Barnevernet fraråder samvær med barnas far

[Anonym bruker]

De mener bestemt at det ikke skal være samvær, og anmoder meg om å stevne ham og be om midlertidig avgjørelse. 

 

Problemet er at barnas far bagatelliserer det hele, og sier jeg overdriver. Han har et rulleblad, men det eldste tilfellet hvor han ble tatt med større mengder narkotika, er for et og et halvt år siden. Ellers har bare barnevernet mine vitneskildringer å støtte seg til.

 

Nå har han besøksforbud for andre gang pga trusler. Han har ellers en oppførsel som kan kategoriseres som psykisk mishandling.

 

Han anklager meg i tillegg for å være en PAS-forelder (en forelder som fremmer foreldrefiendtlighet). Jeg opplever det omvendt. Jeg begynner å bli alvorlig bekymret for barnets psykiske helse etterhvert. Men også her blir det et tvilsspørsmål i og med at beskyldningene går begge veier. Barnet er meget lojal overfor far, og sier nesten hva som helst for å verne om ham.

 

Jeg er enig med barnevernet at han ikke bør ha samvær. Jeg mener i tillegg at det ikke bør være telefonkontakt da han bruker den til å skade barnet ved å si ting som det er meningen hun skal bli redd eller lei seg.

 

Jeg er bare så redd for å ikke bli trodd i en rettsak, eller at de ikke skal synes at det er grunn nok...at jeg overdriver, for det er det han hevder. På en annen side kjenner jeg presset fra barnevernet. De ønsker at jeg skal kontakte advokaten min, og venter oppdatering.

 

Om jeg nekter samvær til ingen nytte, kommer dette til å gå massivt ut over barna. Om det blir samvær med tilsyn og begrenset kontakt, kommer den eldste datteren min på ti år til å bli sønderknust.

 

Noen som har vært i lignende situasjon som kan fortelle om hvordan det gikk? 

Anonymous poster hash: c44e5...f07

[Anonym bruker]

Ikke som forelder, men har vært barnet. Du gjør det rette, om noen år kommer datteren din til å synes sin far er en pyton mann:/ Det gjorde jeg, vil ikke ha kontakt lenger.

 

Men la henne få hjelp, hun er 10 år og kan prates med. Forklar hvorfor det ikke er bra å se pappa, at han må bli voksen i hodet sitt før han kan passe henne.

 

Anonymous poster hash: db5ca...eba

[Anonym bruker]

Ikke som forelder, men har vært barnet. Du gjør det rette, om noen år kommer datteren din til å synes sin far er en pyton mann:/ Det gjorde jeg, vil ikke ha kontakt lenger.

 

Men la henne få hjelp, hun er 10 år og kan prates med. Forklar hvorfor det ikke er bra å se pappa, at han må bli voksen i hodet sitt før han kan passe henne.

 

Anonymous poster hash: db5ca...eba

Jeg syns det er kjempevanskelig å snakke med henne om det. Jeg er redd for å si noe galt, sånn at det er noe han kan anklage meg for ved en senere anledning. Hva ville du likt å høre i hennes sted? Hva kan man si for at hun skal forstå, for jeg føler ikke jeg når frem. 

 

Jeg vet ikke om hun reagerer så sterkt fordi hun er glad i ham eller fordi hun føler omsorg for ham. Han ringer og legger ut i det vide og det brede om hvor fælt han har det når hun ikke er der, hvor slem jeg er som ikke vil at de skal treffes oftere, og hvor sint han blir på meg og hvor mye bråk han skal lage pga det. Sånn at hun blir forpliktet pga frykt, samvittighet og omsorg.

 

Forklarer jeg til henne at dette er feil, blir jeg beskyldt for å sverte ham. Om hun da skulle f eks skippe å ta telefonen når han ringer noen ganger, blir jeg beskyldt for å ødelegge kontakten dem imellom.

 

Anonymous poster hash: c44e5...f07

[Anonym bruker]

Har du mulighet til å ta opp disse telefonsamtalene?

 

Anonymous poster hash: 3303e...a53

[Anonym bruker]

Hun er nok glad i ham, men samvittigheten er garantert svart. Han oppfører seg umodent.

