Flere som ikke liker å holde andre sine babyer?

[Anonym bruker]

Svigerinnen min har en baby på 10 mnd. Utrolig søt, fin og sjarmerende jente, men jeg liker ikke å holde andre sine babyer. Jeg kan sitte ved siden å snakke, lese og leke med henne, men liker ikke å bære eller ha henne på fanget. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre med henne når jeg har henne på fanget, og det hele blir helt kleint. Jeg er selvsagt ikke slik når det gjelder mine egne babyer, bare andre sine. Jeg føler det lyser av meg at jeg ikke er komfortabel, har derfor også lagt merke til blikk fra svigerfamilien. Virker som de tror at jeg ikke liker henne (har selvsagt ikke sagt dette) men det gjør jeg jo. Liker bare ikke å ha andre sine babyer for tett innpå meg. Større barn går helt fint. Er jeg veldig unormal som ikke har denne forelskelsen for alle babyer? 

Anonymous poster hash: a06cb...ead

[Anonym bruker]

Du er litt rar ja... jeg ville nok lurt litt selv, dersom du var i min familie..

Anonymous poster hash: bffe2...df5

[Anonym bruker]

Jeg liker ikke andres barn i det hele tatt. Sitter aldri barnevakt, vil helst slippe og holde dem, og jeg skifter iallfall ikke bleier på dem. Så du er ikke alene.

 

Mine egne elsker jeg mer enn noe annet!

 

Anonymous poster hash: b9175...3da

[Anonym bruker]

Du er IKKE rar! Er sånn selv, er helt naturlig med mine egne babyer, men vil helst ikke holde andres. Kjenner ikke dem så godt, syns det er vanskelig å holde dem "riktig", blir litt stresset når de begynner å gråte osv. Blir rett og slett litt ukomfortabel i situasjonen, og det må da være lov å si uten at man er rar av den grunn. Rart å mene at alle skal elske å holde alle babyer spør du meg..

 

Anonymous poster hash: 97a0e...461

[Anonym bruker]

Du er ikke rar! Jeg har det også sånn, synes det er naturlig å ikke føle noen spesiell fascinasjon for eller bånd til andres babyer..

 

Anonymous poster hash: 96d7a...30e

[Anonym bruker]

Jeg er ikke så interessert i andres babyer. Litt mer interesse for andres barn, men ikke mye. Vennene til sønnen min får selvsagt oppmerksomhet av meg og sånn, men ellers liker jeg ikke andres barn. Liker ikke å holde andres babyer, eller snakke med dem. 

Anonymous poster hash: b5b32...665

[Anonym bruker]

Du er ikke rar. Har aldri forstått meg på disse mødrene som absolutt skal presse babyen sin på Gud og hvermann. Respektløst overfor både babyen og de som må holde den.

 

Anonymous poster hash: c4cb9...0cf

[Anonym bruker]

Men et tantebarn er jo ikke et ukjent barn?? .. Særinger ;-)

Anonymous poster hash: bffe2...df5

[min<3]

Jeg er helt motsatt. Elsker babyer og holder de mer enn gjerne. Slitsomme og sutrete3 åringer feks kan jeg godt spare meg for. 

[humlemamma]

Jeg liker det ikke, men det er fordi jeg er så redd for å miste de! Elsker å holde babyer og dulle litt, men jeg får litt hetta hvis jeg må stå/gå med de i armene, tenk om jeg skulle glippe!

[Brennheite Badeand]

Nei, du er ikke den eneste. Jeg synes babyene til venninnene mine er søte, men har aldri klødd i fingrene etter å holde dem. Men uansett har jeg gjort det. Ikke fordi jeg har hatt et brennende ønske om det for min egen del, men for å vise interesse for venninnene mine. Det skal liksom bare være sånn

[Anonym bruker]

 

Men et tantebarn er jo ikke et ukjent barn?? .. Særinger ;-)

 

Anonymous poster hash: bffe2...df5

 

Jeg ser henne ca hver andre mnd, så noe bånd og tilknytting til meg har hun ikke. Jeg aner jo ikke hva hun liker, og kjenner jo ikke personligheten hennes. Blir derfor veldig ubehagelig å få henne plassert rett i armene mine. HI

 

Anonymous poster hash: a06cb...ead

[vaskedama+♂ 09 og 11]

Jeg klarer visst bare å holde mine egne babyer, tar jeg i andre sine, ser det ut som om jeg aldri har holdt en baby i hele mitt liv.. Bedre når de blir eldre, er nok ekstra redd for å ta i de..

