Viktigst å bli sykmeldt?

[Anonym bruker]

Er medlem av en termingruppe her og på et annet babyforum.

 

En ting jeg har reagert på er at mange, med en gang de blir gravid, prøver hardt å bli sykemeldt. Leter med lys og lykter etter liiiiittegrann vond rygg, litt redd for å løfte. Å være gravid er ikke det samme som å være syk. I det minste vent til det blir skikkelig tungt, ikke sykmeld deg med en gang du får to streker.

 

Er det flere som har dette inntrykket? Et seriøst holdningsproblem. Vi snakker om at utlendinger utnytter velferdsstaten, mengravide er ikke så mye bedre

 

Anonymous poster hash: febf5...ec6

[Anonym bruker]

Jeg er enig i at enkelte har veldig lav terskel for å gå til legen ang sykemelding. Ser noen i 1 trimester er blitt sykemeldt bare fordi de er trøtt og sliten. Litt rart for meg som går 100 % i jobb selv om jeg har spydd under arbeidstiden og vært mega kvalm, i tillegg til å være utslitt. Men, nå er det engang slik at det er legen som har gitt dem sykemelding, så med mindre de har løyet på seg plager så er det vel legitimt? Nei jeg vet ikke. Det kommer vel kanskje an på hvilket type arbeid man har også.

 

Anonymous poster hash: 2d399...2a9

[moota m storebror&lillebror]

Nå er det noen år siden jeg var gravid, minste blir snart 7 år, men jeg har ingen oppfattelse av det du forteller.

Jeg har ikke noe inntrykk av at alle damer som er gravide prøver å få sykemelding.

[Anonym bruker]

Ikke det inntrykket jeg har Jeg var sykemeldt stort sett hele svangerskapet,men av gode grunner. 

Anonymous poster hash: 6593a...04b

[PrinsesseHengepupp]

Når valget står mellom svangerskapspenger/sykemelding eller frisk baby/fullendt svangerskap så ja, da er ikke valget vanskelig for meg. Ikke alle kan få i pose og sekk. 

[Anonym bruker]

Jeg føler ikke helt det samme. I min termingruppe er det mange som er sykemeldt nå, men det er med heftige bekkenløsningssmerter. Men nå er vi i 3 trimester også.

 

Er vel kanskje mange som drar til lege for å få sykemelding unødvendig, men kan være mange av de virkelig trenger det også.

En venninne av meg var så ufattelig plaget av bekkenløsning helt fra starten. Havnet på krykker i uke 20

 

Anonymous poster hash: 0aac1...518

[Anonym bruker]

Folk er forskjellige. Noen har høy eller lav terskel for å sykemelde seg. Hvorfor bry dere egentlig?

 

Jeg holdt på å miste barnet jeg fordi jeg hadde for høy terskel og ville ikke bli sykemeldt.

 

Når legen min truet med å ringe sjefen min fordi han var oppriktig bekymret, slang jeg inn årene.

 

FOR DE RUNDT MEG SÅ JEG FRISK UT, sannheten var at jeg risikerte mitt og barnets liv. Så vær så snill og ikke døm. Dere veit som regel ikke den reelle årsaken.

 

Enten det er fysisk eller psyskiske plager pga svangerskapet. Å gå gravid er ingen sykdom, men det er faktiske diagnoser vi får.

 

Lettere å sykemelde seg uten bedømmelse og dårlig samvittighet hvis man ikke er gravid er mine tanker

 

Anonymous poster hash: 6db5c...310

[Hjertefru]

Mulig det fins gravide som øyner muligheten til en ekstra ferie, men for mange er et svangerskap en "jobb" som ikke alltid lar seg kombinere med lønnet arbeid. Har ikke mye på jobb å gjøre når man er så utslitt at man sovner i sofaen på vaktrommet.

Jeg synes det er dumt å sette barnet/ helsa i fare bare fordi man tilfeldig vis jobber med å lempe tunge gjenstander/mennesker. Egen helse og at man får et friskt, fullbprent barn har førsteprioritet.