 

Du kan fortelle henne at ingen foreldre skal snakke sånn om andre, og at hun ikke kan være med faren sin fordi han ikke følger reglene. Barn forstår regler og konsekvenser. Det er HAN som blir straffet for å oppføre seg feil, og selv om det gjør vondt for henne blir det mye bedre når hun slipper å ha det vondt inne i seg pga alt det pappa sier. Dette er det beste for henne, og det er reglene som er sånn. Voksne folk skal bare si bra ting til barna sine(satt på spissen).

 

Det må hvertfall snakkes om.

 

Anonymous poster hash: db5ca...eba

[Anonym bruker]

Jeg syns det er kjempevanskelig å snakke med henne om det. Jeg er redd for å si noe galt, sånn at det er noe han kan anklage meg for ved en senere anledning. Hva ville du likt å høre i hennes sted? Hva kan man si for at hun skal forstå, for jeg føler ikke jeg når frem. 

 

Jeg vet ikke om hun reagerer så sterkt fordi hun er glad i ham eller fordi hun føler omsorg for ham. Han ringer og legger ut i det vide og det brede om hvor fælt han har det når hun ikke er der, hvor slem jeg er som ikke vil at de skal treffes oftere, og hvor sint han blir på meg og hvor mye bråk han skal lage pga det. Sånn at hun blir forpliktet pga frykt, samvittighet og omsorg.

 

Forklarer jeg til henne at dette er feil, blir jeg beskyldt for å sverte ham. Om hun da skulle f eks skippe å ta telefonen når han ringer noen ganger, blir jeg beskyldt for å ødelegge kontakten dem imellom.

 

Anonymous poster hash: c44e5...f07

 

 

Jeg har ikke vært i din situasjon, men jeg har hatt en far som holdt på med mye av det samme psykiske spillet. Altså, min far brukte ikke narkotika eller var voldelig eller psykopat eller hadde hevntanker overfor min mor - men han visste rett og slett ikke bedre.

 

Han trodde han gjorde en god ting når han fortalte hvor forferdelig han savnet meg og hvor vanskelig mamma gjorde det og hindret oss i å møtes (mamma gjorde ikke det, det var pappa som bare stilte opp når det passet ham). I hans hode tror jeg at han mente å forklare hvor glad han var i meg.

 

Selv om pappa mente det godt, så gjorde det mye skade. Jeg fikk et enormt lojalitetsproblem overfor ham og mamma. Han skapte mange konflikter mellom meg og mamma som ellers ikke ville oppstått. Siden de ikke greide å kommunisere godt nok ble jeg diplomaten og den som følte ansvar for at ting var som de var. Jeg følte ansvar fordi pappa savnet meg og hadde det fælt når jeg ikke var hos ham (jeg kunne vært mye mer hos ham, men det passet ikke ham). Jeg følte ansvar fordi mamma var alene når jeg var hos pappa, og jeg husker fremdeles hennes blikk når jeg dro, hvor lei seg hun kunne være, selv om hun prøvde å skjule det. Jeg følte ansvar når pappa ikke leverte meg i tide, når han ikke betalte bidrag når han skulle, når han ikke hentet meg i tide.

Og midt oppi alt dette som et barn ikke skal ha noe som helst ansvarsfølelse for, så hadde jeg alltid dårlig samvittighet og skyldfølelse. Hadde jeg bare vært litt mer glad i dem begge to, hadde jeg bare vært litt snillere, hvis jeg bare........... Jeg tok på meg hele verden av skyldfølelse.

 

Det jeg skulle ønske en voksen hadde sagt til meg den gang, var at alt dette ikke var mitt ansvar. Det var ikke mitt ansvar å orden opp. Dette er noe foreldre skal bli enige om seg imellom og ikke involvere barna i sine egne vanskelige følelser rundt samvær.

 

HI, hadde jeg vært deg hadde jeg spurt bv om råd hvordan du skal gå frem overfor din datter.

Men hadde jeg vært deg hadde jeg absolutt gått videre med dette. Du må nesten det for din datters skyld.

