Jeg er så utrolig redd for barnevernet.

[Anonym bruker]

Jeg tenker på det hele tiden. Sånn som folk snakker her inne, hva jeg har hørt fra andre, at folk melder til barnevernet for hver minste lille ting. 

Hvis guttungen snubler og slår seg, får et blåmerke, blåveis eller hva det skulle være, så har jeg mest lyst til å holde han hjemme fra bhg. Skulle vi forsove oss noen ganger  over en periode er jeg redd noen skal tro jeg raver rundt på natten og at vi ikke kommer oss opp om morgenen. Glemmer jeg å ta med noe i bhg er jeg redd noen dømmer jeg pga det. Dette plager meg skikkelig, hver dag venter jeg på å finne et brev fra barnevernet i postkassen... Nå har jeg kommet inn ei sur og bitter dame på avdelingen til guttungen, og det gjør ikke akkurat saken noe bedre.. Herrefred, hvordan skal jeg klare å slappe av og få dette ut av tankene??? 

Anonymous poster hash: 69354...328

[Anonym bruker]

Tenk at du er helt normal! 
Det kan sikkert virke som om folk blir meldt til barnevernet under en lav sko, men jeg trur ikke det er realiteten i det hele tatt.

Jeg jobber i bhg og er i den forbindelse i kontakt med mange barn og deres foreldre. En eneste gang har jeg vært i kontakt med barnevernet og det var i forbindelse med noe et barn fortalte meg ang. vold i hjemmet. Jeg veit ikke noe om hva som skjedde videre i saken, eneste jeg veit er at barnet fremdeles bor hjemme og er et harmonisk og lykkelig barn. Så jeg velger å tro at det løste seg på den aller beste måten. 

Ikke vær redd  

Anonymous poster hash: f371d...042

[Anonym bruker]

Hvis du er en normalt oppegående, ansvarlig og omsorgsfull mor har du ingenting å frykte:-)

 

Anonymous poster hash: 898ff...ba7

[Anonym bruker]

Prøver å tenke dette selv. Han er en strålende fornøyd liten gutt, som alltid har det han trenger, får masse kjærlighet og har en fantastisk utstråling og sjarm. Jeg har jo ingenting å frykte, men er så redd de skal bli innblandet på en eller annen måte, og vri om på sannheten, som jeg har hørt så mye om.. Uff.. Hver gang det skjer noe "negativt" i hverdagen tenker jeg at nå dumper det vel et brev ned i postkassen om ikke lenge.. "/ Dette er så forferdelig slitsomt..  

Anonymous poster hash: 69354...328

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det kun er dårlige mødre som er redde for barnevernet.

 

Anonymous poster hash: dc5ee...bc1

[Gjest Minnieropptatt]

Jeg tenker at det kun er dårlige mødre som er redde for barnevernet.

 

Anonymous poster hash: dc5ee...bc1

Hum, saklig. Føler du at du hjalp HI nå?

 

Alle vil det beste for barna sine, og selv om ungen får et blåmerke, dere forsover dere eller du glemmer å ha med sitteunderlag til skogsturen, vil du neppe bli meldt til bv. Og skulle du bli det, vil de undersøke saken, de tar ikke ungen hvis det ikke er grunnlag for det.

 

Mitt beste tips til deg, er å ikke gå inn på tråder som omhandler bv. Da vil frykten mest sannsynlig bli mindre og tankene vil dreie seg om her og nå.

[Anonym bruker]

Alle barn får blåmerker. Alle glemmer i blandt. Folk sender ikke bekymringsmelding for " ingenting" ... og om noen bestemmer deg for å gjøre det så får du bare ta det. Så lenge dere er en normal familie ser de jo det:-)

 

Anonymous poster hash: c7b21...2ee

[Anonym bruker]

Hei HI!

Jeg jobber i bv. Tenkte jeg kunne fortelle deg litt om terskelen for faktisk å få hjelp. Nå vegrer de aller fleste seg for å melde noen til bv i det hele tatt, så i utgangspunktet får vi høre om barn som trenger hjelp alt for sent. For det andre skal det kun iverksettes undersøkelse der hvor det er grunn til å tro at bv vil komme til å anbefale hjelpetiltak (som kan være veiledning av foreldre, bhgplass, besøkshjem, ansvarsgruppe osv.).

