Hvorfor blir det ikke lettere med årene? 😔😢

[Gjest Sommerfuggel]

Min eksmann var nettopp her og hentet ungene. Det er hans tur til å ha ferie med dem.

Ungene har kranglet en del og vært mye i tottene på hverandre, og jeg hadde egentlig sett litt fram til å få en uke fri. Få tid til rundvask av huset, egentid, sove lenge og prøve å hente meg inn igjen. Det har vært litt heftig med alle 4 ungene hjemme i 14 dager. Men vi har også kost oss masse, for all del

 

Det er 4 år siden eksen gjorde det slutt, så jeg har jo vært igjennom dette 4 ganger, og jeg vet jo at det er litt vondt i starten, men at jeg alltid holder meg sysselsatt og klarer å få tiden til å gå uten problemer. Dessuten, han har jo samvær annenhver uke fra onsdag til søndag/mandag. Det er jo bare snakk om 2 dager mer, egentlig..

 

Så hvorfor våknet jeg med dårlig mage (stressmage)? Hvorfor klarer jeg ikke å slutte og gråte??

Jeg hadde jo gledet meg til litt fri, så hvorfor gjør det så vondt!!??

Blir det noen ganger lettere å sende dem fra seg?

 

Jeg sliter med dårlig samvittighet siden de ikke ønsker å være hos faren så lenge, de gråter når de drar og jeg står der med påklistret smil og vinker farvel, men knekker total så fort døra lukkes igjen. Faren er flink med dem og jeg vet de får en fin ferieuke, men når de må brekkes løs fra meg så knuser det hjertet mitt totalt.

 

Vi har alltid hatt annenhver uke med ferie slik at de ikke blir så lenge borte fra den andre. Men dere som er uten barna i mange uker sammenhengende, hvordan holder dere ut? Hvordan får dere ukene til å gå uten at savnet knekker dere helt?

 

Hvorfor blir det ikke enklere fra år til år å sende dem fra seg når jeg egentlig vet at jeg har godt av litt "fri" til å hente meg inn igjen?

[Anonym bruker]

Det er nok fordi du ser at barna ikke vil reise fra deg, at du føler denne tristheten. Ikke fordi du ikke har godt av litt fri.

 

Husker selv når jeg måtte reise fra den ene av forelderen min i forbindelse med ferier. Jeg haaatet det! MEN det var ikke fordi jeg ikke hadde det supert med min far på ferie- for det hadde jeg. Men det var fordi jeg følte det var synd i mamma som måtte være alene.

 

Og omvendt når jeg måtte tilbake til mamma. Da synest jeg  synd i min far.

 

 

Jeg tror du må legge tristheten din til side, og slutte og tenke på at barna ikke trivest. For det gjr de nok helt sikkert.

Men er det mulig at de viser sin "dårlige samvittighet" ved å skulle la deg være alene når de er hos far?

Kanskje en liten prat om temaet ville hjulpet?

Anonymous poster hash: f608a...a4a

[Gjest Sommerfuggel]

Takk for flott svar

 

Ja, du har rett i det med å ikke ville reise fra meg fordi de tror jeg sitter alene. Det har vært sånn i et par år, så jeg er veldig nøye med å fortelle dem hva jeg skal gjøre mens de er borte, slik at de vet at jeg ikke sitter ensom hjemme og bare savner dem.

 

Jeg vet de vil få det fint med faren, de skal reise bort noen dager, og jeg har vært veldig nøye på å oppmuntre dem, minne dem på alt de skal hos faren og få det til å bli noe positivt. Men allikevel var det hyl og tårer

 

Og tilbake sitter en fryktelig trist mamma med elendig samvittighet

[Gjest Sekretøsa]

Søte deg. Dette er jo fordi de ikke vil. Hadde de vært fra seg av glede hadde det nok vært enklere! Derfor klarer jeg meg helt fint uten min i 3 uker på sommeren, fordi hun GLEDER seg til å dra! Hvis hun hadde gitt utrykk for å ikke ønske det hadde ikke jeg hatt det noe godt heller...

