Hva skjer med gutten min?

[Anonym bruker]

Gutten min på 3 år har plutselig begynt å forandre seg. Vanligvis er han en trygg, aktiv og morsom gutt som elsker å være ute.

Den siste uka har han plutselig begynt å endre seg. Vil helst være inne, sitte foran tven eller pcen. Blitt engstelig for ting, blir lett redd. Gråter etter at han har lagt seg på kveldene, prøver å svelge gråten og vil ikke si hva det er som er galt. I dag klagde han over vondt/at han var full i magen selv om han knapt har spist i dag.

Faren reiste bort på kontekst omentrent samtidig som dette begynte, og jeg begynner å lure på om det er en reaksjon på at han er borte?

På den andre siden er det ikke uvanlig at han er bortreist i kortere perioder...

 

Han går forresten ikke i barnehage, skal starte nå i august. Har en lillesøster på ett som han er hjemme sammen med.

 

Anonymous poster hash: b0572...f83

[Kanutten83]

Min mellomste begynte å reagere på samme måte da han var rundt 3 år, og pappaen dro bort. Han ble mer sår, engstelig, vondt i magen, sov dårlig... Det bedret seg så fort pappaen kom hjem. Nå er han snart 4, og kan lettere snakke om at han savner pappa og synes det er trist at han er borte

 

Han var forøvrig vant til at pappa var borte på jobbreise og slikt fra han var født, men reaksjoner på det kom ikke før han nærmet seg 3 år

Endret 26. juni 2014 av Kanutten83❤♂07+ ♂10+♀13❤

[Anonym bruker]

Kontekst = jobbreise..

 

Anonymous poster hash: b0572...f83

[Anonym bruker]

Godt å høre, mannen min kommer hjem i helga, håper situasjonen bedrer seg da. Har så vondt av lille gutten min

 

Anonymous poster hash: b0572...f83

[Anonym bruker]

Kan være redsel for seperasjon ja. Han holder seg inne fordi du er der, og kan ta ha kontroll.

 

Selv om det for deg og far ikke er uvanlig at far er bortreist i korte perioder, er dette noe som kan tære forferdelig på et barn. En så liten gutt skjønner ikke at det er for en periode, og at pappa kommer hjem igjen. For han kan det være en usikkerhet, da pappa ikke er konstant i livet hans, men forsvinner innimellom.

 

Min gutt på 8, levde i 5 år med avskjeder til pappa. Han brøt totalt sammen, fikk separasjonsangst, og vi måtte få hjelp fra helsesøster og familievernkontor (psykolog). Han var livredd og taklet ikke at jeg var på do uten at han kunne se meg. Redsel for at vi skulle dø, og han ble alene igjen. Nå har det gått et par år, og han har fremdeles langt igjen for å bli trygget på at vi ikke forsvinner.

 

Vi voksne tror at barn takler forandringer fint, men de gjør faktisk ikke det. Men det er en grei unnskyldning for oss for å døyve vår egen dårlige samvittighet.

 

Ta kontakt med helsesøster og forklar forandringene til gutten din, samt situasjonen med far som kommer og drar. Ikke vent å se det an vær så snill, de er så små og sårbare, og det gir dype spor som det tar lang tid å trygge.

Anonymous poster hash: cb11d...742

[Anonym bruker]

Høres ut som separasjonsangst.

Sønnen min som er ekstremt pappagutt ble slik når pappa var borte.

Gikk over når han ble eldre men han lengtet veldig og var tydelig utilpass når pappa var borte.

 

Anonymous poster hash: 0f8e9...12f

[Anonym bruker]

Men hva skal vi gjøre for å rygge han når pappa drar? Mannen min er jo nødt til å jobbe.. Han jobber som flyger, så reising er en del av jobben. Men han er aldri borte mer enn en uke av gangen.

 

Tips?

 

Kan være redsel for seperasjon ja. Han holder seg inne fordi du er der, og kan ta ha kontroll.

 

Selv om det for deg og far ikke er uvanlig at far er bortreist i korte perioder, er dette noe som kan tære forferdelig på et barn. En så liten gutt skjønner ikke at det er for en periode, og at pappa kommer hjem igjen. For han kan det være en usikkerhet, da pappa ikke er konstant i livet hans, men forsvinner innimellom.

 

Min gutt på 8, levde i 5 år med avskjeder til pappa. Han brøt totalt sammen, fikk separasjonsangst, og vi måtte få hjelp fra helsesøster og familievernkontor (psykolog). Han var livredd og taklet ikke at jeg var på do uten at han kunne se meg. Redsel for at vi skulle dø, og han ble alene igjen. Nå har det gått et par år, og han har fremdeles langt igjen for å bli trygget på at vi ikke forsvinner.

