Trenger info om gutter og ADHD, noen med erfaring?

[Anonym bruker]

Hei

Vi har et barn her to ganger i mnd, han er da over 4 dager. Nå har han fått diagnosen ADHD, noe jeg tror er helt feil.

Han klarer å sitte iro, konsentrere seg om ting. Har ingen problemer med å høre etter eller lignende, men han blir raskt lei om man "maser" for mye, spessielt om det blir veldig negativ rundt han. Dette føler jeg jo er ganske normalt, blir jo også lei om noen skulle gå etter meg hele dagen å rette på meg og min oppførsel. Han har mye ernergi og er ekstremt løsningsorientert, og har en bobblende personlighet.
Han minner meg aller mest om Emil i Lønneberget

Så, lurer da på om noen har erfaringer med ADHD, hvilke personlighetstrekk får unger med denne diagnosen etc. Er heeelt blank på ommrådet. Setter pris på alle tilbakemld.

Anonymous poster hash: 6cf42...c80

[Anonym bruker]

Jeg har en sønn på 11 år som har TS og ADHD, og både vi og nærmeste omgangskrets fikk litt sjokk da vi fikk ADHD-diagnosen. Han passer ikke inn i bildet jeg hadde av dette, men det understreker jo bare det berømte sitatet: "Har du sett ETT barn med ADHD, så har du sett ETT barn med ADHD!". Disse barna er like ulike som alle andre barn I vårt tilfelle er gutten vår enda grundigere utredet enn normalt, og han responderer uhyre bra på medisin, så jeg tviler overhode ikke på at diagnosen er riktig.

 

For å bli diagnostisert med ADHD, er det i Norge en veldig lang utredningsprosess som må til. Først skal alt fysiologisk utelukkes. De tester syn, hørsel, reflekser osv, og det er vanlig med både MR og EEG i tillegg. Videre tas det flere ulike tester av barnet og foresatte må fylle ut utallige skjemaer lange som onde år. I tillegg blir barnet observert flere ganger av profesjonelle folk. Normalt tar en utredning totalt ca 1-2 år. Dette er med andre ord ikke en diagnose som "kastes etter" urolige barn slik en del her inne later til å tro.

 

Gutten vår var veldig rolig som liten, men ble mer aktiv da han var ferdig med småbarnstiden. Han har likevel aldri vært en sånn som henger i taklamper og er "vill" om du skjønner? Jeg måtte rett og slett lære meg mer om hva hyperaktivitet egentlig er før jeg skjønte hvorfor de kaller ham hyper. F.eks. sitter han aldri helt i ro, det er alltid en fot som hopper litt, hender som fikler med noe osv. Ber jeg ham om å sitte helt, helt i ro, så klarer han det faktisk ikke. På skolen vandrer han en del (skal bare spisse blyanten osv) og vrir seg mye på stolen, men er ellers i ro. Dersom han ser på tv, spiller på I-pad el sitter han lenge konsentrert og i ro om dette. Han kan også tegne lenge av gangen, eller være/leke sammen med venner lenge om gangen. Det at barn med ADHD ikke kan konsentrere seg om noe noen gang er bare en myte, de kan konsentrere seg om ting, men det må være noe som fenger dem. Noe som er typisk barn med ADHD er at de kan være ganske "ville", men med en gang du setter dem foran en skjerm faller de helt til ro, nesten som ved et trylleslag.

 

En annen side av hyperaktivitet er dårlig impulskontroll. Gutten vår stjeler som en ravn fra skuffer og skap (av mat altså), han handler først og tenker etterpå. Dette da i mye større grad enn normalen. Barn med ADHD har som regel også organiseringsvansker. F.eks. er det å rydde rommet en utfordring. Det er ikke uvanlig at du kan be dem rydde, for så å komme inn og se at det ligger fortsatt noen sokker igjen på gulvet og en genser på sengen og de bare står der og skjønner ikke hva du snakker om. De ser det ikke. Og ting forsvinner, spesielt ting de trenger for å gjøre skolearbeid og lignende. Blyanter, viskelær, bøker osv, borte vekk og de aner ikke hvor det ble av. På skolen vil de oppleve problemer med å konsentrere seg og å holde på oppmerksomheten. De fleste vil også bruke lang tid på å komme i gang med oppgaver (det er typisk at de endelig kommer i gang 10 minutter før friminutt).

