Hvordan takle small-talk?

[Anonym bruker]

Jeg sliter veldig med å få venner, og takler dårlig sosiale situasjoner. Jeg vet ikke hva jeg skal si annet enn hvis jeg blir direkte spurt om noe, og jeg blir ikke oppfattet som en interessant person. Jeg har dårlig selvtillit (grunnen til det er en annen og lang historie med rot i barndommen) og ofte blir jeg sett rart på når jeg sier noe eller kommenterer. Jeg tror jeg kan virke litt kvass, selv om dette overhode ikke er meningen, så det ender med at jeg trekker meg bort og blir stående i bakgrunnen. Nå skal jeg på en sammenkomst hvor jeg kun kjenner vertinnen og jeg er redd for at jeg kommer til å bli den stille grå musa som ikke sier noe igjen. Er det noen som har tips til hvordan jeg kan få igang en samtale uten å virke nysgjerrig (har nemlig fått en tilsnakkelse hvor det var "nysgjerrig av meg å ville vite hva folk driver med". Jeg trodde det var et vanlig samtaleemne, men det er typisk meg - jeg har ikke kontroll på de sosiale preferansene som gjelder. Tar hjerteligst imot tips om hvordan jeg kan virke som mer "normal", ikke nysgjerrig og ikke så "bjeffende" som noen har goitt tilbakemelding på at jeg er. Hva forventer dere av en person dere ikke kjenner og som dere treffer i et selskap?

Anonymous poster hash: f1349...f48

[Anonym bruker]

Det er veldig normalt å spørre folk om hva de driver med,men kanskje ikke det første man spør om. Kanskje du kan spørre hvordan vedkommende kjenner vertinnen,fortelle hvordan du gjør det?

 

Anonymous poster hash: f8b32...7e1

[Anonym bruker]

Eyh! Er du meg?    


Jeg føler og jeg blir oppfattet som krass? Mulig jeg er det, spesielt om det er folk jeg føler ser ned på meg.... 

Anonymous poster hash: 98ad4...429

[Anonym bruker]

Jeg hadde det akkurat slik som du tidligere, HI! Var den som gjerne stilte meg i en bortgjemt krok og så på folk i steden for å snakke med noen. Ikke fordi jeg ikke var interessert i andre, men fordi jeg følte meg så ufattelig klossete og dum i slike situasjoner. Jeg kunne grue meg i dager før jeg skulle noe, kunne ha vondt i magen på forhånd. Jeg pratet stort sett bare hvis noen snakket til meg først, men samtalen stoppen da ganske fort fordi jeg eeegentlig ikke bidro så veldig mye i samtalen selv. Jeg turde ikke spørre spørsmål, for da ville den/de andre se på meg og jeg hatet oppmerksomhet. I tillegg følte jeg at mine spørsmål uansett hørtes dumme ut - selv om jeg sa helt normale ting. Ofte var jeg også så nervøs at når jeg først greide å ta initiativ til å prate først så var stemmen min så anspent at det sikkert hørtes litt anderledes ut.

 

Men jeg har greid å snudd det helt rundt. Sist helg fikk jeg høre hvor behagelig det var å snakke med meg, at jeg fikk en person jeg aldri tidligere hadde møtt til å slappe av og kose seg. Jeg kan starte samtaler, og jeg kan til og med kose meg ordentlig med det

 

Så det ER mulig å snu dette, HI!

 

Det er ikke gjort på én gang, det tar tid. Så tillat deg selv å ta den itden det tar for deg!

 

Det jeg gjorde var å prøve å ikke være så opptatt av meg selv lenger. For det er det det er - når man har det slik så er man ekstremt opptatt av seg selv, sine egne følelser og sin egen usikkerhet. Med det mener jeg ikke selvopptatt slik man ofte tolker det på en negativ måte overfor andre - men at man er så opptatt av sine egne negative følelser at man forsterker det negative inni seg selv. Man blir sin egen verste fiende, dommer og bøddel i en og samme person.

Hvis jeg var tørr i halsen og stotret på "hei" så kunne jeg bruke lang tid på å føle på hvordan jeg da hadde vært tåpelig, at folk sikkert stusset veldig på meg som ikke en gang greide noe så enkelt som å si hei på en ordentlig måte... you get the picture. Og da hang jeg så fast i første tabben jeg følte jeg hadde gjort, at jeg ble enda mer usikker neste gang i samme selskap hvor jeg måtte snakke med noen. Det var omtrent som å få jernteppe under eksamen, jeg var ikke i stand til å si så mye fornufting.

 

Løsningen ble å begynne å rette blikket ut fra meg selv om mine egne følelser. Rett og slett gi litt f... i alle de forbaskede usikre og negative følelsene. Begynne å se andre i steden for.

Hvis det er selskap så se på vertinnen når du kommer. Virker hun sliten eller stresset av alle forberedelsene, eller ser det ut som om det har gått greit. Virker det som om hun trenger litt hjelp i siste liten? Kanskje spørre henne om hun trenger litt hjelp?

Om du kommer rett inn i et rom med flere mennesker, så tenk på hvordan du selv er når du ser en person komme inn i et rom fullt av folk - det er ikke lenge eller nøye du bruker å se på den som kom sist. Så i steden for å føle deg beglodd (for det er du selv som glor på deg selv) så ta et overblikk over rommet. Er det noen du kjenner der, eller kanskje alle er nye for deg. Om noen presenterer deg for andre, så vær oppmerksom på den du hilser på. Ser personen glad ut, kanskje litt smånervøs den også, kanskje litt for høy stemme, eller litt falsk latter, eller kanskje en person som tydelig trives og er trygg på seg selv. Er det det siste, så tenk at dette er en person du kan lære noe av ved å observere diskret.