Hvilke muligheter har du? Fortsette som i dag - det er tydeligvis ikke bra for barna dine, faktisk så lite bra at bv mener barna ikke bør få ha samvær med faren. Hvis du trosser bv og ikke gjør noe med det, da vil det settes spørsmålstegn til din evne som mor også.

Går du til sak mot ham så risikerer du å tape, men så lenge du har en bf med en slik forhistorie og du har barnevernet som er så tydelig i sitt standpunkt, da er det liten sjanse for det.

Vinner du skåner du barna dine for dårlig inflytelse resten av barndommen. Ja, det blir tøft, og ja, din eldste datter vil få det tøft, kan komme i opposisjon mot deg i en periode. Men en dag vil hun forstå. Jeg tror imidlertid at det er viktig at din datter kan få oppfølging hvis hun kun skal ha samvær med faren under tilsyn, eller ikke i det hele tatt. Dette for at hun ikke skal gå og mure uberettiget dårlig samvittighet og ansvarsfølelse overfor faren inni seg. Hun trenger å få snakke om det, få det ut, og forstå.

 

Uansett hva du sier eller gjør så kan du ikke skåne datteren og barna for sorgen det er å miste far helt eller delvis. De vil uansett være glade i ham. Men selv om barna er glade i ham betyr ikke det det samme som at faren er bra for dem. Men kjærlighet spør ikke om fornuft, så det vil være sårt for dem.

Men du kan være der for dem, du kan forklare dem at pappa ikke har det bra og at det derfor er best å ikke ha så mye kontakt med ham. Forklare at det er pappas ansvar å ordne opp i livet sitt, og bare hans ansvar. Hvis han ordner opp i livet sitt så kan barna kanskje ha mer kontakt med ham igjen, men at det kan ta lang tid. Du kan forklare at hvor mye samvær barna skal ha med faren bestemmes av foreldrene, men at av og til så må barnevernet gå inn og bestemme hva som er best for barna hvis foreldrene selv ikke forstår hva som er det beste. Går du til retten så vil også retten kunne bekrefte dette, og du kan også forklare det.

Forklar at pappa er glad i dem selv om han ikke greier å rydde opp i livet sitt nok til at han kan ha barna mer. Forklar også at det ikke er deres ansvar om pappa er lei seg, det er bare pappas eget ansvar.

 

Jeg håper du tar tak i dette. For det er hjerteskjærende å stå i midten slik din eldste datter gjør nå. Det er ødeleggende for henne og det vil påvirke henne langt opp i voksenalderen hvis hun ikke blir befridd for den manipuleringen faren bedriver overfor henne nå! Faren driver et i beste fall et uvitende spill hvor datteren blir brukt for å påvirke deg. I verste fall er det bevisst manipulering hvor han ønsker å skape trøbbel for deg, ødelegge forholdet mellom deg og datteren din, han ønsker å ha henne på sin side - og driter i at hans egen egoisme ødelegger datteren. Uansett grunn så er han trolig ikke i stand eller villig til å se at han ødelegger datteren slik han holder på.

 

Så gjør det du må. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 384b8...f5c

[Anonym bruker]

Har du mulighet til å ta opp disse telefonsamtalene?

 

Anonymous poster hash: 3303e...a53

Ja, men det er ulovlig, og kan ikke brukes i f eks en rettsak.

 

Anonymous poster hash: c44e5...f07

[Anonym bruker]

Barn vil (i de aller fleste tilfeller) være lojale mot begge foreldrene, men dette vet både barnevernet og dommere..

De vil så klart høre hva barna sier, men de har jo vært borti drøssvis av slike saker, så de vet nok hva de skal se etter..

 

Om det er barnevernet som presser på for å hindre samvær så er det vel også naturlig at de vitner i rettssaken samt at De kan snakke med ungene om hva som er greit og ikke ..osv.. Sånn sett vil jo dommeren skjønne at dette ikke bare er noe du finner på. For bv har jo etterforsket, regner jeg med, siden de nå har kommet fram til denne konklusjonen?

 

Lykke til! Gjør det du mener er best for barna dine!

