Trenger gode råd angående 6 åringen

[Anonym bruker]

Har en på 6 år som plutselig har blitt "mammadalt"

Sier hun bare vil til meg hele tiden. Er spesielt ille på kvelden når det er leggetid. Klarer ikke sovne og vil at jeg skal sitte inne hos henne hele tiden. Begynner å gråte om jeg går ut. Og om hun våkner før jeg har lagt meg lusker hun i stuedøra og gråter stille for at vi ikke skal høre henne.

Kommer med forklaringer på at hun er redd for monster osv. Merker fort når det bare er en unnskyldning og når hun reelt er redd for noe i den duren.

Hun er også plutselig blitt redd for å være i en annen etasje alene selv om det er midt på dagen. Hun kan også få det for seg at jeg skal reise fra henne. Bare sånn ut av det blå. Kan sitte ute i hagen mens hun leker og plutselig blir hun redd og klamrer seg til meg og vil bare være hos meg.

Alt dette har ikke vært ett problem før.

Skal sies at om hun får for lite søvn i perioder blir hun mer engstelig enn vanlig. Det er en sånn periode nå. Men dette er mye verre enn det har vært før.

Er så vondt å se at hun ikke har det bra. Om jeg spør hvorfor hun er redd og bare vil være hos meg hele tiden klarer hun ikke svare. Hun vet ikke hvorfor. Hun sier hun kjenner det i magen og hodet når hun blir sånn lei seg at hun bare vil være hos meg. Jeg har aldri "truet" med å dra fra henne og har alltid vært tilgjengelig når hun har kommet. Har selvfølgelig ikke sluppet alt jeg har i hendene øyeblikkelig. Men både sett og hørt henne når det er noe hun vil.

 

Har hørt at skolestartre kan forandre seg litt og "miste" ferdigheter de har hatt lenge. Aner ikke om det er noe av det som skjer nå, eller om dette er normalt for barn på den alderen.

Kan det virke som hun har en form for angst?

Og hvordan skal jeg takle legging når det er som værst. Har tatt 3 timer i kveld. Mot normalen 30 min med litt lesing på senga.

Har jo ting som skal ordnes på kvelden og jeg skal jo få lagt med selv til grei tid også.

Hun har forresten en lillesøster på 16 mnd. Men tror ikke det har noe med dette å gjøre.

 

Ble nok litt rotete dette. Men håper noen har noen gode råd.

 

 

Anonymous poster hash: 6f8f1...748

[kaffe&consealer]

Hei du

Det første jeg tenker, er at det nok er noe som plager datteren din. Om det er noe konkret eller bare generell eksistensiell angst, er vanskelig å si. Er det grunn til å mistenke at noen er slemme mot henne? Har det skjedd en endring i livssituasjonen hennes i det siste? Flytting? Skilsmisse? Besteforeldres død? For øvrig har jeg hørt at seksårsalderen kan være veldig utfordrende, også psykisk for barnet. Det blir på en måte modnere i hodet, og det er ikke bare enkelt.

 

Dersom dette fortsetter, ville jeg dratt kjapt til helsestasjonen og fått en prat.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Takk for svar.

Ene besteforelderen har fått en potensiell dødlig sykdom. Kan jo være en grunn for at hun plutselig har blitt så redd.

Ellers er det ingen endringer i livssituasjonen. Kun at hun har bare noen få uker igjen i barnehagen før skolestart. Er så vanskelig når hun ikke klarer sette ord på hva som er så skummelt.

I dag ba hun om unnskyldning for kvelden i går. At det ble som det ble. Usj er nok ikke lett å være 6 år.

 

Anonymous poster hash: 6f8f1...748

[Anonym bruker]

Det er mange barn som opplever en minipubertet i 6-7 års alderen. Kan høres ut som det er det din datter opplever nå og at det er hormoner som gjør henne ekstra sårbar og mammadaltete.

Anonymous poster hash: 10acd...fb7

[kaffe&consealer]

Hei igjen ja, det med besteforelderen kan være en grunn. Ellers kan det jo også være som anonymen over her sier, at det er minipuberteten. Men uansett kan du jo sette deg ned med henne, og spørre rett ut hvordan hun har det ift besteforelderen. Evt si til henne at hun kan snakke med deg om alt; at uansett hva det er så vil du hjelpe og støtte henne. Kanskje du allerede har gjort det forresten

[Anonym bruker]

Hei igjen.

Takk så mye for gode svar.

Har pratet med henne om alle disse tingene. Og hun er veldig åpen om ting. Men dette sitter dypt virker det som. Og hun vet fortsatt ikke hvorfor hun er så redd for at jeg/vi skal dra fra henne. Nå har det eskalert. Ser panikken i ansiktet hennes så fort hun tror hun blir alene.

Og hun sjekker jevnlig hvor jeg er når hun leker. I samme etasje vel og merke. Om hun ikke kan se meg roper hun og spør hvor jeg er. Ofte!

Kommer til å ringe helsestasjonen i morgen for å se om de kan hjelpe. Har nevnt det til henne og det syntes hun var en god ide. Ville veldig gjerne dra dit.

Så får håpe de kan gjøre noe for henne. Henvisning eller hva nå enn som kan være lurt. Eneste jeg er redd for er at de bare fnyser av det, og sier at det går over av seg selv uten å prøve å finne ut hvorfor det er blitt sånn.

 

Anonymous poster hash: 6f8f1...748