krangler med far :(

[Anonym bruker]

Vår etterlengtede sønn kom til verden i mars og siden den gang har far og jeg bare kranglet. Vi krangler egentlig ikke om noe spesielt. Det starter med en diskusjon som så utvikler seg til en krangel.

Vi har vært gift i 10 år og jeg har alltid sett på vårt ekteskap som utrolig sterkt og stabilt. Men nå begynner jeg å tvile på oss og ønsker meg mer og mer en pause fra han.

Dette irriterer meg ved han:

Jeg er med min sønn 24/7 selv når far har kommet hjem. Far lager middag etter jobb men spiser ikke før kl 01.00 på natta. Frem til da surfer han på nettet og drikker øl HVER dag (gjerne 2-3 enheter). Så kan han leke med vår sønn i maks 1 time. Da utnytter jeg tiden maksimalt (dusjer, rydder huset, spiser middag alene etc). Senere ut på kvelden blir han ofte veldig kåt og vil at jeg skal gi han handjob. Dette er ikke alltid mulig pga baby. Og da blir han sint på meg som om det er MIN skyld at jeg ikke kan gi han det. Vår sønn trenger veldig mye nærhet og sover helst liggende på mitt bryst. Med en gang jeg legger han i sengen våkner han. Så det er vanskelig å tilfredsstille min mann samtidig mens min sønn ligger på meg.

Klokken 23:30 er far gjerne så trøtt at han sovner foran pc'en. Da varmer jeg middagen for han og vekker han. På dette tidspunktet er jeg irritert på han for det samme skjer HVER dag. Jeg orker ikke se han i denne tilstanden hver j**** dag! Han har også gått ned i vekt. Han spiser for lite og drikker og røyker for mye. Selv om jeg har kommentert dette flere ganger, tar han det ikke til seg. Han sier "jeg vet", men gjør ikke noe med det. 

I helgene skjer gjerne det samme. Jeg spiser middag rundt 19-tiden, far sovner ved sofaen til 00:30 og så spiser middag. Jeg får heller ingen hjelp med sønnen vår på natta. Det er kun meg som står opp på natta for å skifte bleie og gi han brystmelk (det sistnevnte er forståelig). Jeg har bedt far hjelpe til på natta men da sier han bare at dette er kun min jobb da jeg er hjemme i mammaperm (og at dette vil endre seg når han blir hjemme i pappaperm) og at han trenger å bli uthvilt pga. at han jobber. Jeg føler at jeg er alene med barnet selv om vi er gift. I går da jeg vekket han sa jeg igjen hvor lei og irritert jeg var dette og da ble han sint på meg og ba meg slutte å klage. Nå vurderer jeg å dra til et hotell og bare være alene med vår sønn og få en pause, men vet ikke om jeg tør. Tenk bare hans reaksjon når han kommer hjem fra jobb og det kun henger en lapp på døra hvor det står "trenger pause" (eller noe slik). Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men jeg vet at jeg ikke trives lengre i dette ekteskapet og jeg har det best alene hjemme mens han er på jobb. Aldri trodd at jeg skulle skrive dette

Anonymous poster hash: 3fe9c...d42

[Berta_78]

Du bor sammen med en svært dysfunksjonell mann. Han er i tillegg en stor egoist.

[Anonym bruker]

Det er en enorm omveltning i livet det å få baby i hus. Mange kan til og med oppleve det som en krise og de 2 første årene etter at man har fått barn kan være kritiske for samlivet / ekteskapet.

Det er ikke sikkert at far er en latsekk og en egoist, men at han opplever andre ting som han ikke klarer å håndtere. Kanskje han opplever å ikke strekke til, at han har mistet seg selv og kjæresten sin, at han ikke vet hvordan han skal tilpasse seg det nye livet etc.

 

Dette må dere snakke om. Erklær unntakstilstand i heimen og snakk med hverandre. Drit i middager, hvem som spiser når og ha fokus på de store tingene: Hvordan dere har det, hvordan dere skal kommunisere sammen, lage arbeidslister, at far og baby bør ha mer tid sammen etc.

Anonymous poster hash: 2c145...fec

[Anonym bruker]

Var han sånn før dere fikk barn også? Ville heller kontaktet familievernskontoret og fått samtaleterapi. Mannen trenger en waje up call

 

Anonymous poster hash: 380f2...ac2

[Anonym bruker]

Har han alltid vært slik? Kanskje far har fødselsdepresjon? Menn kan og få dette..

 

Kontakt hs eller familievernkontoret og få hjelp.

 

 

Sånn ellers, så må du jo nesten snakke med han.. Det første han må gjøre er å få orden på døgnrytmen.. Han må og bør spise sammen med dere, og legge seg på en normal tid..

Anonymous poster hash: 53082...dc0

[Anonym bruker]

Nå sitter jeg her og gråter. Han var overhodet ikke sånn før. Han var kjærlig, tilstede, omtenksom. Vi kunne snakke om absolutt alt og vi kunne "kritisere hverandre" uten at den andre ble lei seg eller offensiv, vi hadde skikkelig deilig sex ofte, vi var helt fortapt i hverandre - vi var på bølgelengde  (slik var det ikke bare det første året men også det åttende og niende året). Det er vi ikke nå. Ja, han stresser pga jobben og han opplever nok at han ikke strekker til. Vi har kjøpt oss ny bil (bruktbil) som må fikses på litt. Så han leser på nettet hvordan han skal fikse diverse saker i bilen og skal bruke denne helgen på å fikse bilen. Da blir jeg igjen alene hjemme med sønnen vår. Og så kommer mandagen og det samme vil gjenta seg...