 

Mange undersøkelse ender med henleggelse (ca.50% av sakene som undersøkes). Av de resterende 50% får de aller fleste familier tilbud om frivillige hjelpetiltak, dvs at de kan takke nei om de selv ikke ønsker hjelp. Nå takker de aller fleste ja, fordi det i mange av disse familiene er et behov for hjelp, kanskje ift at foreldrene føler seg usikre i rollen sin, at barnet har en vanskelig atferd, at foreldrene strever med psykiske problemer osv osv. Men en del takker også nei. I noen saker er det helt uproblematisk, mens i andre saker hvor det er bekymring for hvordan barnet har det eller kommer til å få det etterhvert kan bv skrive i henleggelsesvedtaket at saken henlegges etter foreldrenes ønske og mot bv anbefaling. Dersom det skulle bli sak senere kan det å ikke ha villet ha hjelp være negativt når man skal vurdere om foreldrene faktisk ønsker å hjelpe barnet sitt å få det bedre.

 

I noen få saker har bv lov (hjemmel til) å bruke tvang, bv kan da etter vedtak i fylkesnemda (tvangsvedtak skal alltid gjennom nemda som er en rettsinstans) pålegge foreldrene å la barnet gå i bhg f.eks (brukes f.eks. der hvor det vurderes at barnet er understimulert og man vurderer at foreldrene ikke klarer å stimulere barnet i tilstrekkelig grad). Tvangstiltak er selvfølgelig også bytte av omsorgsbase - altså å flytte barn i fosterhjem. Dette skjer svært sjeldent, og er aller siste utvei. 

 

Bv er i de aller fleste kommuner en instans som alltid har knapphet på ressurser. Det sier seg selv at bv ikke ønsker å bruke de ressursene vi har på barn og familier som ikke trenger det. Samtidig er vi også opptatt av å klare å oppdage de barna som faktisk ikke har det godt. Statistisk sett er det mange barn som har det vanskelig på en eller annen måte. De aller flese av disse barna kan få det godt om foreldrene er villige til å ta i mot hjelp. Og det er ikke alltid bv er riktig instans. Kanskj er det BUP, psykisk helsevern i kommunen eller andre instanser som skal hjelpe. Alt er ikke barnevern. 

 

Til slutt vil jeg bare si at det erfaringsmessig desverre ofte er slik at de barna som har det aller verst har foreldre som ikke evner eller vil innse at de skader ungene sine. Det trenger jo ikke være slik at de skader ungene med overlegg, kanskje har de selv hatte en vanskelig oppvekst og dermed ikke lært seg gode foreldreferdigheter (som kan - ikke må - være en konsekvens av en marginal oppvekst). En del av disse foreldrene nekter å ta i mot hjelp, eller takker ja men vil gjøre som de selv vil allikevel uansett hva de får veiledning om. Det er nok en del av disse foreldrene som skriker høyt om urett begått av bv, og kommer med utsagn som "bv tok barnet mitt - jeg forstår ikke hvorfor - barnet mitt hadde det jo kjempebra". Når det er sagt er det hevet over enhver tvil at det finnes idioter ansatt i bv - akkurat som i alle andre yrker. Det er klart at det er forferdelig hvis uegnede mennesker jobber i en så viktig hjelpeinstans. Da er det bvs oppgave å ha gode kontrollrutiner og arbeidsrutiner slik at ikke familier lider overlast. I alle bvtjenester skal alle saker drøftes med flere - man sitter ikke inne på kontoret sitt og tar beslutninger ut i fra eget hode, i tillegg skal alle vedtak godkjennes av leder, og som tidligere nevnt skal alle tvangsavgjørelser avgjøres av fylkesnemda.

 

Håper at informasjon om hvordan ting fungerer kan roe deg litt ift din uro og bekymring. Kort oppsummert: Er du en som mishandler, slår, eller misbruker ungene dine, eller på annen måte utøver grov omsorgssvikt har du noe å frykte. Er det derimot slik at du er en omsorgsfull, normalt oppegående forelder har du ingen grunn til bekymring. Og er det slik at du er en forelder som synes ting er vanskelig og godt kunne tenkt deg litt hjelp, har du heller ingen grunn til bekymring; bv ønsker å HJELPE. 

 

Prøv å ikke bekymre deg - fokuser heller på de gode tingene som gjør livet godt å leve :-)

Klem fra meg.

Anonymous poster hash: 4a445...ef6