Min venninne vet ikke hvem som er far til barnet

[Anonym bruker]

For noen dager siden betrodde min venninne meg en stor hemmelighet. Hun vet ikke hvem som er far til sitt barn på 3 år. Mannen aner ingenting. Det er jo helt forferdelig, og selv om jeg selvsagt syns hun har gjort et stort feiltrinn, så synes jeg også veldig synd på henne, skjønner at hun må ha det fryktelig tøft, og ønsker å være der for henne.

 

Men det er jo helt umulig å gi råd i en sånn situasjon? Barnet er jo så stort at hvis hun legger kortene på bordet og videre finner ut at mannen ikke er barnefar, så vil jo han og hele hans familie bli knust, og det stakkars lille barnet som potensielt "mister" sin far... Jeg må innrømme at selv om jeg lovte å ikke si noe, så fortalte jeg det til min samboer, for han så at jeg var helt rar da jeg kom hjem og begynte å spekulere på hva som hadde skjedd. Hans reaksjon var at han ALDRI ville ha visst noe hvis dette gjaldt hans sønn, og at han håpet min venninne tok med seg hemmeligheten (hvis det nå er en annen barnefar) i graven. På den annen side, dette kan jo komme fram likevel på et eller annet tidspunkt, og jeg vet at den andre potensielle barnefaren har hatt mistanke og spurt henne rett ut om hun vet hvem som er far. Han har ikke gitt lyd fra seg siden hun gikk gravid, men hva om han finner ut at dette må han likevel få klarhet i? Og om barnet har en annen far, så blir det jo også "frarøvet" sin "egentlige" familie på farssiden? Uff, det går helt rundt for meg. Jeg ser ingen god løsning.

 

Hva ville dere tenkt?

Anonymous poster hash: 6d865...ecb

[*piami*]

Du lovte og ikke si noe, og første du gjør er å fortelle det til samboeren din?! Å ikke nok med det, så forteller du hele historien her på dib..

 

Ja, du har nok rett. Dette vil nok komme ut på et eller annet tidspunkt. Rart det der.

[humlemamma]

Jeg ville først og fremst funnet ut sannheten før jeg tok noen vurderinger. Er ikke verre enn å sende inn privat dna-test til USA, hun har jo full tilgang på mannens hårbørste/tannbørste etc. Da får hun i alle fall vite det. 

 

Klart, er det han andre vil det jo kanskje være verre enn å ikke vite sikkert, men hvis det viser seg å være mannen sitt barn så kan hun jo glemme alle bekymringer. Blir jo litt gambling med hva som er verst.

[Anonym bruker]

Du lovte og ikke si noe, og første du gjør er å fortelle det til samboeren din?! Å ikke nok med det, så forteller du hele historien her på dib..

 

Ja, du har nok rett. Dette vil nok komme ut på et eller annet tidspunkt. Rart det der.

 

Jeg skjønner kommentaren din, og jeg har selvsagt tenkt igjennom det. Skulle kanskje kommentert det selv i hovedinnlegget. Mannen min er jeg ikke bekymret for, vi pleier å dele alt, og jeg har aldri opplevd at han har misbrukt min tillit, og her vil han i alle fall ikke gjøre det. Venninnen min er ikke norsk og bor i et annet land, og tviler sterkt på at noen i deres vennekrets leser norkse nettsider. Kanskje nettopp på grunn av avstanden at hun ville bruke meg som venninne i denne situasjonen? Er bare i villrede om jeg kan råde henne til noe...

 

Anonymous poster hash: 6d865...ecb

[Anonym bruker]

Du er ikke så god på hemmeligheter og løfter, du da

Anonymous poster hash: 0a040...f7d

[Anonym bruker]

Jeg ville først og fremst funnet ut sannheten før jeg tok noen vurderinger. Er ikke verre enn å sende inn privat dna-test til USA, hun har jo full tilgang på mannens hårbørste/tannbørste etc. Da får hun i alle fall vite det. 

 

Klart, er det han andre vil det jo kanskje være verre enn å ikke vite sikkert, men hvis det viser seg å være mannen sitt barn så kan hun jo glemme alle bekymringer. Blir jo litt gambling med hva som er verst.

 

Takk for svar! Er det rett fram å sende inn privat dna-test? Jeg tenker på om de er pålitelige, lovlige etc. Jeg tenker også at det må være bedre å vite, men på den andre side... Hvis det er alternativ barnefar... Hva gjør man da? Dilemmaet er det samme? 

 

Anonymous poster hash: 6d865...ecb

[Anonym bruker]

 

Jeg ville først og fremst funnet ut sannheten før jeg tok noen vurderinger. Er ikke verre enn å sende inn privat dna-test til USA, hun har jo full tilgang på mannens hårbørste/tannbørste etc. Da får hun i alle fall vite det. 