[Anonym bruker]

Ja, jeg hadde litt inntrykk av det i min barselgruppe for 2,5 år siden. Var stadig innlegg i gruppa var som dette "jippi, nå er jeg endelig blitt sykemeldt, så nå kan jeg og gå masse på kafé". Jeg følte meg nesten litt utafor gruppa da jeg nesten aldri fikk vært med på kafebesøk med jentene før jeg begynte i perm siden alle kafebesøkene ble planlagt i arbeidstiden. Men selvfølgelig er noen sykemeldt i sv.skapet av gode grunner, er ikke de jeg tenker på. Har også hørt venninner planlegge graviditeter sammen for å så snakke om å prøve å sykemelde seg tidlig i graviditeten for å få masse koselig fritid sammen.

 

Anonymous poster hash: 2dfae...194

[Anonym bruker]

Dere trenger overhode ikke lure på om mange er sykemeldte eller ikke som gravide . Det er KJEMPEmange. Altfor mange. 3 av 4 pers

 

http://www.abcnyheter.no/nyheter/helse/2012/11/09/3-av-4-gravide-blir-sykemeldt-i-loepet-av-svangerskapet

 

Sen om man virkelig trenger det eller ikke er en helt annen diskusjon...

 

 

Anonymous poster hash: d374c...d46

[Anonym bruker]

Jeg tror virkelig de aller færreste sykemelder seg for å få fri. Jeg vet at mange tenker det om gravide, der i blant min mor. Helt til hun så hvordan min forrige graviditet var. Jeg kunne ikke sykemelde meg da jeg måtte bli ferdig med praksis i studiet før barnet kom. Var dermed på daglige kontroller pga ekstremt høyt blodtrykk (de fryktet svangerskapsforgiftning), gikk opp 500 gram i graviditeten da jeg spydde kontinuerlig. Jeg levde på sjokolademelk hele svangerskapet, da dette ga meg nok sukker til å holde meg gående, og det var så mildt å kaste opp. 

 

Etter fødselen veide jeg 15 kg mindre enn jeg gjorde før jeg ble gravid og var så sliten at jeg gråt hver gang jeg ammet, da jeg følte at jenta sugde livskraften utav meg. Jeg fikk nesten svangerskapsdepresjon pga hvor sliten jeg var. 

Denne gangen skal jeg ha lavere terskel for å be om sykemelding, og så får det heller være at jeg kanskje blir borte fra arbeidslivet noen uker ekstra. Noen uker, eller måneder for de det gjelder, er ikke så lenge når de fleste av oss har langt over 40 år i arbeidslivet. 

 

Noen er avhengige av å bli sykemeldte for å hindre depresjon, og samfunnsøkonomisk så er det virkelig rimeligere at de da sykemelder seg noen uker eller måneder på forhånd. 

Så får det heller være at de skriver på nett og facebook om kafeturer. Det trenger ikke være det som er virkeligheten de resterende 23 timene i døgnet. 

Jeg har heller inntrykk at enkelte har litt for høy terskel for å sykemelde seg (slik jeg hadde i første svangerskap) etter mitt møte med helsevesenet i dette svangerskapet, hvor både jordmor og lege har snakket om at det ikke er et nederlag å måtte innse at man ikke klarer å jobbe fullt lenger. 

Anonymous poster hash: 41504...713

[Gjest thricane]

Er medlem av en termingruppe her og på et annet babyforum.

 

En ting jeg har reagert på er at mange, med en gang de blir gravid, prøver hardt å bli sykemeldt. Leter med lys og lykter etter liiiiittegrann vond rygg, litt redd for å løfte. Å være gravid er ikke det samme som å være syk. I det minste vent til det blir skikkelig tungt, ikke sykmeld deg med en gang du får to streker.

 

Er det flere som har dette inntrykket? Et seriøst holdningsproblem. Vi snakker om at utlendinger utnytter velferdsstaten, mengravide er ikke så mye bedre

 

Anonymous poster hash: febf5...ec6

Jeg har ikke det inntrykket. Personlig burde jeg vært sykemeldt mye tidligere i første svangerskap. Holdt på å gå skikkelig galt.