 

Vi voksne tror at barn takler forandringer fint, men de gjør faktisk ikke det. Men det er en grei unnskyldning for oss for å døyve vår egen dårlige samvittighet.

 

Ta kontakt med helsesøster og forklar forandringene til gutten din, samt situasjonen med far som kommer og drar. Ikke vent å se det an vær så snill, de er så små og sårbare, og det gir dype spor som det tar lang tid å trygge.

 

Anonymous poster hash: cb11d...742

Anonymous poster hash: b0572...f83

[Anonym bruker]

 

Men hva skal vi gjøre for å rygge han når pappa drar? Mannen min er jo nødt til å jobbe.. Han jobber som flyger, så reising er en del av jobben. Men han er aldri borte mer enn en uke av gangen.

 

Tips?

 

Kan være redsel for seperasjon ja. Han holder seg inne fordi du er der, og kan ta ha kontroll.

 

Selv om det for deg og far ikke er uvanlig at far er bortreist i korte perioder, er dette noe som kan tære forferdelig på et barn. En så liten gutt skjønner ikke at det er for en periode, og at pappa kommer hjem igjen. For han kan det være en usikkerhet, da pappa ikke er konstant i livet hans, men forsvinner innimellom.

 

Min gutt på 8, levde i 5 år med avskjeder til pappa. Han brøt totalt sammen, fikk separasjonsangst, og vi måtte få hjelp fra helsesøster og familievernkontor (psykolog). Han var livredd og taklet ikke at jeg var på do uten at han kunne se meg. Redsel for at vi skulle dø, og han ble alene igjen. Nå har det gått et par år, og han har fremdeles langt igjen for å bli trygget på at vi ikke forsvinner.

 

Vi voksne tror at barn takler forandringer fint, men de gjør faktisk ikke det. Men det er en grei unnskyldning for oss for å døyve vår egen dårlige samvittighet.

 

Ta kontakt med helsesøster og forklar forandringene til gutten din, samt situasjonen med far som kommer og drar. Ikke vent å se det an vær så snill, de er så små og sårbare, og det gir dype spor som det tar lang tid å trygge.

 

Anonymous poster hash: cb11d...742

Anonymous poster hash: b0572...f83

 

 

Derfor er det viktig at dere snakker med profesjonelle for å få hjelp.

 

Vi måtte jobbe mye med at han måtte fortelle hvor han hadde vondt. I hodet, brystet, magen osv. Hvilken farge mente han det vonde hadde.... Han selv måtte forstå hvorfor han var redd, sette ord på følelsene sine, og ikke stenge ting inne. Han måtte prøve å face redselen, vet at vi etter hvert lot ham være alene 5 min, så 10 min osv osv. Slik at han så at vi ikke forsvant, men kom tilbake. Men det tar lang tid, det er et steg fram og 2 tilbake - over lengre tid.

 

Gutten din er mindre, og da er det viktig at dere får råd og de riktige stegene for å hjelpe han videre/igjennom dette.

 

Anonymous poster hash: cb11d...742

[Anonym bruker]

 

 

 

Men hva skal vi gjøre for å rygge han når pappa drar? Mannen min er jo nødt til å jobbe.. Han jobber som flyger, så reising er en del av jobben. Men han er aldri borte mer enn en uke av gangen.

 

Tips?

 

Kan være redsel for seperasjon ja. Han holder seg inne fordi du er der, og kan ta ha kontroll.

 

Selv om det for deg og far ikke er uvanlig at far er bortreist i korte perioder, er dette noe som kan tære forferdelig på et barn. En så liten gutt skjønner ikke at det er for en periode, og at pappa kommer hjem igjen. For han kan det være en usikkerhet, da pappa ikke er konstant i livet hans, men forsvinner innimellom.

 

Min gutt på 8, levde i 5 år med avskjeder til pappa. Han brøt totalt sammen, fikk separasjonsangst, og vi måtte få hjelp fra helsesøster og familievernkontor (psykolog). Han var livredd og taklet ikke at jeg var på do uten at han kunne se meg. Redsel for at vi skulle dø, og han ble alene igjen. Nå har det gått et par år, og han har fremdeles langt igjen for å bli trygget på at vi ikke forsvinner.

 

Vi voksne tror at barn takler forandringer fint, men de gjør faktisk ikke det. Men det er en grei unnskyldning for oss for å døyve vår egen dårlige samvittighet.

 

Ta kontakt med helsesøster og forklar forandringene til gutten din, samt situasjonen med far som kommer og drar. Ikke vent å se det an vær så snill, de er så små og sårbare, og det gir dype spor som det tar lang tid å trygge.

