Flere med foreldre som ikke ser ut til å glede seg til barnebarn?

[Anonym bruker]

Faren min er alkoholiker og egoist, så han hadde jeg ikke regnet med. Men jeg kjenner at jeg er skuffet over moren min. Det virker ikke som om hun gleder seg i det hele tatt. Når jeg snakker om noe babyrelatert (hun tar det jo aldri opp), så ser jeg på henne at hun anstrenger seg for å gidde å snakke om det. Jeg aner ikke hvorfor, for hun er veldig begeistret for de to barnebarna hun har. Etter jeg fikk mitt barn, var det som om jeg sluttet å eksistere. Barnet var alt som stod i hodet på henne. Som i dag, da jeg begynte å gråte fordi jeg har veldig mye smerter og blir sliten av det, så gav hun meg ikke engang en klem. Hun bare stod ved siden av meg. Skjønner ikke hvorfor hun har blitt så kjølig mot meg, og nå det kommende barnebarnet.

 

Og det er ingen vits i å snakke med henne. Hun tar ikke kritikk særlig godt.

 

Flere som føler foreldrene ikke gleder seg?

 

Anonymous poster hash: ef835...28e

[Anonym bruker]

Ja.. Jeg skal ha familiens første barnebarn om noen måneder. Mamma og pappa er skilt - pappa gleder seg veldig, samme gjelder kommende oldeforeldre og onkler og tanter. Meg og mamma har ikke gjort annet enn å krangle siden jeg ble gravid. Vi klarer bare ikke å kommunisere og jeg tror mye av det ligger i at jeg virkelig ikke tror hun er glad for dette. Hun spør ikke i det hele tatt og det første hun sa da jeg sa jeg var gravid var at jeg var for ung og ikke var klar og at forholdene lå ikke til rette for det. (Jeg er 27, ferdig med utdannelse og i jobb, samme med sambo som er 32). Jeg vurderer å kutte kontakten med henne for det er veldig mye hun gjør mot meg som sårer meg veldig.

 

Det er trist å ikke ha en mor man kan snakke med og få støtte fra under en graviditet, så skjønner hva du føler.

 

Klem

 

Anonymous poster hash: 329f3...41b

[Anonym bruker]

Moren min bodde 10min unna og nå når jeg venter nr 2 så har hun plutselig flyttet over 1 time unna. Vet ikke hva det skal bety, men synes det er ganske dårlig.

Anonymous poster hash: 7085f...96d

[Anonym bruker]

Nei, jeg tror virkelig ikke min mor er så glad for det heller. Min sa ikke at jeg var for ung (for jeg er ikke så ung), men hun reagerte med vantro da jeg sa jeg var gravid igjen (mange år siden sist, og det gikk veldig, veldig bra. Så det er ikke noe sånt som gjør henne skeptisk). Hun sa noe sånt som "nehei?" uten å smile eller noe, så nesten sint ut. Har aldri gitt uttrykk for at hun gleder seg, selv når jeg legger veldig opp til at hun kan si det. Synes også det er direkte trist når folk sier "ja, nå kan jeg tenke meg *** gleder seg!", og jeg må lyve og si ja med entusiasme.

 

Nå skal det sies at hun sjelden gleder seg over noe som helst av det jeg gjør. Ingen forandringer er velkomne, enten det gjelder flytting (innenfor samme by), hvor jeg reiser på ferie, hva jeg kjøper etc. Alt er galt.

 

Klem tilbake, det er trist at ikke mødre har lyst til å oppføre seg bedre!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: ef835...28e

[Anonym bruker]

Faren min sa at jeg burde ta abort, at jeg hadde nok med 2 barn og at fra nå av fikk mannen min bruke kondom når vi hadde sex (jeg ble gravid tross spiral). Ble veldig skuffet, desverre så må jeg tilbringe 3 uker med ham om sommeren

Anonymous poster hash: a986b...d17

[Anonym bruker]

 

Moren min bodde 10min unna og nå når jeg venter nr 2 så har hun plutselig flyttet over 1 time unna. Vet ikke hva det skal bety, men synes det er ganske dårlig.