[Anonym bruker]

Tja. Har vel endrer litt mening etter jeg selv ble gravid. Har et vanvittig tøft svangerskap og på toppen er den lille i magen "syk" (ikke noe alvorlig og dødelig) men hun må ha et lite inngrep når hun blir født. Dette sliter på meg og jeg er nå så mentalt utslitt at jeg er delvis sykemeldt. Og det TRENGER jeg.

 

 

Anonymous poster hash: f62b4...d77

[Anonym bruker]

Først gang jeg gikk gravid ville legen sykemelde meg litt ganske tidlig, men det nektet jeg. Halveis inn i svangeerskapet ville han sykemelde meg 100% noe jeg også nektet, for jeg måtte da tåle litt. Men da min sjef sa at hun ikke ville se meg på jobb igjen og at jeg måtte gå til legen for å sykemelde meg tok jeg hintet. Så i ettertid at jeg burde ha hørt på legen først gang, men men. Endte opp med skikkelig bekkenløsning og jeg såvidt klarte å bevege meg.

 

Andre gang tok jeg mine forhåndsregler fra start og tok det rolig og lyttet til kroppen. Jeg jobbet til jeg gikk ut i permisjon. Hadde bekkenløsning denne gang også, men jeg hadde ingen problemer eller veldig vondt. For jeg viste hva jeg ikke kunne gjøre og hva som hjalp. Så er nok noen førstgangs gravide som er dumme slik som meg, og ikke tar hensyn til graviditeten før det er for sent. For tar en hensyn kan mye av sykemeldingene reduseres tror jeg, det hadde det ertall hvert hos meg tror jeg.

 

Anonymous poster hash: 1549e...9cc

[Anonym bruker]

Har opplevd det motsatte i mine terminklubber. Damer som nekter å la seg sykemeldte, som jobber mye lengre enn de egentlig burde. Så her er det nok ingen fasit på hvordan gravide "er".

 

Anonymous poster hash: 8d799...d9e

[Gjest MMJ]

Kanskje det finnes noen av de du beskriver HI. Men her i min venneflokk er det heller motsatt, vi strever ræva av oss, kaver oss kvalme, utslitte, med ryggvondt, bekkenløsninger og dritt og lort på jobben - fordi vi er så redde at noen skal tro vi "utnytter" systemet bare fordi vi er gravide For husk,"graviditet er ingen sykdom" som jeg stadig fikk høre da jeg gidd gravid, haha  

Skal heldigvis ikke ha flere barn, pffjuuuh, hehe  

[Anonym bruker]

Nei, graviditet er ikke en sykdom. Men en graviditet er en stor belastning for kroppen. For min del både fysisk og psykisk. Og når man har så vondt (rygg/bekken) at man griner når han har gjort bittelitt (og da mener jeg virkelig LITE) husarbeid, så har man ingenting på jobb å gjøre!

Anonymous poster hash: 0b3ea...7f8

[Anonym bruker]

Jeg er nok desverre enig med deg.

Hos meg mente til og med jormor at jeg burde be legen (på helsestasjonen) om sykmelding fordi "alle gravide har godt av litt fri".

Og jeg var absolutt ikke syk. Jeg hadde helt normale gravidsymptomer som litt morgenkvalme (uten oppkast, litt ekstra trøtt i første trimester og litt vondt i ryggen. Jeg hadde en helt ufarlig kontorjobb med eget kontor hvor jeg kunne ta pauer når det passet meg selv, fleksitid og en forståelsesfull arbeidsgiver. Jeg trengte ikke sykmelding og sa også fra om dette. Men det hadde jeg altså glatt fått dersom jeg ville!!

 

 

Anonymous poster hash: 49d71...1a6

[Hjertefru]

Tilrettelegging på jobb er kjempeviktig for å holde den gravide på jobb!