 

Mange med ADHD er mer sensitive enn andre barn. De misliker ofte store folkemengder og kan bli stresset i store selskaper osv. En del reagerer også veldig negativt på alt som avviker fra vanlige rutiner, og noen kan slå seg vrang selv om det de skal egentlig er noe de liker. Min gutt er litt slik på noen ting. Selv om han f.eks. elsker å gå på kino, så kan han først slenge ut at han nekter å være med, og så når han har roet seg komme og si at han vil likevel.

 

Gutten min er veldig følsom og omtenksom. Han er den første som løper bort til en som har skadet seg og spør om det går bra. Han er den som går i mellom og forsvarer noen dersom de blir mobbet. Han er en som alltid spør andre om hvordan de har det og er klar med oppmuntrende ord. Han har overhode ingen sosiale vansker slik mange barn med ADHD har, og heller ingen atferdsvansker selv om han har større humørsvigninger enn normalt.

 

Jeg kunne skrevet så mye mer, men det ville jo blitt en hel avhandling. Da kan jeg heller anbefale deg å lese deg litt på hjemmesiden til ADHD-foreningen: http://www.nasjkomp.no/ Her finner du mye seriøs og nyttig informasjon.

 

Du skrev at du synes denne gutten minner deg om Emil i Lønneberget. Jeg må innrømme at jeg nå i ettertid og med økt kunnskap om ADHD i mitt stille sinn har tenkt at i dag hadde nok Emil sikkert fått den diagnosen

Anonymous poster hash: 2e65a...4b7

[Anonym bruker]

Det er jo litt spesielt at du som møter ham fire dager av gangen, mener deg berettiget til å overprøve en diagnose satt av folk som har dette som jobb - de kjenner diagnosen og har sannsynligvis gjennomført en grundig utredning. Skaff deg heller informasjon om hva de som har utredet ham, mener akkurat denne gutten trenger.

Anonymous poster hash: 92058...59c

[Anonym bruker]

Tja, i voksen alder har jeg ofte tenkt at Emil skulle hatt en ADHD-diagnose.

 

Jeg leser ingenting i ditt innlegg som tilsier at du har noe mer greie på hva ADHD innebærer enn de fleste andre i dette landet.

 

Barn med ADHD er ikke nødvendigvis svært fysisk aktive, ukonsentrerte eller full av rampestreker.

Det beste du kan gjøre er å høre med fagpersonene rundt gutten hva du kan gjøre for å møte han på best mulig måte

 

Anonymous poster hash: a0dc3...d02

[Anonym bruker]

Du beskriver meg og jeg har adhd.

 

Ingen trur det, men min indre uro og tusen tanker sier noe annet

 

Diagnosen er nok rett. Du har ingen rett til å stille spørsmål rundt dette når diagnosen er satt. Tar forresten lang tid å få diagnosen itillegg så legene har nok rett her.

 

Anonymous poster hash: 26c0a...d7f

[Anonym bruker]

 

Jeg har en sønn på 11 år som har TS og ADHD, og både vi og nærmeste omgangskrets fikk litt sjokk da vi fikk ADHD-diagnosen. Han passer ikke inn i bildet jeg hadde av dette, men det understreker jo bare det berømte sitatet: "Har du sett ETT barn med ADHD, så har du sett ETT barn med ADHD!". Disse barna er like ulike som alle andre barn I vårt tilfelle er gutten vår enda grundigere utredet enn normalt, og han responderer uhyre bra på medisin, så jeg tviler overhode ikke på at diagnosen er riktig.

 

For å bli diagnostisert med ADHD, er det i Norge en veldig lang utredningsprosess som må til. Først skal alt fysiologisk utelukkes. De tester syn, hørsel, reflekser osv, og det er vanlig med både MR og EEG i tillegg. Videre tas det flere ulike tester av barnet og foresatte må fylle ut utallige skjemaer lange som onde år. I tillegg blir barnet observert flere ganger av profesjonelle folk. Normalt tar en utredning totalt ca 1-2 år. Dette er med andre ord ikke en diagnose som "kastes etter" urolige barn slik en del her inne later til å tro.