 

Anonymous poster hash: 7085f...96d

Min bor 20 min unna. Nå skal jeg ha hennes første barnebarn og hun flytter til en annen by sånn 4 t unna..

 

Anonymous poster hash: 329f3...41b

[Anonym bruker]

Nei, jeg tror virkelig ikke min mor er så glad for det heller. Min sa ikke at jeg var for ung (for jeg er ikke så ung), men hun reagerte med vantro da jeg sa jeg var gravid igjen (mange år siden sist, og det gikk veldig, veldig bra. Så det er ikke noe sånt som gjør henne skeptisk). Hun sa noe sånt som "nehei?" uten å smile eller noe, så nesten sint ut. Har aldri gitt uttrykk for at hun gleder seg, selv når jeg legger veldig opp til at hun kan si det. Synes også det er direkte trist når folk sier "ja, nå kan jeg tenke meg *** gleder seg!", og jeg må lyve og si ja med entusiasme.

 

Nå skal det sies at hun sjelden gleder seg over noe som helst av det jeg gjør. Ingen forandringer er velkomne, enten det gjelder flytting (innenfor samme by), hvor jeg reiser på ferie, hva jeg kjøper etc. Alt er galt.

 

Klem tilbake, det er trist at ikke mødre har lyst til å oppføre seg bedre!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: ef835...28e

Kjenner til den der at alle sier "ååå nå er det vel noen kommende besteforeldre som gleder seg".. I går hadde jeg vært på 3D ultralyd før jeg kom på jobb og en sa at åå nå er det vel noen som gleder seg til å se bilder. Jeg sendte bilde til alle i familien pluss sambo sine foreldre. Mamma var den eneste jeg ikke sendte til. Har ikke snakket med hun på en mnd og sist endte det i en krangel..

 

Anonymous poster hash: 329f3...41b

[Anonym bruker]

Foreldrene mine ble veldig glade da vi var gravide første gang. Da vi skulle ha andremann sa mamma "er det så lurt da??" janå ønsker jeg ikke dere får flere. Skal sies at de passer barna innimellom (ca 4 ganger i mnd) men da på eget initiativ og fordi de synes det er gøy. 

Anonymous poster hash: 90e49...148

[Anonym bruker]

Huff kan ikke være noe særlig? Spør henne om hun ikke gleder seg?

 

Her er det omvent på en dårlig måte. Foreldrene mine gledet seg normalt mens svigermor trudde tydeligvis at det var hun som skulle bli mor. Hun bestemte at hun skulle være med på fødselen, spurte ikke, og ble sint når jeg takket nei. Hun bestemte at hun skulle bo hos oss etter fødselen i flere uker fordi HUN skulle ta seg av babyen, vi takket nei og hun ble sur. Hun skulle bestemme alle innjøp til babyen, alt fra våtservietter til vogn. Vi sa at vi kan handle inn sammen, men nei hun skulle bestemme alene, ble rasende når det gikk opp for henne at hun ikke fikk bestemme. Når ungen ble født og vi kom på besøk for første gang så røsket hun han ut av armene mine med en gang jeg kom inn i yttergangen og løp inn i stua, skremte vettet av ungen og oss. Nekta å gi han tilbake til meg mens han hylte! Snudde seg bort fra meg og prøvde å komme seg unna meg, var hjerteskjærende å høre ungen hyle da. Jeg klarte til slutt å ta han tilbake, men at det var hennes feil at han gråt skjønte hun ikke. Vi var i sjokk og lot det ikke skje igjen ved at den ene skjermer foran den som holder ungen, og hun blir så irritert hver gang. Hun får holde han noen minutter etterpå. Hun skjønner ikke at at væremåten hennes er unormal og blir så rasende når vi prøver å forklare at hun må roe seg ned. Så babyen er redd henne ennå flere mnd etter, ikke redd andre. Hun har ødelagt vennskapet vårt, sitt forhold til sønnen og sitt forhold til sitt første barnebarn. Vi møter henne sjeldnere enn før, hennes egen feil, hun har blitt så slitsomt.

 

Såe.. en mellomting og normal glede er sånn det bør være Håper det ordner seg for deg HI.

 

Anonymous poster hash: fdb6f...73a