En annen ting jeg har opplevd er at ikke den gravide, men omgivelsene har forventning om sykemelding. Sist fikk jeg høre titt og ofte "skal du ikke bli sykemeldt snart". Det er lettere for arb giver å forholde seg til en sykemelding enn å legge til rette, virker det ofte som.....

[FrukenB]

Jeg er i første trimester nå og har annonsert at jeg har tatt meg ut sykmelding, så mulig jeg er en av de du mener bikker statistikken over på negativ side.

 

Jeg har slitt med utmattelse i mange år og var endelig begynt i full jobb og var greit på beina igjen. Blitt veldig bevisst på kroppens signaler og hvilke konsekvenser det får å ikke følge dem.

 

Nå er jeg dønn sliten, orker ikke å sette på ei vaskemaskin engang, og ja, kvalmen hjelper ikke den heller. Jeg fungerer rett og slett ikke normalt og jeg kjenner utmattelsen er på gang igjen.

 

Å ta ut sykmelding var ikke noe jeg jublet over, heller motsatt, men det var uten tvil nødvendig for meg.

Satt på jobb i tre uker med kvalme og trøtthet, så det var ikke uprøvd nei!

 

Ang. cafe besøk så føles det uaktuelt - har null overskudd til det. Har tenkt flere ganger at nå er det jo anledning for å ta litt sol...men jeg orker ikke.

 

Mulig noen danser avgårde til legen for å få sykmelding for så å kose seg med betalt ferie, men jeg har absolutt ikke sett noe av det i 1. trimester-trådene nå, og har ikke inntrykk av at det er spesielt vanlig heller.

 

Vurderer å poste som anonym, men pokker heller - jeg står for det jeg mener og opplever!

[Anonym bruker]

For mange er sykemelding en ekstra permisjon før baby kommer. Men for meg var det ikke det. Jeg prøvde å jobbe gradert i en periode men både sjefen og legen mente at jeg ikke burde gjøre det. Jeg ville, men legen bestemte at nå var det nok. Så de siste 4 mnd av sv skapet var jeg fullt sykemeldt. Men da var det sånn at jeg ikke alltid orket å dra på butikken for å handle engang. Følte det veldig nedverdigende og tungt at jeg ikke engang orket det. Så kafé turer var det veldig dårlig med for min del hadde jeg en god dag kunne jeg kanskje orke en liten tur ut. Men det var ikke ofte. Og selvom man er sykemeldt så trenger en å komme seg ut litt. Faren for depresjon var for min del ganske høy siden jeg ikke hadde energi til omtrent noenting. Og det å gå seg en tur klarte jeg ikke pga blodtrykk. Eneste jeg kunne gjøre var å gå fra krakk til krakk på et kjøpesenter. Måtte komme meg ut innimellom. Sikkert noen som syns det var rart. Men jeg hadde virkelig ikke noe på jobb å gjøre. Min jobb innebærer mye ansvar og det fikset jeg ikke når kroppen og hodet ikke fulgte med. Så for meg var sykemelding nødvendig både fra lege og arb givers mening. Og jeg er "glad" for at arb giver så hvor dårlig jeg var. For jeg ønsket virkelig ikke å virke som en unnasluntrer!!!

 

Anonymous poster hash: e9c25...8a0

[Anonym bruker]

Skjønner deg litt jeg.

Jeg var heldig og var frisk og rask gjennom hele svangerskapet (hadde såklart vanlige graviditetssymptomer, men ingen problemer med å jobbe tross noe kvalme, ryggvondt osv). Likevel fikk jeg spørsmål av legen om jeg ikke snart trengte sykemelding... Hun var ikke vant med at gravide jobbet perioden ut.

 

En venninne var i samme situasjon som meg. Helt super form, men ble såklart sliten de siste månedene. Hun sykemeldte seg 50% slik at hun kunne sove lenge og hvile, slik at hun hadde energi til å gå ut på ting (venninner, kafebesøk osv) etter jobb. Synes prioriteringen er hårreisende. Jeg brukte kreftene mine på jobb og hvilte heller på ettermiddagen i stedet for å hvile på dagen for å kunne gå ut med venninner om kvelden...

