Normalt å grue seg til å bli mamma?

[Anonym bruker]

I måned 7 nå og sover veldig dårlig. Konstant sliten og tiltaksløs så det spiller nok inn. Kjenner jeg gruer meg noe forferdelig til den lille kommer nå.

Redd for å være så sliten som jeg er nå. Redd for å ikke få til amming. Redd for at barnet bare skal skrike. Redd for alt bortsett fra fødsel. Den jeg burde grue meg til liksom.

Flere som har/har hatt det slik?

Trenger litt oppmuntring.

Sukk.

 

Anonymous poster hash: 97a2d...911

[Anonym bruker]

Tror faktisk det er fornuftig å grue seg litt, bedre det enn å bli slått i fleisen over at det faktisk er ganske slitsomt å være mamma. Med den innstillingen tror jeg faktisk du vil bli positivt overrasket - "det ble ikke så ille som jeg hadde trodd"

 

Du kommer uansett til å få det største kicket i ditt liv  - å bli mamma er det heftigste i verden, og den følelsen er det som berger deg gjennom dagen

Anonymous poster hash: c132c...ca5

[ms.Pond]

Jeg tror det er ganske vanlig. Kjente godt på de følelsene selv i tiden før fødsel. Men det ble aldri så ille som det jeg så for meg i den tiden Tvert imot ble jeg ofte overrasket over hvor mye enklere det var enn hva jeg hadde trodd.  

Endret 22. juni 2014 av mama foodie

[mamma_til_verdens_beste]

Jeg er litt sånn blandet nå. Har termin om under en måned. Det første barnet vårt har blitt så mye enklere å ha med å gjøre, kommuniserer fint, sover om natta osv.
og jeg gruer meg veeeeldig til våken netter, amming (sleit med melkeproduksjonen sist), starte på nytt igjen. Samtidig gleder jeg meg veldig også.

Som første gangs vet man jo ikke hva man går til i det hele tatt. Hvis alt blir tungt og slitsomt på slutten så vil du nok glede deg veldig til å få ut barnet tenker jeg. Sånn har det i alle fall vært for meg.



 

[Anonym bruker]

Jada, du er bare klar over hvordan det kan bli. Jeg var litt sånn selv! Gruet meg til alt ansvaret og slitet.

 

Husker da jeg gikk i butikken, og møtte på barn eller babyer som hylte, så tenkte jeg for meg selv at jeg håpet så inderlig at jeg ikke skulle få en skrikebaby. Og vet du, jeg fikk en skrikebaby

 

Det er slitsomt, noen skriker mer eller mindre konstant i perioder eller i årevis, det er et ansvar du ikke kan rømme fra, men det går seg til. Det blir det nye livet ditt! Du tilpasser deg.

(Det verste med alt synes jeg er barseltårene, det er det verste jeg har opplevd psykisk tror jeg...)

 

Anonymous poster hash: 0fc39...2eb

[Anonym bruker]

Snakk m jordmor el lege så du ikke utvikler fødselsdepresjon!!! Lykke til, dette skal gå bra:-)

 

Anonymous poster hash: e565a...9ce

[Anonym bruker]

Å jada. Sånn har jeg også det. Er 7 mnd på vei og drittlei allerede. Sliter litt med bekkenløsning å sånne ting, så gruer meg masse til både fødsel og tiden etter. Men...det årner seg!  

Anonymous poster hash: cfecb...9d2

[Anonym bruker]

Puuuh. Da er jeg ikke alene. Snakket med mannen om det og han ble litt stressa av det.

Som sagt er jeg helt utslitt om dagen og tårene er ikke langt unna når jeg ikke orker alt jeg har planlagt.

Takk og lov har jeg fem vidunderlige uker ferie nå. Hvile masse.

Gleder meg jo til å møte den lille inni der og så sitter skrekken rett bak gleden.

 

 

Anonymous poster hash: 97a2d...911

[Anonym bruker]

Helt normalt.

 

Anonymous poster hash: 069c4...e22

[Anonym bruker]

Puuuh. Da er jeg ikke alene. Snakket med mannen om det og han ble litt stressa av det.

