Samlivsbrudd...når og hvordan?

[Anonym bruker]

Når vet man at et forhold bør avsluttes? Hvordan vet man hva som er for mye eller for lite av noe, mtp krangler, lite sex, mangel på kjærlighet og respekt.... Hvor langt skal man strekke seg når man har 3 felles barn? 

Er samboer og har 3 barn med mannen, men føler stadig sterkere at alt er en eneste stor feil og klisje. Vi har null felles interesser, finner ikke på noe kjekt sammen som familie, er lei av hverandre, og er ikke særlig snakkesalige med hverandre lengre med mindre det er en konflikt i bildet...da renner det over for begge...
Har kommet til det punktet hvor vi lett krangler forann barna (en på 2,5 år og to på snart 1 år....) 

Føler at det er barna, familiene våre og felles venner som holder oss sammen, for vi har ikke og har aldri hatt noen som helst form for romantikk sammen og har alltid vært på totalt ulike planeter... 

Håper noen her inne kan dele sine erfaringer. Han er en super far, men en elendig samboer og kjæreste, som igjen har fått meg til å bli en likegyldig hurpe, enda jeg normalt sett er veldig diplomatisk og romantisk som person. Han er iskald, jeg er følsom... What to do? 

Han tjener mye bedre enn meg og jeg føler at dette er med på å få meg til å bli. Når han reiser på jobb, eller er borte noen timer, føler jeg at jeg sprudler av glede og livsgnist, rydder og styrer masse hjemme. Når han er hjemme, har jeg bare llyst til å krype langt vekk, gå ut og feste, være i fred fra ham, eller reise vekk fra hele situasjonen min. Føler meg skikkelig kvalt av hverdagen med ham og jeg tror barna merker det også.... 

Anonymous poster hash: eeb48...9b6

Anonymous poster hash: b0251...339

[Anonym bruker]

Det er som om jeg skulle skrevet det selv, bortsett fra lønn.

Jeg har vel bestemt meg at ting er over. Men sliter med å formidle det😰 er en samvittighetsperson av dimensjoner...

 

Anonymous poster hash: 97316...901

[Anonym bruker]

Det er vel ikke så rart at dere har det slik, tenker jeg, med 3 små. Det er jo unntakstilstand! Men det er jo greit om dere kan snakke sammen og bli enige om at det er det det er (unntakstilstand altså) og at dere kanskje bør finne på noen ting alene for å styrke parforholdet. Er dere heldig og treffer på en dyktig person kan en tur til familievernkontoret også være nyttig.

Det er ikke greit å krangle foran barna, det må dere ta tak i! De skal ikke lide under at dere sliter og er slitne!

Ikke gi opp uten kamp, det er jo en årsak til at dere ble sammen og har fått 3 barn sammen! :-)

 

Anonymous poster hash: 0f4e9...825

[Anonym bruker]

Det er som om jeg skulle skrevet det selv, bortsett fra lønn.

Jeg har vel bestemt meg at ting er over. Men sliter med å formidle det er en samvittighetsperson av dimensjoner...

 

Anonymous poster hash: 97316...901

Godt å høre at jeg ikke er alene om å være i tvil i denne lite gøyale situasjonen. Det er bare så vanskelig når man ikke har noen grunn som utroskap eller lignende liggende i bunn... Føler meg så egoistisk, men samtidig, har jeg virkelig prøvd alt, mtp å få forholdet til å nå nye høyder. Han ydmyker meg foran felles venner og familie, Er veldig lite sjarmerende som person og finnes ikke kjærlig eller romantisk i det hele tatt... Hadde aldri trodd at jeg skulle bli en kvinne som er alene med 3 barn i en alder av 25 år...sykt... Jeg er dypt ulykkelig og har flere ganger tenkt at det å ta sitt eget liv vil være lettere for alle, enn at dette "sirkuset" og løgnen om å være en glad familie fortsetter... Det er helt grusomt, for jeg mener det egentlig ikke, elsker barna mine, er bare så desperat etter å føle meg levende i gjen på en måte... Uff... HI

 

Anonymous poster hash: b0251...339

[Anonym bruker]

Kjære deg...du har tre barn under 5 år, og dere begge er kanskje i full jobb?  hvordan i alle dager forventer du at samlivet hos de fleste er under disse forutsetningene???