 

Gutten vår var veldig rolig som liten, men ble mer aktiv da han var ferdig med småbarnstiden. Han har likevel aldri vært en sånn som henger i taklamper og er "vill" om du skjønner? Jeg måtte rett og slett lære meg mer om hva hyperaktivitet egentlig er før jeg skjønte hvorfor de kaller ham hyper. F.eks. sitter han aldri helt i ro, det er alltid en fot som hopper litt, hender som fikler med noe osv. Ber jeg ham om å sitte helt, helt i ro, så klarer han det faktisk ikke. På skolen vandrer han en del (skal bare spisse blyanten osv) og vrir seg mye på stolen, men er ellers i ro. Dersom han ser på tv, spiller på I-pad el sitter han lenge konsentrert og i ro om dette. Han kan også tegne lenge av gangen, eller være/leke sammen med venner lenge om gangen. Det at barn med ADHD ikke kan konsentrere seg om noe noen gang er bare en myte, de kan konsentrere seg om ting, men det må være noe som fenger dem. Noe som er typisk barn med ADHD er at de kan være ganske "ville", men med en gang du setter dem foran en skjerm faller de helt til ro, nesten som ved et trylleslag.

 

En annen side av hyperaktivitet er dårlig impulskontroll. Gutten vår stjeler som en ravn fra skuffer og skap (av mat altså), han handler først og tenker etterpå. Dette da i mye større grad enn normalen. Barn med ADHD har som regel også organiseringsvansker. F.eks. er det å rydde rommet en utfordring. Det er ikke uvanlig at du kan be dem rydde, for så å komme inn og se at det ligger fortsatt noen sokker igjen på gulvet og en genser på sengen og de bare står der og skjønner ikke hva du snakker om. De ser det ikke. Og ting forsvinner, spesielt ting de trenger for å gjøre skolearbeid og lignende. Blyanter, viskelær, bøker osv, borte vekk og de aner ikke hvor det ble av. På skolen vil de oppleve problemer med å konsentrere seg og å holde på oppmerksomheten. De fleste vil også bruke lang tid på å komme i gang med oppgaver (det er typisk at de endelig kommer i gang 10 minutter før friminutt).

 

Mange med ADHD er mer sensitive enn andre barn. De misliker ofte store folkemengder og kan bli stresset i store selskaper osv. En del reagerer også veldig negativt på alt som avviker fra vanlige rutiner, og noen kan slå seg vrang selv om det de skal egentlig er noe de liker. Min gutt er litt slik på noen ting. Selv om han f.eks. elsker å gå på kino, så kan han først slenge ut at han nekter å være med, og så når han har roet seg komme og si at han vil likevel.

 

Gutten min er veldig følsom og omtenksom. Han er den første som løper bort til en som har skadet seg og spør om det går bra. Han er den som går i mellom og forsvarer noen dersom de blir mobbet. Han er en som alltid spør andre om hvordan de har det og er klar med oppmuntrende ord. Han har overhode ingen sosiale vansker slik mange barn med ADHD har, og heller ingen atferdsvansker selv om han har større humørsvigninger enn normalt.

 

Jeg kunne skrevet så mye mer, men det ville jo blitt en hel avhandling. Da kan jeg heller anbefale deg å lese deg litt på hjemmesiden til ADHD-foreningen: http://www.nasjkomp.no/ Her finner du mye seriøs og nyttig informasjon.

 

Du skrev at du synes denne gutten minner deg om Emil i Lønneberget. Jeg må innrømme at jeg nå i ettertid og med økt kunnskap om ADHD i mitt stille sinn har tenkt at i dag hadde nok Emil sikkert fått den diagnosen

 

Anonymous poster hash: 2e65a...4b7

 

 

Tusen takk for en super tilbakemld, setter stor pris på den

 

Anonymous poster hash: 6cf42...c80

[Anonym bruker]

Kan også legge til at dette barnet er fire - snart 5 år.

