Trenger råd fra kloke damer - samliv

[Anonym bruker]

Hei,

 

Jeg har to små barn med mannen min. Vi hadde trøbbel i forholdet like etter minsten ble født, og han avsluttet forholdet. Han trengte å tenke.

 

Vi er voksne (30 åra) og er etablert med felles hus, og er begge i full jobb (jeg er i mamma permisjon). Vi har ingen familie i nærheten som kan avlaste oss med barnepass.

 

Nå har jeg og ungene vært på "ferie" hos familien i et par måneder. Vist frem minste, og eldste har blitt mer kjent med familien sin. Mannen er hjemme. Vi har kun pratet på telefon og FaceTime (med barna) når vi har vært bortreist. I mellomtiden har han møtt en ny dame, men jeg er usikker på seriøsiteten i det forholdet. Jeg er selvfølgelig forferdelig sjalu, og ønsker at vi skal finne tilbake.

 

Vi skal til samlivsterapi når vi kommer hjem. Mannen min er ikke den som prater om følelser, og kan være impulsiv til tider. Han har sine problemer, som jeg ikke ønsker å utdype her, og jeg er den han har vært lengst sammen med, og mest etablert med.

 

Når vi dro var jeg forferdelig sint på han, og følte at han har sviktet meg.

 

Nå har jeg tenkt og tenkt, og pratet med gode venner. Jeg innser at jeg ikke er uten skyld i bruddet selv, og har kanskje vært for opptatt av mine egne behov, og vært alt for fokusert på fødselen som jeg skulle ha (første var svært dramatisk, og jeg ønsket så utrolig sterkt en flott naturlig fødsel med nr to. Endte med et svært rolig ks. Ikke det jeg håpet, men ingen drama).

 

Jeg ønsker å "ta han med storm" når jeg kommer hjem med barna. Jeg vet han synes jeg er en fantastisk mor, og ville ikke hatt barn med andre enn meg. Det har han og sagt etter at vi dro. Han er litt av den typen som "glemmer" det som ikke er foran han. Og når jeg kommer foran han så vil jeg vekke de gamle følelsene hans til live. Vise at det er meg han må satse på.

 

Vi har hatt et godt forhold, og har gått igjennom mange problemer sammen. Ikke alvorlige problemer i samlivet, men ting rundt som den nevnte dramatiske fødselen og påfølgende fødselsdepresjon hos meg, og brå, uventede dødsfall i nær familie. Vi har vært sammen i 4 år.

 

Har dere noe gode råd til meg?

 

Anonymous poster hash: 4b2ce...5a6

[Anonym bruker]

Noen?

 

Anonymous poster hash: 4b2ce...5a6

[Anonym bruker]

Har han funnet seg ny dame? Det syns jeg er langt over streken når han bare skulle tenke litt. Dere har ikke vært sammen så lenge til å ha to barn. Kanskje det har gått for fort for han å komme inn i familierollen på så kort tid. Kalde føtter?

 

Jeg har ingen gode tips til hvordan du kan ta han med storm. Men hva med å sminke deg og være kledd pent. Håper han har savnet barna og at han blir "tatt med storm" bare av å se de. Får håpe han innser at gresset ikke er grønnere på andre siden nå som han har kjent litt på det å være alene.

 

Anonymous poster hash: 71e19...24e

[Anonym bruker]

Så leit å høre hva du går igjennom, hi

 

Det er litt vanskelig å gi deg noen råd, for første tanken var at det er bra dere skal i parterapi og at jeg håper alt ordner seg for dere. At tiden ifra hverandre kanskje hadde fått ham til å innse at han savnet deg og barna osv. Men så leser jeg at han har møtt en annen i mellomtiden

Skjønner VELDIG godt hvordan du har det!! Jeg har vært i din situasjon, bortsatt fra at jeg var gravid med vår nr 3 da han dro, men dessverre gikk det ikke så bra for oss siden han regnet med at gresset var grønnere på den andre siden av gjerdet

Mitt eneste råd i samtalene må være å spille på familien, samholdet, hvordan det vil bli for barna å måtte vokse opp i to hjem osv. Legg deg flat, innrøm hva din rolle har vært, foreslå løsninger, prøv å få ham til å innse hva han har og vis ham hvor villig du er til å jobbe med forholdet osv..

