Dere med barn som har minimal kontakt med den andre forelderen; hvilke problemene har dere møtt på

[Anonym bruker]

Om dere har møtt på noen problemer da;-) Veldig intr i å høre fra dere som nå har større barn for å høre hvilke erfaringer dere sitter med.

Tenker på tilfeller der barnet vet hvem forelderen er men hvorfor aldri har vært samvær- og isåfall kun samvær under tilsyn og på timebasis.

 

Er det mulig at dette virkelig kan være "normalen"og at det aldri vil bli spurt de store spørsmål om dette? Er det mulig at barnet aldri vil føle savn etter noe annet?

 

Vanskelige spørsmål, men veldig takknemlig for svar fra noen som føler de har noe å bidra med🙏🙏

 

Anonymous poster hash: 70e1d...a4d

[Gjest Antarctica]

Sender deg gjerne en PM.

[Anonym bruker]

Sender deg gjerne en PM.

Tusen takk, men har ikke så veldig lyst røpe nicket mitt til noen;-)

 

 

Anonymous poster hash: 70e1d...a4d

[oslofrk]

Kjenner til flere barn som har lite kontakt med den ene forelderen. De tre jeg tenker på har på ulike tidspunkt (4år, 10 år, 18år) ønsket å møte den andre forelderen, lurt veldig på hva som egentlig skjedde og 2 av 3 har oppsøkt den andre forelderen med veldig ulikt resultat.

 

Jeg tror det varierer veldig for forskjellige individer og er svært vanskelig å forutse.. Hn på 18 trodde far ønsket kontakt og ble utrolig skuffet og følte seg svært avvist da det ikke var tilfelle..

Endret 18. juni 2014 av oslofrk

[Anonym bruker]

Jeg har ikke hatt noe særlig kontakt med min biologiske far etter at han og mamma skilte lag. Jeg var 3år da og er 36 år i dag. Snakket en gang med ham da jeg var 13 år. That`s it. Jeg har alltid visst hvem som var min far, men har aldri brydd meg om ham. Mamma snakket aldri stygt om ham og hun svarte ærlig på alle spørsmål.

Hadde en fantastisk stefar og har aldri vært særlig nysgjerrig på min biofar. Stefar er han som er min pappa og som er morfar til mine barn. Det er han som bryr seg om oss og som vi er glad i.

Anonymous poster hash: 298a3...b5b

[Anonym bruker]

Jeg har et barn på 9 år som har hatt samvær med sin far siden hun ble født men nå har hun ikke sett han på snart 1 år. Det tok brått slutt etter hans ønske. Hun var der fast annenhver helg, jul.påske og 3 uker på sommeren osv. Hun hadde også stemor og flere søsken der som hun har mistet kontakten med. Samt hele familien på fars side.

 

Hun spør aldri etter han og har vel egentlig bare godtatt at han er ute av livet hennes. Hun ønsker ikke å snakke om han. Hun snakker hellet ikke om noen av de andre. Jeg har prøvd men hun vil ikke.

 

Problemer vi har støtte på er vel at hun har blitt mer lukket. Hun er veldig nøye på at jeg holder avtaler til punkt å prikke. Selv småting. Og hun er veldig sårbar og blir fort lei seg for småting.

 

Jeg Gjør det jeg kan for å støtte henne samtidig som jeg må la henne ta egne valg ikke forhold til hva hun ønsker å snakke om og ikke.

 

Anonymous poster hash: 6d92a...f59

[Anonym bruker]

Du burde tenkt på dette før du la deg ned med med en som du visste var opptatt. Lykke til videre.

 

Anonymous poster hash: c7cf9...6a9

[sug lut]

Du burde tenkt på dette før du la deg ned med med en som du visste var opptatt. Lykke til videre.

 

Anonymous poster hash: c7cf9...6a9

Jøss. Det var konklusjonen sin, det.

[Sommerfeeling]

Om dere har møtt på noen problemer da;-) Veldig intr i å høre fra dere som nå har større barn for å høre hvilke erfaringer dere sitter med.

Tenker på tilfeller der barnet vet hvem forelderen er men hvorfor aldri har vært samvær- og isåfall kun samvær under tilsyn og på timebasis.

