Misliker du bonusbarna dine?

[Anne Victoria]

Hei alle sammen!

Jeg skal lage en sak på bonusforeldre og bonusbarn i tilfeller hvor de kanskje ikke kommer så godt overens. Derfor lurer jeg på om det er noen her som har noen innspill?

Kunne gjerne tenke meg noen små snutter i denne tråden på hvorfor du eventuelt ikke liker dine bonusbarn? Og hvilke konflikter dette skaper for dere? Hva du gjør for å løse det?

 

Skriv gjerne anonymt!

 

Anne Victoria

[Anonym bruker]

Har 2 barn selv og 2 bonusbarn 50% ( vi bor ikke sammen enda , men er mye sammen).

 

Dette er for meg, for barna mine og ikke minst for meg og kjæresten ganske fantastisk. 2 flotte og gode barn som jeg er glad i

 

Dessuten er "våre" 4 barn perlevenner å jevnaldrende så vi er heldige. Storkoser oss:))

 

Anonymous poster hash: 33572...16b

[Anonym bruker]

vi har vært sammen i 12 år. vi kjenner hverandre godt, jeg og barna hans. han har tre barn, de er nå store. vi har lært å sette pris på hverandre og å akseptere hverandre for den vi er.

 

det jeg ikke liker så bra er at de alle har en litt sånn lettvindt forhold til sannheten.

for litt skulle en av de komme til oss, men ombestemte seg. fortslte da en hvit løgn.

hadde vært helt ok å bare si sannheten.

 

de forteller også løgner om sin mor, for å stille henne i dårlig lys. to av dem bor med henne. tror nok de også forteller løgner om nåde sin far og resten av oss til henne. tenker det er litt for å oppnå sympati goder.

 

små løgner hele veien, på alle tre. ofte helt poengløse greier.

 

Anonymous poster hash: 932fc...98f

[Anonym bruker]

Har en bonusdatter på 8 år. Har henne i helger og noen dager i uka. Vært sammen med faren siden hun var baby. Mannen min og mammaen hennes var aldri sammen.
Jeg misliker henne ikke men jeg klarer dessverre ikke å få de "riktige" følelsene for henne.. :-(

Synes det er mye vanskeligere å omgås henne enn det er å være sammen med egne barn. Jeg har mye lettere for å bli irritert. Vanskeligere for å kose og føler at det er er mye påtatt koslighet for min side..
Jeg er redd for at hun merker det og det er en konstant kamp for meg å skjule hva jeg føler. :-(
Hun er en herlig liten jente men med et skikkelig temperament og mye stahet og jeg må ærlig innrømme at jeg velger å la pappaen ta alle de vanskelige kampene. Jeg føler rett og slett ikke at jeg kan gjøre det på den riktige måten. Føler bare at hun merker at jeg ikke er like glad i henne som i egne barn hvis jeg er for streng.

Trøster meg med at hun har en mamma og en pappa som elsker henne slik foreldre gjør og at jeg er en trygg og snill bonusvoksenperson i livet hennes. 

Det er rart... at jeg ikke klarer å bli like glad i henne. Har virkelig prøvd!

Anonymous poster hash: 8e353...748

[Gjest ronja røverdatter]

Har 2 barn selv og 2 bonusbarn 50% ( vi bor ikke sammen enda , men er mye sammen).

 

Dette er for meg, for barna mine og ikke minst for meg og kjæresten ganske fantastisk. 2 flotte og gode barn som jeg er glad i

 

Dessuten er "våre" 4 barn perlevenner å jevnaldrende så vi er heldige. Storkoser oss:))

 

Anonymous poster hash: 33572...16b

 

Det var vel ikke dette Anna Victoria spurte om?

[Anonym bruker]

Kanskje ikke, men gud så glad jeg er for at vi er så heldige og er som en stor familie:) Styrker absolutt kjærligheten vår også❤❤❤❤

 

Anonymous poster hash: 33572...16b

[Anonym bruker]

Har et stebarn på 12 år.

Jeg takler hun ikke lenger desverre. 

Grunnen til det er at faren setter ingen grenser for hun. Hun kan rote og søple akuratt så mye hun vil uten at han tør å si ifra. Han er redd for å være streng, og at hun ikke vil trives hos oss om han ber hun om å rydde f.eks.

Han kjøper ting til hun hver dag fra butikken, og hun gjør ingenting for å fortjene det. 

Så det er jeg som må si ifra at hun må rydde rommet sitt. (søppel o.l ligger strødd på gulvet). Jeg og hun får et veldig dårlig forhold pga. det. For hun syns sikkert jeg er frykelig slem som ber hun rydde. Hadde vært enklere om faren hadde kunne sagt ifra iblandt han også.  Hun slipper også å spise det som vi spiser, Så han kjøper annen mat til henne.

Hun er her ``heldigvis`` bare annenhver helg. Og lenger i ferien.  Hun har nå være her 1 uke, og merker jeg snart går på veggen.

Anonymous poster hash: 0a850...b8b

[Anonym bruker]

Jeg har en stesønn på 12 år som jeg helt ærlig ikke setter særlig pris på. Har vært sammen med faren hans i fem år, og vi har nå to fellesbarn. Jeg har også særkullsbarn som jeg har hovedomsorg for, stesønn er her 50%.

Det er mange og sammensatte grunner til at jeg ikke trives med dette, men kan jo nevne noen.

Min samboer har vel vært noe som må kunne betegnes som typisk sirkuspappa, med lite tydelighet og grenser - alltid på tilbudssiden. Resultat? En bortskjemt liten prins med dårlig kontroll på alt fra sosiale spilleregler (beit og slo feks mine barn i begynnelsen), til bordskikk. Jeg var dermed nødt til å gå inn og ta noen kraftige grep i forhold til han, noe jeg føler blir litt feil da det egentlig ikke er min jobb. Dessuten er far noe dårlig til å følge opp. Ikke av vrang vilje, men han har rett og slett ikke helt taket på dette med barneoppdragelse.