 

Ønsker deg lykke til!!

 

Anonymous poster hash: 2b03b...d22

[Anonym bruker]

Jeg reagerer på  at du tar det såpass med ro at han har funnet ny dame.

Å hive seg på andre er ikke å tenke på om man vil være i forholdet eller ikke.

Du reiser med barna og tar alt ansvar for de og han leker singel ungkar høres ikke ut som en kjernekar for meg.

Hva er poenget med par terapi om den ene allerede har tatt skrittet ut?

Jeg hadde ikke klart å stole på denne mannen og hans ansvarsfølelse og ikke minst følelser om jeg var deg.

Jeg skjønner at du er redd for å bli alene med barna og alt dette fører med seg, jeg skjønner at det er vondt å være den som blir dumpet. Jeg har stått midt i et brudd selv og vet at plutselig er ting som før var absolutt "da går jeg" blir litt mer vanskelig å forholde seg til på samme måte.

Men jaggu er jeg glad for at jeg valgte å gå og hoppe inn i det skremmende og nye tilværelsen som alenemor og ikke tilgi ting som bare ville ligget å skurret i bakhodet og gitt meg et knekk i selvbildet om jeg hadde tillat.

 

Mitt råd til deg er å tenke deg veldig godt om, hva gjør at du så veldig vil få det til å funke, er du sikker på at du kan tilgi og glemme måten han holder på nå, kan du stole på han i framtiden og ikke være redd for at han plutselig ikke vil mer igjen om ting blir litt tøft........

Hva ville du rådet din datter til om hun sto i det samme situasjonen?

Og er du sikker på at du vil få dette til å funke må du tenke over hvor langt er du villig til å strekke deg, hvor er dine grenser nådd om han trår over. Slik at du ikke ender fullstendig som dørmatte og han skjønner at her kan jeg ture fram som jeg vil samme hva.

Og du må forberede deg på at din konklusjon om at dere bør fortsette sammen ikke trenger å være den samme som han kommer fram til.

 

Jeg regner med at du vet han har funnet en ny dame fordi han selv har fortalt det, da har han gjort det enten for at du skal skjønne at han ikke vil forholdet mer med deg.

Eller han gjør det for å se hvor langt han kan dra stikken før du virkelig sier stopp.

 

Anonymous poster hash: 337dd...7e8

[Anonym bruker]

Hi her

 

Jeg har selvfølgelig rast og vært sint over denne nye dama. Hun er ti år yngre, barnløs, lærling og bor i kollektiv. Hu fester en del, noe mannen ikke liker. Han har fortalt tidligere at det var trøbbel i forholdet deres, så jeg regner ikke med at det tåler hverdagen når vi kommer hjem. Hun har bare hatt han når "han har vært uten ansvar og familie". Vi eier sammen, og vi bor sammen fortsatt. Han skal ha sin pappapermisjon snart, og vi bor et godt stykke unna denne dama. Han vil ha sin del av ansvaret for barna, og han vil ha omsorg for de i vårt felles hjem.

 

Anonymous poster hash: 4b2ce...5a6

[Anonym bruker]

Hi igjen,

 

Jeg vet jeg må jobbe mye for å komme over en del ting hvis det blir oss igjen.

 

Anonymous poster hash: 4b2ce...5a6

[Anonym bruker]

Hvorfor er det du som må jobbe med å komme over ting?

 

Her burde mannen lagt seg langflat og gjort alt for familien sin! I stedet lever han ungkarslivet uten dere?

