Selvskading, hvorfor tror så mange at det bare er for oppmerksomhet!?

[Anonym bruker]

Jeg ble litt rystet av en sak jeg leste på facebooksiden til "Organisasjonen voksne for barn", det er ikke saken i seg selv som gjorde meg opprørt, men 2-3 brødhuer i kommentarfeltet som ser ned på mennesker som gjør dette, og ikke er redde for å fortelle at de syns det er patetisk. (Saken handler om ei jente som har kommet seg ut av det hele)

 

Joda, det kan kanskje virke som om man er oppmerksomhetssyk. Tenåringsblogger og internett generelt er stappfullt av jenter og gutter som gladelig legger ut bilder av kuttene sine. Men da tenker jeg, tror dere ikke at de roper etter oppmerksomhet for en grunn? Jeg tviler sterkt på at helt friske mennesker ville kuttet seg selv gjentatte ganger på kroppen med vilje! Eller?

 

Jeg var selv selvskader i mange år, fem år med hemmeligheter, lange gensere om sommeren. Fem år med et smil om munnen, fem år med total nummenhet! 

 

Jeg ble voldatt av min stefar nesten daglig i over ett år. Jeg sa aldri noe, for han hadde overbevist meg om at han da skulle drepe mamma. Da han flyttet ut og var ute av livene våre valgte jeg å ikke si noe pga frykten for å ikke bli trodd. Så blokkerte jeg hele greia, og tiden fra 12 år til 14 er helt borte for meg, jeg husker INGENTING! Så begynte marerittene, jeg fikk flashbacks og slet en hel del med det. 

 

Begynte å klore meg på armene da det holdt på, det hjalp. Gjemte det godt.. så var ikke kloringen nok, jeg kuttet meg med glasskår, kniver, alt som var skarpt nok. Ble til slutt redd for å få for mye arr på armene, og byttet over til øverst på lårene og puppene. Puttet småstein og glasskår i skoene mine, alt for å føle NOE. Men jeg sa aldri noe til noen, og slik som det virker som de fleste reagerer når de hører om selvskadere er jeg glad jeg holdt kjeft!

 

Hva er dine synspunkt?

Anonymous poster hash: 15c6c...8e7

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det er mange ulike grunner til at man driver med selvskading, og at det er mange ulike måter å gjøre det på. For noen er det noe de skammer seg over, og som de gjør alt for å skjule. Mens for andre, har jeg erfart, ønsker de å "vise det fram"/"bli oppdaget". Uansett er det jo et tegn på at personen ikke har det bra. Synd at noen er så raskt ute med å dømme andre, og ikke klarer å forstå hvor vondt det er å slite psykisk.

Det var sterkt å lese om din historie...

Anonymous poster hash: 8d05d...f98

[Virginia.]

Svært mange forstår nok bare ikke. De ser ikke selvskading som det desperate ropet om hjelp det faktisk er, eller at det ligger et ønske om å bli sett og møte aksept for sin indre smerte der.

 

Hos de fleste som driver med dette lindres den indre smerten midlertidig av selvskading, både fordi det tar fokuset bort fra det indre og fordi kroppen i møte med smerte setter i gang å produsere egne smertestillende hormoner.

 

Det har ingenting med et usunt oppmerksomhetsbehov å gjøre, det er en feiltolkning.

Endret 27. juni 2014 av Ibsenfrue

[Anonym bruker]

Det beste utsagnet jeg noen gang har hørt om selvskading:

 

- Mange sier at selvskading er et rop om hjelp. Så hvorfor får de ikke hjelp? Man avfeier det med at de er oppmerksomhetssyke. Se for deg en som holder på å drukne fordi han ikke har lært seg å svømme. Hvis han roper om hjelp så kommer folk å hjelper! De tenker ikke bare "nei han er bare ute etter oppmerksomhet". Selvfølgelig er man ute etter oppmerksomhet! Uavhengig av disse situasjonene, så trenger personen hjelp fordi han holder på å gå under og gi opp...

Anonymous poster hash: 196ba...82b

[Gjest lillehi]

Å oppdage at barnet ditt driver med selvskading er ufattelig vondt. Og det er enda verre å oppleve at uvitende folk avfeier det med at det er søken etter oppmerksomhet. Dette er en kompleks sak, men felles for de som skader seg selv på denne måten er at livet avogtil blir FOR vanskelig å takle, samt en stor indre smerte!

[Anonym bruker]

Jeg ønsket ikke hjelp da jeg drev med dette. Jeg hadde det vondt, og i desperasjonen etter å bli kvitt det vonde påførte jeg meg fysisk smerte. Det var nesten som en rus da jeg kuttet meg, det var en nytelse følte jeg. Da kjente jeg ikke det vonde inni meg, men kun den fysiske smerten og sikkert adrenalinet som kom. 

 

Skammet meg voldsomt og var livredd for at det skulle bli oppdaget. Den dagen jeg skar så mye at jeg måtte sy gikk jeg i tre timer før jeg turte å si noe til noen. Tre timer med åpent, sprikende sår på ti cm med dopapir over.. Jeg kuttet meg aldri igjen etter det, orket ikke skammen over å måtte sy og fortelle det til noen.

Anonymous poster hash: cea4d...43a

[Anonym bruker]

Uvitenhet, rett og slett. Norge ligger langt etter når det gjelder informasjon og kunnskap om psykiske lidelser.

Anonymous poster hash: f9e92...a9d

[Anonym bruker]

Det er noen som gjør det kun for å få oppmerksomhet, og dette ødelegger "ryktet" til selvskadere.

Jeg har jobbet på barnevernsinstitusjoner hvor selvskading har vært veldig utbredt. Brenning i hud og risping/kutting er mer vanlig enn man skulle tro, men det er veldig individuelt hvor og hvordan de gjør det. Det finnes alt fra de som helt tydelig ikke vil at noen skal finne ut av det (som kutter seg under føttene hvor det er vanskelig å oppdage det), til de som kutter seg på armene og viser det fram til alle. Det er utvilsomt et rop om hjelp, men innimellom må man også huske på at manipulasjon kan være en symptom i deres psykiske lidelse. Jeg har opplevd det som trussel om at "gjør du ikke som jeg sier, skal jeg kutte meg opp". Det er et rop om hjelp, de vil bli hørt, men det er likevel en trussel og manipulasjon.

Jeg har også sett ungdom bli "smittet" av andre selvskadere.. De har ikke drevet med selvskading før de har sett andre drive med det. De ser oppmerksomheten den andre får, og begynner selv med selvskading. Det blir litt som "all oppmerksomhet, negativ eller positiv, er bra".

Jeg opplever ikke at selvskading generelt sett blir sett på som et stakkarslig oppmerksomhetsbehov i fagmiljøer, hverken fra miljøterapeuter, psykologer, psykiatere eller leger. Det blir sett på som et rop om hjelp, men hvilken hjelp de søker er veldig individuelt. Og så må man også huske på at fagpersoner er mennesker de også, og trenger innimellom å  lufte sin frustrasjon overfor kolleger. 

Anonymous poster hash: 726d2...517