Som sagt er jeg helt utslitt om dagen og tårene er ikke langt unna når jeg ikke orker alt jeg har planlagt.

Takk og lov har jeg fem vidunderlige uker ferie nå. Hvile masse.

Gleder meg jo til å møte den lille inni der og så sitter skrekken rett bak gleden.

 

 

Anonymous poster hash: 97a2d...911

 

Kanskje du burde jobbe redusert resten av tiden før perm, sånn at du ikke er for sliten og utvikler fødselsdeprisjon eller andre ting. du må også tenke på at du skal faktisk gjennom det mest slitsomme du noen sinne har gjort, nemlig å føde. Du skal ha krefter til og gjennomføre fødselen og tiden etterpå også.

 

 

Anonymous poster hash: 789eb...ff0

[Anonym bruker]

 

 

Puuuh. Da er jeg ikke alene. Snakket med mannen om det og han ble litt stressa av det.

Som sagt er jeg helt utslitt om dagen og tårene er ikke langt unna når jeg ikke orker alt jeg har planlagt.

Takk og lov har jeg fem vidunderlige uker ferie nå. Hvile masse.

Gleder meg jo til å møte den lille inni der og så sitter skrekken rett bak gleden.

 

 

Anonymous poster hash: 97a2d...911

Kanskje du burde jobbe redusert resten av tiden før perm, sånn at du ikke er for sliten og utvikler fødselsdeprisjon eller andre ting. du må også tenke på at du skal faktisk gjennom det mest slitsomme du noen sinne har gjort, nemlig å føde. Du skal ha krefter til og gjennomføre fødselen og tiden etterpå også.

 

 

Anonymous poster hash: 789eb...ff0

Nå har jeg fem uker ferie. Etter ferien får jeg lov å lede et prosjekt jeg brenner for på jobb. Være igangsetter. Jeg tror det skal gå greit å jobbe de siste ukene da.

Men det er definitivt noe jeg må vurdere.

 

Takk for svar.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 97a2d...911

[Anonym bruker]

I forhold til det å være sliten, så kan du nok risikere å bli mye mer sliten etter barnet har komt enn du er nå. Men det vil alikevel føles bedre, da det ikke føles unyttig. Man takler bedre ting når de føles nyttige og verdifulle. Strevsomme netter er mye mye bedre med en baby enn med sin egen dårlige blære og tunge rastløse gravide kropp. Selv om slitenheten, objektivt sett kanskje er lik.

 

Akkurat sånn som fødselen nok vil bli det vondeste du noen gang har opplevd, så føles det som nyttige smerter, og takler det på en helt annen måte enn du hadde gjort ved liknende, unødvendige smerter. Hadde jeg blitt utsatt for tortur med smerter lik min fødsel, så hadde jeg knekket sammen, men jeg er ikke redd for å føde igjen. :-)

 

Anonymous poster hash: 7ee73...55b

[Anonym bruker]

I forhold til det å være sliten, så kan du nok risikere å bli mye mer sliten etter barnet har komt enn du er nå. Men det vil alikevel føles bedre, da det ikke føles unyttig. Man takler bedre ting når de føles nyttige og verdifulle. Strevsomme netter er mye mye bedre med en baby enn med sin egen dårlige blære og tunge rastløse gravide kropp. Selv om slitenheten, objektivt sett kanskje er lik.

 

Akkurat sånn som fødselen nok vil bli det vondeste du noen gang har opplevd, så føles det som nyttige smerter, og takler det på en helt annen måte enn du hadde gjort ved liknende, unødvendige smerter. Hadde jeg blitt utsatt for tortur med smerter lik min fødsel, så hadde jeg knekket sammen, men jeg er ikke redd for å føde igjen. :-)

 

Anonymous poster hash: 7ee73...55b

Hehe. Det har du nok rett i.

 

Angående fødsel så gruer jeg meg ikke. Jeg VET det vil være vondt og smerte skremmer meg ikke.