 

Det går fint, jeg lover

[Anonym bruker]

Sitter med samme følelse her, eldste dro til utlandet sammen med pappaen igår og jeg har felt noen tårer allerede. Har levd sånn i 9 år, men for min del så blir det faktisk ikke enklere.

 

Plei deg selv i uka som kommer, før du vet ordet av det har vi begge våre søte små hjemme igjen.

 

Klem

 

Anonymous poster hash: 88a0e...82b

[Gjest Sommerfuggel]

Sitter med samme følelse her, eldste dro til utlandet sammen med pappaen igår og jeg har felt noen tårer allerede. Har levd sånn i 9 år, men for min del så blir det faktisk ikke enklere.

 

Plei deg selv i uka som kommer, før du vet ordet av det har vi begge våre søte små hjemme igjen.

 

Klem

 

Anonymous poster hash: 88a0e...82b

Huff... Det er det jeg frykter..at det ikke blir bedre

All sympati til deg!! Syns selv dette er fryktelig tungt. Men det er sant som du sier, vi får holde oss i aktivitet og vips så er de hjemme igjen

 

Sekretøsa; ja, det hadde sikkert vært 10 ganger enklere om de hadde gledet seg til å dra. Derfor har jeg prøvd å motivere. Og det gikk greit helt til de skulle ta på seg skoa. Da ble 6 åringen først helt stille før jeg så tårene hans trille. Og så ble de andre lei seg og da var det igang

[Anonym bruker]

Det blir ikke enklere synes jeg. Jeg har 2 fedre på mine, og de henter med en times mellomrom. Eldste skal til utlandet min sin psykopatiske far, minste skal kjøre rundt i norges land med sin alkoholiserte far.. Jeg føler virkelig på mine livsvalg

Anonymous poster hash: 8ea36...7aa

[Gjest Sommerfuggel]

 

Det blir ikke enklere synes jeg. Jeg har 2 fedre på mine, og de henter med en times mellomrom. Eldste skal til utlandet min sin psykopatiske far, minste skal kjøre rundt i norges land med sin alkoholiserte far.. Jeg føler virkelig på mine livsvalg

 

Anonymous poster hash: 8ea36...7aa

Men kjære deg! Håper da virkelig han holder seg edru når han kjører rundt med det mest dyrbare dere har! Ellers skulle han ikke fått ha barnet, tenker nå jeg

Skjønner virkelig at du sliter med dette!!

 

Sender deg en stor klem!

[Anonym bruker]

Største barnet på 13 år er det mye lettere å sende bort, hun er jo stor, og hun er bestevenninne med sin stesøster. Så jeg vet jo at hun storkoser seg.

Men minste er det verre med, for vet han savner meg mye og kjeder seg litt.

 

Men denne sommeren skulle de være der i 9 dager, og det gikk superlett, for jeg hadde jobbet veldig mye helt fram til de dro, så reiste jeg til utlandet den dagen de dro, med en veldig aktiv venninne. Da jeg kom hjem fra mini ferien, var jeg så utslitt at de dagene alene før jeg hentet barna var bare deilige.

 

De skal dit en gang til i sommer, da skal minste bare være der 3-4 dager.

Anonymous poster hash: 82268...dfe

[Gemini77]

Skjønner hva du mener..det er tungt, men så lenge barna har det bra så har jeg det (ganske) bra. Her er barna like glad uansett hvem de skal feriere med og i løpet av de tre ukene pappa'n skal ha de så tar jeg de med på stranden noen timer innimellom for å de de. Greier maks en uke uten å se de..

