Jeg er så bitter...

[Anonym bruker]

Jeg gjorde et veldig dumt valg da jeg var i tidlig tenårene og straffes så til de grader for det i dag. Jeg klarer ikke slutte å ødelegge meg selv med destruktive tanker angående valget jeg tok. Jeg er også bitter på de rundt meg som ikke hjalp meg ta det riktige valget for jeg var ikke så veldig gammel og tenker at hvis jeg hadde hatt barn/tenåring i denalderen hadde jeg tatt valget for han eller henne. Hvordan kan jeg slutte å være så selvdestruktiv? Blir påminnet daglig om mitt dumme valg og ofte fra andre også. Dessverre er det få som vet årsaken til problemet jeg sliter med i dag

 

Anonymous poster hash: 8fabb...1b8

[Anonym bruker]

Hva i alle dager er det som skjedde kjære hi? Umulig å komme med konstruktive svar når vi får vite så lite

 

Stor klem!

Anonymous poster hash: 502d9...636

[Anonym bruker]

Kun du som kan forandre dette og skylde på andre gjør ikke slem bedre.

 

Ta ansvaret for ditt eget liv. Få hjelp til å takle bitterheten

 

Vokst opp med en voldelig mor, alkolisert får, voldtatt og nesten drept av min eksforlovede gjennom 4 år. Fortsatt står jeg her fordi jeg har bestemt meg for å leve og ikke la fortiden ødelegge MIN fremtid

 

(ikke enkelt, men første skrittet er å be om hjelp) .

 

Anonymous poster hash: dd245...ff0

[Anonym bruker]

Virker som du må jobbe litt kognitivt med tankene dine. Prøv å tenk "fortid er fortid, gjort er gjort". Så "hvem er jeg nå, og hvor vil jeg. Hva må jeg gjøre for å komme meg dit?"

 

Jeg har også tatt noen valg som jeg fremdeles angrer på, og lurer veldig på hva som kunne vært. Det skjer vel egentlig ganske ofte. For min del har ting ordnet seg, og jeg tror ikke jeg ville byttet. Sier tror, fordi jeg vet ikke hva som hadde skjedd hvis jeg tok de andre valgene (reiste på båttur med han ene, faktisk tok skrittet og ble sammen med han andre, hva hvis hva hvis...). De valgene jeg tok og det jeg ikke gjorde må jeg leve med den dag i dag, men man må jo gjøre det beste utav det. Og tilbake i tid kan man ikke gå... 

 

Poenget mitt er at den eneste som kan gjøre at det går fremover er deg selv Enn så vanskelig det kan være... Særlig hvis det var muligheter man vet ikke vil komme igjen. 

Anonymous poster hash: 4b9e9...682

[Anonym bruker]

Takk for fine svar. Jeg sliter virkelig med å godta at fortid er fortid, mest fordi valget jeg gjorde fortsatt påvirker hele livet mitt. Det har faktisk tatt fra meg det ene store ønsket jeg hadde for fremtiden.

 

Til dere som lurer så ble jeg voldtatt tidlig i tenårene, men var så redd for å ødelegge livet til vedkommende som gjorde det at jeg ikke anmeldte. Det resulterte i at jeg derfor heller ikke ble undersøkt og gikk med klamydia og store plager i mange år. I dag er jeg helt steril og kan ikke få barn, selv ikke med prøverør. Det eneste ønsket jeg hadde som liten var å stifte familie, det er fortsatt det eneste ønsket, men nå er det umulig.

 

 

Anonymous poster hash: 8fabb...1b8

[Anonym bruker]

Vanskelig å gi råd når man ikke vet HVORDAN valget ditt påvirker livet ditt nå. Det er jo forskjell f.eks. på at man beholdt/ikke beholdt et barn, eller hadde ubeskyttet sex og ble syk av det. Jeg må understreke at dette er bare to ville eksempler og er ikke knyttet til HI på noen måte. Men det virker som det er på plass med litt hjelp utenfra. Du kan få henvisning fra fastlegen til en terapeut som kan hjelpe deg til å få orden på tankene.

Anonymous poster hash: 802e7...7fa

[Anonym bruker]

Ofte så må man endre tankegangen sin, men her sitter du med en stor sorg i tillegg, så jeg tenker at du kanskje bør få snakket med noen om dette.. Psykolog eller noe.

 

 

Sånn praktisk, så er en familie så mangt, hva med fosterhjem, eller adopsjon? Du kan lære av dine valg, og hjelpe sånn at dette ikke skjer med andre. Bruk det du ser på som feilsteg og gjør noe med det..

 

 

 

Jeg har og tatt noen dårlige valg når jeg var i tenårene, men jobbet ganske hardt for å endre det. Her gjaldt det skolegang, og jeg angrer som bare det, men fikk vinklet "hatet" til energi til å ordne opp i det.. En helt annen sak, men det er mulig.

Anonymous poster hash: 05c99...7bd

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke få barn på grunn av voldtekten. Sånn blir livet påvirket.

 

Anonymous poster hash: 8fabb...1b8

[Anonym bruker]

 

Vanskelig å gi råd når man ikke vet HVORDAN valget ditt påvirker livet ditt nå. Det er jo forskjell f.eks. på at man beholdt/ikke beholdt et barn, eller hadde ubeskyttet sex og ble syk av det. Jeg må understreke at dette er bare to ville eksempler og er ikke knyttet til HI på noen måte. Men det virker som det er på plass med litt hjelp utenfra. Du kan få henvisning fra fastlegen til en terapeut som kan hjelpe deg til å få orden på tankene.