 

Klart, er det han andre vil det jo kanskje være verre enn å ikke vite sikkert, men hvis det viser seg å være mannen sitt barn så kan hun jo glemme alle bekymringer. Blir jo litt gambling med hva som er verst.

 

Takk for svar! Er det rett fram å sende inn privat dna-test? Jeg tenker på om de er pålitelige, lovlige etc. Jeg tenker også at det må være bedre å vite, men på den andre side... Hvis det er alternativ barnefar... Hva gjør man da? Dilemmaet er det samme? 

 

Anonymous poster hash: 6d865...ecb

 

Jeg visste ikke hvem som var far da jeg gikk gravid. Bestilte dna test på dnatest.no, tror jeg. Det sendes til USA, og du får svar etter et par uker. Prøv å google litt rundt.

 

Anonymous poster hash: 970d0...2f4

[Anonym bruker]

En pappa er den som skifter bleier. Blåser på sår. Trekker over dyna og gir råd å veiledning på livets vei. Biologisk eller ei. Det er pappa mener jeg!

 

Anonymous poster hash: 9012d...2bb

[Anonym bruker]

I Norge er ekteskapsloven sånn at den mor er gift med er far til barnet. Ferdig med dass.

 

Anonymous poster hash: 247fe...357

[Anonym bruker]

Skjønner at du syns dette er vanskelig, men det er hennes valg om hun forteller det eller ikke. 

Anonymous poster hash: 71b9b...b0a

[Anonym bruker]

 

Skjønner at du syns dette er vanskelig, men det er hennes valg om hun forteller det eller ikke. 

 

Anonymous poster hash: 71b9b...b0a

 

 

Ja, det er jo det. Jeg slipper heldigvis ta valget, og vil helst prøve å unngå å råde henne til noe spesifikt også, for jeg aner ikke hva som er mest "riktig" når situasjonen nå er som den er. Takk for innspill. Får bare være der for henne så godt jeg kan uansett hva som skjer. Har tenkt tanken at hennes mann kommer til å hate meg hvis han finner ut at jeg har visst dette osv., men jeg kjenner han egentlig ikke noe særlig, og vi bor som sagt i ulike land, så det er vel absolutt minste problemet...

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 6d865...ecb

[Anonym bruker]

 

 

Jeg ville først og fremst funnet ut sannheten før jeg tok noen vurderinger. Er ikke verre enn å sende inn privat dna-test til USA, hun har jo full tilgang på mannens hårbørste/tannbørste etc. Da får hun i alle fall vite det. 

 

Klart, er det han andre vil det jo kanskje være verre enn å ikke vite sikkert, men hvis det viser seg å være mannen sitt barn så kan hun jo glemme alle bekymringer. Blir jo litt gambling med hva som er verst.

 

Takk for svar! Er det rett fram å sende inn privat dna-test? Jeg tenker på om de er pålitelige, lovlige etc. Jeg tenker også at det må være bedre å vite, men på den andre side... Hvis det er alternativ barnefar... Hva gjør man da? Dilemmaet er det samme? 

 

Anonymous poster hash: 6d865...ecb

 

Jeg visste ikke hvem som var far da jeg gikk gravid. Bestilte dna test på dnatest.no, tror jeg. Det sendes til USA, og du får svar etter et par uker. Prøv å google litt rundt.

 

Anonymous poster hash: 970d0...2f4

 

 

Takk! Jeg skal tipse henne om muligheten, så vet hun i alle fall om det. Kan jo hende hun har sjekket det ut selv også.

 

 

Anonymous poster hash: 6d865...ecb

[Anonym bruker]

Jeg er frarøvet et søster fordi moren nektet å la pappa få teste om han var far. Jentas mor hadde giftet seg med en annen og blånektet på at pappa var faren. Jenta har absolutt ingen likheter med sin "fars" familie, men er klin lik min (vår) far og familie.

 

Så hva gjør man? I dag er hun over 40 og vet ikke noe om at den hun tror er faren med 99,9 % sikkerhet ikke er faren. Alle i min familie vet dette. Hun selv vet ikke noe. Jeg mener hennes mor og min far må ta tak i det, men begge er for feige. Forhåpentligvis vil det ikke skje at hun eller barna, eller jeg eller mine halvsøsken eller våre barn vil trenge en familiedonor. I så fall blir "bomben" sluppet.

 

Jeg mener det er feil å ikke gjøre noe med det i slike situasjoner. Og da mener jeg gjøre det når barnet er så lite at det fremdeles kan bli kjent med sin rette forelder - ikke oppdage det på traumatisk vis når man er voksen. Da blir sviket mot barnet, han som tror han er far og han som faktisk er far mye større enn om man tør ta oppgjøret mens barnet er lite.