[Anonym bruker]

Føler med deg. Ta en telefon til dem bare for å høre stemmene deres og at de har det gøy... du vil føle deg bedre da. Det er en uke. . De kommer snart hjem! Fortere enn du aner... skynt deg å kos deg!!!;-) bestill massasje time, ta lange bad på kveldene... tenk at du er mer en god nok akkurat slik du er. Tenk at du er så heldig å ha barn som er ufattelig glad i deg. Ja- så glad i deg at de ikke vil gå fra deg. Men husk- de har det bra! Prøv å snu tankegangen. Tenk på alt det positive i livet ditt. Du klarer dette:-) gi det en dag og to til.... livet går ikke alltid slik man hadde tenkt. Det eneste man kan gjøre er å prøve å gjøre situasjonen så bra som overhodet mulig. Kos deg med et glass vin og en god bok..;-) du er nok ikke alene lm disse følelsene i ferietidene. Går mot brudd her også- grunnen til jeg golder tilbake er fordi jeg vet hvor tungt disse tingene må være. Stor klem til deg. Du fortjener det beste:-)

 

Anonymous poster hash: 0cf53...57a

[Anonym bruker]

Føler med deg. Ta en telefon til dem bare for å høre stemmene deres og at de har det gøy... du vil føle deg bedre da. Det er en uke. . De kommer snart hjem! Fortere enn du aner... skynt deg å kos deg!!!;-) bestill massasje time, ta lange bad på kveldene... tenk at du er mer en god nok akkurat slik du er. Tenk at du er så heldig å ha barn som er ufattelig glad i deg. Ja- så glad i deg at de ikke vil gå fra deg. Men husk- de har det bra! Prøv å snu tankegangen. Tenk på alt det positive i livet ditt. Du klarer dette:-) gi det en dag og to til.... livet går ikke alltid slik man hadde tenkt. Det eneste man kan gjøre er å prøve å gjøre situasjonen så bra som overhodet mulig. Kos deg med et glass vin og en god bok..;-) du er nok ikke alene lm disse følelsene i ferietidene. Går mot brudd her også- grunnen til jeg golder tilbake er fordi jeg vet hvor tungt disse tingene må være. Stor klem til deg. Du fortjener det beste:-)

 

Anonymous poster hash: 0cf53...57a

[Gjest Sommerfuggel]

...dfe; jeg har en tenåring som er hos faren annenhver uke, og jeg ser hva du mener, er mye enklere å være uten henne da hun er så stor at hun ringer, stikker innom for å hilse på meg selv om det er "pappauke", hun kommer og går som hun vil og er veldig opptatt med sang og venner. Hun klarer seg supert

 

Men de små har ikke denne friheten og de gir jo så kraftig uttrykk for at de vil være her, føler liksom at de er mer sårbare.. om det kan sies sånn?

 

De skal til faren en uke til i sommer og da skal jeg jaggu meg gjøre som deg, reise bort samme dag som de drar. Da vil jeg jo ha noe å glede meg til! Takk for tipset

 

Gemini; jeg skjønner godt at du velger den løsningen. Det ER tøft å være uten ungene, og om de ikke er vant til å være lenge borte fra deg heller så vil det jo være tøft for dem også

[Anonym bruker]

Min eksmann var nettopp her og hentet ungene. Det er hans tur til å ha ferie med dem.

Ungene har kranglet en del og vært mye i tottene på hverandre, og jeg hadde egentlig sett litt fram til å få en uke fri. Få tid til rundvask av huset, egentid, sove lenge og prøve å hente meg inn igjen. Det har vært litt heftig med alle 4 ungene hjemme i 14 dager. Men vi har også kost oss masse, for all del

 

Det er 4 år siden eksen gjorde det slutt, så jeg har jo vært igjennom dette 4 ganger, og jeg vet jo at det er litt vondt i starten, men at jeg alltid holder meg sysselsatt og klarer å få tiden til å gå uten problemer. Dessuten, han har jo samvær annenhver uke fra onsdag til søndag/mandag. Det er jo bare snakk om 2 dager mer, egentlig..

 

Så hvorfor våknet jeg med dårlig mage (stressmage)? Hvorfor klarer jeg ikke å slutte og gråte??

Jeg hadde jo gledet meg til litt fri, så hvorfor gjør det så vondt!!??

Blir det noen ganger lettere å sende dem fra seg?

