Så bekymret for mitt barn

[Anonym bruker]

Jeg ante ikke hvor bekymret man kunne bli når man fikk barn! Alt er bra, men jeg bekymret for alt mulig, og det skal antagelig fortsette hele livet.

 

Derfor tør jeg ikke å få flere barn og da får ikke barnet mitt noen søsken! Jeg tør ikke få flere barn pga at jeg da får dobbelt opp sv bekymringer

 

Anonymous poster hash: dadbb...32e

[Anonym bruker]

det er da en ikke må tenke så negativt, og ta ting som de kommer....gleden ved å ha barn oveskygger i alle fall det her.

Anonymous poster hash: 3a0a3...781

[Anonym bruker]

Jeg hadde blitt enda mer bekymret av tanken på at det ene barnet aldri ville ha søsken å lene seg på. Er så glad jeg har mine søsken å støtte meg til i fremtiden. Er ikke du glad for å ha søsken?

 

Tenker også sånn at mine barn er med på å passe på hverandre. Det gir meg økt trygghetsfølelse. Søsken beskytter hverandre.

 

Anonymous poster hash: 0d5ba...c0f

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt, men jeg ble mye mindre bekymra generelt når jeg fikk barn nr. 2.

Anonymous poster hash: 12af3...5eb

[Tarssan]

Mindre bekymra generelt her også etter barn nr to og tre.. Men da økte bekymringene i svangerskapene..

[Anonym bruker]

Mere og mere bekymret for hvert barn jeg. Uff, slitsomme greier.

 

Anonymous poster hash: 5a1aa...7cb

[Anonym bruker]

Da bør du også bekymre deg for at det ikke er noe gøy for ungen å forbli enebarn. 

Jeg er det, og det er noe jævla dritt nå som foreldra mine er gamle og syke. Når de dør er jeg helt alene i verden, utenom ungene mine. Ingen voksenpersoner jeg virkelig kan lene meg på, som kjenner fortiden min, som jeg har delt hele livet med.

Anonymous poster hash: 13aea...662

[Anonym bruker]

Mere og mere bekymret for hvert barn jeg. Uff, slitsomme greier.

 

Anonymous poster hash: 5a1aa...7cb

Samme her! Trodde jeg var et nervevrak etter nummer 1, men jommen sa jeg smør. Etter nummer 2 er jeg nok ødelagt for livet. Før var jeg en person som aldri bekymret meg, og alltid hadde troen på at alt går bra og ordner seg. Nå gjør jeg nesten ikke annet enn å bekymre meg. Kommer ikke til å bli flere for å si det sånn.

 

Anonymous poster hash: 89b1d...b3f

[Anonym bruker]

Om denne bekymringen ødelegger for deg, så ville jeg snakket med noen om det. Slitsom for deg og barnet.

 

 

Her ble jeg på en måte mindre bekymret med nr2, har ikke tid til å tenke "Hva om, og hvis" lengre...

Anonymous poster hash: f4cab...99e

[Anonym bruker]

Da bør du også bekymre deg for at det ikke er noe gøy for ungen å forbli enebarn. Jeg er det, og det er noe jævla dritt nå som foreldra mine er gamle og syke. Når de dør er jeg helt alene i verden, utenom ungene mine. Ingen voksenpersoner jeg virkelig kan lene meg på, som kjenner fortiden min, som jeg har delt hele livet med. Anonymous poster hash: 13aea...662

Det var leit å høre. Jeg er enebarn og synes det er helt greit. Når mine foreldre dør har jeg min mann og min sønn, i tillegg til slektninger og venner jeg har nå eller kommer til å få i fremtiden. Mine foreldre er gamle og syke (min mor har kreft), det er leit og jeg er trist med tanke på at de kommer til å dø en dag, men jeg trenger ikke søsken å dele byrden med. Jeg klarer det helt fint selv, som mye annet. Men jeg er også heldig som har en god mann å lene meg på, det skal være sant og visst.

 

At du hadde en trist barndom fordi du var enebarn er ikke bekreftelse på at alle enebarn har det dårlig; det er faktisk ikke obligatorisk å ha flere barn, og det er bedre å ha ett barn og gi det en fin barndom enn å ha flere for å oppfylle et sosialt akseptert antall og ikke være i stand til å være en god forelder.

 

Anonymous poster hash: 4a6eb...931