Anonymous poster hash: 3fe9c...d42

[Anonym bruker]

Dere må snakke sammen! Barnet er ca 3 mnd etter det jeg ser, og det er stor omstilling i heimen. Han kan ikke forlange sex etc og så bli sur!

 

Kutt ut servicen. Middag fikser han selv. Jeg hadde ikke giddet å vekke en voksen mann foran dataen, da hadde han sittet der til han våknet selv. Legg deg tidligere så du har energi til babyen og deg selv.

 

Anonymous poster hash: 1fc78...10d

[ma(G)ma med to små :)]

Det høres ut som han har fått en slags fødselsdepresjon, siden han har forandret seg så totalt siden babyen ble født.

 

Kan du sette deg ned rolig og snakke med ham? Si at du er oppriktig bekymret fordi det ikke virker som om han har det bra, og spør hvordan han har det?nspør hva han tenker selv, om han tror det kommer til å gå over, om det er noe du kan gjøre, om han kan tenke å ta imot hjelp?

Spør om han hadde syntes det hadde vært godt med litt alenetid? Om du og babyen skulle ha reist bort en uke eller to, så han kunne ha fått vært litt alene?

 

Hvis ting ikke bedrer seg etter en periode alene, ville jeg ha krevd at han tok imot hjelp, hvis ikke hadde jeg nok flyttet fra ham.

Både familivernskontoret og psykolog kan nok være greit.

 

 

 

Lykke til, forhåpentligvis blir dette bedre etterhvert

[Anonym bruker]

Nå har han kommet hjem fra jobb og jeg merker at jeg overhodet ikke klarer å prate med han. Jeg er bare så ufattelig trist. Reise bort kun jeg og baby er ikke så dumt, heller ikke det å kontakte familievernskontoret - takk for råd og meninger  

Anonymous poster hash: 3fe9c...d42

[Anonym bruker]

Dra en uke hjem til foreldrene dine. Ikke rart om du har lyst til det. Kanskje han da kan tenke gjennom ting og du det samme.

Legge en plan for samtalen du må ta med han.

Anonymous poster hash: f0afa...a89

[Siamese Hellhound]

Synes du skal sette større krav til ham mht babyen, jeg, hvis du greier det. Han må lære at barnet ikke bare er din jobb, men også hans. Er det lettere hvis han får konkrete oppgaver som f.eks skifte bleie, kle på, trille bysse osv? Ofte kan det være en utakknemlig jobb å være pappa i begynnelsen, men han må jo likevel sørge for å få knyttet bånd med babyen, og ikke minst avlaste deg! Jeg tror faktisk det er helt umulig å se for seg hvor mye jobb det kan være med en liten baby og hvor sliten man blir av å sove avbrutt søvn.

 

Går det an å lempe babyen over på ham når han kommer hjem og si at 'Nå lager jeg middag, for jeg trenger å gjøre noe uten babyen. Dere har jo ikke sett hverandre i hele dag, så dere vil vel gjerne leke litt' eller noe sånt? Evt 'han har akkurat bæsja, så du kan ta bleia og blablabla, så fikser jeg middagen, for jeg trenger et avbrekk'

 

Synes også du bør passe på nå som det er helg, gjør noe for deg selv UTEN babyen, noe som varer i noen timer, overlat ansvaret til mannen din, vis at du synes det er en selvfølge at han bidrar og at du stoler på at han greier det (viktig).

 

Det kan jo faktisk være ganske tøft å oppleve at kjæresten plutselig har en annen nr 1 i livet sitt, som får all oppmerksomhet. Men han må ut av den dårlige sirkelen. Ta deg den 'pausen' hvis du føler at det er riktig, men det er kanskje vel så viktig å gjøre det klart for ham at han også er viktig for at den lille familien skal fungere.

[Anonym bruker]

Mannen din kan ha en fødselsdepresjon. Viser tegn til det (ned i vekt. Drikker mer... endret seg). Snakk med han om dette.

 

Anonymous poster hash: 96fcf...dd1

[beibilykke]

dette hørtes ikke veldig greit ut. sender deg en klem.♡

[trekkoppfugl]

Det høres akkurat ut som oss. Jeg ventet for lenge med å søke hjelp. Jeg turte ikke å fortelle noen om hvordan jeg hadde det hjemme, og var totalt utslitt til slutt.

 

Men det gikk bra! Vi fikk hjelp, og jeg fikk den gode mannen min tilbake, og familielivet jeg drømte om.

 

vi gikk til veiledning hos famiievernkontoret.

 

Send meg gjerne pm.

[Anonym bruker]

trekkoppfugl - hvordan tok du det opp med din mann? Jeg tok en telefon til familievernkontoret i går for å få litt info om dem og så bare knakk jeg sammen i gråt og måtte legge på. Aldri trodd at vi skulle ha slike problemer. Vi pleide å snakke om absolutt ALT - nå er det stillhet hjemme

Hvordan skal jeg ta det opp med min mann? Hva skal jeg si?

 

Anonymous poster hash: 3fe9c...d42

[trekkoppfugl]

Jeg lot det gå to år før jeg gjorde noe, til slutt levde vi separate liv i samme hus. Jeg tenkte å gå fra ham, og konfronterete ham med dette, og at han hadde drukket så og si daglig i to år. Han ble helg fra seg, plutselig falt virkeligheten i hodet på ham. Vi kom tidlig til på fvkontoret, og tok imot all hjelp vi fikk.

 

vi fikk god hjelp til å ta opp de vondeste vtemaene der, resten har vi gjort selv..