 

Det er vel frykten for å ikke strekke til som er verst for meg.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 97a2d...911

[Anonym bruker]

 

I forhold til det å være sliten, så kan du nok risikere å bli mye mer sliten etter barnet har komt enn du er nå. Men det vil alikevel føles bedre, da det ikke føles unyttig. Man takler bedre ting når de føles nyttige og verdifulle. Strevsomme netter er mye mye bedre med en baby enn med sin egen dårlige blære og tunge rastløse gravide kropp. Selv om slitenheten, objektivt sett kanskje er lik.

 

Akkurat sånn som fødselen nok vil bli det vondeste du noen gang har opplevd, så føles det som nyttige smerter, og takler det på en helt annen måte enn du hadde gjort ved liknende, unødvendige smerter. Hadde jeg blitt utsatt for tortur med smerter lik min fødsel, så hadde jeg knekket sammen, men jeg er ikke redd for å føde igjen. :-)

 

Anonymous poster hash: 7ee73...55b

Hehe. Det har du nok rett i.

 

Angående fødsel så gruer jeg meg ikke. Jeg VET det vil være vondt og smerte skremmer meg ikke.

 

Det er vel frykten for å ikke strekke til som er verst for meg.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 97a2d...911

Det at du frykter at du ikke kommer til å strekke til gjør meg trygg på at du kommer til å bli en god mor. :-)

 

Anonymous poster hash: 7ee73...55b

[Anonym bruker]

 

 

I forhold til det å være sliten, så kan du nok risikere å bli mye mer sliten etter barnet har komt enn du er nå. Men det vil alikevel føles bedre, da det ikke føles unyttig. Man takler bedre ting når de føles nyttige og verdifulle. Strevsomme netter er mye mye bedre med en baby enn med sin egen dårlige blære og tunge rastløse gravide kropp. Selv om slitenheten, objektivt sett kanskje er lik.

 

Akkurat sånn som fødselen nok vil bli det vondeste du noen gang har opplevd, så føles det som nyttige smerter, og takler det på en helt annen måte enn du hadde gjort ved liknende, unødvendige smerter. Hadde jeg blitt utsatt for tortur med smerter lik min fødsel, så hadde jeg knekket sammen, men jeg er ikke redd for å føde igjen. :-)

 

Anonymous poster hash: 7ee73...55b

Hehe. Det har du nok rett i.

 

Angående fødsel så gruer jeg meg ikke. Jeg VET det vil være vondt og smerte skremmer meg ikke.

 

Det er vel frykten for å ikke strekke til som er verst for meg.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 97a2d...911

Det at du frykter at du ikke kommer til å strekke til gjør meg trygg på at du kommer til å bli en god mor. :-)

 

Anonymous poster hash: 7ee73...55b

Åååå. Tusen takk du anonyme. Det varmet veldig å høre dette. ❤️

 

Anonymous poster hash: 97a2d...911

[Anonym bruker]

Jeg gruet meg kun til fødsel og så rosenrødt på resten..vet det var naivt.

Fødselen gikk helt greit, men tiden etterpå..huff!

Ammingen funket ikke og babyen bare skrek. Var 4 netter på sykehuset uten å sove, uten å få til amming.

Viste seg at babyen hadde værste sort kolikk og skrek fra 14.00-02.00 hver dag/natt i 4 måneder :-(

I tillegg, sov han skjelden.

Mellom skrikingen måtte jeg pumpe døgnet rundt, for i følge syke/helsesøstre kunne jeg ikke gi opp med en gang.

 

Dette er de 4 værste månedene i hele mitt liv og jeg er glad jeg kom utav det med vettet i behold.

Aldri skulle jeg tro at noe så fint som å bli mamme kunne bli så "brutalt".

 

Mest sannsynlig blir barseltiden (og resten) fin, men bedre å grue seg og bli positivt overrasket, enn motsatt!

 

Lykke til :-)

 

Anonymous poster hash: c7679...d12

[Mamma-til-3-jenter]

I forhold til det å være sliten, så kan du nok risikere å bli mye mer sliten etter barnet har komt enn du er nå. Men det vil alikevel føles bedre, da det ikke føles unyttig. Man takler bedre ting når de føles nyttige og verdifulle. Strevsomme netter er mye mye bedre med en baby enn med sin egen dårlige blære og tunge rastløse gravide kropp. Selv om slitenheten, objektivt sett kanskje er lik.

