Liker dere utfordringer i jobb sammenheng?

[Anonym bruker]

Jeg liker ikke når jeg kommer utenfor komfortsonen på jobb. Andre jeg jobber med elsker det og kaller det utfordringer og synes det er spennende med nye ting som jobbreise ol. Jeg hater det. Hver gang jeg havner borti noe slikt, får jeg lyst til å bytte jobb. Flere som har det slik?

Anonymous poster hash: b43b1...853

[Den perfekte mor, påan igjen]

Ja, til en viss grad. Utfordringer innenfor mitt yrke betyr ofte at det går negativt ut over mennesker ( personal eller brukere), og det er selvsagt ikke bra.

 

Men adferdsterapi er spennende, og det er ufattelig givende når vi får det til😊

[Anonym bruker]

Pleide å elske det! Lærte noe nytt og så at jeg fikk til. Nå sitter jeg hjemme med ettervirkninger av hjernesvulst, det er ikke noe gøy og jeg skjønner ikke hvordan jeg fikk til alt før.

 

Anonymous poster hash: e4613...0c0

[*SommerFrisk*]

Jeg -lever- for utfordringer på arbeidsplassen! Uten kjeder jeg meg.

[Anonym bruker]

Egentlig ikke. Det betyr som regel å gå på kurs utenom vanlig arbeidstid og bruke enda lengre tid på å komme dit. Bruker allerede nesten en time til jobb.

 

Om det er på arbeidsplassen og i arbeidstiden så er det greit.

Anonymous poster hash: c14d2...e27

[Anonym bruker]

Ja, jeg liker utfordringer. Driver med behandling og synes det er ekstra moro når jeg får kasus som har prøvd "alt" tidligere uten å bli bra. Da krever det mye av meg, av å koble ting sammen for å finne egentlig årsak bak, og gjerne også en utfordring for meg både hva teknikk og teori angår. Ofte ligger løsningen i smådetaljer man fort overser om man behandler på "autopilot".

Elsker slike utfordringer!

Slike kasus krever ofte at jeg er intenst fokusert og jeg lærer mye av dem. Som regel får jeg også veldig gode resultater. I slike kasus så er noe av utfordringen også å se det som ikke er min egen fagkunnskap og vite hvilke andre terapeuter jeg kan samarbeide med. Veldig moro når man får til tverrfaglig samarbeid på en god måte for pasienten.

 

Ellers fullstendig hatet jeg å holde foredrag tidligere, nå har jeg kommet dit hen at jeg liker det. Liker å være trygg på det jeg formidler og liker å kjenne at jeg kan engasjere. Og så er det veldig deilig med den mestringsfølelsen jeg får i etterkant. Kan fremdeles stresse en del på forhånd fordi jeg legger litt for stort press på meg selv, spesielt om jeg skal formidle med noe som jeg ikke kan 110 %, da kan jeg bli nervøs også. Men etterpå er det deilig

 

Skulle ønske jeg kunne reiser litt mer i jobbsammenheng enn det blir. I hvert fall en gang i blant. Men skal bli flinkere til å gå flere kurs, da får jeg i hvert fall mer input og får reist litt.

 

Men det tok flere år før jeg fikk den følelsen overfor utfordringer i jobben. Tidligere mislikte jeg det, stresset meg veldig, ble usikker og følte aldri at jeg gjorde noe godt nok. Tror det er en kombinasjon av at jeg er blitt eldre og sikrere på meg selv, samt større faglig sikkerhet som har gjort at jeg nå liker utfordringer

 

Så ikke slutt med å gå utenfor komforsonen din, HI, for man lærer av det hver gang, og man vokser på de oppgavene. Prøv bare å ikke vær for hard med deg selv i tankene, men sett pris på at du gjør det du gjør bra nok.

Anonymous poster hash: 4a49f...24a

[Anonym bruker]

Både ja og nei. Jeg har lært meg å si klart ifra når det er noe jeg ikke vil, det var jeg ikke god på før og endte opp med å få alt nytt prakket på meg. Også det som ikke var relevant for min jobb, men sjefen er veldig dårlig på alt slik så vil at andre skal gjøre det før han og heller lære han opp. Så det jeg vet ikke er relevant for meg, som jeg aldri kommer til åvære borti eller ikke bør lære sier jeg nå nei til. Jeg har lært meg å si nei, og han har lært seg å hoppe i det selv. Igrunn bare positivt for oss begge. (Vi er mange annsatte og mange sjefer mellom meg og min sjef, så egentlig mange som bør lære ting før meg.)

 

Men er det ting jeg vet jeg har bruk for og som jeg ønsker å lære syns jeg nye utforinger er bare gøy. Og vegrer alle seg, så er jeg den som sier jeg kan. For feiler jeg litt om alle andre ikke tørr gjør det meg ikke noe. Jeg er ganske stille og sjenert, men i slike situasjoner eer det noe som kicker inn.

 

I morra skal jeg på kurs. Ingen andre som torde. Egentlig er det ikek noe jeg skal være med på, min øveste sjef og to mellom der som også skal lære det. Jeg gleder meg, jeg har vært på lignende før og det er utrolig artig så de hår glipp av mye. Men jeg er heldig som får vær med.

 

Anonymous poster hash: 731ca...91e

[Anonym bruker]

Jeg er veldig glad i å gjøre ting jeg vet at jeg kan godt, sånn at jeg kan jobbe med skuldrene senket og fokusere på å gjøre arbeidet mitt sånn jeg pleier å gjøre det. Men jeg møter utfordringer daglig på jobben, og det går helt fint. Utfordringer er spennende, og gjør meg bedre innen feltet mitt, men heldigvis er utfordringene jeg møter sjeldent over det jeg klarer å fullføre. 

Anonymous poster hash: d7bd1...e7a

[Anonym bruker]

I mitt yrke er hver dag en utfordring, og det finnes ikke to like dager. Jeg elsker jobben min, og da betyr vel det at jeg liker utfordringer. 😄

 

Anonymous poster hash: cb083...840

[Fruhalv2]

Ja!

[Gjest MammaTilKidsa]

Ja,som lege blant annet i ett av Norges største akuttmottak kan jeg ikke påstå noe annet enn at jeg liker det. Selvsagt skummelt når det virkelig er akutt, men skikkelig kick får man.

[Virginia.]

Ja, elsker en skikkelig utfordring fra tid til annen  . Enkelt arbeid og/ eller for lite variasjon ville nok medført at jeg følte at jeg råtnet bort.

 

Med unntak av en gang hvor jeg skjønte at jeg virkelig hadde tatt meg vann over hodet med et prosjekt, så har jeg også pleid å mestre utfordinger godt.

 

Dere som føler at dere har jobber med mange positive utfordringer, hva jobber dere med?

Endret 1. juli 2014 av Ibsenfrue

[Anonym bruker]

Nei, jeg liker at ting er mest mulig forutsigbart, siden det er nok av utfordringer på hjemmebane.

 

Anonymous poster hash: 06d84...ac6