 

jeg tror det du beskriver er HELT normalt! men dere er på et dårlig spor og bør skaffe dere hjelp...NÅ! få barnevakt til ungene, og ikke finn på så fryktelig mye. Sitt i armkrok å se film sammen. Legg dere tidlig så dere får sovet ut. Om dere har mulighet økonomisk, jobb redusert et års tid begge to så det er litt mindre press.

 

Det å komme seg gjennom denne ekstreme livsfasen, småbarnstiden er knalltøft, det er NÅ de fleste forhold ryker. Jeg ville lagt alle kluter til for å prøve å bevare samlivet. Det er ikke nødvendigvis mer rosenrødt å være alenemor, deltidsmor eller gud forby, helgemor (?)

 

Første skritt på veien er å prøve å tenke at partneren ens ikke vil deg noe vondt, man ønsker hverandre det beste, men man er bare så slitne at ting kommer helt feil ut, og så begynner man å nklage hverandre for å ikke ta sin del. Her må man inn og sørge for at kommunikasjonen dere imellom bedres slik at når frustrasjonen tar overhånd blir det ikke frontkollisjon men mer felles skjebne felles trøst

 

Jeg heier på dere HI!

Anonymous poster hash: 4127f...011

[Anonym bruker]

Jeg er i samme situasjon, men min mann misbruker (lovlige) piller og drikker i perioder øl hver dag. Han er sur 80% av tiden han tilbringer med meg og barna, og han kjefter på oss for filleting. På jobben er han visst helt fantastisk....

 

Hvis jeg hadde hatt en tryllestav, så hadde han vært utflyttet nå og skilsmissen ett faktum.

 

Jeg har bestilt time hos fvk men de har visst enormt MYE å gjøre i sommer, så vi har ikke time før til høsten en gang (-og vi ble sett på som en hastesak!) Mulig den timen blir endret til en megling-time, for jeg er drittlei hele mannfolket.

(-Det at jeg har bestilt time er også en negativ ting her hjemme, som han drar frem i krangler)

 

Jeg orker snart ikke mer så du har min fulle sympati!

 

Anonymous poster hash: a6a76...f73

[Anonym bruker]

Tusen takk for råd og forståelse Har lenge trodd at det er småbarnsperioden som gnager, men jeg klarer ikke lenger å se hvordan jeg i det hele tatt kunne tenke på å få barn og bygge en familie med denne mannen. A4 liv er greit i moderasjon, da mener jeg at man kan godta til et visst punkt at det er travelt og alt det der, men å aldri ta intinativ til å finne på noe eller å ha det kjekt sammen med familien på utflukter o.s.v....det blir for kjipt for min del. Tror aldri han kommer til å få fingen ut og forstå hva han har før han mister det desverre :/ Og da er det altfor sent for min del... Jeg tar en avgjørelse og går etter det, ser meg aldri tilbake, uansett hvor mange arr det måtte gi.. Er derfor dette er så uuutrolig vanskelig. :/ HI-føler meg ikke bra. 

Anonymous poster hash: b0251...339

[Anonym bruker]

Det er vel ikke så rart at dere har det slik, tenker jeg, med 3 små. Det er jo unntakstilstand! Men det er jo greit om dere kan snakke sammen og bli enige om at det er det det er (unntakstilstand altså) og at dere kanskje bør finne på noen ting alene for å styrke parforholdet. Er dere heldig og treffer på en dyktig person kan en tur til familievernkontoret også være nyttig.

Det er ikke greit å krangle foran barna, det må dere ta tak i! De skal ikke lide under at dere sliter og er slitne!

Ikke gi opp uten kamp, det er jo en årsak til at dere ble sammen og har fått 3 barn sammen! :-)

 

Anonymous poster hash: 0f4e9...825

Du har så rett ang. barna.

Det har vært det som har gitt meg tanken på å virkelig ta det store, drastiske steget i utgangspunktet..

