Har et spørsmål...

[Anonym bruker]

Bare spør av nysgjerrighet, ikke pga noe som skal skje i virkeligheten!

 

Hvis mor har et barn fra tidligere forhold, og hun bestemmer seg for å forlate samboer som hun har et felles barn med og vil at han skal overta omsorgen for det barnet, griper barnevernet inn da og tar fra mor hennes barn pga det?

 

Anonymous poster hash: 7e5b4...633

[PrinsesseHengepupp]

Nei? Det er jo helt og holdent opp til foreldrene hvor barnet skal bo. 

[Anonym bruker]

Takk! Var det jeg og mente Samboeren min og jeg hadde en krangel her om dagen.. Da sa han til meg: Hvis du synes jeg er så jævlig å bo sammen med, så skal du bare pakke tingene dine og komme deg ut herfra! Så sa jeg: Hvis du virkelig vil det, så skal du få overta omsorgen for *barnets navn*! Da sa han: Ja, da kan jeg love deg at barnevernet kommer og tar sønnen din fra deg pga omsorgssvikt for datteren din.. (altså, om jeg hadde flyttet) Hva faen?! Etterpå angret han seg, og sa at han ville ikke at jeg skulle dra..

 

Men greit å ha det i bakhodet! Jeg ble jo litt redd da.

 

Anonymous poster hash: 7e5b4...633

[Anonym bruker]

Takk! Var det jeg og mente Samboeren min og jeg hadde en krangel her om dagen.. Da sa han til meg: Hvis du synes jeg er så jævlig å bo sammen med, så skal du bare pakke tingene dine og komme deg ut herfra! Så sa jeg: Hvis du virkelig vil det, så skal du få overta omsorgen for *barnets navn*! Da sa han: Ja, da kan jeg love deg at barnevernet kommer og tar sønnen din fra deg pga omsorgssvikt for datteren din.. (altså, om jeg hadde flyttet) Hva faen?! Etterpå angret han seg, og sa at han ville ikke at jeg skulle dra..

 

Men greit å ha det i bakhodet! Jeg ble jo litt redd da.

 

Anonymous poster hash: 7e5b4...633

 

Jeg synes dere skal komme dere til terapi sammen!

 

Det er ikke normalt (det er i hvert fall ikke bra!) å bruke barn i drakamp i krangler mellom foreldrene! Både du og han er helt på jordet i argumentasjonen deres!

 

Kom dere i terapi sammen!

 

Anonymous poster hash: 2c118...744

[PrinsesseHengepupp]

Da må han jo i så fall ha noen gode grunner som barnevernet tar tak i. De henter ikke barn som er ivaretatt uansett hva en sur x måtte mene om at dama hans dro. 

[Gjest Antarctica]

Hvis den sure eksen planlegger å forsømme barnet så mye at det er uforsvarlig å la ham ha det, så er det jo hans egen omsorgsevne som blir gjenstand for gransking.

 

HI; jeg tror ikke det er lurt at dere slenger så mye dritt og er så usaklige mot hverandre, selv om dere er rasende. Prøv noen taktikker for å unngå eskalering i sånne situasjoner.

[Anonym bruker]

 

 

Takk! Var det jeg og mente Samboeren min og jeg hadde en krangel her om dagen.. Da sa han til meg: Hvis du synes jeg er så jævlig å bo sammen med, så skal du bare pakke tingene dine og komme deg ut herfra! Så sa jeg: Hvis du virkelig vil det, så skal du få overta omsorgen for *barnets navn*! Da sa han: Ja, da kan jeg love deg at barnevernet kommer og tar sønnen din fra deg pga omsorgssvikt for datteren din.. (altså, om jeg hadde flyttet) Hva faen?! Etterpå angret han seg, og sa at han ville ikke at jeg skulle dra..

 

Men greit å ha det i bakhodet! Jeg ble jo litt redd da.

 

Anonymous poster hash: 7e5b4...633

Jeg synes dere skal komme dere til terapi sammen!