 

Anonymous poster hash: cb11d...742

Anonymous poster hash: b0572...f83

Derfor er det viktig at dere snakker med profesjonelle for å få hjelp.

 

Vi måtte jobbe mye med at han måtte fortelle hvor han hadde vondt. I hodet, brystet, magen osv. Hvilken farge mente han det vonde hadde.... Han selv måtte forstå hvorfor han var redd, sette ord på følelsene sine, og ikke stenge ting inne. Han måtte prøve å face redselen, vet at vi etter hvert lot ham være alene 5 min, så 10 min osv osv. Slik at han så at vi ikke forsvant, men kom tilbake. Men det tar lang tid, det er et steg fram og 2 tilbake - over lengre tid.

 

Gutten din er mindre, og da er det viktig at dere får råd og de riktige stegene for å hjelpe han videre/igjennom dette.

 

Anonymous poster hash: cb11d...742

Fikk dere hjelp av helsesøster?

De gangene jeg har tatt kontakt med henne tidligere har jeg gått derfra med følelsen av at dette kunne jeg slått opp i en bok. Mulig hun har mer peiling på dette området, men kjenner jeg har mistet litt tiltroen.

 

Anonymous poster hash: b0572...f83

[Kanutten83]

En ting som hjelper her er Skype, da ser han at faren ikke er helt borte, og han kan prate med ham

 

Om ikke helsesøster vil hjelpe så krev å bli henvist til bup slik at dere kan prate med psykolog eller andre som kan mer om dette

[Iiiiik]

Jeg tror dere klarer dette selv. Høres ut som en normal reaksjon. Gutten er så stor at han i større grad kan forholde seg til pappa som noe reelt fenomen, også når pappa ikke er der. Han kan kjenne at noe mangler selv om det er vanskelig for ham å sette ord på det. Når pappa er borte, er du den viktigste personen. Det er altså viktig både for deg og ham at du prøver selv å trygge ham. Prøv å hjelpe ham å sette ord på det som skjer inni ham, spør om han savner pappa. Lag gjerne et avkryssingsark der det er et bilde av pappa på den dagen han kommer hjem. Da kan dere telle sammen hver dag og gutten får større grad i forutsigbarhet i hvor lang atskillelsen skal være. Hvis det er mulig - la ham snakke med pappa daglig. Gjerne på Facetime eller Skype slik at han også ser ham. Ikke legg denne samtalen til rett før leggetid hvis gutten blir opprevet av det. 

 

Det er klart - det kan hende dere trenger profesjonell hjelp, men jeg er tilhenger av at man prøver selv først. Litt fordi alt ikke skal sykeliggjøres, men som sagt også fordi du vil føle enda mer avmakt hvis det skal noen andre til for å fikse det. Dessuten er det viktig at gutten ser at du prøver å forstå ham og prøver å hjelpe ham. Det vil gjøre ham tryggere. 

 

Jeg skjønner skepsisen til å bruke helsesøster hvis det virkelig er sånn at dere trenger hjelp. Du virker som en oppegående mamma og vet sikkert minst like mye om dette som en helsesøster. Jeg har i hvert fall i liten grad erfaring med at helsesøster klarer å hjelpe til med det som er utenfor det hun driver med til daglig. 

Endret 26. juni 2014 av Iiiiik

[Anonym bruker]

Jeg tror dere klarer dette selv. Høres ut som en normal reaksjon. Gutten er så stor at han i større grad kan forholde seg til pappa som noe reelt fenomen, også når pappa ikke er der. Han kan kjenne at noe mangler selv om det er vanskelig for ham å sette ord på det. Når pappa er borte, er du den viktigste personen. Det er altså viktig både for deg og ham at du prøver selv å trygge ham. Prøv å hjelpe ham å sette ord på det som skjer inni ham, spør om han savner pappa. Lag gjerne et avkryssingsark der det er et bilde av pappa på den dagen han kommer hjem. Da kan dere telle sammen hver dag og gutten får større grad i forutsigbarhet i hvor lang atskillelsen skal være. Hvis det er mulig - la ham snakke med pappa daglig. Gjerne på Facetime eller Skype slik at han også ser ham. Ikke legg denne samtalen til rett før leggetid hvis gutten blir opprevet av det. 

 

Det er klart - det kan hende dere trenger profesjonell hjelp, men jeg er tilhenger av at man prøver selv først. Litt fordi alt ikke skal sykeliggjøres, men som sagt også fordi du vil føle enda mer avmakt hvis det skal noen andre til for å fikse det. Dessuten er det viktig at gutten ser at du prøver å forstå ham og prøver å hjelpe ham. Det vil gjøre ham tryggere. 