 

Anonymous poster hash: 013e6...5f4

[Anonym bruker]

 

Jeg syns det er kjempevanskelig å snakke med henne om det. Jeg er redd for å si noe galt, sånn at det er noe han kan anklage meg for ved en senere anledning. Hva ville du likt å høre i hennes sted? Hva kan man si for at hun skal forstå, for jeg føler ikke jeg når frem. 

 

Jeg vet ikke om hun reagerer så sterkt fordi hun er glad i ham eller fordi hun føler omsorg for ham. Han ringer og legger ut i det vide og det brede om hvor fælt han har det når hun ikke er der, hvor slem jeg er som ikke vil at de skal treffes oftere, og hvor sint han blir på meg og hvor mye bråk han skal lage pga det. Sånn at hun blir forpliktet pga frykt, samvittighet og omsorg.

 

Forklarer jeg til henne at dette er feil, blir jeg beskyldt for å sverte ham. Om hun da skulle f eks skippe å ta telefonen når han ringer noen ganger, blir jeg beskyldt for å ødelegge kontakten dem imellom.

 

Anonymous poster hash: c44e5...f07

 

 

Jeg har ikke vært i din situasjon, men jeg har hatt en far som holdt på med mye av det samme psykiske spillet. Altså, min far brukte ikke narkotika eller var voldelig eller psykopat eller hadde hevntanker overfor min mor - men han visste rett og slett ikke bedre.

 

Han trodde han gjorde en god ting når han fortalte hvor forferdelig han savnet meg og hvor vanskelig mamma gjorde det og hindret oss i å møtes...

 

Jeg forstår du har hatt det litt fra begge kanter, og DET må være tøft når jeg ser hvor tøft datteren min har det. 

 

Jeg er imidlertid svært påpasselig med å minne henne på at ingenting er hennes ansvar, at det ikke er hennes skyld at pappa er lei seg, at jeg ikke trenger støtte fra henne når pappa er sint på meg, at det ikke er hennes jobb å løse våre uenigheter, osv. 

 

Jeg tror hun forstår hva jeg sier, men hva man tenker og hva man føler, er jo ikke alltid det samme. 

 

Anonymous poster hash: c44e5...f07

[Anonym bruker]

Som å lese om meg selv og hvordan ting var for få år tilbake. Datteren min hadde kontakt med sin far på tlf og enkelte cafebesøk innimellom. Jeg var usikker på denne kontakten da faren ikke hadde vært snill med meg for å si det mildt, og han hadde utviklet alkoholisme.

 

Da hun ble tenåring knakk hun sammen og fortalte at faren brukte henne som sin mentale søplekasse. Vi var hos legen og apparatet rundt min datter var på plass raskt. Hun fikk samtale hos helsesøster som var dønn ærlig mot henne ift hvordan faren var.

Hør på barnevernet, ta kontakt med advokaten din. Har eks besøksforbud ligger mye av bevisene i det.

 

Anonymous poster hash: 32f68...b3d

[Anonym bruker]

Jeg forstår du har hatt det litt fra begge kanter, og DET må være tøft når jeg ser hvor tøft datteren min har det. 

 

Jeg er imidlertid svært påpasselig med å minne henne på at ingenting er hennes ansvar, at det ikke er hennes skyld at pappa er lei seg, at jeg ikke trenger støtte fra henne når pappa er sint på meg, at det ikke er hennes jobb å løse våre uenigheter, osv. 

 

Jeg tror hun forstår hva jeg sier, men hva man tenker og hva man føler, er jo ikke alltid det samme. 

 

Anonymous poster hash: c44e5...f07

 

 

Så godt at du er så bevisst på dette

 

Du vet det de sier at man må si noe positivt 100 ganger for å gjøre opp for den ene ille tingen man sa til et barn?

 

Slik tror jeg det er med det du sier til din datter nå. Hun vil trenge å høre deg si disse tingene igjen og igjen og igjen. Hver gang faren påvirker henne, eller hver gang hennes samvittighet og overdrevne lojalitet til faren dukker opp igjen, så vil hun trenge å bli påminnet at dette ikke er hennes ansvar. Hun vil trenge å høre det og hun vil trenge at du bekrefter det. Hun vil sikkert innimellom rase mot deg, men det vil etter hvert synke inn. At du er så bevisst på dette vil hjelpe datteren din masse i årene som kommer!

