2- åringen min er så Utroooolig hissig....

[Anonym bruker]

Jeg blir helt matt, vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre med dette. Greit nok med trass, men han gir seg aldri og da mener jeg aldri. Jeg må til slutt gi etter når han begynner å nesten gå ut av denne verden av sinne - han lar det gå på helsa løsninger om dere skjønner- vi snakker timer... Jeg har et barn på 4 år og det er jo litt sinne og trass der også men ikke i nærheten av hva som er med minstemann... Jeg prøver så godt jeg kan å møte frustrasjon osv men der er lite som fungerer. Jeg vet at det i teorien skal fungere greit med å være konsekvent og det har fungert fint med eldste. Men jeg kjenner en gryende bekymring for at minstemann skal bli en liten tyrann i mangel på et bedre ord. Må legge til at han samtidig er verdens beste og gode gutt som viser empati med andre, vil trøste osv. Men han har en vilje jeg kjenner jeg mangler verktøy til å hanskes med.... Noen som har noen gode råd?

 

Anonymous poster hash: 19702...c93

[☆☆☆]

Har ei slik vi også. Når ho blir sint må ho hjelpast til å skifte fokus, viss ikkje kan eit raseriutbrot vare nesten av evigheten ser det ut til. Å skulle snakke ho til fornuft er meiningslaust.

 

Vi prøvar så godt vi kan å ta ho ut av situasjonen som har eskalert til ho ikkje handterar han og "restarte" når ho har roa seg.

[Anonym bruker]

Samme greien her i gården. Skyldes nok mye at de ikke helt klarer å uttrykke seg, de har klare bilder av hva de mener men klarer som sagt ikke uttrykke seg, dette blir veldig frustrerende for de. Vi har funnet ut at vi må bare være konsekvente, har holdt på 1 uke og ser gode forbedringer! Men viktig å sette ord på og snakke om følelsene barnet har inni seg mens det holder på og etterpå, og gjerne si at jeg skjønner at du vil ha smokken nå men den skal du få når du legger deg osv.

 

Anonymous poster hash: 02661...b34

[Anonym bruker]

Har ei slik vi også. Når ho blir sint må ho hjelpast til å skifte fokus, viss ikkje kan eit raseriutbrot vare nesten av evigheten ser det ut til. Å skulle snakke ho til fornuft er meiningslaust.

 

Vi prøvar så godt vi kan å ta ho ut av situasjonen som har eskalert til ho ikkje handterar han og "restarte" når ho har roa seg.

Veldig godt tips. Ut av situasjonen. Jeg vet jo egentlig det, men teori og praksis er ikke alltid i skjønn forening. Men det er jo samtidig et dilemma. Feks. I helger var vi på besøk hos foreldrene mine. De er som oftest hos oss, så vi var på ukjent sted for poden. Vi sliter med legging, og når det var leggetid på ukjent sted gikk han banan av. Han var rasende. Han gikk å lette etter ting å hive i gulvet og å rasere faktisk denne lille gutten på to. Han skulle ikke ligge i senga, heller ikke sammen med meg. Jeg prøvde beskrive følelsene hans men han klikka totalt. Tenkte å være konsekvent men det gav jeg opp etter en time. Tok han da ut av situasjonen som du sier men samtidig så resignerte jo jeg. Satte meg på stua med han hvor han sovnet til slutt. I seng kl 2230 men oppe kl 0530. Da fikk han det jo samtidig som han ville... Igjen....

 

Anonymous poster hash: 19702...c93