Et annet problem er at han ikke har noe miljø her hos oss (vi bor et stykke fra mor/skole), på tross av at far har gjort forsøk på å skape et kontaktnett for han. Han er rett og slett et veldig klengete barn, som kun ønsker å være sammen med oss voksne og ste-/halvsøsken. Og dette ønsker han å være 24/7, vil til og med være med på badet, bort til postkassa etc. Mao veldig intenst, og det blir også et problem når vi andre har diverse ting vi må og vil gjøre.

Jeg må også si jeg synes det er helt bort i alle staur og vegger å ha 50/50 når mor og far bor langt fra hverandre.

For å summere opp skyldes nok mine problemer med situasjonen en blanding av fars manglende grensesetting og oppdragelse, en uegnet samværsfordelig og barnets personlighet.

 

Anonymous poster hash: 75cdc...691

[Anonym bruker]

Tabu belagt til tusen dette: Har skrevet om min stedatter tidligere og ble kalt for ond stemor o.l. hvor jeg har tenkt i mitt stille sinn at hadde jeg skrevet datter så hadde tonen vært en annen. Vi har et greit forhold, og jeg er glad i barnet men kan få meg til å ville kryppe oppetter vegger og tak i frusterasjon. Jeg overlatter siste ordet for viktige ting til faren, men sier min mening om hva jeg mener evnt stiller meg nøytral avhengig av hva det er og gjelder.

Hun er bortskjemt hos oss, får gjøre det meste men jeg er en type streng som sier nei hvis det er noe jeg ikke synes er greit ala sjokolade til frokost, kun godteri dagen lang og håndklær på gulvet (æsj!). Altså jeg har regeler i huset som gjelder ALLE. Hun må følge reglene like mye som alle andre, og der er hun grei. Vi har såpass nært forhold at hun viser meg hva som feiler henne når hun er syk (takk for de årene i helsevesenet, magen min tåler det meste nå ) og vi snakker om ting som plager henne/opprører henne. Det som irriterer meg er at hun er forvirret/lyver/lager konflikter og problemer som jeg og faren gjør alt vi kan for å hjelpe hun ut av. Altså at hun må slutte å lyve, fortelle forskjellig historier til forskjellige personer om en situasjon slik at vi alle ser ut som idioter.

Jeg satt ned foten for 2 år siden og hun fikk ikke lov til å lage avtaler med noen av oss, vi voksne lagde avtalene og snakket med henne og deretter med hverandre igjen slik at vi slapp at hun skapte stress og problemer for seg selv og alle rundt henne. Hun hadde en lei tendens til å plutselig sende en melding f.eks. at vi ikke ga henne mat?? Da ble jeg faktisk sint, hun fikk mat, men man kan ikke tvinge noen å spise. Hun pirket i maten og sa hun ikke var sulten, vi satte maten tilside og når hun sa hun var sulten senere så fikk hun servert det som var fra tidligere. Jeg satte meg ned med henne og vi snakket om dette med mat og at hun kan ikke gå rundt og si sånt tull. Hun har fri tilgang til kjøkken og kan faktisk lage mat- 11 år - og har gjort det flere ganger uten å måtte spørre.

En annen gang, på bursdagen min så sendte hun melding om at hun måtte bli plukket opp med engang til mor fordi hun var ikke velkommen? Jeg ville ha henne tilstede og hadde kjøpt inn kos fordi hun var hos oss, ikke fordi det var bursdagen min. Hadde ikke hun vært der så hadde jeg ikke tatt meg bryet med kos, for jeg hadde andre ting jeg kunne tatt meg til. Neste jeg vet så står de i døren og vi er alle spørsmålstegn, det var da jeg satte ned foten avgående avtaler og at hun ikke fikk lage noen uten at vi voksene bekreftet dette. Jeg ble selvsagt lei meg, men det som skremte meg mest var situasjonen hun satte seg selv i. hmm, gir meg her, men ja har hatt mitt å stri med. 

Anonymous poster hash: ef801...d53

[Anonym bruker]

Barna er ok. Moren deres er problemet. Og de bor mest hos sin mor så de er veldig formet av henne. Gjør ting på en veldig annerledes måte enn vi er vant med. Feks vi spiser middag sammen på kjøkkenet, stebarna spiser hvor de vil og på rommet sitt osv hos mor. Det blir det mye krangling om hos oss

 

Anonymous poster hash: 551f6...481

[Anonym bruker]

Barna er det ingenting galt med, men de er formet i et miljø som kan få gråstein til å grine. Ingen rutiner eller regler, og et totalt fravær av struktur og moral medfører at det har vært mang en konflikt opp gjennom årene. Heldigvis er de nå blitt så store (tenåringer) at de ser at det ikke har vært vi som har vært urimelige, selv om vi har vært oppfattet som strenge tidligere. 

 

Jeg lever i den tro at det ikke er barna man misliker, men det som har formet dem. 

Anonymous poster hash: 3ce95...c2f

[Anonym bruker]

Jeg ble så lei forskjellsbehandlingen av mine og hans barn jeg krevde han holdt utgiftene til sine barn mens jeg tok utgiftene på mine barn, og nå er hans barn sure for han ikke har råd til å gi dem alt slik som før.

Anonymous poster hash: 8c20a...21d

[Anne Victoria]

Tusen takk for at dere deler! Tar med flere av disse innspillene i saken min. Ganske tabubelagt, fordi ordet "bonus" sier jo implisitt at dette skal være en fordel. Men så er det ikke alltid sånn, selv om man vil.