 

Er det mulig at dette virkelig kan være "normalen"og at det aldri vil bli spurt de store spørsmål om dette? Er det mulig at barnet aldri vil føle savn etter noe annet?

 

Vanskelige spørsmål, men veldig takknemlig for svar fra noen som føler de har noe å bidra med

 

Anonymous poster hash: 70e1d...a4d

Jeg svarer gjerne, men på privat melding. Send meg en liten hilsen, så skal jeg svare i løpet av morgendagen.

[Anonym bruker]

Min datter på 9 har kun samvær med tilsyn og har hatt det helt siden bruddet. Hun har generelt et dårligere forhold til sin far og det er ikke noe jeg får gjordt noe med. Han på sin side er under middels interressert i noe kontakt, så her er det snakk om kanskje 1-2 timer annenhver mnd. Barnet mitt har nok hatt et ønske om å ha det samme som de andre barna i klassen, nemlig to foreldre som bor sammen, men jeg har prøvd å forklare henne at mamma og pappa ikke passer sammen og dermed aldri vil komme til å bo under samme tak og dette har hun slått seg til ro med.

Nå er min datter så heldig å ha bestefar på min side og onkler, samt min samboer, så hun har mannlige forbilder også. Dette duger tydeligvis veldig bra.

 

Anonymous poster hash: 46dd4...c7b

[Anonym bruker]

Jeg og bf skilte oss da barna var 3 og 4 år. Da dem var 7 og 8 kom det frem at faren var alkoholiker, og de ble brått tatt derifra ifra barnevernet. Heldigvis hadde dem mobiler på seg, så dem fikk gitt beskjed- selv om dem ikke skjønte stort. 
I ettertid har barna hatt mange bekymringer overfor faren, dem er livredd for å møte han (han gjorde mye galt den kvelden han drakk seg av beina og barna var hos han) og det er mange måneder siden de har sett eller pratet med han. Barnevernet er inne i bildet, og det er snakk om at de skal ta barna med til faren for å hilse på- om barna føler seg klar for det. Her har barnevernet vært en fantastisk ressurs, og vi har hatt ett godt samarbeid. 

Jeg har møtt på mange utfordringer, både i skolesammenheng, på det sosiale og bekymringene til barna. Dem er fremdeles mye redde, engstelig for faren, blir redd om dem ser noen som drikker, og begge har hatt problemer med å sove på natten. Men så skal det sies at dette kanskje er et mer ekstemt tilfelle enn det ditt/dine barn går igjennom- bare det å ikke se faren?

Her har ikke barna vist noe tegn til savn, det er mer redsel i forhold til andre ting og problemer på det sosiale området som jeg må være ekstra nøye på å følge opp. 
For min del synes jeg det har blitt veldig mye ansvar og oppfølging. jeg er sliten, fra å ha barna annenhver uke til hele tiden har vært en brå omvending for oss alle. Jeg har ingen avlastning, og jeg skal ærlig innrømme at det har blitt mye for meg med å ha barna hele tiden i tillegg til alle utfordringene som er kommet i tillegg. Jeg har vært nødt itl å nesten opparbeide meg ett nytt og sterkere tillitsforhold til dem, og det har vært krevende. 

Vet ikke om dette var helt svaret du var ute etter da.

Anonymous poster hash: 864f4...315

[Anonym bruker]

Jeg har vært det barnet som så pappa max 1 gang i året, ofte sjeldnere. Det har med hånden på hjertet aldri plaget meg. Jeg har på en måte sett på min far som en fjern onkel om du forstår? En morsom kar som jeg ikke har knyttet noen nære bånd til. Min far har alltid vært en tenåring i hodet, han liker best å feste og sjekke damer. Jeg har fått så mye kjærlighet av min mor og familien for øvrig at jeg aldri har tenkt noe særlig over at jeg ikke har fått så mye kjærlighet fra min far. Når barnet har det trygt og godt i hverdagen og opplever seg som elsket og likt tror jeg noen barn kan la være å savne en far. 

