Samboer/barnefar bryr seg ikke

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen nå i snart 8 år, og vi er begge to voksne (over 30 år), vi fikk barn for snart 3 år siden.

Jeg synes det er vanskelig når han ikke tar "sin" del av ansvaret når det kommer til ungen. Han har aldri (!) skiftet bleie på henne, har aldri stått opp på nattan med henne eller på morgenen, og om jeg skal noe så må jeg ordne barnevakt. Om noe skjer som har med henne å gjøre ( ultralyden, fødselen, sykdom, fest eller tilstelning i barnehagen) så føler jeg at jeg må tvinge eller presse han til det.

 

Han har aldri hentet eller levert i barnehagen, og har heller ikke noe lyst til det.  Han gjør ingenting inne hjemme som vaske klær, kopper, gulv osv. Men er veldig flink til å holde på ute med huset. Han rydder aldri opp etter seg når det kommer til noe inni huset. Jeg går på aap på grunn av en skade, så jeg har ikke så mye penger, men jeg betaler barnehageregningen, tlf og bilen min (det er den eneste bilen vi kan bruke sammen da hans er en to-seter). Alt til jentungen er det jeg som må kjøpe. Så hører jeg at han klager til moren sin at jeg ikke bidrar...

 

Jeg skal legges inn på Sunnaas sykehus på grunn av skaden jeg har, og jentungen skal da til min mor i to netter, så hans mor i to netter. Han har ikke noe særlig jobb som gjør at han ikke kan ha henne men han har ikke lyst. Nå sier han at han ikke kommer til å besøke henne den uka fordi han ikke vil plage henne. Jeg kjenner at jeg blir lei meg og forferdelig oppgitt. Sitter ofte å kjenner på følelsen at han oppfører seg som en som er på besøk, eller en stefar for han bare leker med henne av og til og er aldri det jeg vil kalle for en god far. Jeg sitter her og lurer på om det beste for meg og jentungen er at vi flytter for oss selv, men jeg har ikke lyst til å gjøre noe forhastet.

 

Jeg trenger hjelp til å få hodet mitt på plass og finne ut hva i all verden jeg skal gjøre. Vi har gått på Familievernkontoret i hele høst for å bedre kommunikasjonen, og vi har nå begynt å gå der igjen. Fyren der satt nå bare å pratet om hvor viktig nærhet er, og han hadde mange gode poeng til samboer i forhold til jentungen, men det bare gikk ut det andre øret ser det ut som.

 

 

Anonymous poster hash: fe607...358

Anonymous poster hash: fe607...358

Anonymous poster hash: fe607...358

[Anonym bruker]

 

Vi har vært sammen nå i snart 8 år, og vi er begge to voksne (over 30 år), vi fikk barn for snart 3 år siden.

Jeg synes det er vanskelig når han ikke tar "sin" del av ansvaret når det kommer til ungen. Han har aldri (!) skiftet bleie på henne, har aldri stått opp på nattan med henne eller på morgenen, og om jeg skal noe så må jeg ordne barnevakt. Om noe skjer som har med henne å gjøre ( ultralyden, fødselen, sykdom, fest eller tilstelning i barnehagen) så føler jeg at jeg må tvinge eller presse han til det.

 

Han har aldri hentet eller levert i barnehagen, og har heller ikke noe lyst til det.  Han gjør ingenting inne hjemme som vaske klær, kopper, gulv osv. Men er veldig flink til å holde på ute med huset. Han rydder aldri opp etter seg når det kommer til noe inni huset. Jeg går på aap på grunn av en skade, så jeg har ikke så mye penger, men jeg betaler barnehageregningen, tlf og bilen min (det er den eneste bilen vi kan bruke sammen da hans er en to-seter). Alt til jentungen er det jeg som må kjøpe. Så hører jeg at han klager til moren sin at jeg ikke bidrar...

 

Jeg skal legges inn på Sunnaas sykehus på grunn av skaden jeg har, og jentungen skal da til min mor i to netter, så hans mor i to netter. Han har ikke noe særlig jobb som gjør at han ikke kan ha henne men han har ikke lyst. Nå sier han at han ikke kommer til å besøke henne den uka fordi han ikke vil plage henne. Jeg kjenner at jeg blir lei meg og forferdelig oppgitt. Sitter ofte å kjenner på følelsen at han oppfører seg som en som er på besøk, eller en stefar for han bare leker med henne av og til og er aldri det jeg vil kalle for en god far. Jeg sitter her og lurer på om det beste for meg og jentungen er at vi flytter for oss selv, men jeg har ikke lyst til å gjøre noe forhastet.