[Anonym bruker]

Sånn er jeg også! Liker ikke å holde babyene til søstrene mine engang.. Men jeg er en super tante og glad i barn bare jeg kan kommunisere med de med vanlig språk:)

 

Anonymous poster hash: 109ea...17a

[Gjest Syltebærtyttetøy]

Jeg kan godt holde helt nye babyer, men med en gang de kommer til den alderen hvor de begynner å vri seg rundt, skal opp og stå osv, da melder jeg pass!

 

Hadde nok klart det helt fint, men jeg syns det er slitsomt og drit kjedelig! Har vært gjennom den perioden med mine egne to, så er godt metta, og vil helst ikke ha andres barn oppå meg. Men igjen, helt herlig å holde slike helt nye babyer

Syns ikke du er rar, jeg!

[Anonym bruker]

Orker ikke å holde andres babyer jeg heller. Har ingen interesse av det i det hele tatt. Når svigerinnen min fikk sin første sa jeg klart i fra at jeg ønsket ikke å holde gutten. Synes bare det er kleint og ubehagelig, ikke vet jeg hva jeg skal gjøre når de griner heller.

 

De fleste venninnene mine er på samme måte, så nå når vi får en liten en snart så kommer jeg på ingen måte til å tvinge noen til å holde han. Det er helt frivillig

 

Anonymous poster hash: e330a...bbc

[min<3]

Orker ikke å holde andres babyer jeg heller. Har ingen interesse av det i det hele tatt. Når svigerinnen min fikk sin første sa jeg klart i fra at jeg ønsket ikke å holde gutten. Synes bare det er kleint og ubehagelig, ikke vet jeg hva jeg skal gjøre når de griner heller.

 

De fleste venninnene mine er på samme måte, så nå når vi får en liten en snart så kommer jeg på ingen måte til å tvinge noen til å holde han. Det er helt frivillig

 

Anonymous poster hash: e330a...bbc

 

 

 

Du sa klart ifra at du ikke ville holde tantebarnet ditt??? 

Kan du ikke bare gi han tilbake hvis han gråter??

[Anonym bruker]

 

Orker ikke å holde andres babyer jeg heller. Har ingen interesse av det i det hele tatt. Når svigerinnen min fikk sin første sa jeg klart i fra at jeg ønsket ikke å holde gutten. Synes bare det er kleint og ubehagelig, ikke vet jeg hva jeg skal gjøre når de griner heller.

 

De fleste venninnene mine er på samme måte, så nå når vi får en liten en snart så kommer jeg på ingen måte til å tvinge noen til å holde han. Det er helt frivillig

 

Anonymous poster hash: e330a...bbc

 

 

 

Du sa klart ifra at du ikke ville holde tantebarnet ditt??? 

Kan du ikke bare gi han tilbake hvis han gråter??

 

*Sjokkert* .. Sa du virkelig at du ikke ønsket å holde tantebarnet ditt?? Det er virkelig sært og jeg skjønner godt om familien din synes du er rar!! Det hadde jeg reagert på.

 

Anonymous poster hash: bffe2...df5

[Anonym bruker]

 

 

Men et tantebarn er jo ikke et ukjent barn?? .. Særinger ;-)

 

Anonymous poster hash: bffe2...df5

 

Jeg ser henne ca hver andre mnd, så noe bånd og tilknytting til meg har hun ikke. Jeg aner jo ikke hva hun liker, og kjenner jo ikke personligheten hennes. Blir derfor veldig ubehagelig å få henne plassert rett i armene mine. HI

 

Anonymous poster hash: a06cb...ead

 

Kanskje du skal gi det en innsats så tantebarnet ditt får en tilknytning til deg da? :-) Hun merker nok at du ikke er komfortabel med henne. Hver andre måned er ofte nok til å lage et bånd.

 

Anonymous poster hash: bffe2...df5

[C&M&H]

Elsker babyer, spesielt nyfødte og vil gjerne holde de. Større babyer også, om babyen syns det er greit og ikke er redd. Men vil helst ikke låne bort min egen... så jeg er motsatt jeg da!😉

[Anonym bruker]

 

 

Jeg er veldig, veldig glad i barn, men må innrømme at jeg syns det er kjedelig å styre med andres små som er nærmer seg året/rett over. Den alderen de ikke er selvstendige (gå, spise selv osv).

Ei veldig god venninne hadde bursdag for eldste barnet sitt for ikke lenge siden og der var begge mine barn på 5 pg 8. Han yngste sønnen til venninna mi (på 9 mndr) klarte selvsagt ikke seg selv, og jeg fikk han overlevert av ei annen som tydeligvis hadde holdt han en liten stund.