 

Jeg sliter med dårlig samvittighet siden de ikke ønsker å være hos faren så lenge, de gråter når de drar og jeg står der med påklistret smil og vinker farvel, men knekker total så fort døra lukkes igjen. Faren er flink med dem og jeg vet de får en fin ferieuke, men når de må brekkes løs fra meg så knuser det hjertet mitt totalt.

 

Vi har alltid hatt annenhver uke med ferie slik at de ikke blir så lenge borte fra den andre. Men dere som er uten barna i mange uker sammenhengende, hvordan holder dere ut? Hvordan får dere ukene til å gå uten at savnet knekker dere helt?

 

Hvorfor blir det ikke enklere fra år til år å sende dem fra seg når jeg egentlig vet at jeg har godt av litt "fri" til å hente meg inn igjen?

Vet det ikke kan sammenlignes i det hele tatt, men om ungene mine skal noe, feks til bestemor og bestefar ei helg går jeg med klump i magen og føler på en enorm tomhet, selv om mannen er hjemme! Og selv om de gleder seg og har det gøy! Jeg blir knust når jegsnKker med de om kvelden og de gråter og savner mamma (viser det ikke, oppmuntrer de!)

 

Håper du klarer å kose deg og lade batteriene dine til gullungene dine kommer hjem igjen! Du fortener å få sovet ut og ha alenetid! Og snakk med de hver dag hvis det er mulig og fortell alt det gøye du finner på og hva dere skal finne på sammen når de kommer hjem!

 

 

 

Anonymous poster hash: ab570...b10

[Anonym bruker]

Min eksmann var nettopp her og hentet ungene. Det er hans tur til å ha ferie med dem.

Ungene har kranglet en del og vært mye i tottene på hverandre, og jeg hadde egentlig sett litt fram til å få en uke fri. Få tid til rundvask av huset, egentid, sove lenge og prøve å hente meg inn igjen. Det har vært litt heftig med alle 4 ungene hjemme i 14 dager. Men vi har også kost oss masse, for all del

 

Det er 4 år siden eksen gjorde det slutt, så jeg har jo vært igjennom dette 4 ganger, og jeg vet jo at det er litt vondt i starten, men at jeg alltid holder meg sysselsatt og klarer å få tiden til å gå uten problemer. Dessuten, han har jo samvær annenhver uke fra onsdag til søndag/mandag. Det er jo bare snakk om 2 dager mer, egentlig..

 

Så hvorfor våknet jeg med dårlig mage (stressmage)? Hvorfor klarer jeg ikke å slutte og gråte??

Jeg hadde jo gledet meg til litt fri, så hvorfor gjør det så vondt!!??

Blir det noen ganger lettere å sende dem fra seg?

 

Jeg sliter med dårlig samvittighet siden de ikke ønsker å være hos faren så lenge, de gråter når de drar og jeg står der med påklistret smil og vinker farvel, men knekker total så fort døra lukkes igjen. Faren er flink med dem og jeg vet de får en fin ferieuke, men når de må brekkes løs fra meg så knuser det hjertet mitt totalt.

 

Vi har alltid hatt annenhver uke med ferie slik at de ikke blir så lenge borte fra den andre. Men dere som er uten barna i mange uker sammenhengende, hvordan holder dere ut? Hvordan får dere ukene til å gå uten at savnet knekker dere helt?

 

Hvorfor blir det ikke enklere fra år til år å sende dem fra seg når jeg egentlig vet at jeg har godt av litt "fri" til å hente meg inn igjen?

Vet det ikke kan sammenlignes i det hele tatt, men om ungene mine skal noe, feks til bestemor og bestefar ei helg går jeg med klump i magen og føler på en enorm tomhet, selv om mannen er hjemme! Og selv om de gleder seg og har det gøy! Jeg blir knust når jegsnKker med de om kvelden og de gråter og savner mamma (viser det ikke, oppmuntrer de!)

