Redd for å få et barn med psykisk utviklingshemming

[Anonym bruker]

Er gravid i 7 måned og tenker på dette hver dag. Det er ingenting som tilsier at det skal være noe galt, det er kun mine bekymringer. Svangerskapet har så langt vært normalt.

 

Jeg jobber på et bosenter for psykisk utviklingshemmede og har gjort det i mange år. Jeg er utdannet vernepleier. Jeg er utslitt av en jobb der en bruker hele dagen på å gjøre det samme om og om igjen med personer som er så fraværende at det oppleves som totalt meningsløst. Og jeg er så vanvittig redd for å få et barn med en slik diagnose. Å se på foreldre som gir opp så mye, til og med tid med sine andre barn er bare trist. At noen får et sykt barn kan så til de grader gå utover de andre søskene. Og å se på brukerene og hvilken livskvalitet (i følge meg selv) de har gjør det verre. Og aller verst er de ressursene det kreves av samfunnet å ivareta hvert individ på institusjon er helt hinsides det jeg forsto før. Jeg har innsett, forferdelig som det enn måtte høres ut at jeg virkelig aldri i verden vil ha et barn med funksjonshemming. 

 

Heldigvis har jeg en ny jobb i vente. Jeg merker seriøst at jeg ikke er personen til å ivareta basalbehovene til brukere. 

Anonymous poster hash: a0659...a86

[Anonym bruker]

Det er trist at du ser sånn på det..

Jeg jobber også innenfor pu, og har gjort det i mange år. Klart jeg ser at det kan være tungt for foreldre/familie, og at brukerne i en del tilfeller har noe redusert livskvalitet. Men jeg ser også mye glede i de små tingene i hverdagen, og jeg ser også at brukerne mine har mye å gi omverdenen og familiene sine.

 

Jeg har også tenkt mye på dette i mine 2 svangerskap; hva hvis barnet har downs eller en annen form for utviklingshemming.. Og jeg har komt fram til at det hadde vi taklet bra! Tenk så mye god erfaring og informasjon vi som har jobbet med dette sitter inne med!

 

Kan det være hormoner som gjør at du tenker slik? Har du tenkt på dette før du ble gravid?

 

Anonymous poster hash: 152ed...8d9

[Anonym bruker]

Jeg hadde det også sånn. Gikk hele svangerskapet å tenkte på alle mulige diagnoser. 
Nå når barnet er født har det dessverre ikke blitt noe bedre. Han pusta ikke for egen maskin da han kom ut. Ble satt igang gjenopplivningstiltak og han måtte ha oksygen. Etterhvert kunne han puste selv, men jeg tenker hver eneste dag på hjerneskade. Ikke nok med det men jeg er ufattelig redd for krybbedød. Bekymringene mine vil ingen ende ta rett og slett og jeg er så sliten av hele greia nå at jeg veit ikke hvor jeg skal gjøre av meg. 

Anonymous poster hash: e661b...6ae

[seigdamererbest]

"Jeg har innsett, forferdelig som det enn måtte høres ut at jeg virkelig aldri i verden vil ha et barn med funksjonshemming. "

 

Finnes det noen som vil ha at barn med funksjonshemming?! Jeg kan ikke huske at noen spurte meg i alle fall, men likevel fikk vi et barn med funksjonshemming. En nydelig jente som jeg elsker over alt på jord, som jeg gladelig bruker tid på. Og som jeg håper slipper å få hjelp av noen som tenker som deg.

[Anonym bruker]

Synes det er trist at du tenker sånn, jeg er riktignok bare vikar på sykehjem, men jeg har stor glede av å kunne gi noe til de som kanskje ikke får gjort så mye pga utviklingshemmingen. Jeg synes det er flott å ta med brukerne ut en tur, jeg gjør alt jeg kan for at de skal ha det bra og kose seg. Det er nok av folk som bare gjør det de må med dem, og ellers sitter og slarver over kaffen. Det er bare trist.

Anonymous poster hash: 0813c...aa5

[Anonym bruker]

Jeg hadde det også sånn. Gikk hele svangerskapet å tenkte på alle mulige diagnoser. Nå når barnet er født har det dessverre ikke blitt noe bedre. Han pusta ikke for egen maskin da han kom ut. Ble satt igang gjenopplivningstiltak og han måtte ha oksygen. Etterhvert kunne han puste selv, men jeg tenker hver eneste dag på hjerneskade. Ikke nok med det men jeg er ufattelig redd for krybbedød. Bekymringene mine vil ingen ende ta rett og slett og jeg er så sliten av hele greia nå at jeg veit ikke hvor jeg skal gjøre av meg.  Anonymous poster hash: e661b...6ae

Jeg er akkurat lik deg, først gikk jeg hele svangerskapet og var redd for downs syndrom og lignende.