 

Jeg trenger hjelp til å få hodet mitt på plass og finne ut hva i all verden jeg skal gjøre. Vi har gått på Familievernkontoret i hele høst for å bedre kommunikasjonen, og vi har nå begynt å gå der igjen. Fyren der satt nå bare å pratet om hvor viktig nærhet er, og han hadde mange gode poeng til samboer i forhold til jentungen, men det bare gikk ut det andre øret ser det ut som.

 

 

Anonymous poster hash: fe607...358

Anonymous poster hash: fe607...358

 

Anonymous poster hash: fe607...358

 

 

Hadde gått, lett. 

 

Anonymous poster hash: e0c4e...8f5

[mamma_bergen]

I alle dager! Slik går det ikke an å leve, det der er ingen mann, hvorfor gidder du??

[Anonym bruker]

Dette trenger du virkelig ikke tenke på, gjør det som er best for deg og datteren din: GÅ!!

 

Anonymous poster hash: c1eaf...d4d

[Anonym bruker]

Jeg har holdt ut i håp om at han skal forandre seg (som alle andre som er sammen med sånne fyrer...). Han sa da hun ble født at han ikke ville skifte bleie på henne, men at så snart hun ble større og pratet slik at han kunne forstå henne og gjøre seg selv forstått så skulle han ta henne mer. OG han er mer sammen med henne, men det er bare med meg hjemme og litt lek i en time eller så...

 

 Så har jeg selv foreldre som skilte seg tidlig (da jeg var 5 år), og jeg vil så gjerne at hun skal ha to foreldre som er der for henne. Er så redd for at han ikke kommer til å være der i det hele tatt om vi flytter. Jeg komme ikke til å flytte langt da jeg vil at hun skal fortsette i samme barnehage.

Anonymous poster hash: fe607...358

[Birdie Birdie Nam Nam]

En så uinteressert mann hadde såret meg noe grenseløst! Hvis du drar fra han vil du vel ikke merke noen forskjell i den praktiske hverdagen, så hvorfor bli værende?

[Birdie Birdie Nam Nam]

 

Jeg har holdt ut i håp om at han skal forandre seg (som alle andre som er sammen med sånne fyrer...). Han sa da hun ble født at han ikke ville skifte bleie på henne, men at så snart hun ble større og pratet slik at han kunne forstå henne og gjøre seg selv forstått så skulle han ta henne mer. OG han er mer sammen med henne, men det er bare med meg hjemme og litt lek i en time eller så...

 

 Så har jeg selv foreldre som skilte seg tidlig (da jeg var 5 år), og jeg vil så gjerne at hun skal ha to foreldre som er der for henne. Er så redd for at han ikke kommer til å være der i det hele tatt om vi flytter. Jeg komme ikke til å flytte langt da jeg vil at hun skal fortsette i samme barnehage.

 

Anonymous poster hash: fe607...358

 

 

Men han er jo ikke det selv om dere bor sammen nå?

[Anonym bruker]

Jeg hadde gått. I dag. Hvilket forbilde er du for datteren din? Stakkars jente, faren bryr seg jo ikke om henne. De små merker sånn mer enn man tror.

Anonymous poster hash: 722ad...92c

[Anonym bruker]

Han har ikke lyst????

 

Realitetsorientering: Du er alenemor til 2 barn!

Anonymous poster hash: b45af...207

[mamma_bergen]

 

Jeg har holdt ut i håp om at han skal forandre seg (som alle andre som er sammen med sånne fyrer...). Han sa da hun ble født at han ikke ville skifte bleie på henne, men at så snart hun ble større og pratet slik at han kunne forstå henne og gjøre seg selv forstått så skulle han ta henne mer. OG han er mer sammen med henne, men det er bare med meg hjemme og litt lek i en time eller så...

 

 Så har jeg selv foreldre som skilte seg tidlig (da jeg var 5 år), og jeg vil så gjerne at hun skal ha to foreldre som er der for henne. Er så redd for at han ikke kommer til å være der i det hele tatt om vi flytter. Jeg komme ikke til å flytte langt da jeg vil at hun skal fortsette i samme barnehage.

 

Anonymous poster hash: fe607...358

 

Han er jo ikke der nå, verken for deg eller henne..

[*Miss Marple*]

Jeg syns faktisk at det er dårlig gjort ovenfor datteren din å la henne bo sammen med et menneske som bryr seg så lite om henne! Tenk på hva det kommer til å gjøre med selvfølelsen når hun vokser til og skjønner at dette ikke er normalen?

 

Om du går må mannen faktisk på banen på en helt annen måte mtp samvær. Om han ikke gidder å ha henne på overnatting kan dere få til en avtale med f.eks dagsamvær hvor de kan gå på kino, lekepark osv. Da må han ta ansvar de få timene det gjelder, og det tror jeg kan være bedre for datteren deres enn å leve sammen med en pappa som ikke anerkjenner henne i hverdagen.

 

For en stusselig og ynkelig 'mann'.