Mine foreldre kranglet alltid så fillene føyk, og det har gjort meg til en usikker person som får dårlig samvittighet for alt,  og føler at alle eventuelle situasjoner familiært og i vennskap er min feil. Vil ikke at barna mine skal ha det sånn/bli sånn.. :/ HI

 

Anonymous poster hash: b0251...339

[Anonym bruker]

Kjære deg...du har tre barn under 5 år, og dere begge er kanskje i full jobb?  hvordan i alle dager forventer du at samlivet hos de fleste er under disse forutsetningene??? jeg tror det du beskriver er HELT normalt! men dere er på et dårlig spor og bør skaffe dere hjelp...NÅ! få barnevakt til ungene, og ikke finn på så fryktelig mye. Sitt i armkrok å se film sammen. Legg dere tidlig så dere får sovet ut. Om dere har mulighet økonomisk, jobb redusert et års tid begge to så det er litt mindre press. Det å komme seg gjennom denne ekstreme livsfasen, småbarnstiden er knalltøft, det er NÅ de fleste forhold ryker. Jeg ville lagt alle kluter til for å prøve å bevare samlivet. Det er ikke nødvendigvis mer rosenrødt å være alenemor, deltidsmor eller gud forby, helgemor (?) Første skritt på veien er å prøve å tenke at partneren ens ikke vil deg noe vondt, man ønsker hverandre det beste, men man er bare så slitne at ting kommer helt feil ut, og så begynner man å nklage hverandre for å ikke ta sin del. Her må man inn og sørge for at kommunikasjonen dere imellom bedres slik at når frustrasjonen tar overhånd blir det ikke frontkollisjon men mer felles skjebne felles trøst  Jeg heier på dere HI! Anonymous poster hash: 4127f...011

Jeg støtter dette innlegget 100%!

I tillegg vil jeg fortelle deg at livet med dine og mine kan gi så mye utfordringer at du vil kunne se tilbake og angre for all fremtid at du ikke gjorde mer for å holde familien sammen.

Joda, det finnes de som får nyfamilieopplegget til å fungere, men det tror jeg skyldes en blanding av en god porsjon flaks, samt at man går fra hverandre som venner og lager gode løsninger ikke drevet av masse negative følelser. For meg høres det ut som om dere fortsatt har noen stener å snu før dere er der?

Du vil kanskje si at du ikke vil blande deg borti noen ny mann? Vel, vil du mene det samme i de neste 17 år?(så at du har tvillinger på ett år). Dessuten kontrollerer du ikke hva mannen din kommer til å gjøre. Han kan finne seg nydama/stemoren fra helvete som får han til å nedprioritere ungene, behandle deg stygt etc (been there, done that).

Eller du kan kanskje si at du ikke vil bli sammen med en som ikke behandler ungene dine ok? Vel, sjansen er relativt stor for at du vil finne deg en fyr med barn fra før av. Og du har ingen kontroll over hvordan eksen hans er, hun kan skape alle mulige problemer som å nekte samvær, bruke dere som barnevakt hver gang hun skal jobbe/feste/på ferie etc, blodsuge typen din for penger, sette opp stebarna dine mot deg etc.

I tillegg kan det kræsje skikkelig med barna deres - mye krangling og dårlig stemning. Nytypen din kan forlange forskjellige regler for dine og hans barn "for de er her jo bare i helga og må jo få kose seg og hoppe i sofaen" etc. Eller han bruker deg som barnevakt, så du blir sittende med 5-6 unger mens han drar på guttekveld/trening/you name it.

Bare noen høydepunkter fra hvordan livet din kan bli, for å prøve å få deg til å se det større bildet og ikke lulle deg inn i hvor ille du har det nå. Tro meg, det kan bli mye verre.

Hilsen ei som skulle ønske jeg hadde jobbet mye hardere for å få min første familie til å fungere. Og tro meg, han jeg var sammen med var egoistisk og i utgangspunktet veldig feil for meg. Men jeg kunne skaffet meg noen baller, tatt tak i han og krevd forandring.

 

Anonymous poster hash: 1215b...e1e

[Anonym bruker]

Jeg var innlegg nr 2.