Nå som han er ute leter jeg etter nye diagnoser, alt fra hjerneskade til autisme :-(

Sitter og googler symptomer og lignende, det er helt sykt!

 

Anonymous poster hash: 29f64...483

[Anonym bruker]

Har jobbet med multihandikappede og andre psykisk utviklingshemmede og jeg tenkte det samme som gravid. Men sånn er det, noen får slike barn mens andre opplever å få et friskt barn men så skjer det en ulykke og barnet blir hjerneskadet. Hun ene jeg jobbet med var frisk frem til 14 år, da skjedde det en ulykke så hun ble multihandikappet. Trist!

 

Men de aller aller fleste barna som blir født er friske, det går helt sikkert bra med deres barn Men man får mye bekymrede tanker som gravid men også etter barnet er født. Skal ikke ramse opp mine tanker nå, men vet at flere venninner har det på samme viset. Kanskje en del av morsinnstinktet?

 

Anonymous poster hash: d2143...7c0

[Anonym bruker]

 

Er gravid i 7 måned og tenker på dette hver dag. Det er ingenting som tilsier at det skal være noe galt, det er kun mine bekymringer. Svangerskapet har så langt vært normalt.

 

Jeg jobber på et bosenter for psykisk utviklingshemmede og har gjort det i mange år. Jeg er utdannet vernepleier. Jeg er utslitt av en jobb der en bruker hele dagen på å gjøre det samme om og om igjen med personer som er så fraværende at det oppleves som totalt meningsløst. Og jeg er så vanvittig redd for å få et barn med en slik diagnose. Å se på foreldre som gir opp så mye, til og med tid med sine andre barn er bare trist. At noen får et sykt barn kan så til de grader gå utover de andre søskene. Og å se på brukerene og hvilken livskvalitet (i følge meg selv) de har gjør det verre. Og aller verst er de ressursene det kreves av samfunnet å ivareta hvert individ på institusjon er helt hinsides det jeg forsto før. Jeg har innsett, forferdelig som det enn måtte høres ut at jeg virkelig aldri i verden vil ha et barn med funksjonshemming.

 

Heldigvis har jeg en ny jobb i vente. Jeg merker seriøst at jeg ikke er personen til å ivareta basalbehovene til brukere.

 

Anonymous poster hash: a0659...a86

Jeg er mamma til en nydelig liten jente som er psykisk utviklingshemmet. Og jeg opplever det ikke slik du ser det. Vi har et barn til og at jenten vår er PU går ikke utover det barnet vårt. Ja, selvfølgelig krever datteren vår mer enn det andre barnet og ja vi bruker mer tid på å lære henne ulike ting. Det må repeteres om og omigjen i lang tid. Men aldri, og det kan jeg si med hånden på hjertet, har vår datters diagnose gått utover det andre barnet. Vi bruker like mye tid på begge to, vi er tross alt to foreldre så å dele oss opp går helt fint hvis det skulle være nødvendig.

 

Min datter er like mye verdt som alle andre barn, selvom hun er PU. Og livskvaliteten hennes er god, like bra som vårt andre barn.

 

Hun går på skole, dans og musikk. Hun har lekekamerater i gaten som hun er ute å leker med.

Hun kommer nok aldri til å kunne være i et kjæresteforhold, få seg en utdannelse eller bo helt alene, men vet du hva? Datteren vår er lykkelig. Hun er lykkelig akkurat slik hun er. Hun vet ikke annet, for henne så er livet fantastisk. Hun våkner med et smil og sovner med et smil rundt munnen hver dag

 

For oss foreldre kan det av og til være vondt når vi tenker på hva hun går glipp av, utdannelse, kjæreste, stifte familie osv. Men hun vet ikke annet, hun er lykkelig akkurat slik hun er og slik hun har det, og jeg kommer til å kjempe med nebb og klør for at hun skal få et best mulig liv. Et liv hun er lykkelig med.

 

Og så om det kreves masse ressurser fra samfunnet for å ivareta disse menneskene? De er da like mye verdt som meg og deg selvom de er født med en funksjonshemning. Det var vel ikke de som valgte å bli født slik. At man skal ta vare på dem er for meg en selvfølgelig. Vi er alle sammen mennesker og en diagnose definerer ikke verdien på ett menneskets liv!

 

"Du tror vi er triste fordi vi har fått

ei datter som ikke blir så lett forstått

 

Du tror vi må gråte fordi vi har fått

ei datter som kun skjønner det som er smått.

