Hvorfor kommer det tilbake nå?

[Anonym bruker]

Vokste opp med en far som var voldelig mot min mor, mishandlet henne både fysisk og psykisk. Likevel ble hun værende da han skulle forandre seg og begynte hos psykolog. Han har det enda i kjeften, men tror ikke han er fysisk lenger.

 

Uansett, nå er 26 år og det er 8 år siden jeg flyttet hjemmefra. Likevel tenker jeg mer på dette enn noen gang. Tankene dukker opp gjennom dagen og ofte når jeg legger meg, ser for meg henne når hun satt gråtende ved kjøkkenbordet når jeg kom hjem fra skolen eller lydene av hulking fra badet. Når han knuste tallerken med middag i veggen. Alle truslene han kom med.

 

Og denne mannen er rundt barna mine og de er så glad i han! Jeg vet ikke om jeg takler det. Burde jeg oppsøke hjelp?

 

Både jeg og broren min orker ikke å si mye når han er der, vi blir innesluttet, men til min mor sier vi alt.

 

Anonymous poster hash: 0dab1...580

[Anonym bruker]

Det høres ut som du, din bror og dine foreldre kunne ha godt av å gå i familieterapi sammen, evt med alenetimer også, for å finne ut av og bearbeide. Dere har fått den grunnleggende tilliten til far skadet, og kanskje også til mor som ble værende.

Anonymous poster hash: 68531...dd6

[Anonym bruker]

Det er vanlig at slike ting kommer tilbake når man får barn, tror jeg.

 

En side av saken du forsiktig kan finne utav og faktisk finne litt forståelse er hvis du klarer å finne ut hvordan din fars barndom var. Det kan være et sårt tema for din far, så trå varsomt.

 

Anonymous poster hash: 077dd...ecf

[Anonym bruker]

Jeg tror også det er ganske normalt at disse minnene kommer tilbake når man selv får barn. For selv om man undertrykker dem/legger det bak seg så ligger det gjerne i underbevisstheten vår. Og når vi opplever vonde ting i barndommen prøver man kanskje bevisst/ubevisst å unngå samme feil som våre foreldre med egne barn.

Det er litt viktig å jobbe seg igjennom dette, kanskje oppsøke en terapeut, få litt verktøy til å takle følelser og tanker når de dukker opp. Det er også viktig å få satt ord på det.

 

Min far var ikke like ille som din, men vi vokste opp med en far med et voldsomt temperament. Og det var ofte han brølte og skreik, sa sårende ting, han har også kjeppjagd meg rundt i huset for å "ta" meg om han var sint. Jeg løp opp på rommet med han rett bak, og han sto og rev og slet i døra for å få meg til å lukke opp. Mamma klarte ikke å stoppe ham, og hun sluttet tilslutt å prøve.

Men om kvelden da vi hadde lagt oss hørte jeg de kranglet i stua.

Men det rare er at han egentlig var veldig snill, på sin egen måte. Vi fikk alltid penger da vi trengte det, han fungerte som taxisjåfør, hverdag som helg, satt i div styrer da vi drev med aktiviteter, og han fikset og hjalp uansett hva det skulle være.

 

Jeg har flere ganger, i voksen tid, hatt utbrudd mot pappa. Men for noen måneder toppet det seg. Ungene skrudde på cd-spilleren i bilen mens han drev og så på noe (jeg hadde akkurat kjøpt ny bil). Da brølte han til ungene også. Det klikket for meg, alle de vonde følelsene jeg hadde fortrengt kom tilbake. Da ropte jeg tilbake at en ting er at du har brølt til meg hele livet, men du brøler faen ikke til ungene mine!! Og så dro vi hjem.

 

Da jeg kom hjem skrev jeg en laaaang sms der jeg skrev hvor glad jeg er i ham, hvor stor pris jeg har satt på alt han har gjort for meg, men at han skremmer ungene når han blir så sint og at de blir redd ham. Og litt mer.

Etter det har ting forandret seg veldig. Mamma sier han trengte å høre at han ødelegger forholdet til oss barn og barnebarn, og det er jo det siste han ønsker. For han er jo så glad i oss. Han har bare alltid hatt problemer med å kontrollere sinnet sitt.

 

Kan det være en ide å snakke med faren din? Fortelle ham hvordan dere har følt det, hva det har gjort med dere osv? Det forandrer ikke fortiden, men kanskje det kan gi deg litt mer ro? Nå har ikke du, hi, og jeg samme problemet kanskje, men tror moralen i historien er at det kan være befriende for deg å få det ut!

 

Etter sammenstøtet med pappa så har hele forholdet mellom oss forandret seg. Og selv om jeg har litt dårlig samvittighet for å ha vært så brutalt ærlig, så var det det vi trengte. Jeg føler meg roligere selv og jeg merker at han tar seg litt sammen om han skulle bli sint på ungene. Han har forandret seg veldig

 

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: ff3c7...58d