 

HI

Anonymous poster hash: 6cf42...c80

[Anonym bruker]

 

Kan også legge til at dette barnet er fire - snart 5 år.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 6cf42...c80

 

Da ble det straks litt mer spesielt, for det er uhyre sjeldent at så små barn får diagnosen. Vi (jeg som svarte først) har også en som snart blir 5 år og som antagelig også har ADHD, men vi har fått beskjed om at det ikke er vits å begynne med utredning på henne før hun er 5,5 år fordi de nesten aldri setter diagnosen før ut i skolealder. Men uansett så skal det myt til for å få diagnosen i Norge, så barnet er nok grundig utredet.

 

Anonymous poster hash: 2e65a...4b7

[Anonym bruker]

 

Kan også legge til at dette barnet er fire - snart 5 år.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 6cf42...c80

Hvem har satt ADHD-diagnose på en 4-åring? Er dette i Norge? Det er i såfall uhyre spesielt og imot retningslinjene.

 

Anonymous poster hash: a0dc3...d02

[Anonym bruker]

 

 

Kan også legge til at dette barnet er fire - snart 5 år.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 6cf42...c80

 

Da ble det straks litt mer spesielt, for det er uhyre sjeldent at så små barn får diagnosen. Vi (jeg som svarte først) har også en som snart blir 5 år og som antagelig også har ADHD, men vi har fått beskjed om at det ikke er vits å begynne med utredning på henne før hun er 5,5 år fordi de nesten aldri setter diagnosen før ut i skolealder. Men uansett så skal det myt til for å få diagnosen i Norge, så barnet er nok grundig utredet.

 

Anonymous poster hash: 2e65a...4b7

 

Barnet blir 5 nå i nær fremmtid, utredningen startet i januar. Han er allerede blitt medisinert da foreldrene ikke er villige til å prøve allternative metoder først. Dette er grunnen til at jeg er skeptisk til hele saken.

 

Anonymous poster hash: 6cf42...c80

[Mandala]

Mitt barn har ikke adhd, men asperger (eller høytfungerende autisme). Han var fem år da han fikk diagnosen, noe som visstnok var veldig tidlig for såpass godt fungerende autismebarn. De rundt oss, spesielt min familie, kunne virkelig ikke tro på diagnosen. Og faktisk, selv nå fem år senere, så nekter de å vedkjenne seg at sønnen min har autisme. Tross at de ser mye av det han sliter med, vanskelighetene hans. Jeg ser han hver dag og er ikke lenger i tvil om at diagnosen er riktig.

 

Selvsagt er det synd at foreldrene til gutten du har, velger medisinering før de prøver noe annet. Men da må du også huske at de antakelig er rimelig slitne og desperate akkurat nå. Hvis det hadde fantes medisiner mot autisme, så hadde jeg virkelig valgt det jeg også etter å ha fått diagnosen. Heldigvis finnes ikke det, og vi måtte ta den harde veien med miljørettet arbeid. Noe som har vist seg å være veldig effektivt og gitt gode frukter, men i utgangspunktet hadde jeg null energi for å sette meg inn i alt nytt den gangen.

Endret 12. juni 2014 av Mandala

[Anonym bruker]

 

 

 

Kan også legge til at dette barnet er fire - snart 5 år.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 6cf42...c80

 

Da ble det straks litt mer spesielt, for det er uhyre sjeldent at så små barn får diagnosen. Vi (jeg som svarte først) har også en som snart blir 5 år og som antagelig også har ADHD, men vi har fått beskjed om at det ikke er vits å begynne med utredning på henne før hun er 5,5 år fordi de nesten aldri setter diagnosen før ut i skolealder. Men uansett så skal det myt til for å få diagnosen i Norge, så barnet er nok grundig utredet.

 

Anonymous poster hash: 2e65a...4b7

 

Barnet blir 5 nå i nær fremmtid, utredningen startet i januar. Han er allerede blitt medisinert da foreldrene ikke er villige til å prøve allternative metoder først. Dette er grunnen til at jeg er skeptisk til hele saken.

