Flere som vokste opp som mobbeofre her?

[Anonym bruker]

Som er veldig redd for at deres barn også blir mobbet?

Jeg tenker mye på dette, har helt angst for at barna skal oppleve samme mobbingen som jeg gikk igjennom.

Er det noe man kan gjøre for å unngå at de blir mobbeofre? Frykter også at andre foreldre vil holde sine barn unna mine på grunn av at jeg var det teite mobbeofferet som ingen likte.

 

 

Anonymous poster hash: 50293...d72

[Anonym bruker]

Ja jeg var største mobbe offeret på skolen vår.

Livredd barnet mitt skal ende slik :-(

 

Anonymous poster hash: 781b5...46c

[Ulvemamma]

Jeg er vokst opp som mobbeoffer, ble totalt knust da jeg fant ut at datteren min opplevde det samme sine første skoleår. Det har heldigvis gått over (Vi flyttet, uaktuelt at hun skulle ha det slik), og i dag trives hun godt på skolen.

[Gjest Lykkeliggift_]

Jeg har vært mobbet hele livet, og blir det fortsatt, nå av voksne mennesker. Det satt veldig preg på meg, jeg vokste opp som sosial analfabet, er dårlig på å tolke de sosiale kodene, har lav selvtillit i sosiale sammenhenger og inntar fort forsvarsposisjon i diskusjoner. Føler meg mye alene og har ingen venner.

 

Er veldig redd for at barna blir mobbet, heldigvis har det ikke skjedd enda.

[Ulvemamma]

Jeg har vært mobbet hele livet, og blir det fortsatt, nå av voksne mennesker. Det satt veldig preg på meg, jeg vokste opp som sosial analfabet, er dårlig på å tolke de sosiale kodene, har lav selvtillit i sosiale sammenhenger og inntar fort forsvarsposisjon i diskusjoner. Føler meg mye alene og har ingen venner.

 

Er veldig redd for at barna blir mobbet, heldigvis har det ikke skjedd enda.

 

Man skal ikke glemme at voksne mobber like mye som barn!

 

Har selv opplevd å bli mobbet av voksne (en hel vennegjeng), og det er ikke noe bedre.

Sliter selv med lav sosial selvtillit, analyserer alt jeg har sagt etter jeg har vært sosial med folk jeg ikke kjenner kjempegodt, og er alltid redd for å bli mislikt og fryst ut (igjen).

[Anonym bruker]

Trist

 

Anonymous poster hash: eb870...c50

[Anonym bruker]

 

Jeg har vært mobbet hele livet, og blir det fortsatt, nå av voksne mennesker. Det satt veldig preg på meg, jeg vokste opp som sosial analfabet, er dårlig på å tolke de sosiale kodene, har lav selvtillit i sosiale sammenhenger og inntar fort forsvarsposisjon i diskusjoner. Føler meg mye alene og har ingen venner.

 

Er veldig redd for at barna blir mobbet, heldigvis har det ikke skjedd enda.

 

Man skal ikke glemme at voksne mobber like mye som barn!

 

Har selv opplevd å bli mobbet av voksne (en hel vennegjeng), og det er ikke noe bedre.

Sliter selv med lav sosial selvtillit, analyserer alt jeg har sagt etter jeg har vært sosial med folk jeg ikke kjenner kjempegodt, og er alltid redd for å bli mislikt og fryst ut (igjen).

 

Har samme problemet selv.

På mange måter gjorde mobbingen at jeg ble en bedre person.

Ble flinkere på skolen, tok mer ansvar for min egen framtid osv.

På andre siden ble jeg veldig sosialt dum rundt jenter. Har så godt som ingen jentevenner, fordi jeg rett og slett er engstelig for en gjentakelse av ungdomsårene. Føler jeg ikke stoler på jenter, at de fort svinger i humør og bare baksnakker ved første anleding. Blitt sånn at jeg bare har guttevenner, fordi de er så "enkle" å ha med å gjøre. 

