dette med å gjøre / godta alt for mannen sin.

[Anonym bruker]

jeg har lest noen tråder her inne , der folk spør 'mannen min kaller meg lay , drittkjærring , ubrukelig ' osv. hvor svarene er 'hadde det vært meg så hafde det blitt sagt en gang, aldri mer!'

 

så tenker jeg litt på meg selv. føler meg ikke respektert , hører disse tingene som nevt å mye annet dritt å dårlig oppførsel ukentlig. han sier alltid 'unnskyld , vakke meninga , det er bare tomme ord osv.

vi har to små barn, han er 10 år eldre enn meg. å jeg tenker at , det er greit? jeg tenker at jeg er heldig som har en så kjekk mann, å tanken på at han skal være med noen etter meg?jeg takkler det ikke. vi har det jo fint også, derfor skal jeg holde ut.

 

men flere sier til meg at 'du er jo lei deg å gråter minimum en gang per uke, hva tenker du med!!'

 

vet ikke hva jeg skal frem til , men etter jeg leser her inne føler jeg at dette ikke et normalt rundt om , å at drt er følelsene mine jeg trenger hjelp med. hva skal jeg gjøre da?! uff..

 

 

 

Anonymous poster hash: 6e4f0...79a

[Anonym bruker]

Her Er det mannen din som er unormal. Psykisk vold heter det!

 

Han burde skaffe hjelp og du kan få deg en mye bedre mann!

 

Anonymous poster hash: 299ee...e12

[Anonym bruker]

Det er ikke normalt eller greit, hør på folk rundt deg.

 

Anonymous poster hash: 46cbf...f3d

[Anonym bruker]

Test: ville du godtatt at barna dine behandlet sine venner som din mann behandler deg?

 

Jeg ville i hvert fall ikke godtatt det, og derfor ser heg ingen grunn til å godta at en mann behandler meg på denne måten. Jeg forventer å bli behandlet med respekt på samme måte som jeg behandler andre med respekt.

 

Anonymous poster hash: 95adf...12b

[Anonym bruker]

Det er ikke normalt å bli rakket ned på, på denne måten. Den du er sammen med skal bygge deg opp, ikke rive deg ned.

 

Samboren min var slik da vi ble sammen. Godtok det en liten stund, for hva viste vell jeg om å ha samboer. Jeg hadde levd det glade singel liv før jeg traff han og han hadde et tidligere samboerskap bak seg.

 

Etter kort tid gikk jeg lei og svarte tilbake. Da ble han paff. Fant også ut at det var slik hans mor og far hadde det og der mente han at det var trist alt moren måtte tåle. Da kunne jeg vri det over til hvorfor jeg skulle tåle det.

 

Spurte han om hvorfor i helvete han var sammen med meg vis han syns jeg var hore, stygg, ludder, helt sikkert utro osv osv osv osv. Husker ikke alt han har kalt meg. Å da svarte han at han mente det jo ikke, han elsket meg og da svare jeg at jeg vet jo ikke når han lyver. Lyver han når han kaller meg alt mulig eller lyver han når han sier han ikke mener det. Han måtte bevise for meg at han ikke mente det med å slutte. Fortsatte han så beviste han at han ikke var glad i meg og da så ikke jeg noe poeng i at vi var sammen. Jeg ville ikke være sammen med noen som ikke var glad i meg, samma hvor glad jeg var i han.

 

Han prøvde EN gang å skremme meg under en krangel. Han reiste seg opp, sto over meg og brølte. Jeg lot han brøle seg ferdi og ventet til han hadde satt seg. Reiste meg opp, stilte meg over han og brølte: Bare så du vet, selv om du er større enn meg så er jeg faktisk ikke redd for deg og hvor dom tror du egentlig at jeg er. Jeg er da vell ikke så korka at jeg og vår datter bor sammen med en mann jeg er redd. Jeg truet ikke med å ta i fra han ungen vår, men påpekte at jeg var en dårlig mor om jeg lot henne bo sammen med en mann jeg var redd.

 

Han tok faktisk til seg de tingene jeg sa til han og tok meg alvorlig når jeg forlangte at han gikk til en psykolog og jobbet med problemene sine. Jeg gav klar beskjed om at her måtte det blir forandringer ellers måtte han forberede seg på å bo alene. Selv om jeg elsker han aldri så mye, så nektet jeg å bo sammen med en mann som river meg ned. Elsket og elsker han på grunn av alle de positive sidene med og det at han til tross for dette får meg til å føle meg trygg.

 

Han har jobbet med problemene sine, fått tatt de med roten og i dag er han samme mannen, bare uten denne negative siden ingen av oss liker. Han er overlykkelig over at jeg har stått ved hans side gjennom alt og støttet han på hans vei til å rydde opp i problemer han har fått på grunn av oppvekst og tidligere samboer. (De var like flinke begge to til å rive ned)

 

Jeg er ikke et offer, og jeg skal ikke prises for at jeg ikke gikk den gangen. Jeg tok et valg om å bli og prøve å redde forholdet. Jeg kunne pakket pikkpakket mitt å dratt da det sto på som verst, men jeg valgte å bli. Det er et valg jeg i dag er lykkelig for, men det har vært en lang vei å gå.

 

På slutten, når kreftene til å sloss for forholdet holdt på å ta slutt gav jeg han et valg. Nå var jeg lei av å sloss for å være sammen. Jeg vet at det er en jobb å holde sammen, men ikke at hver en dag skal være en kamp. Nå måtte et være nok, nå skulle vi ha lykkelige dager. Jeg mente at nå skulle vi gå som hånd i hanske og leve livets lykkelige dag sammen. Han kunne få tenke litt på det, og gjøre et valg. Være ferdige nå og  starte å bygge opp hverandre, eller forsette i samma tralten og flytte fra hverandre.

 

Valget var enkelt og nå blir det bryllup. Vi er lykkelige og livet lyset mot oss, han er mer happy og lett til sins nå enn han noen gang har vært.

 

Bla bla, dette ble langt, men håper det ble en sammenheng i det. Stå på ditt, ikke godta at din samboer behandler deg som dritt. Tenk på hva barna lærer. Husk de lærer ikke det de får beskjed om, de lærer det de ser. Har dere gutt så lærer han at kvinner skal behandles som dritt, har dere jente så lærer hun at hun skal godta alt.

Anonymous poster hash: f404f...f06

[Anonym bruker]

Som en som har kommet seg ut av et forhold som du beskriver, og etterhvert inn i et nytt "normalt" forhold så vil jeg ikke anbefale deg noe som helst. Jeg vet bare at jeg takker gud hver eneste dag jeg har sammen med min nye mann, som aldri har hverken hevet stemmen eller kalt meg stygge ting.  Barna har det mye bedre når de voksne har det godt!

Anonymous poster hash: 66d42...f0b