 

Ville aldri tatt tilbake denne mannen og bli gjort til dørmatte. Utrolig h å kvinner finner seg i og mannen slipper lett unna.

 

Anonymous poster hash: c210e...ccf

[Anonym bruker]

Hi her,

 

Du misforsto hva jeg mente. Eller jeg uttrykte meg litt uklart. Selvfølgelig må han legge seg langflat, men nå som det er en tredjepart involvert, og vi finner tilbake, så må jo jeg gjøre jobben med å forsone meg med hva som har skjedd. Og at han valgte meg. Jeg kan ikke kritisere han for det ved diskusjoner osv. Jeg må selv også legge det bak meg. Skjønte du?

 

Anonymous poster hash: 4b2ce...5a6

[Anonym bruker]

Han har fortalt tidligere at det var trøbbel i forholdet deres, så jeg regner ikke med at det tåler hverdagen når vi kommer hjem. Hun har bare hatt han når "han har vært uten ansvar og familie". Anonymous poster hash: 4b2ce...5a6

Så de er i et forhold?? Fikk inntrykk av at de bare var på dater'n, men det høres jo ut som om det har vart en stund?

Høres ut som om du forsvarer ham litt, eller bagatelliserer det litt? "Det er bare et tidsfordriv nå som han er alene hjemme" liksom??

Jeg forsto visst ikke så mye av dette, jeg...

 

 

Anonymous poster hash: 2b03b...d22

[Anonym bruker]

Hi igjen,

 

Jeg vil bare si at jeg er langt i fra en dørmatte. Jeg har aldri vært det, og kommer aldri til å bli det. Min bestefar gav med et råd "få deg selv en utdannelse og aldri gjør deg avhengig av en mann". Det har jeg gjort.

 

Blir jeg alenemor har jeg muligheter til å få jobb uansett hvor jeg bosetter meg. Jeg er ikke bekymret for økonomien og vi vil klare oss fint på egenhånd.

 

Så det er ikke det at jeg "må ha han for å klare meg" eller gjør hva som helst.

 

Jeg ønsker at vi kan reparere forholdet, og ved å komme hjem som en rasende furie vil drive han videre bort fra meg.

 

Jeg ønsker at han skal ville ha meg tilbake, se meg, og se hvor godt vi har det sammen. At han ser at gresset ikke er grønnere på den andre siden. At familien vår er verdt å kjempe for. Når han evt ønsker det så har jeg en høne eller to å plukke med han i parterapi. Men alt til sin tid.

 

Jeg ønsket noen "kvinnelistige" råd for hvordan han kan se at det er meg han bør velge. Jeg elsker han. Det er mye man kan kontrollere her i livet, men følelser er ikke en av de tingene.

 

Anonymous poster hash: 4b2ce...5a6

[Anonym bruker]

Vel, de har vært sammen i 7 uker. Men det er "hemmelig". Jeg vet det da. Dama ringte å skrøt av det til meg. Fjortis drama uten like.

 

Anonymous poster hash: 4b2ce...5a6

[Anonym bruker]

Hi her,

 

Jeg skjønner det er forvirrende. Jeg blir forvirret selv og. Mannen sender forskjellige signaler.

 

Anonymous poster hash: 4b2ce...5a6

[Anonym bruker]

Men kjære Hi ut fra jeg leser har han ikke valgt deg eller familien. Han velger henne og dette er noe hun tydeligvis er veldig fornøyd med.

 

Hadde han valgt deg ville han ikke funnet seg ei ny og sånn er det bare!

 

Anonymous poster hash: c210e...ccf

[Anonym bruker]

Men vil du virkelig ha en mann som leker ungkar i ukesvis mens barna hans er borte?

 

Hvordan kan det være ok for han å ikke ha kontakt med barna over en så lang periode?

 

 

 

Anonymous poster hash: 3ac18...4b4

[Anonym bruker]

Han høres jo totalt idiot ut.