Anonymous poster hash: 74320...400

[Anonym bruker]

 

Jeg har vært det barnet som så pappa max 1 gang i året, ofte sjeldnere. Det har med hånden på hjertet aldri plaget meg. Jeg har på en måte sett på min far som en fjern onkel om du forstår? En morsom kar som jeg ikke har knyttet noen nære bånd til. Min far har alltid vært en tenåring i hodet, han liker best å feste og sjekke damer. Jeg har fått så mye kjærlighet av min mor og familien for øvrig at jeg aldri har tenkt noe særlig over at jeg ikke har fått så mye kjærlighet fra min far. Når barnet har det trygt og godt i hverdagen og opplever seg som elsket og likt tror jeg noen barn kan la være å savne en far. 

 

Anonymous poster hash: 74320...400

 

Skriver under på denne. Jeg vokste opp uten en far, og så ham ytterst sjeldent. Har aldri vært et savn.

 

Anonymous poster hash: 2a95b...b36

[Anonym bruker]

Min sønn har ingen kontakt, faren så ham en gang som baby og etter det har vi ikke hørt et ord. Han er fem år nå, og han vet at stefaren ikke er hans virkelige far, men jeg tror nok det går enda en stund før han begynner å spørre etter sin virkelige far, hvis det noen gang skjer. 

 

Jeg tviler på at faren vil ha noe kontakt, han betaler bidraget sitt og lager ikke noe bråk ut av det lenger. 

Anonymous poster hash: 22241...2c9

[Anonym bruker]

Vanskelig tema for meg. Jeg ga bf minst mulig samvær med begge våre (5 mnd og tre år ved brudd) Han sto på som bare det gjennom barndommen deres selv med lite kontakt. Når eldstemann ble 10 år fortalte en bekjent av oss (hater han den dag i dag) at mamma ikke ville at pappa skulle se han så mye. Han vendte seg mot meg og påvirket søsteren sin. I dag har vi en mere delt løsning, men eldstemann er fortsatt rar. Jeg har lært meg å leve med det. Det viktigste er at vi samarbeider godt

 

Anonymous poster hash: 58ec7...9ed

[Anonym bruker]

Vanskelig tema for meg. Jeg ga bf minst mulig samvær med begge våre (5 mnd og tre år ved brudd) Han sto på som bare det gjennom barndommen deres selv med lite kontakt. Når eldstemann ble 10 år fortalte en bekjent av oss (hater han den dag i dag) at mamma ikke ville at pappa skulle se han så mye. Han vendte seg mot meg og påvirket søsteren sin. I dag har vi en mere delt løsning, men eldstemann er fortsatt rar. Jeg har lært meg å leve med det. Det viktigste er at vi samarbeider godt

 

Anonymous poster hash: 58ec7...9ed

Atte hæ? Hvorfor ga du bf minst mulig samvær når han ønsket mer?

Og den bekjente, han fortalte vel bare sannheten han da?

 

Anonymous poster hash: 35ad1...882

[Anonym bruker]

 

Vanskelig tema for meg. Jeg ga bf minst mulig samvær med begge våre (5 mnd og tre år ved brudd) Han sto på som bare det gjennom barndommen deres selv med lite kontakt. Når eldstemann ble 10 år fortalte en bekjent av oss (hater han den dag i dag) at mamma ikke ville at pappa skulle se han så mye. Han vendte seg mot meg og påvirket søsteren sin. I dag har vi en mere delt løsning, men eldstemann er fortsatt rar. Jeg har lært meg å leve med det. Det viktigste er at vi samarbeider godt

 

Anonymous poster hash: 58ec7...9ed

Atte hæ? Hvorfor ga du bf minst mulig samvær når han ønsket mer?

Og den bekjente, han fortalte vel bare sannheten han da?