 

Det er ikke normalt (det er i hvert fall ikke bra!) å bruke barn i drakamp i krangler mellom foreldrene! Både du og han er helt på jordet i argumentasjonen deres!

 

Kom dere i terapi sammen!

 

Anonymous poster hash: 2c118...744

Det er skjelden at vi krangler! Men når vi først gjør det, så sier han at jeg bare skal flytte. Grunnen til at jeg sa at han kunne overta omsorgen for jenta da, er pga den jævla fødselsdepresjonen og manglende tilknytning til henne. Hun føles helt fremmed for meg. Og ja, jeg har vært i samtaler med lege, helsesøster og alt som er! Jeg er ferdig med det nå. Da har jeg tenkt at det er bedre for henne å vokse opp med faren sin (om jeg hadde dratt, sier ikke at jeg SKAL) enn med meg som ikke føler noe morskjærlighet over henne. Det er jo ikke lett for meg.. Jeg hadde jo bare tenkt på hennes eget beste, vil ikke si at jeg er helt på jordet av den grunn! Greit å vite litt før man kommenterer.

 

Anonymous poster hash: 7e5b4...633

[Gjest Antarctica]

Hvis han sier det hver gang dere krangler, så bør han få litt hjelp til å luke i språk-bedet sitt. Ikke vits i å skyte spurv med kanoner. Om man ber sin samboer flytte, bør det være fordi man mener det, ikke fordi det er passende skyts i en krangel. For det er sjelden passende...

[Anonym bruker]

Det er skjelden at vi krangler! Men når vi først gjør det, så sier han at jeg bare skal flytte. Grunnen til at jeg sa at han kunne overta omsorgen for jenta da, er pga den jævla fødselsdepresjonen og manglende tilknytning til henne. Hun føles helt fremmed for meg. Og ja, jeg har vært i samtaler med lege, helsesøster og alt som er! Jeg er ferdig med det nå. Da har jeg tenkt at det er bedre for henne å vokse opp med faren sin (om jeg hadde dratt, sier ikke at jeg SKAL) enn med meg som ikke føler noe morskjærlighet over henne. Det er jo ikke lett for meg.. Jeg hadde jo bare tenkt på hennes eget beste, vil ikke si at jeg er helt på jordet av den grunn! Greit å vite litt før man kommenterer.

 

Anonymous poster hash: 7e5b4...633

 

 

Men du hadde ikke sagt noe om dette da jeg kommenterte. Nå er det mer forståelig med din kommentar.

Vet du, det at du prøver å tenke på datteren din sitt beste tyder på at det er en kjærlighet for henne inni deg et sted, selv om du sliter med å se det og føle det foreløpig.

 

Jeg mener likevel at dere trolig trenger å snakke sammen på fvk. For når dere krangler så snakker dere tydeligvis ikke med hverandre. Virker som om begge blir like oppgitt og frustrerte og så blir det sagt ting som ikke burde vært sagt og som trolig ingen mener.

 

Det må være kjempetøft for deg å gå gjennom det du har gjort etter fødselen. Men det er også veldig vanskelig å være den som står nær den som har det så tøft.

Så for deres begges del - få hjelp til å snakke sammen slik at dere ikke ender i slike krangler som ødelegger mer enn de gavner.

 

Anonymous poster hash: 2c118...744

[Anonym bruker]

 

Det er skjelden at vi krangler! Men når vi først gjør det, så sier han at jeg bare skal flytte. Grunnen til at jeg sa at han kunne overta omsorgen for jenta da, er pga den jævla fødselsdepresjonen og manglende tilknytning til henne. Hun føles helt fremmed for meg. Og ja, jeg har vært i samtaler med lege, helsesøster og alt som er! Jeg er ferdig med det nå. Da har jeg tenkt at det er bedre for henne å vokse opp med faren sin (om jeg hadde dratt, sier ikke at jeg SKAL) enn med meg som ikke føler noe morskjærlighet over henne. Det er jo ikke lett for meg.. Jeg hadde jo bare tenkt på hennes eget beste, vil ikke si at jeg er helt på jordet av den grunn! Greit å vite litt før man kommenterer.