 

Håper du klarer å kose deg og lade batteriene dine til gullungene dine kommer hjem igjen! Du fortener å få sovet ut og ha alenetid! Og snakk med de hver dag hvis det er mulig og fortell alt det gøye du finner på og hva dere skal finne på sammen når de kommer hjem!

 

Klem til deg :-)

 

Anonymous poster hash: ab570...b10

[Anonym bruker]

Min eksmann var nettopp her og hentet ungene. Det er hans tur til å ha ferie med dem.

Ungene har kranglet en del og vært mye i tottene på hverandre, og jeg hadde egentlig sett litt fram til å få en uke fri. Få tid til rundvask av huset, egentid, sove lenge og prøve å hente meg inn igjen. Det har vært litt heftig med alle 4 ungene hjemme i 14 dager. Men vi har også kost oss masse, for all del

 

Det er 4 år siden eksen gjorde det slutt, så jeg har jo vært igjennom dette 4 ganger, og jeg vet jo at det er litt vondt i starten, men at jeg alltid holder meg sysselsatt og klarer å få tiden til å gå uten problemer. Dessuten, han har jo samvær annenhver uke fra onsdag til søndag/mandag. Det er jo bare snakk om 2 dager mer, egentlig..

 

Så hvorfor våknet jeg med dårlig mage (stressmage)? Hvorfor klarer jeg ikke å slutte og gråte??

Jeg hadde jo gledet meg til litt fri, så hvorfor gjør det så vondt!!??

Blir det noen ganger lettere å sende dem fra seg?

 

Jeg sliter med dårlig samvittighet siden de ikke ønsker å være hos faren så lenge, de gråter når de drar og jeg står der med påklistret smil og vinker farvel, men knekker total så fort døra lukkes igjen. Faren er flink med dem og jeg vet de får en fin ferieuke, men når de må brekkes løs fra meg så knuser det hjertet mitt totalt.

 

Vi har alltid hatt annenhver uke med ferie slik at de ikke blir så lenge borte fra den andre. Men dere som er uten barna i mange uker sammenhengende, hvordan holder dere ut? Hvordan får dere ukene til å gå uten at savnet knekker dere helt?

 

Hvorfor blir det ikke enklere fra år til år å sende dem fra seg når jeg egentlig vet at jeg har godt av litt "fri" til å hente meg inn igjen?

Vet det ikke kan sammenlignes i det hele tatt, men om ungene mine skal noe, feks til bestemor og bestefar ei helg går jeg med klump i magen og føler på en enorm tomhet, selv om mannen er hjemme! Og selv om de gleder seg og har det gøy! Jeg blir knust når jegsnKker med de om kvelden og de gråter og savner mamma (viser det ikke, oppmuntrer de!)

 

Håper du klarer å kose deg og lade batteriene dine til gullungene dine kommer hjem igjen! Du fortener å få sovet ut og ha alenetid! Og snakk med de hver dag hvis det er mulig og fortell alt det gøye du finner på og hva dere skal finne på sammen når de kommer hjem!

 

Klem til deg :-)

 

Anonymous poster hash: ab570...b10

[Gjest Sommerfuggel]

Føler med deg. Ta en telefon til dem bare for å høre stemmene deres og at de har det gøy... du vil føle deg bedre da. Det er en uke. . De kommer snart hjem! Fortere enn du aner... skynt deg å kos deg!!!;-) bestill massasje time, ta lange bad på kveldene... tenk at du er mer en god nok akkurat slik du er. Tenk at du er så heldig å ha barn som er ufattelig glad i deg. Ja- så glad i deg at de ikke vil gå fra deg. Men husk- de har det bra! Prøv å snu tankegangen. Tenk på alt det positive i livet ditt. Du klarer dette:-) gi det en dag og to til.... livet går ikke alltid slik man hadde tenkt. Det eneste man kan gjøre er å prøve å gjøre situasjonen så bra som overhodet mulig. Kos deg med et glass vin og en god bok..;-) du er nok ikke alene lm disse følelsene i ferietidene. Går mot brudd her også- grunnen til jeg golder tilbake er fordi jeg vet hvor tungt disse tingene må være. Stor klem til deg. Du fortjener det beste:-)Anonymous poster hash: 0cf53...57a

