Forelsket.......frustrert

[Anonym bruker]

Hvorfor kan man ikke styre følelsen sine, bestemme over dem?

 

Jeg har forelsket meg i en som er iver 10 år yngre enn meg. Hver gang vi treffes, alltid på fest hos felles venner, ender vi i kliningen. Alltid han som tar initiativet.

Er så irritert over tanken har forelsket meg i han. Vil jo egentlig ikke. Men nå sitter jeg her og er trist fordi han et ute med veninnen min og kjærsten hennes. Jeg skal på jobb i morgen.

 

Jeg er gift, men forholdet er dødt. Jeg prøver å finne en vei ut av det, men finner den ikke. Det er så fordømt vanskelig.

 

Har følt meg "død" så lenge og nå kjenner jeg at jeg på en måte lever igjen.

 

Jeg drømmer om å flytte for meg selv og ha barnefri inn i mellom.

 

Har et barn fra et tidligere forhold også og jeg merker at mannen min ikke er noe særlig fornøyd med mitt nesten voksne barn. Kommer med små spydigheter om barnet mitt ovenfor meg. Tror ikke barnet mitt får det med seg, men merker nok at det er noe.

Vårt felles barn har mannen skjemt så til de grader bort.

Barnet er 8 år og bestemmer alt selv. Har ikke lagt seg ennå til tross for at jeg har gitt utallige beskjeder. Hva jeg sier teller ikke.

Er så mange andre grunner enn forelskelsen min, til at jeg vil ut av dette forholdet.

 

Om en mnd. reiser vi på ferie. Gruver meg noe sinnsykt til å være i syden i 2 uker med mannen og vårt felles barn. Her kan jeg stikke ut når jeg føler det blir nok. I ferien kan jeg ikke stikke andre steder enn på do, og der er det jo begrenset hvor lenge jeg kan være.

 

Jeg vil ikke såre noen heller. Føler jeg stenger meg mer og mer inne i meg selv. Eneste "vitamininnsprøytningene" jeg har er når jeg er med vennene mine og fester.

Skulle tro jeg var ei "småjente" på 18 år, men jeg har passert 40.

 

Har egentlig ikke noen jeg klarer å snakke om dette med heller. Har forsøkt med veninnen min, men det låser seg. Ikke har jeg familie i nærheten heller.

 

Trenger råd til hvordan jeg skal gå frem.

 

 

Anonymous poster hash: 9bba7...d31

[Anonym bruker]

Hei, god klem til deg. Jeg har dessverre ikke mange gode råd å komme med, annet enn at jeg har det nesten på samme måte som deg, og det er fint å utveksle erfaringer.

Jeg er gift og forholdet er rutine og kjedelig, og ingen lidenskap eller forelskelse. Jeg har også forelsket meg i en annen, og ting ser helt håpløst ut. Han det gjelder, vet om det, men vil ikke involveres for han vil unngå noe drama. Men vi har hatt en liten affære...Umulig å si om han er interessert hvis jeg blir singel, og jeg er redd for å bli alene og singel i en evighet. Føler meg alene om dette, ikke mange man kan si dette til.

Jeg har mistet troen på mye, og dette er tungt. Ingenting er spennende lenger!

Men, uansett tror jeg det er viktig å ikke undervurdere barn, flest barn forstår mye mer enn voksne tror og hvis man snakker mye og forklarer på en fornuftig måte, så går alt, etterhvert.

Når det gjelder ditt forhold, at han ikke samarbeider om oppdragelse og ikke er grei med ditt voksne barn, da hadde jeg blitt forbanna!! Har hatt mange runder med min mann, om hvordan man gjør og ikke gjør, og det har funket, men hadde det ikke gjort det, så hadde jeg ikke tvilt på å gå.

 

Vi skal også på ferie, og vi skal bruke tiden godt, på å snakke sammen på kveldene når barna sover. Vi skal igjennom hva vi vil, og få orden i tankene. Kanskje dere kan gjøre det samme?

Dere MÅ snakke sammen, ingen vei utenom. Klarer han ikke det, så må dere få hjelp til kommunikasjon.

Jeg vet det er en utfordring, men det er verdt det!

Jeg har en dialog med mannen, og han forstår såå mye mer nå enn før. Man lærer andre hvordan de behandler deg! HVORDAN man snakker sammen har også ALT å si, så her er det best å være rett på sak uten å trykke ned den andre osv.. Vi er tross alt foreldre sammen! Barna skal ha et godt og trygt liv uansett hvordan forholdet er tenker vi.

 

Anonymous poster hash: 55feb...7ab

[Iiiiik]

Skjønner at det er vanskelig og skjønner også at forelskelsen overskygger det grå, det kjedelige og det krevende. Samtidig når du er over 40, vet du jo at forelskelser fortaper seg og at hverdagslivet lett blir kjedelig i alle relasjoner.

 

Nå er jeg kanskje krass, men jeg synes du må gjøre deg selv til en aktiv aktør i livet ditt heller enn å la ting skje. Dere er to voksne hjemme, det er like mye ditt ansvar at 8-åringen er bortskjermt som hans. Det er ditt ansvar at mannen din slutter å klage over barnet ditt. Det er ditt ansvar å sørge for at ekteskapet enten avsluttes eller reddes. Det er ditt ansvar å sørge for at du ikke kliner på fest før du har gjort en av disse tingene.

 

Bruk ferien som anonym over her foreslår - finn ut av ting med mannen din. Ta vare på deg selv og innse at du fortjener mer enn en tilværelse der du ikke er fornøyd og der du lar ting skje heller enn at du bestemmer hva som skal skje.

[MillaCamilla]

Enig med Iiiiik.