Jeg blir litt irritert over de som skal svartmale mine, dine- og singeltilværelsen.

Det er ikke bra for noen at man holder sammen bare fordi det kan bli trist på den andre siden.

Om man ikke har det bra med seg selv, eller i kjærlighetsforholdet så lider alle under det.

Foreldrene blir grinete, mer innesluttet, krangling og veldig dårlig stemning.

Skal de fortsatt sitte fordi mine og dine kan være ett herk?

Skal man ikke være lykkelig?

Fortjener man ikke det?

 

Jeg trenger så mye mye mer i livet enn hva mannen her i huset kan tilby. Vi har vokst fra hverandre på det mentale plan, på ønsker, verdier. Hva som er viktig.

Jeg har ingen støtte, kun sexuelle tilnærmelser. Ingen romantikk, ingen initativtaker. Ingen samtalepartner eller gjensidig respekt...

Egentlig er det bare trist!

Det er vondt å være den som vil bryte. Men jeg synes også han fortjener noen som vil elske han.

Vanskelig...

 

 

Anonymous poster hash: 97316...901

[Anonym bruker]

Jeg var innlegg nr 2.

Jeg blir litt irritert over de som skal svartmale mine, dine- og singeltilværelsen.

Det er ikke bra for noen at man holder sammen bare fordi det kan bli trist på den andre siden.

Om man ikke har det bra med seg selv, eller i kjærlighetsforholdet så lider alle under det.

Foreldrene blir grinete, mer innesluttet, krangling og veldig dårlig stemning.

Skal de fortsatt sitte fordi mine og dine kan være ett herk?

Skal man ikke være lykkelig?

Fortjener man ikke det?

Jeg trenger så mye mye mer i livet enn hva mannen her i huset kan tilby. Vi har vokst fra hverandre på det mentale plan, på ønsker, verdier. Hva som er viktig.

Jeg har ingen støtte, kun sexuelle tilnærmelser. Ingen romantikk, ingen initativtaker. Ingen samtalepartner eller gjensidig respekt...

Egentlig er det bare trist!

Det er vondt å være den som vil bryte. Men jeg synes også han fortjener noen som vil elske han.

Vanskelig... Anonymous poster hash: 97316...901

Poenget er vel ikke at man skal holde sammen samme hva, men man prøver å dele av sin livserfaring ved å si at det kan lønne seg å jobbe med det man har.

Det er nemlig sjelden så lett som at man blir mye lykkeligere ved å kvitte seg med mannen. Jeg har iallefall ikke blitt det. Delvis har jeg fått nye problemer (utslitt alenemor, dine/mine problemer mm), delvis har jeg dratt med meg destruktive samspillsmåter i mine nye forhold. Og jeg har enda ikke funnet en mann/et forhold som er perfekt, og som jeg bare har kunnet gå inn i og være lykkelig uten å jobbe hardt for det. Det hadde da vært lettere å slippe å samtidig måtte jobbe med nyfamilieproblematikk.

 

Anonymous poster hash: 1215b...e1e

[Anonym bruker]

Jeg vet hvordan det er å ha slike tanker! Jeg jobbet med forholdet siden få måneder etter at det begynte. Tenkte utallige ganger at jeg burde gjøre det slutt, men var hele tiden redd for at det var feil av meg. Gav sjanse etter sjanse og følelsene ble mer og mer slitt ned. Etter seks år brøt jeg endelig. Hadde en fin prat med han der jeg forklarte hvordan jeg følte. Vi hadde beholdt respekt for hverandre, men alt det andre var borte for min del. Alt var jobbet hardt med, og han var ikke villig til å gjøre mere. 

 

Jeg er veldig fornøyd med valget mitt. Har fred og ro i sjelen. Slipper å irritere meg, tenke negative tanker osv. Det er skikkelig deilig og jeg misunner ingen som har en mann. Selv ikke de som har et godt forhold, for jeg har det så bra selv. Jeg og eksen samarbeider godt med barna og har beholdt et godt vennskap. Livet er herlig! Lykke til med valget ditt!