Anonymous poster hash: cf18a...611

[Anonym bruker]

Syns din venninne skal sende inn en dna-test, for å få vite det sikkert. Jeg hadde ikke greid å leve med usikkerheten. Men hva hun skal gjøre hvis det viser seg at det ikke er mannen som er faren, det vet jeg ikke.....

Anonymous poster hash: 2e7ec...a98

[Anonym bruker]

 

Jeg er frarøvet et søster fordi moren nektet å la pappa få teste om han var far. Jentas mor hadde giftet seg med en annen og blånektet på at pappa var faren. Jenta har absolutt ingen likheter med sin "fars" familie, men er klin lik min (vår) far og familie.

 

Så hva gjør man? I dag er hun over 40 og vet ikke noe om at den hun tror er faren med 99,9 % sikkerhet ikke er faren. Alle i min familie vet dette. Hun selv vet ikke noe. Jeg mener hennes mor og min far må ta tak i det, men begge er for feige. Forhåpentligvis vil det ikke skje at hun eller barna, eller jeg eller mine halvsøsken eller våre barn vil trenge en familiedonor. I så fall blir "bomben" sluppet.

 

Jeg mener det er feil å ikke gjøre noe med det i slike situasjoner. Og da mener jeg gjøre det når barnet er så lite at det fremdeles kan bli kjent med sin rette forelder - ikke oppdage det på traumatisk vis når man er voksen. Da blir sviket mot barnet, han som tror han er far og han som faktisk er far mye større enn om man tør ta oppgjøret mens barnet er lite.

 

Anonymous poster hash: cf18a...611

 

 

Uff, for en trist situasjon. Dette barneperspektivet plager meg, at ungen evt går glipp av kontakt med biologisk familie og kan bli bitter og trist hvis sannheten kommer for en dag senere i livet. Men uansett kan jo ikke jeg si noe.

 

 

Anonymous poster hash: 6d865...ecb

[Anonym bruker]

 

Uff, for en trist situasjon. Dette barneperspektivet plager meg, at ungen evt går glipp av kontakt med biologisk familie og kan bli bitter og trist hvis sannheten kommer for en dag senere i livet. Men uansett kan jo ikke jeg si noe.

 

 

Anonymous poster hash: 6d865...ecb

 

 

 

Nei, du kan ikke si noe. Men oppfordre din venninne - slik flere har sagt her - å sende inn dna-test. Hun får sikkert noen hår fra mannen uten at han vet det, og fra barnet er jo ikke noe problem. Så kan hun be om at svaret sendes poste restante til henne, da må hun hente det på postkontoret og mannen vil ikke komme over det om han henter posten først. Evt kan hun få sendt svaret til deg.

 

Nå er det masse unødvendig spekulasjon. Så sørg for at hun får det sjekket ut.

Ingenting er bedre enn at mannen hennes er faren til gutten. Men hvis han ikke er det, da fortjener både han, gutten og den biologiske faren å få vite!

Men det kan hun ikke ta stilling til før hun vet svaret med sikkerhet.

 

Anonymous poster hash: cf18a...611

[Anonym bruker]

Utenfor tema men hva er det med damer som bare må fortelle sine menn alt???? Venninner betror dere sine dypeste hemmeligheter og dere løper rett til mannen. Jeg forstår det bare ikke.

 

Jeg vet mange skitne hemmeligheter om mine venninner men jeg forteller det aldri til samboer. Jeg vet at han er 100 % til å stole på men poenget er at nåregjeringen man lover å holde kjeft så Gjør man det.

 

Jeg blir uvel av tanken på at mine venninner menn skal vite mine hemmeligheter. Ikke det at jeg tror deres menn plaprer videre men noen ting ønsker man ikke at disse bedre halvdelene skal vite.

 

Anonymous poster hash: 7150d...440

[Anonym bruker]

Min mann er min bestevenn... Umulig å holde tett til han

 

Anonymous poster hash: ce8b7...26e

[Anonym bruker]

Min mann er min bestevenn... Umulig å holde tett til han

 

Anonymous poster hash: ce8b7...26e

Da håper jeg du er redelig nok til å fortelle dette til de som betror deg noe, at du kommer til å holde tett - med unntak av mannen din?

 

Mannen min er den som står meg nærmest, men jeg har såpass respekt for venninnene mine, og såpass integritet, at jeg holder ord.

Det gjør mannen min også, og hadde han ikke gjort det hadde jeg mistet respekten og tilliten til ham. Har ikke tillit til folk som ikke kan holde ord.

 

Anonymous poster hash: e8d49...9da