 

Anonymous poster hash: 802e7...7fa

 

Rakk ikke å lese svaret ditt over her før jeg postet...

Det var trist å lese, men du kan fremdeles stifte familie. Du kan adoptere og få din egen familie den veien. Men først må du få hjelp til å få orden på tankene dine. Det er lett å surre seg inn i bitre og negative tankemønstre, og det er ingen skam å trenge hjelp for å komme ut av dem.

 

Anonymous poster hash: 802e7...7fa

[Anonym bruker]

Så utrolig vondt
Stakkars stakkars

Hvor gammel var du da? 
Verden er så sykt urettferdig!!!

Stor klem!

Anonymous poster hash: 502d9...636

[Anonym bruker]

Det er klart det finnes andre alternativer, men med fosterbarn er det ingen garanti for tilbakeføring. Adopsjon er en lang og dyr prosess uten noen garantier. Vil kjenne på kroppen at jeg er gravid og ha t barn fra det er nyfødt.

 

 

 

Anonymous poster hash: 8fabb...1b8

[Anonym bruker]

Jeg var 12.

 

 

Takk for alle fine og konstruktive svar. Jeg har gått til psykolog for dette, men det hjelper ikke.

 

Anonymous poster hash: 8fabb...1b8

[Anonym bruker]

Sender deg gode klemmer HI, du har jammen vært igjennom mye vondt.

 

Som noen andre her sier, har du vurdert adopsjon? Hvis ikke dette er aktuelt, hadde ett av de mer "ekstreme" tiltakene vært noe? Jeg tenker da på surrogati (om du har egne egg, men ikke kan bære frem et barn selv), eller eggdonasjon (om du ikke har levedyktige egg, men kroppen kunne ha gått igjennom et svangerskap). Vet at begge disse må gjøres i utlandet, og koster mye, men hadde det vært noe for deg?

 

Anonymous poster hash: e0df2...162

[Anonym bruker]

Surrogati er ikke aktuelt. Måtte være eggdonor. Mannen ønsker ikke det og ikke jeg heller.

 

Anonymous poster hash: 8fabb...1b8

[Anonym bruker]

Kan virkelig forstå din bitterhet, så utrolig urettferdig! Har du vurdert å burke din altfor dyrkjøpte erfaring til å hjelpe andre? Kan det være en måte å komme seg ut av tankene på?

Anonymous poster hash: bac19...4a3

[Anonym bruker]

Ja, det kunne jeg gjort. Er bare veldig usikker på hvordan.

 

Anonymous poster hash: 8fabb...1b8

[Anonym bruker]

Kjære deg. Dette er ikke et valg DU tok, men noe HAN gjorde mot deg. Den jenta du var da, i den situasjonen du var i, gjorde det beste valget du kunne gjøre den gangen. Nå ser du det annerledes. Og du har vært veldig uheldig i tillegg.

 

Ikke vær sint på deg selv lenger, vær sint på ham som gjorde det mot deg. Og sørg over det vonde som ble gjort mot deg.

 

Og jeg håper du etter hvert kan gå videre og kanskje etter hvert få oppleve noe av det fine du ønsket deg, om enn på helt andre måter enn du hadde planlagt.

 

Stor klem til deg.

 

Anonymous poster hash: 9108d...ab1

[Anonym bruker]

Ja, det kunne jeg gjort. Er bare veldig usikker på hvordan.

 

Anonymous poster hash: 8fabb...1b8

Kanskje du foreløpig kunne laget deg en anonym e-post adresse og sjekket litt rundt på voldtektssenter, ungdomsorganisasjoner eller andre steder som er i kontakt med ungdom som har opplevd lignende eller rett og slett forebyggende arbeid.

Som du sier så går du jo alt å får hjelp men at det ikke virker. Derfor kan det kanskje hjelpe at du får hjelpe andre, at det på en bissar måte får en mening.

Ellers så får jeg helt klump i halsen når jeg tenker på din situasjon, mulig du kan også rådgi foreldre: Be foreldre om å anmelde, om å tro på barna sine.

 

 

Anonymous poster hash: bac19...4a3

[Anonym bruker]

Jeg får prøve det :-)

Takk til alle sammen for støtte og svar! Jeg må prøve litt mer å legge bitterheten fra meg, selv om det per i dag virker umulig. Kanskje det hjelper å bruke erfaringen min for å hjelpe andre.

 

Anonymous poster hash: 8fabb...1b8

[Anonym bruker]

Du kunne umulig forutse dette da du tok valget om å ikke anmelde. Du må først og fremst tilgi deg selv for i en alder av 12 kan du ikke forvente at du tenkte over alle konsekvensene. Når du har gjort det må du finne ut hvordan du kan leve best mulig med de forutsetningene du har. Fokuser på de mulighetene du faktisk har, ikke begrensningene. 

 

Jeg har selv opplevd å bli ødelagt av fysisk sykdom og har måttet legge drømmer på hylla. Men, jeg har fremdeles veldig mye å glede meg over og øver meg hver dag på å fokusere på det.

 

Lykke til med alt!

Anonymous poster hash: 4ab0f...821

[Anonym bruker]

Takk! Godt å høre fra noen i lignende situasjon. Jeg har hatt og har store problemer med å forstå hvilke andre ting jeg kan glede meg over ettersom dette var min største og eneste drøm. Dette var planen for fremtiden.

 

Anonymous poster hash: 8fabb...1b8