 

Du tror vi er triste fordi hun er til

Vår lille datter med et fantastisk smil

 

Nå må du høre: Vi er lei av å brøle!

Et barn er et barn. Hun lar oss føle

 

en glede, en lykke for den hun er

Hun har funnet sin plass, hun hører til her.

 

Vi skal dele et liv, vandre sammen gjennom år.

Lille venn, vi er glad det er du som er vår!"

 

 

Anonymous poster hash: 00ba9...023

[Anonym bruker]

Er vernepleier selv og tenkte akkurat som deg mens jeg gikk gravid. Selv nå, 18 år senere sitter jeg daglig og diagnostiserer mitt eget barn. Tror vi er miljøskadet

 

Anonymous poster hash: dd279...60e

[Gjest vinterbrud]

"Jeg har innsett, forferdelig som det enn måtte høres ut at jeg virkelig aldri i verden vil ha et barn med funksjonshemming. "

 

Finnes det noen som vil ha at barn med funksjonshemming?! Jeg kan ikke huske at noen spurte meg i alle fall, men likevel fikk vi et barn med funksjonshemming. En nydelig jente som jeg elsker over alt på jord, som jeg gladelig bruker tid på. Og som jeg håper slipper å få hjelp av noen som tenker som deg.

Ingen spurte meg heller om jeg ville ha et barn med diagnose,men hun er det beste som har hendt meg. Her er det snakk om fysisk funksjonshemming.Jeg husker også at jeg tenkte mye på det da jeg ventet henne. Jeg visste ingenting før hun ble født.

[Anonym bruker]

"Jeg har innsett, forferdelig som det enn måtte høres ut at jeg virkelig aldri i verden vil ha et barn med funksjonshemming. "

 

Finnes det noen som vil ha at barn med funksjonshemming?! Jeg kan ikke huske at noen spurte meg i alle fall, men likevel fikk vi et barn med funksjonshemming. En nydelig jente som jeg elsker over alt på jord, som jeg gladelig bruker tid på. Og som jeg håper slipper å få hjelp av noen som tenker som deg.

Så før du fikk dattera di så tenkte du at det ikke gjør noe med et barn med funksjonshemning? Du ble ikke trist når du fikk vite diagnosen henne som nesten alle andre mødre blir? Det var helt greit for deg? Klart du vil ikke bytte henne bort med noe, men ingen ønsker seg et funksjonshemmet barn (som du selv sier). Broren min er funksjonshemmet, foreldrene mine ble knust når de fikk vite det. Men de og vi andre søsken elsker han og vil ikke bytte han med noe annet.

 

Er lov å ikke ønske seg et funksjonshemmet barn selv om man jobber med de!

 

Anonymous poster hash: d2143...7c0

[Gjest vinterbrud]

Diktet ditt,anonym,gjorde meg skikkelig rørt her.

[Anonym bruker]

 

Er gravid i 7 måned og tenker på dette hver dag. Det er ingenting som tilsier at det skal være noe galt, det er kun mine bekymringer. Svangerskapet har så langt vært normalt.

 

Jeg jobber på et bosenter for psykisk utviklingshemmede og har gjort det i mange år. Jeg er utdannet vernepleier. Jeg er utslitt av en jobb der en bruker hele dagen på å gjøre det samme om og om igjen med personer som er så fraværende at det oppleves som totalt meningsløst. Og jeg er så vanvittig redd for å få et barn med en slik diagnose. Å se på foreldre som gir opp så mye, til og med tid med sine andre barn er bare trist. At noen får et sykt barn kan så til de grader gå utover de andre søskene. Og å se på brukerene og hvilken livskvalitet (i følge meg selv) de har gjør det verre. Og aller verst er de ressursene det kreves av samfunnet å ivareta hvert individ på institusjon er helt hinsides det jeg forsto før. Jeg har innsett, forferdelig som det enn måtte høres ut at jeg virkelig aldri i verden vil ha et barn med funksjonshemming.

 

Heldigvis har jeg en ny jobb i vente. Jeg merker seriøst at jeg ikke er personen til å ivareta basalbehovene til brukere.

 

Anonymous poster hash: a0659...a86

Jeg er mamma til en nydelig liten jente som er psykisk utviklingshemmet. Og jeg opplever det ikke slik du ser det. Vi har et barn til og at jenten vår er PU går ikke utover det barnet vårt. Ja, selvfølgelig krever datteren vår mer enn det andre barnet og ja vi bruker mer tid på å lære henne ulike ting. Det må repeteres om og omigjen i lang tid. Men aldri, og det kan jeg si med hånden på hjertet, har vår datters diagnose gått utover det andre barnet. Vi bruker like mye tid på begge to, vi er tross alt to foreldre så å dele oss opp går helt fint hvis det skulle være nødvendig.

