Angst hos barn ca. 4-6 år

[Anonym bruker]

Noen som har barn med angst? Og som vil dele sine erfaringer?

Hvordan håndterer dere angsten. Hvilke tiltak gjør dere?

Tar dere hensyn til angsten, eller gir dere barnet utfordringer?

Er det noe annet å fortelle?

 

Anonymous poster hash: 8c301...7e3

[Anonym bruker]

Jeg har vært rådvill, men valgte å utfordre angsten. Eksponerte han for andre. Tvang han med i bursdager til hans store fortvilelse. Han prøvde å rømme. Gråt osv. Jeg var der hele tiden for å gi trygghet. Hadde jeg ikke tvunget han, tror jeg fint han kunne unngått alle bursdager. Det har gått greiere og greiere. Etterhvert har vi kun gått i bursdag til de han leker mest med, og ikke de bråkete hvor kreti og pleti er bedt.

 

Anonymous poster hash: c91c9...dfd

[Anonym bruker]

Ok, og det har gått fint? Ja, jeg tror også at det er rette måte å gjøre det på.

Jeg ser nå at barnehagen i beste mening har tatt litt for mye hensyn til angsten. Vi har dårlig erfaring med helsestasjonen, så nå spør vi ikke de om hjelp.

 

 

Flere erfaringer?

 

Anonymous poster hash: 8c301...7e3

[Iiiiik]

Det spørs jo hva barnet har angst for og hvor kraftig den arter seg. Generelt er det jo sånn at barnet må utfordres til å håndtere det angstfremkallende, men i et tempo som ikke "knekker" det helt. Avhengig av modenhet, kan man lage en plan sammen med barnet der målet er f.eks å kunne gå i bursdag til alle uten følge. Å tegne en trapp f.eks der hvert trinn symboliserer økt vanskelighet. Første trinn kan da være å gå og ringe på hos en venn alene, andre trinn er å være i bursdag med mamma til stede, tredje trinn at mamma er til stede til etter at presangene er åpnet osv. Hvis dette er ganske fastlåst hos barnet, kan det være lurt å involvere en utenforstående. Siden dere har dårlig erfaring med helsestasjonen, kan du kanskje sjekke om det finnes en kommunepsykolog som kan bistå.

[Anonym bruker]

Iiiik, ikke dumt. Det skal jeg ta med videre.

Det er angst mot bl.a. fluer, og folk som har kledd seg ut.

Det har vært så gale at vi fikk en amputert tur til syden i vinter.

Det var et sted utenfor hotellet som hadde underholdning for barn. Der var det bl.a. en person som hadde kledd seg i hundedrakt, til stor fortvilelse for ungen.

 

Anonymous poster hash: 8c301...7e3

[Iiiiik]

Kanskje er det det uforutsigbare som skremmer barnet? Insekter er jo uforutsigbare og det å møte en utkledd person kommer som regel også uventet. Begge deler er det nokså vanlig å være redd for i førskolealder. Tør han å se på insekter i en bok? Å holde i en plastflue? Eksponeringen kan fint være bilder, plastfiguerer o.l.

[Mandala]

Iiiiiik skriver mye bra. 

Vi får faktisk pr idag hjelp til å håndtere angsten hos min sønn på ti år. Det er eksponering som gjelder, men i et tempo barnet klarer. Han hadde størst angst for å være alene og spesielt på kvelden. Så det begynte med å være alene på badet med meg utenfor, alene på badet med åpen dør og jeg lenger unna, alene på badet med lukket dør og jeg utenfor etc. 

Det som hjalp min sønn veldig var å se at det verste var selve tanken på det som skulle skje. Han hadde en skala fra 10-100, der hundre var helt uoverkommelig angst og umulig å gjennomføre. For hver ting han skulle gjennom, skulle han først gjette hvor skummelt det kom til å bli. Deretter skulle han gjennomføre det og rangere selve redselen. Gang på gang viste det seg at tanken på det som skulle skje var mye verre enn selve hendelsen. Dermed hjalp det han litt på vei mot å snu tankegangen og forstå at tankene lurer ham. Jeg vil tro at dette kan vises til et yngre barn også. Men jeg må nok innrømme at det ikke hadde hatt like stor effekt hvis kun jeg sa det, det hjalp nok at det var en utenforstående som forklarte. 

[Anonym bruker]

Dette er bare trist, hvorfor får vi bedre råd på et foreldreforum enn vi har fått av psykologen?

 

Takk, nå føler jeg at vi vet bedre hvordan vi skal håndtere dette.

 

Anonymous poster hash: 8c301...7e3