Anonymous poster hash: cc2d3...86a

[Anonym bruker]

Jeg var innlegg nr 2.

Jeg blir litt irritert over de som skal svartmale mine, dine- og singeltilværelsen.

Det er ikke bra for noen at man holder sammen bare fordi det kan bli trist på den andre siden.

Om man ikke har det bra med seg selv, eller i kjærlighetsforholdet så lider alle under det.

Foreldrene blir grinete, mer innesluttet, krangling og veldig dårlig stemning.

Skal de fortsatt sitte fordi mine og dine kan være ett herk?

Skal man ikke være lykkelig?

Fortjener man ikke det?

 

Jeg trenger så mye mye mer i livet enn hva mannen her i huset kan tilby. Vi har vokst fra hverandre på det mentale plan, på ønsker, verdier. Hva som er viktig.

Jeg har ingen støtte, kun sexuelle tilnærmelser. Ingen romantikk, ingen initativtaker. Ingen samtalepartner eller gjensidig respekt...

Egentlig er det bare trist!

Det er vondt å være den som vil bryte. Men jeg synes også han fortjener noen som vil elske han.

Vanskelig...

 

 

Anonymous poster hash: 97316...901 [/ac

Du og jeg tenker svært likt ser jeg. Unner samboeren min det beste og bærer ikke noe nag. Forstår også henne som skrev dette med eventuelle komplikasjoner, men det er det som er tingen. Jeg har mentalt allerede vært i gjennom dette på mange måter og for lenge siden. Det blir ikke lett å gå i fra hvarandre...det blir snarere tvert i mot svært vanskelig, men vi er dypt ulykkelige begge to. Forskjellen er at jeg tør å inrømme det, det gjør ikke han. 

 

Jeg holder ikke ut mer, føler meg totalt utmattet, har allerede vært mer sykemeldt de siste 2 mnd enn noen gang i tidligere liv, og jeg har utviklet psoriasses samt allergier jeg aldri har hatt før pga alt stresset. Når han er borte, blomstrer jeg. Hater meg selv for å være så utrolig lykkelig i hans fravær..skulle ønske jeg kunne elske ham over alt og alle på jord og bare være lykkelig med ham, men jeg har egentlig alltid visst at jeg ikke vil bli lykkelig med ham. Han var en stødig og trygg (kjedelig) person i en tid hvor jeg virkelig trengte det.  

 

Vi har vokst eller krympet i fra hverandre og det ensete vi har til felles er barna våre...skal det virkelig være slik? Resten av livet? HI

 

Anonymous poster hash: b0251...339

[Nyttårs barn]

 

Jeg var innlegg nr 2.Jeg blir litt irritert over de som skal svartmale mine, dine- og singeltilværelsen.Det er ikke bra for noen at man holder sammen bare fordi det kan bli trist på den andre siden.Om man ikke har det bra med seg selv, eller i kjærlighetsforholdet så lider alle under det.Foreldrene blir grinete, mer innesluttet, krangling og veldig dårlig stemning.Skal de fortsatt sitte fordi mine og dine kan være ett herk?Skal man ikke være lykkelig?Fortjener man ikke det?Jeg trenger så mye mye mer i livet enn hva mannen her i huset kan tilby. Vi har vokst fra hverandre på det mentale plan, på ønsker, verdier. Hva som er viktig.Jeg har ingen støtte, kun sexuelle tilnærmelser. Ingen romantikk, ingen initativtaker. Ingen samtalepartner eller gjensidig respekt...Egentlig er det bare trist!Det er vondt å være den som vil bryte. Men jeg synes også han fortjener noen som vil elske han.Vanskelig...Anonymous poster hash: 97316...901 [/ac

