Ekskludering av barn med særskilte behov?

[Anonym bruker]

Når begynte andre barn og reagere på deres barn? Har det noen venner?

Var det stor overgang fra bhg til skole sosialt?

 

Anonymous poster hash: 17585...b6e

[Anonym bruker]

Jeg kan uttale meg som lærer her fra da jeg underviste på mellomtrinn og ungdomstrinn.

 

Alle de elevene jeg har hatt som hadde (store) særskilte behov mentalt led under dette allerede fra 5.-6. klasse av i den forstand at de selv merket at de var annerledes. Selv om flere av dem hadde klassekamerater som tok seg godt av dem, så merket de nok selv at det var nettopp dette: Å bli tatt seg av, ikke være likeverdig venn med. Jeg må innrømme at jeg ofte har tenkt at en del av disse barna hadde hatt det mye bedre i spesialklasser. I de tilfellene jeg vet om ble de aldri fryst ut eller mobbet, men de ble heller aldri likeverdige med de andre sosialt og falt derfor mer og mer bakpå. I tillegg ble de tatt mer og mer ut av klassen for spesialundervisning, og dette gjorde til at de falt enda mer utenfor klassen. 

Anonymous poster hash: b1f35...dcb

[Anonym bruker]

Det kommer jo an på hva slags særskilte behov.

 

Min datter har et fysisk handikap og trenger noe hjelpemidler og har fysioterapi i sfo-tiden (hadde i barnehagen før hun begynte på skolen). Hun fungerer veldig greit og har mange venner, har hatt det hele tiden. Men hun feiler jo ingenting i hodet og utvikler seg helt normalt på alle måter bortsett fra at hun trenger noe tilrettelegging pga en fysisk skavank. Allerede i barnehagen la jo barna merke til at hun ikke klarte alt det de andre klarte, men det var aldri noe problem, de hjalp henne bare. At fysioterapeuten kom og tok henne ut av gruppa var kjempestas, for hun fikk alltid ha med seg en eller to venner som gjorde øvelsene sammen med henne, det var kjempegøy å være ukens utvalgte der.

 

Når det kommer til barn med psykisk utviklingshemning eller hjerneskade tror jeg det kommer veldig an på barnet selv. Lillesøster her går i barnehage sammen med ei som er hjerneskadet, hun er veldig utagerende, roper mye, dytter, slår og lugger. Reaksjonen til de andre barna da blir jo at de ikke vil være sammen med henne for hun er "slem". Vi som foreldre, og pedagogene i barnehagen, forklarer jo etter beste evne at hun ikke er slem, men at hun glemmer å tenke seg om. Å forklare en gjeng med 4-5 åringer hva det vil si å mangle impulskontroll er ikke så lett. Men vi inkluderer henne selvfølgelig, inviterer henne i bursdagsselskap og snakker pent om henne til barna våre så de også skal se de fine sidene hennes. De begynner på skolen til høsten, hun følger med i vanlig klasse på lokalskolen, og jeg tenker at vi aldri skal ekskludere henne, men jeg vet jo at hun er såpass hjerneskadet at hun aldri kommer til å bli en likeverdig venn for de andre jentene i klassen.

Anonymous poster hash: 8174f...52d