 

Det du sier om at noen har tatt det ille når du har spurt hva de gjorde på, da tenker jeg at det er en person som trolig akkurat da hadde problemer med dette. Kanskje hadde personen mistet jobben, kanskje slet personen med å finne ny jobb, kanskje personen var syk og gikk på aap eller var sykemeldt.

Det er helt normalt å spørre noen hva de gjør. Hvis du møter slike holdninger som du gjorde den gangen, så ikke ta det til deg - bare bytt tema, og kanskje du i løpet av kvelden diskret kan observere personen og kanskje ser du tegn til at personen er usikker, aldri snakker om personlige ting, eller kanskje ikke har det godt med seg selv.

 

Om du ser etter så vil du alltid finne noen som ikke er veldig utadvendte. Med stor sannsynlighet har de det litt som deg, litt usikre på seg selv. Ta initiativ og prat med dem. Som noen over sa, det er som regel alltid trygt å spørre hvordan andre kjenner vertskapet, hva de gjør på. Og så er det som regel trygt å ta opp aktuelle saker i nyhetene - ting som ikke er for kontroversielle eller for tunge.

Nå er f.eks. fotball-vm en slik typisk ting du kan ta opp. Følger du med på VM? Om personen sier ja, selvfølgelig, så kan du gå videre med å spørre hva som er favorittlaget og hvem de tror vinner i år. Har de spilt fotball selv? Jeg kunne godt tatt opp dette om jeg skulle i selskap i kveld. Og jeg finnes ikke interessert i fotball. Så da ville jeg flettet inn at jeg ikke er så opptatt av det selv, men at det ikke er til å unngå å få med seg litt. Hadde Norge vært med så kunne jeg kanskje fulgt med litt mer, men ikke i år. Om personen ikke følger med, så har du mange muligheter videre om personen ikke sier så mye. Du kan spørre om de har vært i Brasil (hvor fotball-VM går i år), deretter kan dere snakke om reiser, hva dere liker. Eller du kan i stedenfor spørre om personen har en annen favorittidrett den følger med på eller om den har drevet med idrett selv. Sier de at de liker bueskyting så sier du "så spennende! hva er det som gjør at du liker det så godt?" og du kan selvfølgelig spørre om de driver med det selv. Mitt gamle jeg ville tenkt "faen, faen, faen, jeg vet jo INGENTING om bueskyting, så nå har jeg absolutt ikke noe å bidra med, dumme meg!"....

 

Vet ikke om jeg greier å forklare fullt ut hva jeg mener. Men det går i hvert fall på å fokusere på de andre, hva de sier, spørre dem relevante spørsmål, observere diskret hvordan de har det. Ser du noen som står eller sitter alene, så ta initiativ til kontakt, det kan være noen som er mer usikker enn deg.

Av og til innrømmet jeg at jeg kunne føle meg litt usikker i slike situasjoner, og da fikk jeg som regel høre at det var helt normalt, kanskje følte personen det samme, eller kanskje fikk jeg litt ekstra drahjelp av denne personen i løpet av kvelden.

 

Tenk også gjennom hva du er fornøyd med i eget liv. Trives du i jobben, eller gleder du deg til den dagen du finner drømmejobben. Hva er du fornøyd med med deg selv. Hvilke interesser har du, hva brenner du ev for. Eller kanskje du er allround'eren som liker litt av alt.

 

Så tving deg selv til å slutte å fokusere på deg selv. Fokuser ut av deg selv.

 

Som sagt, det tar tid. Noen ganger vil du føle at du tramper i klaverer, at du tabber deg ut, men da skal du ikke ta det så tungt. Alle gjør tabber innimellom. Og når du er hjemme så kan du tenke deg "tabben" din - hvor stor ville du synes om det var en annen som gjorde "tabben"? Ville du lagt særlig merke til det? Som regel er svaret nei I hvert fall ville du ikke sett på det som en gedigen tabbe, men bare en bagatell som du ikke ville dømme den andre personen for. Ikke døm deg selv så hardt.

 

Tenk at du skal ta små skritt om gangen. Den prosessen du begynner nå kan ta måneder og år før du føler deg komfortabel med slike situasjoner. Men for hver gang du greier å glemme deg selv litt, så er du kommet litt videre.

 

Mulig dette ble litt rotete skrevet, håper jeg fikk budskapet frem

Greide jeg å gjøre det - så greier du det også!

 

Lykke til - du går i gang med en spennende prosess

Anonymous poster hash: 71e7e...ad6

[kulepenn]

Jeg kjenner meg veldig igjen. Jeg var den nervøse grå musa. Min måte å takle dette var å stille spørsmål til andre for da måtte de snakket og ikke jeg. Men etter veldig mange år skjønte jeg at folk ikke liker å bli stilt spørsmål. Det blir for personlig. Spesielt om det er folk en ikke kjenner..du må starte å fortelle noe selv. Sånn starter praten. Dette kan du tenke ut på forhånd. Hva ønsker du å si. Folk liker at du deler noe om deg selv. Da blir de litt mer kjent med deg og du blir mer interessant. Jeg har også opplevd at det jeg forteller trenger over hodet ikke være så interessant, men det ligger i at du deler noe og ikke bare spinner videre på noe andre startet med å si....