 

Min datter er like mye verdt som alle andre barn, selvom hun er PU. Og livskvaliteten hennes er god, like bra som vårt andre barn.

 

Hun går på skole, dans og musikk. Hun har lekekamerater i gaten som hun er ute å leker med.

Hun kommer nok aldri til å kunne være i et kjæresteforhold, få seg en utdannelse eller bo helt alene, men vet du hva? Datteren vår er lykkelig. Hun er lykkelig akkurat slik hun er. Hun vet ikke annet, for henne så er livet fantastisk. Hun våkner med et smil og sovner med et smil rundt munnen hver dag

 

For oss foreldre kan det av og til være vondt når vi tenker på hva hun går glipp av, utdannelse, kjæreste, stifte familie osv. Men hun vet ikke annet, hun er lykkelig akkurat slik hun er og slik hun har det, og jeg kommer til å kjempe med nebb og klør for at hun skal få et best mulig liv. Et liv hun er lykkelig med.

 

Og så om det kreves masse ressurser fra samfunnet for å ivareta disse menneskene? De er da like mye verdt som meg og deg selvom de er født med en funksjonshemning. Det var vel ikke de som valgte å bli født slik. At man skal ta vare på dem er for meg en selvfølgelig. Vi er alle sammen mennesker og en diagnose definerer ikke verdien på ett menneskets liv!

 

"Du tror vi er triste fordi vi har fått

ei datter som ikke blir så lett forstått

 

Du tror vi må gråte fordi vi har fått

ei datter som kun skjønner det som er smått.

 

Du tror vi er triste fordi hun er til

Vår lille datter med et fantastisk smil

 

Nå må du høre: Vi er lei av å brøle!

Et barn er et barn. Hun lar oss føle

 

en glede, en lykke for den hun er

Hun har funnet sin plass, hun hører til her.

 

Vi skal dele et liv, vandre sammen gjennom år.

Lille venn, vi er glad det er du som er vår!"

 

 

Anonymous poster hash: 00ba9...023

 

datteren deres er heldig som har dere!!! Alt ære til dere!!

 

Anonymous poster hash: 5a390...8a1

[seigdamererbest]

 

"Jeg har innsett, forferdelig som det enn måtte høres ut at jeg virkelig aldri i verden vil ha et barn med funksjonshemming. "

 

Finnes det noen som vil ha at barn med funksjonshemming?! Jeg kan ikke huske at noen spurte meg i alle fall, men likevel fikk vi et barn med funksjonshemming. En nydelig jente som jeg elsker over alt på jord, som jeg gladelig bruker tid på. Og som jeg håper slipper å få hjelp av noen som tenker som deg.

Så før du fikk dattera di så tenkte du at det ikke gjør noe med et barn med funksjonshemning? Du ble ikke trist når du fikk vite diagnosen henne som nesten alle andre mødre blir? Det var helt greit for deg? Klart du vil ikke bytte henne bort med noe, men ingen ønsker seg et funksjonshemmet barn (som du selv sier). Broren min er funksjonshemmet, foreldrene mine ble knust når de fikk vite det. Men de og vi andre søsken elsker han og vil ikke bytte han med noe annet.

 

Er lov å ikke ønske seg et funksjonshemmet barn selv om man jobber med de!

 

Anonymous poster hash: d2143...7c0

 

Ja, det er lov å ikke önske seg et funksjonshemmet barn. Jeg hadde samme önske når jeg var gravid. Og jeg ble sönderknust når det viste seg at min jente hadde en diagnose, det var absolutt ikke greit for meg. Det jeg reagerer på er at HI "absolutt ikke VIL ha" et barn med funksjonshemming. Hun synes de som bor der hun jobber har dårlig livskvalitet, jobben er meningslös og kostnadene er for höye for samfunnet. Hvis hun har så sterke fölelser/meninger om funksjonshemmede så kanskje hun burde ha vurdert nöyere om hun skulle bli gravid? Det finnes ingen garantier for noen av oss at det barnet vi föder er friskt.

 

 

 

[Anonym bruker]

 

 

 

Er gravid i 7 måned og tenker på dette hver dag. Det er ingenting som tilsier at det skal være noe galt, det er kun mine bekymringer. Svangerskapet har så langt vært normalt.