 

Anonymous poster hash: 6cf42...c80

 

Første anonym her. Nå framstår du som litt typisk fordomsfull her, enda det sikkert ikke er meningen din. Siden du åpenbart ikke har noen kunnskaper om ADHD, så regner jeg ikke med du har noen kunnskaper om medisinering heller? Vi medisinerer også vårt barn, sammen med tilrettelegging. Jeg vet veldig mye om både ADHD og medisiner, og det er uten tvil det beste alternativet etter alt jeg har lest meg opp på (da snakker vi fagbøker og artikler i medisinske tidsskrifter, ikke søking på internett).

 

For å ta en litt søkt, men enkel sammenlikning som er lett å forstå:

 

Si at et barn har jernmangel. Det mangler da noe fysisk i kroppen, og barnet blir slapt, trøtt, uoppmerksomt og svimmel. Ved å gi barnet jerntilskudd vil barnet fungere godt igjen, og kroppen får bygget opp sitt naturlige jernlager ved hjelp av tilskuddet. Det er likevel viktig å overvåke dette litt slik at barnet ikke får for mye jern, for det kan være skadelig.

 

Hos barn med ADHD mener man at hjernebarken er noe tynnere enn hos andre, samt at barnet mangler enkelte signaloverføringsstoffer som f.eks. dopamin, de har også mangel på "gangene" eller "veiene" disse stoffene skal bruke for å overføre et signal fra ett sted til det neste. Barnet blir derfor uoppmerksomt, sliter med konsentrasjon og er gjerne hyperaktivt. Sentralstimulerende midler som f.eks. Ritalin ser ut for å øke mengden med bl.a. dopamin når det virker i kroppen, og barnet blir da roligere, får økt konsentrasjon, oppmerksomhet osv. I tillegg viser helt nye forskning at det kan se ut for at medisinen også faktisk er med på å permanent bygge opp igjen disse "gangene" eller "veiene" som mangler og gjør hjernebarken tykkere, og at barn som er blitt medisinerte i noen år derfor blir helt "friske" også uten medisin. Men det er selvsagt viktig å overvåke medisineringen nøye. Først bruker man mange, mange uker på å rolig øke dose, og så overvåker man barnets vekt, høyde, blodtrykk, puls osv for å se at de tåler medisinen.

 

Det er stadig mer forskning, av det seriøse slaget, som viser at barn som både har fått tilrettelegging og medisinering ofte klarer seg veldig bra senere i livet, mens barn som ikke har fått en av delene er mer utsatt for ting som bilulykker, komme i fengsel osv. De som vet veldig lite om ADHD er veldig på å rope ut om "alternativ behandling", men ofte uten å egentlig helt forstå fysiologien bak det hele. Det er riktig at bare medisiner er lite hensiktsmessig, men medisiner vil for mange barn være helt avgjørende for et godt liv også senere.

 

Dessuten er det, litt satt på spissen, så enkelt at dersom ingen sentralstimulerende medisiner virker, er antagelig diagnosen feil. Med andre ord vil det da være slik at dersom barnet blir roligere, mer fokusert osv av medisin, er diagnosen riktig. Et barn uten ADHD ville nemlig reagert helt annerledes på bruk av f.eks. Ritalin enn et barn med ADHD.

 

Anonymous poster hash: 2e65a...4b7

[Gothic]