 

Jeg skjønner skepsisen til å bruke helsesøster hvis det virkelig er sånn at dere trenger hjelp. Du virker som en oppegående mamma og vet sikkert minst like mye om dette som en helsesøster. Jeg har i hvert fall i liten grad erfaring med at helsesøster klarer å hjelpe til med det som er utenfor det hun driver med til daglig. 

 

Hvordan kan du si at å søke profesjonell hjelp er å sykeliggjøre noe? Man trenger faktisk ikke være syk for å kunne be om hjelp.

 

Det er ikke en normal reaksjon at gutten forandrer seg. Da kan det være tegn på at noe må gjøres.

 

Hvorfor skal hun føle avmakt fordi at hun kan få hjelp? Vil du vite hva avmakt er? Det er når du som mamma alene ikke greier å hjelpe barnet ditt, bare kan stå og se på at ungen din har det vondt, og at det du gjør ikke virker å hjelpe - da snakker vi om avmakt. For min del var det godt å få bekreftelse fra profesjonelle på at jeg faktisk hadde gjort og gjorde alt det riktige for å hjelpe sønnen min videre - at jeg faktisk ikke var ei rævva mamma som hadde ødelagt det jeg setter aller høyest her på jord.

 

Ikke meningen å høres krass ut Iiiiik , og jeg sier ikke at gutten til HI trenger å få det like vondt som min. Men jeg gikk lenge og trodde ting skulle ordne seg, og at gutten skulle bli vant til situasjonen. Helt fra det begynte å eskalere totalt med hysteriske telefoner fra ham når han var alene hjemme (jeg på vei hjem fra jobb), og til han sprang gråtende inn i klasserommet og ropte mamma er død, og de trodde ham. Det var DA jeg skjønte at jeg ikke greidde dette alene.

 

Ring familievernkontoret, forklar situasjonen og be om et møte hvis ting ikke bedrer seg. Legg merke til gutten framover, og vær obs på forandringene.

 

Anonymous poster hash: cb11d...742

[Iiiiik]

 

 

Jeg synes det er drøyt å oppsøke profesjonell hjelp etter at barnet har hatt en eneste vanskelig uke. Jeg synes ikke om at folk tror de ikke selv kan hjelpe barna sine og jeg synes ikke om at hjelpeapparatet oversvømmes av henvendelser fra folk som blir usikre på seg selv og tror de ikke klarer ting de egentlig klarer.

Endret 26. juni 2014 av Iiiiik

[Anonym bruker]

Jeg synes det er drøyt å oppsøke profesjonell hjelp etter at barnet har hatt en eneste vanskelig uke. Jeg synes ikke om at folk tror de ikke selv kan hjelpe barna sine og jeg synes ikke om at hjelpeapparatet oversvømmes av henvendelser fra folk som blir usikre på seg selv og tror de ikke klarer ting de egentlig klarer.

 

Så flott da, at du føler at du kan sette deg til doms over de som faktisk tør å be om hjelp når de ser at de alene ikke greier å hjelpe barna sine. Håper du aldri faller ned i fra din høye hest.

 

Hvor lenge er da det riktige å vente før man ber om råd/hjelp fra andre i følge deg som har fasiten? Til det er for sent å hjelpe barnet?

 

Hjelpeapparatene er der faktisk for å hjelpe skjønner du. Og for å be om hjelp så trenger man så absolutt ikke være usikker på seg selv. Men det er vel kanskje litt vanskelig for deg i din selvhøytidelige boble å skjønne?!

 

Anonymous poster hash: cb11d...742

[Iiiiik]

 

Jeg synes det er drøyt å oppsøke profesjonell hjelp etter at barnet har hatt en eneste vanskelig uke. Jeg synes ikke om at folk tror de ikke selv kan hjelpe barna sine og jeg synes ikke om at hjelpeapparatet oversvømmes av henvendelser fra folk som blir usikre på seg selv og tror de ikke klarer ting de egentlig klarer.

 Så flott da, at du føler at du kan sette deg til doms over de som faktisk tør å be om hjelp når de ser at de alene ikke greier å hjelpe barna sine. Håper du aldri faller ned i fra din høye hest. Hvor lenge er da det riktige å vente før man ber om råd/hjelp fra andre i følge deg som har fasiten? Til det er for sent å hjelpe barnet? Hjelpeapparatene er der faktisk for å hjelpe skjønner du. Og for å be om hjelp så trenger man så absolutt ikke være usikker på seg selv. Men det er vel kanskje litt vanskelig for deg i din selvhøytidelige boble å skjønne?! Anonymous poster hash: cb11d...742

Pust rolig! Hva skjedde? Beklager at jeg tråkket på en øm tå, men mener altså at det er bedre å først oppfordre til å prøve å løse selv, deretter å be om hjelp.