Vi lekte litt på grasset, og jeg passet på han så ikke han skulle putte noe i munnen og leke med vannet som var i noen bøtter i nærheten. Må innrømme at det ikke var videre gøy.. Nydelig gutt, er veldig glad i han, men han er i en alder han vil, men er litt for liten. Satt mye på fanget, men ville opp ned opp ned. Og sånn er det med små! Men, jeg er ER så ferdig med den alderen. Tilslutt kom tanta hans som tok han på fanget og underholdt han. Bursdagen varte i 2,5 t og siden det er 30 min å kjøre dit var jeg i bursdagen sammen med barna mine.

 

Er (faktisk) ped leder på liten avdeling, og det kjenner jeg er noe helt annet. Jeg er veldig dedikert og engasjert i jobben min. Er på gulvet der jeg skal være, synger, er oppmerksom, er veldig opptatt av trygghet og omsorg til de små, men på fritida har jeg fri.

Mulig jeg er rar, men.. Gjør meg ingenting å holde små babyer, vet jo hva jeg skal gjøre med de, men er de ukomfortabel hos meg eller begynner å gråte, gir jeg de jo bare til mammaen. Det gjør vel alle? Men er koselig å holde de (en liten stund:)) Er veldig glad i barn!:-) Elsker å prate med de, utforske , synge og tøyse. Men de "midt-i-mellom-alderen" syns jeg er kjedelig og slitsomt.

 

Takk for meg.

 

Anonymous poster hash: 76aaf...f01

[Anonym bruker]

Jeg er også slik, og jeg unngår alltid i det lengste å holde andres babyer og smårollinger. Jeg er så ekstrem at dersom jeg f.eks. er på en lekeplass og en liten 1-2 åring faller og slår seg, så forsøker jeg desperat å se om noen andre kommer styrtende før jeg ev. tvinger meg selv til å løfte opp den lille stakkaren og trøste fram til mor/far kommer. De gangene overivrige bekjente lemper babyer over til meg, er jeg alltid veldig rask med å gi babyen videre til noen andre. Venninner og svigerinner har aldri gjort dette fordi de kjenner meg og vet at jeg hater å holde babyer og småbarn. Mine egne har gått fint så klart, men ikke andres.

 

Jeg for min del har heller ikke hatt noen form for interesse av å bli godt kjent med inngifte tantunger da de var små. Jeg har synes at mine svigerinners barn har vært søte og sånt, men jeg har aldri hatt noe behov for, eller ønske om, å skape noen tilknytning til dem som babyer og småbarn. Jeg har aldri passet dem, aldri kost med dem, aldri lekt med dem eller noe, og selvsagt heller aldri forventet det samme i retur ovenfor mine barn. Nå som tantungene er blitt større (5 -11 år) er det noe helt annet. Nå er de mye på besøk, både vanlig og overnatting, og jeg har et veldig godt forhold til dem. Jeg er ikke sånn veldig glad i barn på generell basis, men jeg trives tusen ganger bedre med større barn enn småbarn. Sånn er jeg bare, og heldigvis har jeg venner og familie som respekterer meg for den jeg er.

Anonymous poster hash: 81683...cbb

[Anonym bruker]

 

Jeg er også slik, og jeg unngår alltid i det lengste å holde andres babyer og smårollinger. Jeg er så ekstrem at dersom jeg f.eks. er på en lekeplass og en liten 1-2 åring faller og slår seg, så forsøker jeg desperat å se om noen andre kommer styrtende før jeg ev. tvinger meg selv til å løfte opp den lille stakkaren og trøste fram til mor/far kommer. De gangene overivrige bekjente lemper babyer over til meg, er jeg alltid veldig rask med å gi babyen videre til noen andre. Venninner og svigerinner har aldri gjort dette fordi de kjenner meg og vet at jeg hater å holde babyer og småbarn. Mine egne har gått fint så klart, men ikke andres.

 

Jeg for min del har heller ikke hatt noen form for interesse av å bli godt kjent med inngifte tantunger da de var små. Jeg har synes at mine svigerinners barn har vært søte og sånt, men jeg har aldri hatt noe behov for, eller ønske om, å skape noen tilknytning til dem som babyer og småbarn. Jeg har aldri passet dem, aldri kost med dem, aldri lekt med dem eller noe, og selvsagt heller aldri forventet det samme i retur ovenfor mine barn. Nå som tantungene er blitt større (5 -11 år) er det noe helt annet. Nå er de mye på besøk, både vanlig og overnatting, og jeg har et veldig godt forhold til dem. Jeg er ikke sånn veldig glad i barn på generell basis, men jeg trives tusen ganger bedre med større barn enn småbarn. Sånn er jeg bare, og heldigvis har jeg venner og familie som respekterer meg for den jeg er.