 

Anonymous poster hash: 505c2...7d7

[Anonym bruker]

jeg ble mobba i 14 år, hadde det så jævelig på skolen at mamma skaffet privat lærer til meg til slutt. alltså jeg gikk fortsatt på ofentlig skole men jeg endte alltid opp med å dra hjem tidlig pga mobbinga & da gikk jeg til læreren min ( pensjonert lærer som nabo) hun hadde en avtale med mamma om at jeg kunne gå dit & få hjelp med lekser & det jeg skulle gjordt på skolen. jeg er ikke redd for at mine barn skal bli mobbet, jeg er ganske rar sammenlignet med andre. asosial & rare interesser samt at jeg er mye syk & har er rar familie historie osv. mine barn kommer ikke til å ha 4 mødre, 6 pappar 6 brødre & 4 søstre, har 5 forskjellige hjem å bo i +++ osv. & mannen min er en sporty mann som var veldig populær på skolen, han kommer til å lære barna våre fotball kampsport & masse annet som er vanlig å drive med i bygda han vokste opp i (vi er midt i flytte prossesen dit nå) jeg vil aldri bo der jeg vokste opp. har elendig erfaring med skole, bup, sfo, bhg & alle mulige andre plasser som liksom skal være gøy, trygt & bra for barn rundt der. når jeg ble gravid sa mannen opp jobben & fikk seg ny i sverige der han er fra, vi har sakt opp leiligheten & flytter i løpet av sommeren. gruer meg til å flytte langt hjemme fra men samtidig vet jeg at jeg aldri kunne hat barn her hvor jeg selv har blit banka opp, forsøkt drukna & voldtatt, jeg elsker nabolaget mannen er fra. masse barn i alle aldre det er "åpen dør politik" over allt barna løper ut & inn hoss alle, til og med de som ikke har barn eller har voksne barn. gleder meg masse til en framtid hvor jeg kan gå ut døra uten at noe minner meg på noe fælt fra barndommen, uten å treffe på folk jeg gikk på skolen med som husker meg som "hu med briller som fant skoa sine i do den gangen" eller hu som aldri var på skolen" eller hu som fikk en basketball i ansktet & fikk brillene knust inn i øya & måtte operere" osv osv livet er hardt når du er andreledes & siden mine barn blir mulatte & da kommer til å stikke seg ut litt pga det vil jeg ikke bo her. jeg vil ikke utsette dem for det psykiske helvete jeg vokste opp i. 

Anonymous poster hash: b1aee...88c

[Anonym bruker]

Jeg ble mobbet som barn. Sliter fortsatt veldig med det, i form av lav selvtillig og har problemer med å fungerer i jobben. (Livredd for å komme i fokus, gjøre feil, ikke gjøre en god nok jobb osv. Blir fysisk uvel av å måtte gjøre ting jeg vet jeg ikke mestrer 100%)

 

At barna skal bli mobbet tenker jeg veldig mye på. Men jeg er veldig obs på å presse meg selv utenfor komfortsonen min for at ikke jeg skal virke som en "enstøing". Jeg håper barna klarer å bli veldig sosiale og godt fungerende barn. DEt har de heldigvis blitt alle sammen Og så håper jeg bare at de også unngår å bli mobbet. (eldste er ti og yngste fem)

Anonymous poster hash: 2ed7a...5a4

[Bonna]

Ja, jeg var mobbeoffer, men det hadde ingenting med mine foreldre å gjøre. Og jeg ser på min barndom som flott og fin selv om jeg ble mobbet.

[Anonym bruker]

Ja.

 

Anonymous poster hash: 98ab5...eb5

[Anonym bruker]

Ble mobbet som barn, men det er såpass lenge siden at det at jeg var mobbeoffer er nok ikke det første folk tenker på nå. Nesten 30 år sida.

Jeg er ganske godt fungerende sosialt og på jobb, har mann og flere barn. Barndommen min var nok ganske god sammenlignet med mange av mobberne mine, og jeg er intelligent og var skoleflink.

Hvis det preger meg på noe vis må det være på den måten at jeg ikke har noen (nære) venninner som har fulgt meg siden barndommen. Det savner jeg somme tider. Har aldri blitt mobba som voksen;tror ikke noen tør, og mener at mobbingen har gjort meg ganske tykkhudet.

Ingen av mine barn har noensinne blitt mobba, jeg har ikke vært redd for det heller. En klassekamerat sendte min eldste gråtende hjem etter en hendelse på skoleveien; jeg passet han opp og skremte ham så kraftig at det ble med den ene gangen.