 

Akkurat sånn som fødselen nok vil bli det vondeste du noen gang har opplevd, så føles det som nyttige smerter, og takler det på en helt annen måte enn du hadde gjort ved liknende, unødvendige smerter. Hadde jeg blitt utsatt for tortur med smerter lik min fødsel, så hadde jeg knekket sammen, men jeg er ikke redd for å føde igjen. :-)

 

Anonymous poster hash: 7ee73...55b

Veldig bra skrevet syns jeg.

Selv om du er fryktelig trøtt, så er det liksom greit å stå opp med babyen om natta.

Og selv om fødselen er den jævligste smerten ever, så er det verdt det til slutt. Og det merkelige er, at det er ikke mulig å forestille seg i ettertid hvor vondt det faktisk var. Hadde vi husket smerten eksakt hvordan den var, hadde det vel vært mange flere enebarn i verden. ;-)

[Anonym bruker]

Jeg gledet meg til å bli mor, men samtidig så jeg for meg et h****** med skrik og mas og tjas. Gruet meg derfor også ganske mye. Var egentlig et sjakktrekk, for må si at jeg ble positivt overrasket! Ikke for det, slitsomt var det, men gikk mye bedre enn forventet. De 4 første ukene var de mest slitsomme. Så gikk det seg fint til. 5,5 mnd nå :-) var dødssliten under graviditeten, bekkenløsning fra en annen verden, og ikke noe søvn. Fødsel var laaang, og tappet utrolig mye krefter (og blod, hehe. Gjorde ikke saken bedre). Men som sagt ble jeg likevel positivt overrasket. Tror det er ekstremt mye verre andre veien. Folk ser for seg at alt er rosenrødt og at "det sikkert blir litt slitsomt, men pytt pytt". Da kan man risikere større slag i tryne tror jeg. Lykke til!! Håper du som jeg blir positivt overrasket

 

Anonymous poster hash: 26612...dd7

[Anonym bruker]

Jeg gruer meg også til at barnet blir født. Det er et planlagt barn, men jeg opplever ingen glede over det enn så lenge. Kan ikke helt skjønne at det er normalt, sist gang gledet jeg meg masse til at barnet skulle bli født...

 

Anonymous poster hash: d2469...f90

[Anonym bruker]

Åh, kjære deg: Ja, det er helt normalt og ok å grue seg! Og det gjør deg kanskje bedre rustet til barselstiden, som for de fleste er en helt annen opplevelse enn man har tenkt seg til. Og det at du er redd for å ikke være tilstrekkelig vitner bare om at du ønsker det absolutt beste for din lille og det er jo helt fantastisk og akkurat som det skal være  

 

Jeg vil anbefale deg å ta det med ro og gjøre akkurat det du vil den siste tiden. Om det hjelper å tenke og snakke mye om fødsel og barselstid så gjør det, om det er best for deg å være aktiv og gjøre alt mulig annet så gjør det. Snart er det jo en annen som kommer først, så utnytt muligheten til å prioritere deg selv nå

 

Personlig gruet jeg meg masse til barselsperioden. Fødsel var ikke skummelt hverken før eller under hele seansen, jeg hadde lest så mye og var åpen for at alt kunne skje. Men barselsperioden kom som et sjokk, det var så slitsomt og utmattende og kaotisk at jeg knapt husker noen detaljer fra barselstiden annet enn tårer. Var nok muligens et snev av barselsdepresjon på gang og ammeproblematikk hjalp ikke på situasjonen. Men etterhvert forsvant smertene ved amming, jeg ble bedre kjent med min lille og jeg ble trygg i mammarollen. Nå er det ingen tvil om at det å bli mamma er det beste som har skjedd meg. Forhåpentligvis får du en flott opplevelse hele veien, men hvis det blir noen tunge uker før eller etter fødselen så vit at det snart går over  

 

Og gratulerer så mye med baby i magen og lykke til med siste innspurt!

Anonymous poster hash: c7cf4...44a