 

Jeg jobber på et bosenter for psykisk utviklingshemmede og har gjort det i mange år. Jeg er utdannet vernepleier. Jeg er utslitt av en jobb der en bruker hele dagen på å gjøre det samme om og om igjen med personer som er så fraværende at det oppleves som totalt meningsløst. Og jeg er så vanvittig redd for å få et barn med en slik diagnose. Å se på foreldre som gir opp så mye, til og med tid med sine andre barn er bare trist. At noen får et sykt barn kan så til de grader gå utover de andre søskene. Og å se på brukerene og hvilken livskvalitet (i følge meg selv) de har gjør det verre. Og aller verst er de ressursene det kreves av samfunnet å ivareta hvert individ på institusjon er helt hinsides det jeg forsto før. Jeg har innsett, forferdelig som det enn måtte høres ut at jeg virkelig aldri i verden vil ha et barn med funksjonshemming.

 

Heldigvis har jeg en ny jobb i vente. Jeg merker seriøst at jeg ikke er personen til å ivareta basalbehovene til brukere.

 

Anonymous poster hash: a0659...a86

Jeg er mamma til en nydelig liten jente som er psykisk utviklingshemmet. Og jeg opplever det ikke slik du ser det. Vi har et barn til og at jenten vår er PU går ikke utover det barnet vårt. Ja, selvfølgelig krever datteren vår mer enn det andre barnet og ja vi bruker mer tid på å lære henne ulike ting. Det må repeteres om og omigjen i lang tid. Men aldri, og det kan jeg si med hånden på hjertet, har vår datters diagnose gått utover det andre barnet. Vi bruker like mye tid på begge to, vi er tross alt to foreldre så å dele oss opp går helt fint hvis det skulle være nødvendig.

 

Min datter er like mye verdt som alle andre barn, selvom hun er PU. Og livskvaliteten hennes er god, like bra som vårt andre barn.

 

Hun går på skole, dans og musikk. Hun har lekekamerater i gaten som hun er ute å leker med.

Hun kommer nok aldri til å kunne være i et kjæresteforhold, få seg en utdannelse eller bo helt alene, men vet du hva? Datteren vår er lykkelig. Hun er lykkelig akkurat slik hun er. Hun vet ikke annet, for henne så er livet fantastisk. Hun våkner med et smil og sovner med et smil rundt munnen hver dag

 

For oss foreldre kan det av og til være vondt når vi tenker på hva hun går glipp av, utdannelse, kjæreste, stifte familie osv. Men hun vet ikke annet, hun er lykkelig akkurat slik hun er og slik hun har det, og jeg kommer til å kjempe med nebb og klør for at hun skal få et best mulig liv. Et liv hun er lykkelig med.

 

Og så om det kreves masse ressurser fra samfunnet for å ivareta disse menneskene? De er da like mye verdt som meg og deg selvom de er født med en funksjonshemning. Det var vel ikke de som valgte å bli født slik. At man skal ta vare på dem er for meg en selvfølgelig. Vi er alle sammen mennesker og en diagnose definerer ikke verdien på ett menneskets liv!

 

"Du tror vi er triste fordi vi har fått

ei datter som ikke blir så lett forstått

 

Du tror vi må gråte fordi vi har fått

ei datter som kun skjønner det som er smått.

 

Du tror vi er triste fordi hun er til

Vår lille datter med et fantastisk smil

 

Nå må du høre: Vi er lei av å brøle!

Et barn er et barn. Hun lar oss føle

 

en glede, en lykke for den hun er

Hun har funnet sin plass, hun hører til her.

 

Vi skal dele et liv, vandre sammen gjennom år.

Lille venn, vi er glad det er du som er vår!"

 

 

Anonymous poster hash: 00ba9...023

datteren deres er heldig som har dere!!! Alt ære til dere!!

 

Anonymous poster hash: 5a390...8a1

Takk for fine ord:)

 

Anonymous poster hash: 00ba9...023

[Anonym bruker]

Og så tenker jeg HI, som både vernepleier selv og pårørende til søsken med utviklingshemning, at vi vet aldri hva som venter oss når vi blir foreldre. Om barnet fødes friskt eller med et handikapp av noe slag, så vet vi ikke hva fremtiden bringer for barna våre. Å føde et barn som lever er den største gleden. Bekymringer og sorger, gleder og stolthet vil følge oss foreldre uansett hvem som kommer til verden! :-) lykke til, du kan og vet mye om hvordan ivareta mennesker med spesielle behov - og mye av den kunnskapen er det bruk for hos "vanlige" barn også!

 

Anonymous poster hash: cf2b9...5f4

[Anonym bruker]

 

 

 

Er gravid i 7 måned og tenker på dette hver dag. Det er ingenting som tilsier at det skal være noe galt, det er kun mine bekymringer. Svangerskapet har så langt vært normalt.

