Er jeg egentlig forelsket?

[Anonym bruker]

Jeg har møtt en fin mann, en helt fantastisk mann faktisk. Jeg digger så mye ved han, både ved utseende og personlighet. Når jeg er sammen med han kribler det i magen og jeg greier ikke annet enn å smile og le. Elsker å holde rundt han og snakke med han. Føler at det er en mann jeg kan leve resten av livet mitt med uten at det blir kjedelig. Jeg er 24 og han noen år eldre. Begge har barn.

 

Nå er han dratt på ferie med sønnen sin og vi har ikke snakket sammen på en stund. Savner å være nær han. Det er forståelig at han ikke har tid til å snakke særlig med meg siden han er alene med barn på ferie, det hadde ikke jeg heller hatt tid til... men det ville likevel vært koselig å få en liten bekreftelse en gang i blant på at han tenker på meg eller noe sånt...

 

Grunnen til at jeg spør dere her er at jeg tidvis sliter med depresjoner. Er nesten kvitt det meste etter lang tids terapi, men har fortsatt litt komplisert forhold til følelser. Jeg skulle jo egentlig svevd i lufta av forelskelse eller? Vet ikke hvordan det fungerer etter at man har fått barn, blir det litt dempet pga alle daglige gjøremål? Eller er det alderen min? Sist jeg gikk inn i et forhold var jeg 15 år gammel og greide ikke å tenke på annet. Nå tenker jeg også mye på han, men blir på en måte avbrutt av barnet mitt

 

Så hva tror dere, bør jeg gå inn for dette? Og hva er deres erfaringer med forelskelse etter at dere fikk barn?

 

Anonymous poster hash: 7729b...ee0

[Anonym bruker]

Jeg har ikke barn enda, men svarer likevel.

 

Forelskelse kan være en berg- og dalbane til tider. For meg høres det ut som om du er forelsket

 

Men også at du savner ham og kanskje er litt skuffet over å ikke få flere livstegn fra ham når han er på ferie - selv om du med fornuften vet at han da for det meste er opptatt.

 

Når man er forelsket og ikke får så mye livstegn som man "trenger" så er det lett å begynne å tvile både på forholdet og seg selv. Og da er det lett å bli litt... nesten ulogisk deppa... i hvert fall ikke sveve på skyer når den andre er borte.

 

Send ham en melding og si at du savner å være nær ham, men at du håper han og barna har det bra

 

 

Anonymous poster hash: 80bd1...8da

[Anonym bruker]

 

Jeg har ikke barn enda, men svarer likevel.

 

Forelskelse kan være en berg- og dalbane til tider. For meg høres det ut som om du er forelsket

 

Men også at du savner ham og kanskje er litt skuffet over å ikke få flere livstegn fra ham når han er på ferie - selv om du med fornuften vet at han da for det meste er opptatt.

 

Når man er forelsket og ikke får så mye livstegn som man "trenger" så er det lett å begynne å tvile både på forholdet og seg selv. Og da er det lett å bli litt... nesten ulogisk deppa... i hvert fall ikke sveve på skyer når den andre er borte.

 

Send ham en melding og si at du savner å være nær ham, men at du håper han og barna har det bra

 

 

 

Anonymous poster hash: 80bd1...8da

Du satt virkelig ord på det, takk! Det føles nesten som depresjon, men samtidig ikke. Jeg smiler når jeg tenker på han, men depper over manglende kontakt med han...

 

Jeg er i tillegg midt oppi stor usikkerhet på hvor jeg skal bo. Vi bor ikke i samme by, men jeg har (før jeg traff han) bestemt meg for å gå på skole der. Blir så usikker og greier ikke å tenke ordentlig... Om jeg ikke kommer inn på høgskolen i hans by har jeg egentlig ingenting å gjøre der. Men vil et evt forhold bestå avstanden om han alltid er så dårlig på å sende livstegn? Til neste år kommer jeg garantert inn, men akkurat i år er det mindre sannsynlig... Jeg har en stor smule lyst til å bo der, fordi det er min hjemby og jeg har familie der, men jeg flyttet bort for en stor grunn. Han forvirrer meg mye for øyeblikket... Likevel kjenner jeg han ikke godt nok til å snakke om det. Er liksom midt i mellom noe, i en fase hvor ting er så vanskelig. Vi er ikke et par, men liker hverandre godt.

 

Anonymous poster hash: 7729b...ee0