 

Anonymous poster hash: c40fe...a34

[Anonym bruker]

jeg ble endel mobbet i ungdomsskolen.

Det jeg fokuserer på når det gjelder ungene er at de skal ha god selvtillit. Skryter mye av de osv. Lar de få vite at de er nok i seg selv. Prøver også å ha en god kontakt med de, slik at de skal kunne komme til meg om det skulle være noe.

Pga livvsituasjon måtte jeg flytte med mine barn og eldste måtte bytte skole. Det kom da ut at han ble mobbet. Det ble tatt tak i av alle foreldre, og mobbingen tok slutt og alle er gode venner nå. jeg er heldig for ungene mine er ganske hardhudet, så han tålte det, og det gikk ikke så langt at det gikk utover hans selvfølelse osv. Jeg sørger også for at de ikke blir behandlet helt anderledes hos meg enn hvordan de andre har det. altså når det kommer til hva de får lov til, hva de har, leggetider osv. Samtidig er jeg jo voksen og har grenser for ungene mine. Men tryggheten de har i seg selv er viktigst for meg, lar de ha besøk og overnatting, tar med på hytteturer osv. 

Vær våkne og ta tak i problemet så fort noe oppstår og husk at folk er mer obs på dette i dag enn da vi vokste opp.. det er hvertfall mitt inntrykk

Anonymous poster hash: 10fea...6d4

[Anonym bruker]

Ja vle mobbet hele barneskolen og deler av ungdomsskolen. Hadde det vanskelig (lav selvtillit hele skoletiden ut videregående). Skolen assosierer jeg med angst og frykt for hva andre skal tro/mene om meg/klærene mine/håret mitt. For en forferdelig tid. Jeg kommer til å sette himmel og jord i bevegelse for at barnet mitt skal ha det greit på skolen.

 

Anonymous poster hash: 193ee...a9e

[Kanutten83]

Ble mobbet fra jeg begynte i barnehagen til jeg gikk ut av ungdomsskolen... Å komme på videregående var en drøm! Dessverre hadde all mobbing resultert i at jeg hadde utviklet sosial angst, og selv om det nå er 15 år siden jeg ble kvitt mobberene, sitter angsten i med nebb og klør...

 

Så langt har ikke barna mine opplevd mobbing heldigvis, men eldste er bare 6,5 år så jeg har mange år med å bekymre meg... Men en ting er sikkert, finner jeg ut at barna mine blir mobbet og ingenting skjer, ja da kommer det til å bli et helvete!

[Anonym bruker]

jeg ble mobbet gjennom barneskolen og ungdomskolen. litt forskjellig fra andre som ble mobbet, gikk jeg etter skoletid hjem til den værste mobberen - min mor.

min mor - en prektig, kristent menneske, opplyste meg hver dag om at ingen kunne like meg slik jeg var. jeg gikk i gamle, arvede klær fra min kusine - 30kg tyngre og 20 cm høyere en meg. ikke fordi mine foreldre var fattige - men fordi min mor ikke fikk seg til å bruke penger på meg.  hun klippet håret mitt skrell kort - det var jo så tynt og pistrete.  så sluttsummen på min fremtoning var nok ganske anderledes enn vanlig standard. hvilket igjen ga grobunn for å bli mobbet enda mer på skolen.

jeg var et barn med selvutslettende eksistens og fullstendig uten selvtillit. videregående droppet jeg ut av, jeg klarte bare ikke en ny situasjon med mobbing døgnet rundt.

jeg er ikke redd for at mine barn skal bli mobbet. de har med seg trygghet, selvsikkherhet, egenverd og mestring hjemmefra. jeg er veldig bevisst på hvor viktig dette er - alt jeg selv lengtet etter i oppveksten som jeg måtte bli voksen for å kunne sette ord på.

det å vokse ut av selvutslettelsen og innse at jeg har et egenverd har vært en lang prosess. å tillate meg å tro på at jeg har en plass jeg også. at jeg ikke er stygg, dum, evneveik, stinkende og rar. men mobbingen på skolen satte aldri like dype spor som mors kontiunerlige budskap om hvor lite verd jeg var, om noen likte meg så var det absolutt feil på dem. (hadde de vært normale, så ville de jo iflg mor hold seg langt unna) 
 

Anonymous poster hash: 788e9...c88