Du og jeg tenker svært likt ser jeg. Unner samboeren min det beste og bærer ikke noe nag. Forstår også henne som skrev dette med eventuelle komplikasjoner, men det er det som er tingen. Jeg har mentalt allerede vært i gjennom dette på mange måter og for lenge siden. Det blir ikke lett å gå i fra hvarandre...det blir snarere tvert i mot svært vanskelig, men vi er dypt ulykkelige begge to. Forskjellen er at jeg tør å inrømme det, det gjør ikke han. Jeg holder ikke ut mer, føler meg totalt utmattet, har allerede vært mer sykemeldt de siste 2 mnd enn noen gang i tidligere liv, og jeg har utviklet psoriasses samt allergier jeg aldri har hatt før pga alt stresset. Når han er borte, blomstrer jeg. Hater meg selv for å være så utrolig lykkelig i hans fravær..skulle ønske jeg kunne elske ham over alt og alle på jord og bare være lykkelig med ham, men jeg har egentlig alltid visst at jeg ikke vil bli lykkelig med ham. Han var en stødig og trygg (kjedelig) person i en tid hvor jeg virkelig trengte det.  Vi har vokst eller krympet i fra hverandre og det ensete vi har til felles er barna våre...skal det virkelig være slik? Resten av livet? HI Anonymous poster hash: b0251...339

Kjenner jeg har sympati med deg, samtidig som jeg undres hvorfor du har fått tre barn med denne mannen......

[Anonym bruker]

 

 

Jeg var innlegg nr 2.Jeg blir litt irritert over de som skal svartmale mine, dine- og singeltilværelsen.Det er ikke bra for noen at man holder sammen bare fordi det kan bli trist på den andre siden.Om man ikke har det bra med seg selv, eller i kjærlighetsforholdet så lider alle under det.Foreldrene blir grinete, mer innesluttet, krangling og veldig dårlig stemning.Skal de fortsatt sitte fordi mine og dine kan være ett herk?Skal man ikke være lykkelig?Fortjener man ikke det?Jeg trenger så mye mye mer i livet enn hva mannen her i huset kan tilby. Vi har vokst fra hverandre på det mentale plan, på ønsker, verdier. Hva som er viktig.Jeg har ingen støtte, kun sexuelle tilnærmelser. Ingen romantikk, ingen initativtaker. Ingen samtalepartner eller gjensidig respekt...Egentlig er det bare trist!Det er vondt å være den som vil bryte. Men jeg synes også han fortjener noen som vil elske han.Vanskelig...Anonymous poster hash: 97316...901 [/ac

Du og jeg tenker svært likt ser jeg. Unner samboeren min det beste og bærer ikke noe nag. Forstår også henne som skrev dette med eventuelle komplikasjoner, men det er det som er tingen. Jeg har mentalt allerede vært i gjennom dette på mange måter og for lenge siden. Det blir ikke lett å gå i fra hvarandre...det blir snarere tvert i mot svært vanskelig, men vi er dypt ulykkelige begge to. Forskjellen er at jeg tør å inrømme det, det gjør ikke han. Jeg holder ikke ut mer, føler meg totalt utmattet, har allerede vært mer sykemeldt de siste 2 mnd enn noen gang i tidligere liv, og jeg har utviklet psoriasses samt allergier jeg aldri har hatt før pga alt stresset. Når han er borte, blomstrer jeg. Hater meg selv for å være så utrolig lykkelig i hans fravær..skulle ønske jeg kunne elske ham over alt og alle på jord og bare være lykkelig med ham, men jeg har egentlig alltid visst at jeg ikke vil bli lykkelig med ham. Han var en stødig og trygg (kjedelig) person i en tid hvor jeg virkelig trengte det.  Vi har vokst eller krympet i fra hverandre og det ensete vi har til felles er barna våre...skal det virkelig være slik? Resten av livet? HI Anonymous poster hash: b0251...339

Kjenner jeg har sympati med deg, samtidig som jeg undres hvorfor du har fått tre barn med denne mannen......

 

Vi ønsket den første, men ønsket kom til etter en MA i uke 10. Tvillingene vr et sjokk for oss begge etter at jeg hadde gått på mercilon (p-piller) i 8 dager.. Skulle være trygg da gitt, men det er 3 gang jeg har blitt gravid på hormonell prevensjon, så jeg er den ene det ikke funker på av 100 kvinner tydligvis... Så med andre ord, var det ikke med vilje og viten at vi fikk 3 barn sammen på under 2 år. Vi slet allerede etter nr.1 HI

 

Anonymous poster hash: b0251...339