Hvordan bli lykkelig?

[Anonym bruker]

Når jeg tenker over det, er jeg utrolig ulykkelig. Jeg smiler og ler aldri, bortsett med barnet - men ikke fra hjertet.

 

Jeg ble gravid på pilla for 3 år siden, og jeg greide rett å slett ikke å abort. Barnefaren var forelsket i meg - men jeg var ikke i han (vi var ikke sammen)

Da jeg var rundt 5 mnd gravid ble vi sammen, han har hjerte av gull, hjelper til med alt, stiller opp, og gjør alt for at jeg skal ha det bra. Han behandler meg som

En dronning bokstavlig talt. Men jeg elsker han ikke, har jo blitt utrolig glad i han, han er så god, jeg sier til han at jeg elsker han, fordi jeg vil gi sønnen vår en fin barndom. Vet jo at jeg kan det alene også,

Men føler ikke det blir helt komplett. Vi lever er A4 liv, og alle utenfra tror vi er så lykkelige, alle mine venner og familien min er blitt glad i sambo og elsker å være i nærheten av han.

Han tenner meg ikke seksuelt og jeg føler bare vi er venner. Han kysser meg og viser kjærtegn hele tiden, og jeg er føler meg trygg. Men kan ikke den jævla forelskelsen komme snart? Jeg har vært i et forhold før han som varte i 4 år og vi hadde det ikke sånn, jeg savnet han når han var borte og var sååå forelsket, han var utro så vi gjorde det slutt.

 

Utrolig rotete, men sitter her å gråter og alt er tåkete, jeg er ikke flink til å sette ord på følelsene mine, så vet ikke om dere skjønte helt hva jeg føler..

 

Anonymous poster hash: ce85c...248

[Anonym bruker]

Når jeg tenker over det, er jeg utrolig ulykkelig. Jeg smiler og ler aldri, bortsett med barnet - men ikke fra hjertet.

Jeg ble gravid på pilla for 3 år siden, og jeg greide rett å slett ikke å abort. Barnefaren var forelsket i meg - men jeg var ikke i han (vi var ikke sammen)

Da jeg var rundt 5 mnd gravid ble vi sammen, han har hjerte av gull, hjelper til med alt, stiller opp, og gjør alt for at jeg skal ha det bra. Han behandler meg som

En dronning bokstavlig talt. Men jeg elsker han ikke, har jo blitt utrolig glad i han, han er så god, jeg sier til han at jeg elsker han, fordi jeg vil gi sønnen vår en fin barndom. Vet jo at jeg kan det alene også,

Men føler ikke det blir helt komplett. Vi lever er A4 liv, og alle utenfra tror vi er så lykkelige, alle mine venner og familien min er blitt glad i sambo og elsker å være i nærheten av han.

Han tenner meg ikke seksuelt og jeg føler bare vi er venner. Han kysser meg og viser kjærtegn hele tiden, og jeg er føler meg trygg. Men kan ikke den jævla forelskelsen komme snart? Jeg har vært i et forhold før han som varte i 4 år og vi hadde det ikke sånn, jeg savnet han når han var borte og var sååå forelsket, han var utro så vi gjorde det slutt.

Utrolig rotete, men sitter her å gråter og alt er tåkete, jeg er ikke flink til å sette ord på følelsene mine, så vet ikke om dere skjønte helt hva jeg føler..Anonymous poster hash: ce85c...248

Dette høres ut som om at du har en kjernekar i livet ditt som vil deg og deres felles barn alt vel. Som du selv sier, så er du ikke forelsket i bf, men veldig glad i han! Hvis du snur litt på det,kan du se for deg et liv uten bf? Tror du at du vil bli lykkeligere hvis du hadde bodd alene med barnet, men likevel hadde hatt et godt vennskapelig forhold til bf! Det er ikke alle forhold som er basert på forelskelse, selv om man tenker at det kanskje er det vanlige! men innerst inne er det kjærlighets livevel! Har dessverre ikke noen råd og komme med, du må nesten finne ut selv hva som er det viktigste for deg.

Lykke til:-)

 

Anonymous poster hash: 22ce0...180

[Mandala]

Jeg var litt i samme situasjon som deg, og endte med å gå fra samboeren. Jeg følte meg veldig fæl, for jeg gikk jo fra en flott mann. En god pappa og en snill samboer. Men jeg elsket han virkelig ikke. Det intime var vanskelig og jeg vill helst ha en viss avstand mellom oss. Dessuten hadde vi ikke noe til felles, det bidro selvsagt også til min ulykkelighet. Han var så negativ, og jeg slet med å være den positive dama jeg egentlig er.

Jeg har aldri angret et sekund på at jeg gikk fra ham. Jeg ser at det er synd for barna, men vi samarbeider godt og gjør det beste vi kan for dem. Nå har jeg ny kjæreste (hatt i snart to år) og jeg ante ikke at man kunne føle seg så bra sammen med noen. Jeg er virkelig glad for at jeg ikke gikk glipp av dette.

 

Du kan selvfølgelig prøve å jobbe med forholdet også. Det kan fungere og er naturligvis det beste :-)

[Anonym bruker]

Man er jo aldri forelsket hele tiden i et forhold (noen er nok unntak).

 

Jeg har vært sammen med mannen min i ti år, fra vi var stormende forelska russ. Og nå kommer forelskelsen i perioder. Det er fantastisk ekstra piff for forholdet når vi er forelska i hverandre, men vi har jo en fin hverdag når den blir borte også. Vennskapet og kjærligheten er mye mye viktigere enn forelskelsen for meg.

 

Forelskelsen kommer brått og slår meg over ende, og selv om dere har vært sammen noen år (?), så kan jo forelskelsen fortsatt komme. Og husk at småbarnstida er unntakstilstand som også sliter på forelska par.

 

Men dersom du føler at han er feil, og at du kommer til å ha det bedre uten. Og at du kan se han for deg med en annen kjæreste, så bør du vurdere å bryte. For hans del også, alle bør hige etter å finne noen som elsker dem.

 

Uansett hva du gjør, må du ha lykke til! :-)

 

Anonymous poster hash: 2dd45...058