 

Jeg jobber på et bosenter for psykisk utviklingshemmede og har gjort det i mange år. Jeg er utdannet vernepleier. Jeg er utslitt av en jobb der en bruker hele dagen på å gjøre det samme om og om igjen med personer som er så fraværende at det oppleves som totalt meningsløst. Og jeg er så vanvittig redd for å få et barn med en slik diagnose. Å se på foreldre som gir opp så mye, til og med tid med sine andre barn er bare trist. At noen får et sykt barn kan så til de grader gå utover de andre søskene. Og å se på brukerene og hvilken livskvalitet (i følge meg selv) de har gjør det verre. Og aller verst er de ressursene det kreves av samfunnet å ivareta hvert individ på institusjon er helt hinsides det jeg forsto før. Jeg har innsett, forferdelig som det enn måtte høres ut at jeg virkelig aldri i verden vil ha et barn med funksjonshemming.

 

Heldigvis har jeg en ny jobb i vente. Jeg merker seriøst at jeg ikke er personen til å ivareta basalbehovene til brukere.

 

Anonymous poster hash: a0659...a86

Jeg er mamma til en nydelig liten jente som er psykisk utviklingshemmet. Og jeg opplever det ikke slik du ser det. Vi har et barn til og at jenten vår er PU går ikke utover det barnet vårt. Ja, selvfølgelig krever datteren vår mer enn det andre barnet og ja vi bruker mer tid på å lære henne ulike ting. Det må repeteres om og omigjen i lang tid. Men aldri, og det kan jeg si med hånden på hjertet, har vår datters diagnose gått utover det andre barnet. Vi bruker like mye tid på begge to, vi er tross alt to foreldre så å dele oss opp går helt fint hvis det skulle være nødvendig.

 

Min datter er like mye verdt som alle andre barn, selvom hun er PU. Og livskvaliteten hennes er god, like bra som vårt andre barn.

 

Hun går på skole, dans og musikk. Hun har lekekamerater i gaten som hun er ute å leker med.

Hun kommer nok aldri til å kunne være i et kjæresteforhold, få seg en utdannelse eller bo helt alene, men vet du hva? Datteren vår er lykkelig. Hun er lykkelig akkurat slik hun er. Hun vet ikke annet, for henne så er livet fantastisk. Hun våkner med et smil og sovner med et smil rundt munnen hver dag

 

For oss foreldre kan det av og til være vondt når vi tenker på hva hun går glipp av, utdannelse, kjæreste, stifte familie osv. Men hun vet ikke annet, hun er lykkelig akkurat slik hun er og slik hun har det, og jeg kommer til å kjempe med nebb og klør for at hun skal få et best mulig liv. Et liv hun er lykkelig med.

 

Og så om det kreves masse ressurser fra samfunnet for å ivareta disse menneskene? De er da like mye verdt som meg og deg selvom de er født med en funksjonshemning. Det var vel ikke de som valgte å bli født slik. At man skal ta vare på dem er for meg en selvfølgelig. Vi er alle sammen mennesker og en diagnose definerer ikke verdien på ett menneskets liv!

 

"Du tror vi er triste fordi vi har fått

ei datter som ikke blir så lett forstått

 

Du tror vi må gråte fordi vi har fått

ei datter som kun skjønner det som er smått.

 

Du tror vi er triste fordi hun er til

Vår lille datter med et fantastisk smil

 

Nå må du høre: Vi er lei av å brøle!

Et barn er et barn. Hun lar oss føle

 

en glede, en lykke for den hun er

Hun har funnet sin plass, hun hører til her.

 

Vi skal dele et liv, vandre sammen gjennom år.

Lille venn, vi er glad det er du som er vår!"

 

 

Anonymous poster hash: 00ba9...023

datteren deres er heldig som har dere!!! Alt ære til dere!!

 

Anonymous poster hash: 5a390...8a1

Takk for fine ord:)

 

Anonymous poster hash: 00ba9...023

 

Bare hyggelig! :-) Er nå gravid med 3dje mann og tenker også en del på dette med utviklingshemning, men fikk bare en ro i sjelen av svaret ditt 

 

Anonymous poster hash: 5a390...8a1

[Anonym bruker]

 

 

 

"Jeg har innsett, forferdelig som det enn måtte høres ut at jeg virkelig aldri i verden vil ha et barn med funksjonshemming. "

 

Finnes det noen som vil ha at barn med funksjonshemming?! Jeg kan ikke huske at noen spurte meg i alle fall, men likevel fikk vi et barn med funksjonshemming. En nydelig jente som jeg elsker over alt på jord, som jeg gladelig bruker tid på. Og som jeg håper slipper å få hjelp av noen som tenker som deg.