 

Anonymous poster hash: 81683...cbb

 

wow.. ingen interesse faktisk.. glad du ikke er tanta til mine barn :-) 

 

Anonymous poster hash: bffe2...df5

[Anonym bruker]

Vel, jeg er interessert da og bryr meg om tantebarnet mitt. Jeg leker, smiler og småprater så godt det lar seg gjøre, og jeg tar imot om jeg får babyen på fanget. Jeg bare føler det lyser av meg at jeg ikke er komfortabel, og jeg sliter med å virke naturlig når hun sitter i armene mine. Kanskje det er fordi jeg ser henne så sjeldent? Jeg vet jo ikke hva hun liker og kjenner ikke personligheten hennes. Jeg forstår bare ikke det behovet for å kaste babyene i armene til andre så snart de får sjansen, og forvente at vi skal lyse av omsorg og kjærlighet.

 

Vi bor flere timer fra hverandre så vi møtes ikke så ofte. Har vel bare sett henne ca 4 ganger. Har faktisk 4 barn selv og er godt voksen, men andre sine babyer er liksom ikke mitt område kjenner jeg. Jeg er litt sånn når med gjelder mine egne babyer også, at jeg ikke liker når hvem som helst bærer de. Personene bør kjenne de godt slik at både jeg og babyene er trygge. Kanskje jeg er litt dyrisk av meg. HI

Anonymous poster hash: a06cb...ead

[Anonym bruker]

 

 

Jeg er også slik, og jeg unngår alltid i det lengste å holde andres babyer og smårollinger. Jeg er så ekstrem at dersom jeg f.eks. er på en lekeplass og en liten 1-2 åring faller og slår seg, så forsøker jeg desperat å se om noen andre kommer styrtende før jeg ev. tvinger meg selv til å løfte opp den lille stakkaren og trøste fram til mor/far kommer. De gangene overivrige bekjente lemper babyer over til meg, er jeg alltid veldig rask med å gi babyen videre til noen andre. Venninner og svigerinner har aldri gjort dette fordi de kjenner meg og vet at jeg hater å holde babyer og småbarn. Mine egne har gått fint så klart, men ikke andres.

 

Jeg for min del har heller ikke hatt noen form for interesse av å bli godt kjent med inngifte tantunger da de var små. Jeg har synes at mine svigerinners barn har vært søte og sånt, men jeg har aldri hatt noe behov for, eller ønske om, å skape noen tilknytning til dem som babyer og småbarn. Jeg har aldri passet dem, aldri kost med dem, aldri lekt med dem eller noe, og selvsagt heller aldri forventet det samme i retur ovenfor mine barn. Nå som tantungene er blitt større (5 -11 år) er det noe helt annet. Nå er de mye på besøk, både vanlig og overnatting, og jeg har et veldig godt forhold til dem. Jeg er ikke sånn veldig glad i barn på generell basis, men jeg trives tusen ganger bedre med større barn enn småbarn. Sånn er jeg bare, og heldigvis har jeg venner og familie som respekterer meg for den jeg er.

 

Anonymous poster hash: 81683...cbb

 

wow.. ingen interesse faktisk.. glad du ikke er tanta til mine barn :-) 

 

Anonymous poster hash: bffe2...df5

 

Nope, ikke da de var små (fram til 3-4 år). Altså, jeg var jo interessert i å høre litt om dem, spurte alltid etter dem og ønsket det beste for dem, men hadde null interesse for å bli kjent med dem som bitte små. Det kom når de ble større. Kanskje det ville vært noe annet om det var mine tantunger av blod, altså min bror sine barn f.eks, men jeg tviler egentlig på det. Jeg har rett og slett bare aldri likt babyer og smårollinger, og selv om jeg elsket mine barn da de var små også, var det en stor lettelse da minsten bikket 4 år. Jeg har aldri savnet babytiden så mye som et nanosekund og ga med glede bort alt babyutstyr uten et snev av vemod.

 

Nå som barna er store er jeg derimot en populær tante fordi jeg har ganske god dreisen på store barn og tenåringer. De kommer oftere til meg enn andre tanter og onkler, og jeg lytter til dem, tar dem med på ting osv. Det var bare da de var små at jeg ikke taklet dem. Jeg er bare sånn, og for å være ærlig er jeg faktisk oppriktig engstelig for hva som skjer når mine egne barn blir foreldre. Jeg håper inderlig at jeg vil takle barnebarn mye bedre

 

Anonymous poster hash: 81683...cbb