 

Anonymous poster hash: 35ad1...882

Fordi jeg var skuffet og sinna der og da. Derfor sliter jeg med dette fortsatt. Jeg drømmer fortsatt om dette og i drømmen ordnet vi det anderledes

 

Anonymous poster hash: 58ec7...9ed

[Anonym bruker]

 

 

Vanskelig tema for meg. Jeg ga bf minst mulig samvær med begge våre (5 mnd og tre år ved brudd) Han sto på som bare det gjennom barndommen deres selv med lite kontakt. Når eldstemann ble 10 år fortalte en bekjent av oss (hater han den dag i dag) at mamma ikke ville at pappa skulle se han så mye. Han vendte seg mot meg og påvirket søsteren sin. I dag har vi en mere delt løsning, men eldstemann er fortsatt rar. Jeg har lært meg å leve med det. Det viktigste er at vi samarbeider godt

 

Anonymous poster hash: 58ec7...9ed

Atte hæ? Hvorfor ga du bf minst mulig samvær når han ønsket mer?

Og den bekjente, han fortalte vel bare sannheten han da?

 

Anonymous poster hash: 35ad1...882

Fordi jeg var skuffet og sinna der og da. Derfor sliter jeg med dette fortsatt. Jeg drømmer fortsatt om dette og i drømmen ordnet vi det anderledes

 

Anonymous poster hash: 58ec7...9ed

 

du får skylde på deg selv

 

Anonymous poster hash: e77de...739

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Vanskelig tema for meg. Jeg ga bf minst mulig samvær med begge våre (5 mnd og tre år ved brudd) Han sto på som bare det gjennom barndommen deres selv med lite kontakt. Når eldstemann ble 10 år fortalte en bekjent av oss (hater han den dag i dag) at mamma ikke ville at pappa skulle se han så mye. Han vendte seg mot meg og påvirket søsteren sin. I dag har vi en mere delt løsning, men eldstemann er fortsatt rar. Jeg har lært meg å leve med det. Det viktigste er at vi samarbeider godt

 

Anonymous poster hash: 58ec7...9ed

Atte hæ? Hvorfor ga du bf minst mulig samvær når han ønsket mer?

Og den bekjente, han fortalte vel bare sannheten han da?

 

Anonymous poster hash: 35ad1...882

Fordi jeg var skuffet og sinna der og da. Derfor sliter jeg med dette fortsatt. Jeg drømmer fortsatt om dette og i drømmen ordnet vi det anderledes

 

Anonymous poster hash: 58ec7...9ed

du får skylde på deg selv

 

Anonymous poster hash: e77de...739

Jeg angrer og misliker meg selv fortsatt for hva jeg gjorde. Men basert på hva jeg leser her inne er det mange hevnlystne mødre på forumet dessverre som ikke klarer å skille sinne og fornuft.

Men takk for at du minnet meg på at det er min skyld.

 

Anonymous poster hash: 58ec7...9ed

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Vanskelig tema for meg. Jeg ga bf minst mulig samvær med begge våre (5 mnd og tre år ved brudd) Han sto på som bare det gjennom barndommen deres selv med lite kontakt. Når eldstemann ble 10 år fortalte en bekjent av oss (hater han den dag i dag) at mamma ikke ville at pappa skulle se han så mye. Han vendte seg mot meg og påvirket søsteren sin. I dag har vi en mere delt løsning, men eldstemann er fortsatt rar. Jeg har lært meg å leve med det. Det viktigste er at vi samarbeider godt

 

Anonymous poster hash: 58ec7...9ed

Atte hæ? Hvorfor ga du bf minst mulig samvær når han ønsket mer?

Og den bekjente, han fortalte vel bare sannheten han da?

 

Anonymous poster hash: 35ad1...882

Fordi jeg var skuffet og sinna der og da. Derfor sliter jeg med dette fortsatt. Jeg drømmer fortsatt om dette og i drømmen ordnet vi det anderledes

 

Anonymous poster hash: 58ec7...9ed

du får skylde på deg selv

 

Anonymous poster hash: e77de...739

Jeg angrer og misliker meg selv fortsatt for hva jeg gjorde. Men basert på hva jeg leser her inne er det mange hevnlystne mødre på forumet dessverre som ikke klarer å skille sinne og fornuft.

Men takk for at du minnet meg på at det er min skyld.

 

Anonymous poster hash: 58ec7...9ed

Ser at du synes synd på deg selv pga dette.

