

Kan jeg spørre hvor dere bor hen?

HI

 

Anonymous poster hash: 0fb7a...0cb

 

Finland

 

Anonymous poster hash: 7d8a9...99e

[Anonym bruker]

Hei!

Er også mamma i utlandet, og jeg kjenner mye av det du føler igjen fra når vi kom akkurat der vi er nå. Forskjellen er at det er det 5. landet jeg bor i siden jeg flyttet hjemmefra på slutten av 90-tallet (er ikke norsk, men gikft norsk), så jeg begynner å forstå hvordan det hele funker. Men akkurat der vi er nå har vært det vanskeligste, og jeg tror mye av det skyldes at vu har barn. Før kunne jeg jobbe eller studere og det hjalp masse for integreringen, mens når vi kom hit i 2012 måtte jeg trå til som fulltidsmamma; hjalp ikke akkurat at jeg måtte forlate en lederjobb i Norge, overgangen var rimelig brutal. Til tross for at vi bor i Europa er det mye mer konservativt enn i Norge ift å kombinere barn og karriere, dessuten kan jeg ikke språket godt nok til å jobbe innenfor det jeg er utdannet. Mannen jobber lange dager, bruker 1 time til/fra jobben og reiser mye, vi har ingen familie som kan gi avlastning (hans er i Norge, min er i mitt hjemland).

 

Så, over til det som kan gjøre for å unngå å bryte en familie (jeg forutsetter at du fremdeles elsker mannen din og ønsker at dere skal fortsette sammen). Jeg fant at det var vanskelig å bli kjent med andre enn mødre fra guttens pre-school, siden jeg er tross alt begrenset til hjem-skole i hverdagen. Men ved å involvere meg der har jeg fått meg noen gode venninner, og siden mange av de er utlendinger (gutten går på privatskole, mange utlendinger blant elevene) har vi mye av de samme utfordringene og lengslene. Vi er også solidarisk og stepper gjerne inn for å hjelpe hverandre, f.eks. med barnepass. Jeg har også tatt en mastergrad på deltid, holder på med hovedoppgaven nå, det har gitt meg muligheten til å 1) komme meg ut av huset for noe annet enn å gå på butikken eller skolen; 2) ikke bare definere meg selv som student; 3) bruke hjernen; 4) bli kjent med folk som ikke bare er hjemmeværende mødre. Når jeg er ferdig, tenker jeg å enten studere lokalspråket (kan det, men ikke så godt) eller begynner på et fritidskurs for å bli kjent med noen som er herfra (litt dumt å bare kjenne utlendinger, de har som lei vane å flytte bort etter en stund). Jeg har også tatt opp igjen en hobby fra ungdommen som jeg praktiserer både med familien om helgene og alene; det er viktig med egentid når man er hjemme, ellers blir man altfor mye mamma og altfor lite seg selv. Jeg ser i stor grad på min hverdag som min jobb. Jeg liker ikke så godt å være hjemmeværende, men det er en jobb som må gjøres, og jeg gjør det så godt jeg kan. Jeg har det fremdeles ganske ensomt i perioder, etter snart 2 år her, og det jeg savner aller mest er mer tid med mannen uten gutten. Etter sommeren skal jeg bli flinkere til å ta turen til kontoret hans for å spise lunsj; babysitter er super dyrt her, så kveldsaktiviteter sammen er ikke så lett å få til. Hjemlengsel har jeg selvsagt, både for Norge og mitt hjemland, men jeg er blitt en kløpper på å reise alene med gutten (må det, for det er mye ferie på skolen hans og pappaen har ikke så mye ferie) og bruker opptjente bonuspoeng på å invitere familiemedlemmer på besøk til oss.

 

Jeg kan bare si at jeg har vært veldig veldig fortvilet selv de siste 2 årene. Det jeg kan råde deg er å bruke tid på deg selv, skaffe deg et nettverk, lære lokalspråket, finne Nordmenn som bor i samme området (vi er medlem i den Norske klubben, det er ganske kjekt), finne egne fritidsaktiviteter, med andre ord, skaffe deg et eget liv i landet der du bor. Siden du har en som er såpass liten ville jeg anbefalt at du finner barnepass (nanny eller bhg, avhengig av ha som er vanlig der du er) så du kan få egentid ila uken. Det er viktig. Reis hjem med jevne mellomrom, inviter familie og venner til deg (vi føler gjerne at vi driver hotell i perioder).

 

ALLER VIKTIGST, ta kontakt med lege/psykolog og skaff deg hjelp. Jeg fikk en mega depresjon etter en stund i Norge som førte til nesten skilsmisse og til vektproblemer som jeg sliter med enda, 15 år senere. Jeg sverger til en kombinasjon av medisiner for å komme over den akkutte fasen og psykoterapi for å finne måter å unngå at ting blir så ille igjen. Når du kommer til punkter der du vurderer å avslutte livet, er det noe mer fondamentalt enn bostedet som skurrer. Det er først når du er blitt frisk(ere) at du kan ta langsiktige beslutninger ang. hvprvidt du klarer å venne deg til livet der du bor eller ikke.

 

Hilsen,

 

Expat frue

 

Anonymous poster hash: 91c9a...340

Takk for flott og gjennontenkt svar. Er desverre for tappet for krefter til å legge mer ut om hvordan det henter sammen ar jeg har det som jeg har det, men takk for at bryr deg.

 

Anonymous poster hash: 0fb7a...0cb

[Trollemor75]

Du, du skal ikke beklage, du har det dårlig og sånn er det bare.

 

I første omgang må du hente hjelp. Helst medisink hjelp, så logistisk hjelp. Først når du er kommet over det verste kan du vurdere hvordan du vil leve livet ditt videre. Uten at jeg skal ta hele livshistorien min, så kan jeg forsikre deg at jeg vet en del om depresjon og utbrenthet. Jeg har (minst) 4 alvorlige depresjoner samt en burn out bak meg og jeg er ikke 40 år gammel enda.

 

I slike situasjoner skal først og fremst tenke på å overleve og bli bedre. Når man er blitt bedre skal man tenke på hvordan man kan unngå at det blir dårlig igjen. Nå skal du erklære unntakstilstand, få avlastning på hjemmebane så du kan bli frisk (enten ved at mannen, familie eller eksterne trår til), finne deg faglig hjelp og passe på deg selv. Jeg måtte sykemelde meg nørmest fra livet i 2011, det var tøft for alle men det var det som måtte til for å komme over en ubehandlet svangerskapsdepresjon som gikk over til utbrenthet etter 1 år tilbake på jobb.

 

Så tenker du på hva livet skal bli, om det er verdt å skille seg for å flytte hjem til Norge (ikke en så enkel løsning som enkelte vil ha det til), om du kan bygge deg et liv der du er, osv. Men ikke før du er frisk.

 

Jeg vet ikke hvor du er, men jeg er et sted I tysktalende Europa. Jeg pleier ikke å signere med nick, men gjør det nå så du kan kontakte meg, uansett hvor du er. Jeg er ikke utdannet helsepersonnell og kan ikke gjør deg frisk, men jeg har vært i utlandet nesten hele mitt voksent liv i flere land, jeg har hatt veldig tunge depresjoner og jeg har empatien i behold; jeg er der om du trenger noen å kommunisere med.

 

Hilsen,

 

Expat frue.