Så før du fikk dattera di så tenkte du at det ikke gjør noe med et barn med funksjonshemning? Du ble ikke trist når du fikk vite diagnosen henne som nesten alle andre mødre blir? Det var helt greit for deg? Klart du vil ikke bytte henne bort med noe, men ingen ønsker seg et funksjonshemmet barn (som du selv sier). Broren min er funksjonshemmet, foreldrene mine ble knust når de fikk vite det. Men de og vi andre søsken elsker han og vil ikke bytte han med noe annet.

 

Er lov å ikke ønske seg et funksjonshemmet barn selv om man jobber med de!

 

Anonymous poster hash: d2143...7c0

 

Ja, det er lov å ikke önske seg et funksjonshemmet barn. Jeg hadde samme önske når jeg var gravid. Og jeg ble sönderknust når det viste seg at min jente hadde en diagnose, det var absolutt ikke greit for meg. Det jeg reagerer på er at HI "absolutt ikke VIL ha" et barn med funksjonshemming. Hun synes de som bor der hun jobber har dårlig livskvalitet, jobben er meningslös og kostnadene er for höye for samfunnet. Hvis hun har så sterke fölelser/meninger om funksjonshemmede så kanskje hun burde ha vurdert nöyere om hun skulle bli gravid? Det finnes ingen garantier for noen av oss at det barnet vi föder er friskt.

 

 

Deres datter har det sikkert kjempe fint. Men jeg har jobbet med dette i flere år (ikke nå lenger) og ja noen lever uverdige liv. Sånn er det dessverre. Mens andre har det veldig bra. Jeg har selv vært med på å endre tilværelsen til en som hadde det fælt til å få det mye bedre. Dette var en unge som ble bundet fast fordi han selvskadet. En unge!! All tvangsbruk skal gå igjennom fylkesmannen og det var ikke gjort, og å binde folk er bare lov i ekstreme tilfeller. Var foreldrene som oppdaget det selv. Jeg jobbet heldigvis ikke der han ble bundet, han ble overflyttet til oss. Kanskje HI jobber en lignende plass hvor brukerne ikke har det bra.

 

Anonymous poster hash: d2143...7c0

[Anonym bruker]

Ingen ønsker seg vel noe annet enn friske barn. Så er det jo slik at man får de barna man får. Det er en del av gamet det er å bli gravid og føde barn.

Jeg tenker også at pu er så mye forskjellig. Alt fra mild til alvorlig og med og uten fysisk utviklingshemming i tillegg. Jeg jobber innen helse og har truffet barn og foreldre innen hele spekteret. Felles for alle foreldre er at de elsker barna sine høyere enn himmelen. I de fleste tilfeller er det jo også slik at gleder og sorger går hånd i hånd, slik som i alle liv. Det sagt, jeg har også møtt foreldre med barn som ikke har det godt og som lider under sine utfordringer til tross for all mulig god hjelp. Jeg har også sett at familier rives i stykker pga utfordringene det syke barnet gir. Har opplevd en mor som samtidig som hun var knust over tap av barnet også sa: "det er godt at lidelsen nå er over, det er godt at h*n nå slipper dette". Dette var et barn med store smerter, ingen tegn til kontakt, ingen respons uansett stimuli - fortvilende for alle rundt barnet.

 

De fleste barn blir født friske. Og bekymring hjelper ingen. Jeg fant litt roen i å tenke at dette rår jeg ikke med, så nå får jeg lene meg tilbake og ta det som måtte komme.

 

Anonymous poster hash: f670e...d89

[Anonym bruker]

Tror dette er normale bekymringer for oss som jobber med pu og utviklingshemninger. Jeg elsker å jobbe med disse barna. Synes det gir mening. Det er tungt og trist innimellom men når du får disse fantastiske smilene så blir man myk.

Husk at vi ser mer enn en gjennomsnittlig nordmann ser av slike diagnoser og vi ser også mye mer av skyggesidene ved dette.

 

Jeg personlig kjente også på dette og for min del er downs det syndromet jeg er minst redd for å få. Jeg er gravid i 6 måned nå og har testet. Både mannen og jeg var enig om at downs ville vi ikke ta bort. Grunnen til at vi ville teste var at slikt ville vi vite så tidlig som mulig. Det viste seg at så langt er min lille helt frisk.