Her er det kun synd i barna og pappaen. Du har frastjålet de verdifull tid sammen, og denne tiden kan de ikke få tilbake.

Dette er et typisk eksempel der far burde fått hovedomsorgen.

 

Anonymous poster hash: 35ad1...882

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

Vanskelig tema for meg. Jeg ga bf minst mulig samvær med begge våre (5 mnd og tre år ved brudd) Han sto på som bare det gjennom barndommen deres selv med lite kontakt. Når eldstemann ble 10 år fortalte en bekjent av oss (hater han den dag i dag) at mamma ikke ville at pappa skulle se han så mye. Han vendte seg mot meg og påvirket søsteren sin. I dag har vi en mere delt løsning, men eldstemann er fortsatt rar. Jeg har lært meg å leve med det. Det viktigste er at vi samarbeider godt

 

Anonymous poster hash: 58ec7...9ed

Atte hæ? Hvorfor ga du bf minst mulig samvær når han ønsket mer?

Og den bekjente, han fortalte vel bare sannheten han da?

 

Anonymous poster hash: 35ad1...882

Fordi jeg var skuffet og sinna der og da. Derfor sliter jeg med dette fortsatt. Jeg drømmer fortsatt om dette og i drømmen ordnet vi det anderledes

 

Anonymous poster hash: 58ec7...9ed

du får skylde på deg selv

 

Anonymous poster hash: e77de...739

Jeg angrer og misliker meg selv fortsatt for hva jeg gjorde. Men basert på hva jeg leser her inne er det mange hevnlystne mødre på forumet dessverre som ikke klarer å skille sinne og fornuft.

Men takk for at du minnet meg på at det er min skyld.

 

Anonymous poster hash: 58ec7...9ed

Ser at du synes synd på deg selv pga dette.

Her er det kun synd i barna og pappaen. Du har frastjålet de verdifull tid sammen, og denne tiden kan de ikke få tilbake.

Dette er et typisk eksempel der far burde fått hovedomsorgen.

 

Anonymous poster hash: 35ad1...882

Dere trenger ikke være slemme. Vedkommende som skriver her har vondt nok fra før.

 

Anonymous poster hash: c7cf9...6a9

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

Vanskelig tema for meg. Jeg ga bf minst mulig samvær med begge våre (5 mnd og tre år ved brudd) Han sto på som bare det gjennom barndommen deres selv med lite kontakt. Når eldstemann ble 10 år fortalte en bekjent av oss (hater han den dag i dag) at mamma ikke ville at pappa skulle se han så mye. Han vendte seg mot meg og påvirket søsteren sin. I dag har vi en mere delt løsning, men eldstemann er fortsatt rar. Jeg har lært meg å leve med det. Det viktigste er at vi samarbeider godt

 

Anonymous poster hash: 58ec7...9ed

Atte hæ? Hvorfor ga du bf minst mulig samvær når han ønsket mer?

Og den bekjente, han fortalte vel bare sannheten han da?

 

Anonymous poster hash: 35ad1...882

Fordi jeg var skuffet og sinna der og da. Derfor sliter jeg med dette fortsatt. Jeg drømmer fortsatt om dette og i drømmen ordnet vi det anderledes

 

Anonymous poster hash: 58ec7...9ed

du får skylde på deg selv

 

Anonymous poster hash: e77de...739

Jeg angrer og misliker meg selv fortsatt for hva jeg gjorde. Men basert på hva jeg leser her inne er det mange hevnlystne mødre på forumet dessverre som ikke klarer å skille sinne og fornuft.

Men takk for at du minnet meg på at det er min skyld.

 

Anonymous poster hash: 58ec7...9ed

Ser at du synes synd på deg selv pga dette.

Her er det kun synd i barna og pappaen. Du har frastjålet de verdifull tid sammen, og denne tiden kan de ikke få tilbake.

Dette er et typisk eksempel der far burde fått hovedomsorgen.

 

Anonymous poster hash: 35ad1...882

Dere trenger ikke være slemme. Vedkommende som skriver her har vondt nok fra før.

 

Anonymous poster hash: c7cf9...6a9

Takk. Snilt med litt støtte. Hun har jo rett. Tenker på dette hver dag selv etter så mange år. Men pappaen og jeg er venner nå og barna har det bra med begge og det er det viktigste.

