Noen her som har/har hatt fødselsdepresjon?

[Anonym bruker]

Når ble det bedre for dere? Del gjerne deres historier. Det er så tungt.. Eier ikke følelser for barnet mitt en gang. Føles som at jeg passer et fremmed barn, og barnet er litt over 4 mnd. Skal ikke følelsene melde sin ankomst snart? Var ikke sånn med min første som snart er 4 år. Har snakket med terapeuter, men de kunne ikke gjøre noe mer for meg. Det er jo bare denne morsfølelsen og kjærligheten for barnet som mangler.. Forferdelig! Var kommet meg godt på bena helt til jeg for noen dager siden fikk vite at min mor har fått brystkreft. Da falt jeg litt sammen igjen, men prøver så godt jeg kan å være sterk både for meg og henne! Jeg er jo bare 23 år (blir 24 i høst).

 

Anonymous poster hash: 0f894...6c5

[Anonym bruker]

I to år og helt forjævelig

 

Fikk zoloft og ventetid til psykolog. Venter ennå på psykolog, men ingen depresjon nå og sluttet på splitt etter 15 måneder

 

 

 

Anonymous poster hash: fa71e...00b

[Anonym bruker]

I to år og helt forjævelig

 

Fikk zoloft og ventetid til psykolog. Venter ennå på psykolog, men ingen depresjon nå og sluttet på zoloft etter 15 måneder

 

 

 

Anonymous poster hash: fa71e...00b

Anonymous poster hash: fa71e...00b

[Anonym bruker]

Når ble det bedre for dere? Del gjerne deres historier. Det er så tungt.. Eier ikke følelser for barnet mitt en gang. Føles som at jeg passer et fremmed barn, og barnet er litt over 4 mnd. Skal ikke følelsene melde sin ankomst snart? Var ikke sånn med min første som snart er 4 år. Har snakket med terapeuter, men de kunne ikke gjøre noe mer for meg. Det er jo bare denne morsfølelsen og kjærligheten for barnet som mangler.. Forferdelig! Var kommet meg godt på bena helt til jeg for noen dager siden fikk vite at min mor har fått brystkreft. Da falt jeg litt sammen igjen, men prøver så godt jeg kan å være sterk både for meg og henne! Jeg er jo bare 23 år (blir 24 i høst).

 

Anonymous poster hash: 0f894...6c5

 

Var sykt deppa de første 6 ukene, men det var vel mere barseldepresjon. Min baby er snart 3 mnd og ting er mye bedre Anbefaler deg å snakke med helsesøster..

 

Anonymous poster hash: d9f8a...562

[Anonym bruker]

Jeg hadde det FORFERDELIG de første 3-4 mnd!

Hadde aldri i min villeste fantasi trodd at det kunne gå an å være så nedstemt etter å ha fått baby.

Vi hadde mange utfordringer, men allikevel. Jeg var en blanding av deprimert, sint og fortvila :-(

 

Nå er min baby litt over et halvt år og det begynner å bli bedre selv om det ikke er helt bra.

Jeg turte ikke snakke med helsesøster eller lege, så her har jeg kun hatt tiden som hjelp.

 

Klem <3

 

Anonymous poster hash: 72bcd...c77

[Anonym bruker]

Jeghar det vel egentlig litt enda nå er han snart 3 år. 

 

Var i ett veldig stygt brudd og vært alene hele tiden. 

 

Har ett enormt savn etter mitt gamle liv, føler meg utrolig følelseskald mot sønnen min. Jeg er jo glad i han, men merker at jeg bare kunne ønske han var vekk litt. 

 

Jeg har fått noen antidep og de virker til dels. Håper det hjelper når han blir eldre og skjønner mer og er mer selvstendig. 

 

Vet ikke helt hva jeg skal si, men prøv å snakk med venner og familie om det. Hjelper ikke å stenge det inne.

Anonymous poster hash: dc69a...ec5

[Anonym bruker]

Jeg hadde det helt fantastisk de første 3 mnd, men så gikk det nedover. Begynte å tvile på om det faktisk var mitt barn, forberedte meg på at noen skulle hente han, inbilte meg at jeg var en skikkelig dårlig mor, at jeg ikke klarte å se hans behov, bebreidet meg selv for å hindre utviklingen hans. Jeg distanserte meg psykisk, følte virkelig at jeg passet en annens barn og kjente eg ble irritert over at ingen kom og hentet han, jeg var jo overbevist om at han ikke hadde det bra hos meg.... Jeg fikk snakket med helsesøster om dette og hun sendte et brev til dps, jeg fikk også fastlegen til å sende henvisning og jeg fikk starte hos psykolog. Nå er sønnen min 1 år, jeg har jobbet hardt for å komme dit at jeg klarer å kalle han "sønnen min" !!!! Men jeg har endelig innsett det! Jeg har ikke ødelagt han, han hater meg ikke, jeg elsker han over alt på jord! Under terapi fant jeg ut at jeg hadde vansker med å tillate meg selv å elske han fordi det gjør så vondt å miste den man elsker, så jeg distanserte meg for å beskytte meg selv... Ikke tving frem følelsene, begynn heller litt mildt, si til deg selv at dette er din sønn/datter, det føles veldig rart til å starte med, men etterhvert blir det naturlig. Omtal deg selv som "mamma", jeg hadde lett for å si "kom til meg" eller "kom til *navnet mitt*".

Anonymous poster hash: 20c67...a02

[Anonym bruker]

Ja det er ikke lett. Føler meg og litt "kald" mot henne. Altså, hun får stell, mat (flaske) og blir underholdt på lekematten. Men når jeg ser på henne så tenker jeg ikke sånn "mamma elsker deg, du er det beste som har hendt meg". Når hun sutrer så blir jeg mer irritert på henne! Det er en fryd hver gang pappaen kommer hjem fra jobb og kan overta. Jeg savner henne ikke når jeg er ute av huset.. Det er rett og slett deilig å dra bort enkelte ganger. Er jeg en fryktelig mor?! Det er bare det at legen, helsesøsteren min og alle de jeg har snakket med, de vet om det.. Men nå har jeg avsluttet disse samtalene med dem, så nå er det opp til meg. Jeg fikk score på en mild depresjon. Får vel bare ta tiden til hjelp. "Godt" å høre at jeg ikke er alene om dette, for av og til føles det sånn. Alle forventer jo at man er overlykkelig når man får barn! Jeg håper at det blir bedre etterhvert som hun vokser til. Det er så deilig med det ene barnet mitt som snakker godt, kan leke alene, er litt mer selvstendig og mye lettere å ha med og gjøre. Gleder meg til hun blir så stor, det må jeg si

 

Anonymous poster hash: 0f894...6c5