Takk for koselig svar

 

Jeg kan ikke ringe dem, for da gråter de enda mer og vil bare hjem. Vi testet det i fjor, da ringte ungene for å si god natt, men da de hørte stemmen min så ble det masse gråting. Så jeg prøver å bite det i meg

 

Men jeg har allerede begynt å fylle opp uka mi med avtaler. Heldigvis er de fleste venninnene mine fortsatt hjemme så jeg skal være litt sammen med dem denne uka.

Nå har jeg ikke alkohol hjemme, men kanskje jeg skal ta det vinglasset i morgen

 

Så leit å høre at det går mot brudd hos dere!

Håper virkelig dere klarer å komme dere over kneika og får det godt sammen igjen

[Gjest Sommerfuggel]

 

Min eksmann var nettopp her og hentet ungene. Det er hans tur til å ha ferie med dem.

Ungene har kranglet en del og vært mye i tottene på hverandre, og jeg hadde egentlig sett litt fram til å få en uke fri. Få tid til rundvask av huset, egentid, sove lenge og prøve å hente meg inn igjen. Det har vært litt heftig med alle 4 ungene hjemme i 14 dager. Men vi har også kost oss masse, for all del

Det er 4 år siden eksen gjorde det slutt, så jeg har jo vært igjennom dette 4 ganger, og jeg vet jo at det er litt vondt i starten, men at jeg alltid holder meg sysselsatt og klarer å få tiden til å gå uten problemer. Dessuten, han har jo samvær annenhver uke fra onsdag til søndag/mandag. Det er jo bare snakk om 2 dager mer, egentlig..

Så hvorfor våknet jeg med dårlig mage (stressmage)? Hvorfor klarer jeg ikke å slutte og gråte??

Jeg hadde jo gledet meg til litt fri, så hvorfor gjør det så vondt!!??

Blir det noen ganger lettere å sende dem fra seg?

Jeg sliter med dårlig samvittighet siden de ikke ønsker å være hos faren så lenge, de gråter når de drar og jeg står der med påklistret smil og vinker farvel, men knekker total så fort døra lukkes igjen. Faren er flink med dem og jeg vet de får en fin ferieuke, men når de må brekkes løs fra meg så knuser det hjertet mitt totalt.

Vi har alltid hatt annenhver uke med ferie slik at de ikke blir så lenge borte fra den andre. Men dere som er uten barna i mange uker sammenhengende, hvordan holder dere ut? Hvordan får dere ukene til å gå uten at savnet knekker dere helt?

Hvorfor blir det ikke enklere fra år til år å sende dem fra seg når jeg egentlig vet at jeg har godt av litt "fri" til å hente meg inn igjen?

Vet det ikke kan sammenlignes i det hele tatt, men om ungene mine skal noe, feks til bestemor og bestefar ei helg går jeg med klump i magen og føler på en enorm tomhet, selv om mannen er hjemme! Og selv om de gleder seg og har det gøy! Jeg blir knust når jegsnKker med de om kvelden og de gråter og savner mamma (viser det ikke, oppmuntrer de!)

Håper du klarer å kose deg og lade batteriene dine til gullungene dine kommer hjem igjen! Du fortener å få sovet ut og ha alenetid! Og snakk med de hver dag hvis det er mulig og fortell alt det gøye du finner på og hva dere skal finne på sammen når de kommer hjem!Anonymous poster hash: ab570...b10

Joda, det kan jo sammenlignes.. Litt ihvertfall

Du har jo et savn inni deg, du også, og når ungene gråter og vil hjem, men du må si nei.... en kjempevond følelse. Man føler jo at man avviser dem

 

Tusen takk, skal virkelig prøve å kose meg resten av uka

Når jeg holder meg sysselsatt så går det jo fort til de kommer hjem og kan drive meg til vanvidd igjen