 

Men du bør ikke komme krypende til ham, eller kaste deg over ham når du kommer hjem.

 

Når du kommer hjem bør du ha på fine/sexy klær og overse ham totalt, som om han ikke betyr noe for deg nå. Kanskje begynne å "date" litt selv.  Regner med han kommer krypende tilbake til deg da.

Anonymous poster hash: 0d200...d77

[Anonym bruker]

Godt mulig han er en total idiot, men han er min idiot. Han synes selvfølge det er vanskelig å være borte fra guttene så lenge, men på en annen side så har gutta blitt mer kjent med sin familie, på både min og far sin side. Det er en reise som har vært planlagt lenge, og vi har reist med barna når vi har peisjon. Vi har familien vår på Vestlandet begge to, mens vi bor i midtnorge og har ingen familie rundt oss.

 

Anonymous poster hash: 4b2ce...5a6

[Anonym bruker]

Hi her,

 

Jeg har benyttet barnevaktmulighetene når barna sover på kvelden og trent. Trent og trent. Spist sunt, og har mistet gravidvekta og 9 kilo til. Jeg vet jeg ser bra ut nå.

 

Anonymous poster hash: 4b2ce...5a6

[Anonym bruker]

Godt mulig han er en total idiot, men han er min idiot. Han synes selvfølge det er vanskelig å være borte fra guttene så lenge, men på en annen side så har gutta blitt mer kjent med sin familie, på både min og far sin side. Det er en reise som har vært planlagt lenge, og vi har reist med barna når vi har peisjon. Vi har familien vår på Vestlandet begge to, mens vi bor i midtnorge og har ingen familie rundt oss.

 

Anonymous poster hash: 4b2ce...5a6

Men ikke så vanskelig at han ikke kan leke ungkar altså.

 

Sorry, men det blir så feil i mine øyne at det er du som skal stæsje deg opp og få han tilbake. Jeg skjønner at du elsker han og vil gjøre mye for å holde familien samlet, men hvilke signaler gir du for fremtiden? Hva skjer neste gang han blir sliten og lei?

 

Jeg holder med henne som foreslår at du holder deg kjølig i møte med han. La han se hva han mister og la han ta initiativ til forsoning.

 

Og klarer du virkelig å tilgi og glemme at han koser seg med en ungjente mens du steller med barna deres?

 

Anonymous poster hash: 3ac18...4b4

[Anonym bruker]

Forstår ikke hvorfor du vil ha en mann som sier han vil tenke, men som i stedet ditcher kone og barn for ei ung partysnelle. Hadde ikke ofret denne mannen en tanke, beklager.

Anonymous poster hash: 866cd...545

[Anonym bruker]

Denne mannen er jo virkelig ikke noe å samle på. Hvorfor i all verden vil du ha ham tilbake?

 

Anonymous poster hash: cb031...6a3

[Anonym bruker]

Ja, jeg skal klare å glemme. Og jeg skal tilgi. Som sagt tidligere så har vi hatt noen problemer i forholdet, men det er ingenting som ikke kan jobbes med.

 

Det er veldig enkelt å si at dere ikke ville hatt en slik mann. Dere kjenner ikke hele historien. Og jeg vil ha han tilbake. Det er lov å gjøre feil. Og han har mange gode sider, og han utfordrer meg på en positiv måte i hverdagen. Han er og i mine øyne verdens beste pappa.

 

Jeg er meg, og velger selv "en sånn mann". Jeg har troa på tilgivelse og forsoning. Men jeg ønsker ikke å hele tiden forsvare mitt valg. Det er absolutt ikke derfor jeg opprettet denne tråden.

 

Jeg ønsket råd om hvordan jeg burde oppføre meg når jeg kom hjem. Jeg mener ikke at jeg skal være en annen en meg selv, men jeg vet at jeg ikke skal hjem å kjefte han huden full.

 

Anonymous poster hash: 4b2ce...5a6