jeg forstår det først nå.. :/

[Anonym bruker]

At jeg sleit med fødselsdeprisjon i over 3 år.. fikk aldri noe hjelp for det. Men fikk mye dritt fra systemet, barnevern osv. I tilleg sliter jeg enda med deprisjon men det er kun for meg selv. Elsker barnet og detter ut bare noen få ganger sjeldent.

 

Er kvitt barnevernet nå. Men først da klarte jeg også å se hva som har feilet meg i så mange år som jeg aldri har turt å snakke om.

 

Å si det nå virker jo bare dumt. For da var jeg jo den uduglie moren. Det er rart å bli dømt for noe jeg kunnefått hjelp for og kanskje heller fått forståelse hjelp istedenfor motgang og bli nedtrykt.

 

Wow!

 

Anonymous poster hash: ce9ea...d64

[Anonym bruker]

Du er ikke udugelig! Jeg er der selv, og vet meget godt hvordan det er. Man kan ikke noe for det, man er aldri forberedt på en depresjon. Hos meg kom den helt plutselig! Jeg hadde det ikke med mitt første barn (ikke helt planlagt), jeg elsket han fra dag 1 og storkoste meg med han under spedbarnstiden, og tiden gikk såå fort! Nå er han snart 4 år.

 

Mitt andre barn (veldig planlagt) er 4,5 mnd og føles helt fremmed for meg. Morsfølelsen har ikke meldt seg, og jeg synes det er fælt. Hadde ikke i min villeste fantasi trodd at det skulle bli sånn. Jeg "forventet" jo at det skulle bli like flott som med førstemann. Det ble det altså ikke.. Jeg kan ærlig si at jeg hater spedbarnstiden nå, ønsker bare at tiden skal fly avgårde så hun blir stor! Men nå som jeg har depresjon synes jeg at tiden går for sakte. Jeg gleder meg ikke over henne. Da jeg selv innså at jeg faktisk var deprimert, så ble fastlegen kontaktet, og helsesøster og terapeuter kom og inn i bildet. Har fått full og god støtte fra dem og depresjonen har minket litt, men den er der ennå. Har veldig sånne opp og ned-dager. Tar en dag av gangen, det er det beste jeg kan gjøre akkurat nå. Det mest irriterende jeg hørte var: "Kos deg med babyen, tiden går så alt for fort. Spedbarnstiden er sååå koselig"

 

Da depresjonen var som værst, ønsket jeg faktisk å dø. Men planla aldri selvmord. Det eneste som egentlig berget meg fra det var sønnen min! Samboeren (er ikke far til min sønn) skjønte ingenting av depresjonen, bare blåste det bort om jeg prøvde å snakke med han om det. Det eneste han brydde seg om der og da var å jobbe overtid. Følte meg så alene.. Gråt mye! En dag i april hadde vi en stygg og alvorlig krangel, så alvorlig at jeg var på vei ut døren her. Jeg var så lei av at han ikke så meg, kunne hjelpe og støtte meg.. Faren hans kom innom og snakket med han. Noen dager etterpå var vi på samtale hos terapeutene, de forklarte han mer om dette. Da skjønte han det, og har støttet meg siden! Han forstod ikke alvoret først.. Nå har vi det bra sammen! Men, depresjonen er ennå der.. Venter på at den skal slippe taket så jeg kan være meg selv igjen! Det har vært en lang, tung og vanskelig tid.. Kunne skrevet så mye mer, en hel bok faktisk. Men skal stoppe der, ble vel en lang kommentar nå

 

Uansett; du skal vite at du er ikke alene! Kanskje du kan kontakte en psykolog å få snakket ut om dette? Ønsker deg alt godt. Klem <3

 

Anonymous poster hash: 678f3...abe