 

Du gjør mye godt, så stol på det, og stol på det du vet og det barnevernet også ser - at barna ikke har det bra med det samværet de har med faren i dag.

 

 

 

Anonymous poster hash: 384b8...f5c

[Anonym bruker]

Som å lese om meg selv og hvordan ting var for få år tilbake. Datteren min hadde kontakt med sin far på tlf og enkelte cafebesøk innimellom. Jeg var usikker på denne kontakten da faren ikke hadde vært snill med meg for å si det mildt, og han hadde utviklet alkoholisme.

 

Da hun ble tenåring knakk hun sammen og fortalte at faren brukte henne som sin mentale søplekasse. Vi var hos legen og apparatet rundt min datter var på plass raskt. Hun fikk samtale hos helsesøster som var dønn ærlig mot henne ift hvordan faren var.

Hør på barnevernet, ta kontakt med advokaten din. Har eks besøksforbud ligger mye av bevisene i det.

 

Anonymous poster hash: 32f68...b3d

Jeg har flere ganger prøvd å overtale henne til å gå til psykolog hos helsestasjonen, men hun vil ikke snakke om det til noen. Hun skammer seg veldig mye. Jeg tror hun legger merke til at ingen andre har foreldre som sier sånne ting. Hun er også veldig redd for at han skal tro hun er på min side. Hun har også vært vitne til hvordan han er når han er sint på meg.

 

En del av den vanskelige situasjonen her, er at hun bare vil betro seg til meg. En del av de tingene han forteller henne, sier han også at hun ikke må si til meg. Det er hemmelig. 

 

Det hadde blitt lettere om jeg kunne få henne til å snakke med andre også.

 

Anonymous poster hash: c44e5...f07

[Anonym bruker]

 

Jeg forstår du har hatt det litt fra begge kanter, og DET må være tøft når jeg ser hvor tøft datteren min har det. 

 

Jeg er imidlertid svært påpasselig med å minne...

 

Anonymous poster hash: c44e5...f07

 

 

Så godt at du er så bevisst på dette

 

Du vet det de sier at man må si noe positivt 100 ganger...

 

 

Anonymous poster hash: 384b8...f5c

 

 

 

Anonymous poster hash: c44e5...f07

[Anonym bruker]

 

Som å lese om meg selv og hvordan ting var for få år tilbake. Datteren min hadde kontakt med sin far på tlf og enkelte cafebesøk innimellom. Jeg var usikker på denne kontakten da faren ikke hadde vært snill med meg for å si det mildt, og han hadde utviklet alkoholisme.

 

Da hun ble tenåring knakk hun sammen og fortalte at faren brukte henne som sin mentale søplekasse. Vi var hos legen og apparatet rundt min datter var på plass raskt. Hun fikk samtale hos helsesøster som var dønn ærlig mot henne ift hvordan faren var.

Hør på barnevernet, ta kontakt med advokaten din. Har eks besøksforbud ligger mye av bevisene i det.

 

Anonymous poster hash: 32f68...b3d

Jeg har flere ganger prøvd å overtale henne til å gå til psykolog hos helsestasjonen, men hun vil ikke snakke om det til noen. Hun skammer seg veldig mye. Jeg tror hun legger merke til at ingen andre har foreldre som sier sånne ting. Hun er også veldig redd for at han skal tro hun er på min side. Hun har også vært vitne til hvordan han er når han er sint på meg.

 

En del av den vanskelige situasjonen her, er at hun bare vil betro seg til meg. En del av de tingene han forteller henne, sier han også at hun ikke må si til meg. Det er hemmelig. 

 

Det hadde blitt lettere om jeg kunne få henne til å snakke med andre også.

 

Anonymous poster hash: c44e5...f07

 

Du vet dere kan gå sammen til fvk eller andre om hun syns det er vanskelig.

 

Anonymous poster hash: 9bcdc...c6d