 

Anonymous poster hash: 7e5b4...633

 

Men du hadde ikke sagt noe om dette da jeg kommenterte. Nå er det mer forståelig med din kommentar.

Vet du, det at du prøver å tenke på datteren din sitt beste tyder på at det er en kjærlighet for henne inni deg et sted, selv om du sliter med å se det og føle det foreløpig.

 

Jeg mener likevel at dere trolig trenger å snakke sammen på fvk. For når dere krangler så snakker dere tydeligvis ikke med hverandre. Virker som om begge blir like oppgitt og frustrerte og så blir det sagt ting som ikke burde vært sagt og som trolig ingen mener.

 

Det må være kjempetøft for deg å gå gjennom det du har gjort etter fødselen. Men det er også veldig vanskelig å være den som står nær den som har det så tøft.

Så for deres begges del - få hjelp til å snakke sammen slik at dere ikke ender i slike krangler som ødelegger mer enn de gavner.

 

Anonymous poster hash: 2c118...744

Ja, det er tøft. I tillegg har jeg nylig fått vite at min mor har brystkreft. Så jeg har mine opp og ned-dager. Enkelte dager har jeg det helt greit, og tenker at tiden går fort så da blir det forhåpentligvis bedre. Men av og til føler jeg bare for å forlate alt.. At det bare var jeg og sønnen min helt for oss selv. De dagene depresjonen var som værst, ønsket jeg å ta selvmord. Men hadde aldri planer om å gjøre det. Det eneste som berget meg fra det var sønnen min. Jeg hadde aldri klart og gjort noe sånt mot han! Han er snart 4, så han hadde ikkje skjønt hvor mammaen var blitt av.. Og med en samboer som ikke "så" meg, som ikke skjønte noe av depresjonen, gjorde bare vondt verre. Som sagt så krangler vi skjelden, og har det supert ellers Det er bare sårende når han sier at jeg kan komme meg ut av huset.. Selv om han beklager seg etterpå. Ingen av oss ønsker jo innerst inne ikke at vi skal gå fra hverandre. Så vi må bare få dette til. Er vel depresjonen min som ødelegger litt Jeg er ung og da, i begynnelsen av 20-årene.

 

Anonymous poster hash: 7e5b4...633

[Anonym bruker]

 

Anonymous poster hash: 2c118...744

Ja, det er tøft. I tillegg har jeg nylig fått vite at min mor har brystkreft. Så jeg har mine opp og ned-dager. Enkelte dager har jeg det helt greit, og tenker at tiden går fort så da blir det forhåpentligvis bedre. Men av og til føler jeg bare for å forlate alt.. At det bare var jeg og sønnen min helt for oss selv. De dagene depresjonen var som værst, ønsket jeg å ta selvmord. Men hadde aldri planer om å gjøre det. Det eneste som berget meg fra det var sønnen min. Jeg hadde aldri klart og gjort noe sånt mot han! Han er snart 4, så han hadde ikkje skjønt hvor mammaen var blitt av.. Og med en samboer som ikke "så" meg, som ikke skjønte noe av depresjonen, gjorde bare vondt verre. Som sagt så krangler vi skjelden, og har det supert ellers Det er bare sårende når han sier at jeg kan komme meg ut av huset.. Selv om han beklager seg etterpå. Ingen av oss ønsker jo innerst inne ikke at vi skal gå fra hverandre. Så vi må bare få dette til. Er vel depresjonen min som ødelegger litt Jeg er ung og da, i begynnelsen av 20-årene.

 

Anonymous poster hash: 7e5b4...633

 

 

Da har dere veldig mye på en gang. Og det er nettopp da det er viktig å snakke mest mulig ordentlig sammen.