Helt sikker kan man aldri være på å få et friskt barn uansett

Skulle jeg få et barn med diagnose så selvsagt elskes det like høyt som et friskt barn og kanskje enda høyere fordi det også er så mange bekymringer rundt det.

Selvom man er redd for å ikke få et funksjonsfriskt barn betyr ikke det at jeg synes at disse barna er mindre verdt.

Jeg har valgt å jobbe innen dette fordi disse barna er spesielle.

Det er så mye å bekymre seg over ved å gå gravid. Så mye å være redd for.

Jeg elsker å bekymre meg tror jeg. Når jeg feks leser om mobbing og barn som faller utenfor blir jeg redd for det også. Å nei, tenk om det skjer mitt barn.

Det er en uendelighet av bekymringer.

Oppsummert kan jeg vel bare fastslå at morsinstinktet alt har sparket inn.

 

Anonymous poster hash: e28d1...8a6

[Anonym bruker]

Helt normalt å føle ekstra på dette når man jobber med gruppen. Har selv jobbet med barn og voksne med særskilte behov i over 20 år. Elsker jobben min og alle menneskene. Men, jeg gikk også og tenkte masse på dette da jeg gikk gravid.

Vi vet realiteten, vi vet at på papiret ser det "flott" ut å få et barn med funksjonshemming, i form av velferdsstaten.

Virkeligheten er en annen. Jeg har sittet sammen med utallige foreldre som har grått sine tårer når de har fått avslag på avlastning eller andre bistandsbehov.

Avviksmeldinger blir hyppig brukt og de får ikke tjenesten de har fått innvilget.

 

Selv opplevde jeg med nr 2 å få et barn som var sykt. 2 diagnoser som sammen og hver for seg endret mitt liv. I 5 år levde jeg som mamma i denne sykdomsboblen. Aldri en hel natts søvn, jobbet fullt bortsett fra når barnet var innlagt og det var ofte.

 

Dette var likevel ting som ble bra etter en del operasjoner, og jeg forsto hvor heldige vi hadde vært.

 

En mor til en psykisk utviklingshemmet sa til meg at å få "anderledes" barn er en livslang sorg. Ja de elsker barnet sitt og vil aldri byttet bort, men det lå alltid en sorg der for hva barnet hennes gikk glipp av.

 

Så HI. Jeg forstår deg godt. Ønsker deg lykke til :-)

 

Anonymous poster hash: 3ac66...33d

[☆☆☆]

Ingen ønskar seg barn med utviklingshemming. Ingen.

 

Så er det slik at enkelte får det likevel. I stor eller liten grad. Uansett blir det utfordrande, og livet blir vanskeligare. Men ein står i det.

 

Eg hugsar vi vurderte UL i veke 12 med eldste, og kom fram til at Down syndrom langt frå var det verste eit barn kunne bli født med og på ingen måte det avviket vi frykta mest. Når ein velger å få barn pliktar ein å elske og ta vare på barnet sitt uansett korleis det er. Men ord kan ikkje beskrive kor glad eg er for at barna foreløpig ser ut til å sleppe enorme utfordringar. Men vi har ingen garantiar i livet, dei eg har møtt med dei største kognitive og motoriske utfordringane har erverva hjerneskade, ikkje medfødt.

 

Livet er skjørt, diverre.

Endret 19. juni 2014 av ★

[Iiiiik]

Jeg kjenner meg igjen. Da jeg var gravid første gang, hadde jeg det for meg at UL ville vise at barnet manglet en hemisfære, det hadde jeg nemlig sett i en fagbok. Husker jeg var så nervøs på veien til UL at jeg kastet opp gjentatte ganger. Med de andre to har den store skrekken vært autisme. Det er så sårbart, uforutsigbart og jeg ser at det er en ekstra belastning at barnet ser normalt ut og møtes med normalforventninger det ikke har sjanse til å innfri. Siste gangen jeg var gravid, fikk jeg vite at det var forhøyet risiko for kromosomavvik. Det ble en øyeåpner for meg, for jeg hadde trodd at svangerskapsavbrudd ville være et nærliggende alternativ etter slik informasjon. I stedet takket jeg nei til den tilbudte fostervannsprøven fordi det også er en risiko og jeg klarte faktisk å slå meg til å ro med at målinger av nakkefold osv ikke ga noen indikasjoner.

 

Nå har jeg en jobb der jeg møter barn og unge med store utfordringer og jeg takker meg lykkelig hver eneste dag over at alle mine tre er funksjonsfriske. Jeg ville elsket dem uansett og de ville forhåpentligvis også kunne fått en god livskvalitet, men jeg er veldig glad jeg slipper å håndtere det og slipper kampen om de offentlige kronene.