 

Anonymous poster hash: 3e403...23f

[Anonym bruker]

Jeg er 30 uker på vei med tredjemann nå. Med første jobbet jeg fullt, sov stort sett hele tiden utenom jobb. Med nr 2 jobbet jeg fullt til jeg var 30 uker på vei, mannen ukependlet og jeg hadde ansvar for en to-åring utenom jobb fra søndag til torsdag kveld. Jeg var så trøtt at jeg knapt sto oppreist. Ble sykemeldt da, men ungen var et halvt år før jeg kom meg ovenpå igjen.

Denne gangen har jeg vært 40 % sm fra uke 20. Da jobber jeg to halve dager og to vanlige. All den tida jeg er sm bruker jeg til soving. Mannen ukependler fortsatt og nå har jeg en to-åring og en fire-åring som jeg har ansvar for hele uka. Jeg er i utgangspunktet i veldig god form, men om jeg ikke får sovet nok vet jeg at jeg kommer til å treffe veggen knallhardt. og det er en dårlig start på livet for minstemann.

 

Fordi folk generelt synes de har rett til å spørre og grave under graviditet er det veldig få som vet at jeg er delvis sm. De treffer meg aldri, jeg er hjemme og sover (kollegaene mine vet det, selvsagt). Veldig mange synes de har rett til å dømme om man fortjener å være sykemeldt som gravid. Jeg går normalt, henter og bringer i bhg, leker ute med ungene på ettermiddagen og handler. ser helt frisk ut, og det er jeg så lenger jeg er delvis sykemeldt! Alternativet er jo at mannen måtte tatt seg fri fra jobb et halvt år, og det er liksom ikke veldig aktuelt..

Anonymous poster hash: 73665...2f3

[Anonym bruker]

Altså.....jeg er I MOT at folk skal sykmelde seg bare fordi de er gravide, uten større behov for. MEN! Når man er delvis sykemeldt for å greie å ha et liv utenom jobb også, så er jeg helt for! Det er da ikke jobben som på død og liv fortjener oss. Det er familien vår det, og oss selv. Det er snakk om livskvalitet! 

Jeg lever ikke for jobben, men jobber for å leve. Jobben min greier seg uten meg i perioder i livet, men det gjør ikke familien min. Hvis jeg skal ha overskudd til familien min, så kan jeg ikke være i 100 % jobb når jeg sliter med null overskudd og fysiske plager. Det fører til depresjon og dårligere livskvalitet å jobbe på helsa løs for en hver pris.

Greit å være æreskjær ifht jobben (for det er jeg), men den er ikke verdt mest!

Anonymous poster hash: 2eb1e...dd3

[Anonym bruker]

Ikke arbeidsgivere er like flinke til å tilrettelegge, og da blir gjerne sykemelding løsningen. Jeg var i en helt spesiell situasjon på jobb som innebar at jeg pendlet til utlandet (over 12 timer flytur hver vei), jeg jobbet minst 10 timer per dag og hadde også mange forretningsreiser. Jeg var heldig som ikke hadde noe særlig symptomer tidlig i graviditeten, det eneste var at jeg var så sliten at jeg ikke gjorde noe annet enn å sove og jobbe. Selv med det klarte jeg å hente meg inn helt, og 7 mndr på vei brøt jeg sammen av utmattelse. Ble delvis sykemeldt og beordret til hjemmekontor i Norge ut svangerskapet. Var ikke helt i form når jeg fødte, og det påvirket meg i flere år etterpå, helt til jeg traff veggen skikkelig og måtte bli 100% sykemeldt.

 

Så ja, jeg forstår at enkelte trenger å være sykemeldt eller delvis sykemeldt i en periode, dersom de ikke har anledning til å høre på kroppens signaler og ta vare på seg selv i full jobb. Men det fordrer likevel at folk er ærlige og ikke utnytter systemet.

 

Anonymous poster hash: 985b0...345