 

Jeg er sikker på at du kommer dit at du en dag kommer til å elske datteren din like høyt som du elsker sønnen din. For noen tar det lengre tid enn andre. Når den dagen kommer så elsk henne uten dårlig samvittighet, for slik du har hatt det så har du vært syk.

 

Når det kommer til din mor - jeg forstår godt følelsene rundt det. Men husk at for de aller fleste som får brystkreft nå så går det bra! Min mor fikk det for 16-17 år siden, og er sprekere i dag enn hun var den gangen Jeg har flere venner og andre familiemedlemmer som også har gått gjennom brystkreft eller andre kreftformer, og det har gått bra med de også.

 

Snakk med mannen din og finn ut om det er måter dere kan unngå å si slike sårende ting til hverandre.

 

Uansett - en dag kommer du til å se tilbake på denne tiden og finne ut at du er blitt en sterkere person pga alt du har vært gjennom - og kommet deg gjennom.

 

Lykke til videre!

 

Anonymous poster hash: 2c118...744

[Anonym bruker]

 

 

 

Anonymous poster hash: 2c118...744

Ja, det er tøft. I tillegg har jeg nylig fått vite at min mor har brystkreft. Så jeg har mine opp og ned-dager. Enkelte dager har jeg det helt greit, og tenker at tiden går fort så da blir det forhåpentligvis bedre. Men av og til føler jeg bare for å forlate alt.. At det bare var jeg og sønnen min helt for oss selv. De dagene depresjonen var som værst, ønsket jeg å ta selvmord. Men hadde aldri planer om å gjøre det. Det eneste som berget meg fra det var sønnen min. Jeg hadde aldri klart og gjort noe sånt mot han! Han er snart 4, så han hadde ikkje skjønt hvor mammaen var blitt av.. Og med en samboer som ikke "så" meg, som ikke skjønte noe av depresjonen, gjorde bare vondt verre. Som sagt så krangler vi skjelden, og har det supert ellers Det er bare sårende når han sier at jeg kan komme meg ut av huset.. Selv om han beklager seg etterpå. Ingen av oss ønsker jo innerst inne ikke at vi skal gå fra hverandre. Så vi må bare få dette til. Er vel depresjonen min som ødelegger litt Jeg er ung og da, i begynnelsen av 20-årene.

 

Anonymous poster hash: 7e5b4...633

Da har dere veldig mye på en gang. Og det er nettopp da det er viktig å snakke mest mulig ordentlig sammen.

 

Jeg er sikker på at du kommer dit at du en dag kommer til å elske datteren din like høyt som du elsker sønnen din. For noen tar det lengre tid enn andre. Når den dagen kommer så elsk henne uten dårlig samvittighet, for slik du har hatt det så har du vært syk.

 

Når det kommer til din mor - jeg forstår godt følelsene rundt det. Men husk at for de aller fleste som får brystkreft nå så går det bra! Min mor fikk det for 16-17 år siden, og er sprekere i dag enn hun var den gangen Jeg har flere venner og andre familiemedlemmer som også har gått gjennom brystkreft eller andre kreftformer, og det har gått bra med de også.

 

Snakk med mannen din og finn ut om det er måter dere kan unngå å si slike sårende ting til hverandre.

 

Uansett - en dag kommer du til å se tilbake på denne tiden og finne ut at du er blitt en sterkere person pga alt du har vært gjennom - og kommet deg gjennom.

 

Lykke til videre!

 

Anonymous poster hash: 2c118...744

Takk for gode ord Ja samvittigheten er det ikke noe i veien med, jeg har dårlig samvittighet hver dag. Redd for at jeg "ødelegger" henne :/

 

Min mor har heldigvis gode prognoser, ble oppdaget tidlig. Så vi håper at det går bra! Men man blir jo skremt.. Kreft er skummelt

 

Tusen takk Merker at jeg ble i bedre humør nå, faktisk. Godt

 

Anonymous poster hash: 7e5b4...633