 

Anonymous poster hash: 58ec7...9ed

[Sint naken biltyv]

 

 

 

 

 

 

Vanskelig tema for meg. Jeg ga bf minst mulig samvær med begge våre (5 mnd og tre år ved brudd) Han sto på som bare det gjennom barndommen deres selv med lite kontakt. Når eldstemann ble 10 år fortalte en bekjent av oss (hater han den dag i dag) at mamma ikke ville at pappa skulle se han så mye. Han vendte seg mot meg og påvirket søsteren sin. I dag har vi en mere delt løsning, men eldstemann er fortsatt rar. Jeg har lært meg å leve med det. Det viktigste er at vi samarbeider godt

 

Anonymous poster hash: 58ec7...9ed

Atte hæ? Hvorfor ga du bf minst mulig samvær når han ønsket mer?

Og den bekjente, han fortalte vel bare sannheten han da?

 

Anonymous poster hash: 35ad1...882

Fordi jeg var skuffet og sinna der og da. Derfor sliter jeg med dette fortsatt. Jeg drømmer fortsatt om dette og i drømmen ordnet vi det anderledes

 

Anonymous poster hash: 58ec7...9ed

du får skylde på deg selv

 

Anonymous poster hash: e77de...739

Jeg angrer og misliker meg selv fortsatt for hva jeg gjorde. Men basert på hva jeg leser her inne er det mange hevnlystne mødre på forumet dessverre som ikke klarer å skille sinne og fornuft.

Men takk for at du minnet meg på at det er min skyld.

 

Anonymous poster hash: 58ec7...9ed

Ser at du synes synd på deg selv pga dette.

Her er det kun synd i barna og pappaen. Du har frastjålet de verdifull tid sammen, og denne tiden kan de ikke få tilbake.

Dette er et typisk eksempel der far burde fått hovedomsorgen.

 

Anonymous poster hash: 35ad1...882

Enig!

[Anonym bruker]

Så slemme flere av dere er....

 

Anonymous poster hash: 58ec7...9ed

[*HokusPokus*]

 

 

 

 

 

 

Vanskelig tema for meg. Jeg ga bf minst mulig samvær med begge våre (5 mnd og tre år ved brudd) Han sto på som bare det gjennom barndommen deres selv med lite kontakt. Når eldstemann ble 10 år fortalte en bekjent av oss (hater han den dag i dag) at mamma ikke ville at pappa skulle se han så mye. Han vendte seg mot meg og påvirket søsteren sin. I dag har vi en mere delt løsning, men eldstemann er fortsatt rar. Jeg har lært meg å leve med det. Det viktigste er at vi samarbeider godt

 

Anonymous poster hash: 58ec7...9ed

Atte hæ? Hvorfor ga du bf minst mulig samvær når han ønsket mer?

Og den bekjente, han fortalte vel bare sannheten han da?

 

Anonymous poster hash: 35ad1...882

Fordi jeg var skuffet og sinna der og da. Derfor sliter jeg med dette fortsatt. Jeg drømmer fortsatt om dette og i drømmen ordnet vi det anderledes

 

Anonymous poster hash: 58ec7...9ed

du får skylde på deg selv

 

Anonymous poster hash: e77de...739

Jeg angrer og misliker meg selv fortsatt for hva jeg gjorde. Men basert på hva jeg leser her inne er det mange hevnlystne mødre på forumet dessverre som ikke klarer å skille sinne og fornuft.

Men takk for at du minnet meg på at det er min skyld.

 

Anonymous poster hash: 58ec7...9ed

Ser at du synes synd på deg selv pga dette.

Her er det kun synd i barna og pappaen. Du har frastjålet de verdifull tid sammen, og denne tiden kan de ikke få tilbake.

Dette er et typisk eksempel der far burde fått hovedomsorgen.

 

Anonymous poster hash: 35ad1...882

Enig!

 

Hun innser jo at hun gjorde en feil og angrer. Hva er med dere egentlig? Snakk om å trampe på noen som ligger nede!