Jeg har en sønn på 11 år som har TS og ADHD, og både vi og nærmeste omgangskrets fikk litt sjokk da vi fikk ADHD-diagnosen. Han passer ikke inn i bildet jeg hadde av dette, men det understreker jo bare det berømte sitatet: "Har du sett ETT barn med ADHD, så har du sett ETT barn med ADHD!". Disse barna er like ulike som alle andre barn I vårt tilfelle er gutten vår enda grundigere utredet enn normalt, og han responderer uhyre bra på medisin, så jeg tviler overhode ikke på at diagnosen er riktig. For å bli diagnostisert med ADHD, er det i Norge en veldig lang utredningsprosess som må til. Først skal alt fysiologisk utelukkes. De tester syn, hørsel, reflekser osv, og det er vanlig med både MR og EEG i tillegg. Videre tas det flere ulike tester av barnet og foresatte må fylle ut utallige skjemaer lange som onde år. I tillegg blir barnet observert flere ganger av profesjonelle folk. Normalt tar en utredning totalt ca 1-2 år. Dette er med andre ord ikke en diagnose som "kastes etter" urolige barn slik en del her inne later til å tro. Gutten vår var veldig rolig som liten, men ble mer aktiv da han var ferdig med småbarnstiden. Han har likevel aldri vært en sånn som henger i taklamper og er "vill" om du skjønner? Jeg måtte rett og slett lære meg mer om hva hyperaktivitet egentlig er før jeg skjønte hvorfor de kaller ham hyper. F.eks. sitter han aldri helt i ro, det er alltid en fot som hopper litt, hender som fikler med noe osv. Ber jeg ham om å sitte helt, helt i ro, så klarer han det faktisk ikke. På skolen vandrer han en del (skal bare spisse blyanten osv) og vrir seg mye på stolen, men er ellers i ro. Dersom han ser på tv, spiller på I-pad el sitter han lenge konsentrert og i ro om dette. Han kan også tegne lenge av gangen, eller være/leke sammen med venner lenge om gangen. Det at barn med ADHD ikke kan konsentrere seg om noe noen gang er bare en myte, de kan konsentrere seg om ting, men det må være noe som fenger dem. Noe som er typisk barn med ADHD er at de kan være ganske "ville", men med en gang du setter dem foran en skjerm faller de helt til ro, nesten som ved et trylleslag. En annen side av hyperaktivitet er dårlig impulskontroll. Gutten vår stjeler som en ravn fra skuffer og skap (av mat altså), han handler først og tenker etterpå. Dette da i mye større grad enn normalen. Barn med ADHD har som regel også organiseringsvansker. F.eks. er det å rydde rommet en utfordring. Det er ikke uvanlig at du kan be dem rydde, for så å komme inn og se at det ligger fortsatt noen sokker igjen på gulvet og en genser på sengen og de bare står der og skjønner ikke hva du snakker om. De ser det ikke. Og ting forsvinner, spesielt ting de trenger for å gjøre skolearbeid og lignende. Blyanter, viskelær, bøker osv, borte vekk og de aner ikke hvor det ble av. På skolen vil de oppleve problemer med å konsentrere seg og å holde på oppmerksomheten. De fleste vil også bruke lang tid på å komme i gang med oppgaver (det er typisk at de endelig kommer i gang 10 minutter før friminutt). Mange med ADHD er mer sensitive enn andre barn. De misliker ofte store folkemengder og kan bli stresset i store selskaper osv. En del reagerer også veldig negativt på alt som avviker fra vanlige rutiner, og noen kan slå seg vrang selv om det de skal egentlig er noe de liker. Min gutt er litt slik på noen ting. Selv om han f.eks. elsker å gå på kino, så kan han først slenge ut at han nekter å være med, og så når han har roet seg komme og si at han vil likevel. Gutten min er veldig følsom og omtenksom. Han er den første som løper bort til en som har skadet seg og spør om det går bra. Han er den som går i mellom og forsvarer noen dersom de blir mobbet. Han er en som alltid spør andre om hvordan de har det og er klar med oppmuntrende ord. Han har overhode ingen sosiale vansker slik mange barn med ADHD har, og heller ingen atferdsvansker selv om han har større humørsvigninger enn normalt. Jeg kunne skrevet så mye mer, men det ville jo blitt en hel avhandling. Da kan jeg heller anbefale deg å lese deg litt på hjemmesiden til ADHD-foreningen: http://www.nasjkomp.no/ Her finner du mye seriøs og nyttig informasjon. Du skrev at du synes denne gutten minner deg om Emil i Lønneberget. Jeg må innrømme at jeg nå i ettertid og med økt kunnskap om ADHD i mitt stille sinn har tenkt at i dag hadde nok Emil sikkert fått den diagnosen Anonymous poster hash: 2e65a...4b7

.

 

 

Her beskriver du sønnen min! Vi skal igang med utredning til høsten