Hva feiler meg? (Langt)

[Anonym bruker]

Litt bakgrunnsinfo:

31 år, yngst av tre jenter, har en utviklingshemmet lillebror. Gift! ett barn på noen mnd.

 

Så til saken: Jeg har så lett for å tro at folk ikke liker meg/liker alle andre bedre osv. Har mange venner, men sliter litt i relasjonene om de blir nærme. Da blir jeg ofte såret av bagateller. Lett for å føle meg avvist. Føler meg ofte alene.

 

Er dette psykisk sykdom? Slitsomt for mannen at jeg er så variabel og nærtagende. Føler et ansvar overfor baarnet mitt også...

 

Noen?

 

Anonymous poster hash: cf078...c00

[Anonym bruker]

.

 

Anonymous poster hash: cf078...c00

[Anonym bruker]

.

 

Anonymous poster hash: cf078...c00

[Anonym bruker]

Negativt selvbilde og evnt sosial angst? Om det ikke er psykisk lidelse er det vel ihvertfall psykisk plage? Du kan få det bedre, og det kan starte mwd at du oppsøker hjelp - feks ved å be fastlegen om henvisning til pdykolog..

 

Anonymous poster hash: 62af5...941

[Kråke]

Kan det hende at du er høysensitiv? Eller har dårlig selvfølelse? Google disse tingene og se om det er noe du kjenner det igjen i.

[Anonym bruker]

Har (hatt) det på samme måte. For min del vet jeg det skyldes en barndom preget av ydmykelser, ingen respekt for et barns verdi/grenset og mangel på anerkjennelse fra min "mor". Det er bedre nå. Har kommet til den konklusjonen at jeg bryr meg ikke lenger. Ingen kan like alle. Noen liker meg, noen ikke, og som oftest liker de jeg liker meg tilbake. Det er det viktigste! Prøv å gi litt f.. Spør deg selv hvorfor du skal bry deg om de(m). Livet er for kort til å kaste bort på meningsløse spekulasjoner.

 

Anonymous poster hash: 033ad...4aa

[Anonym bruker]

Det trenger ikke være psykisk sykdom. Men kan hende du har med deg noen mønster fra du var lita?

 

Jeg er ikke psykolog, så jeg bare "synser" her...

Jeg tenker du var minstejenta som sikkert alltid strevde for å holde følge eller være like god som dine eldre søster. Så kom lillebror som hadde ekstra behov. Da er det lett at de andre barna ikke blir like godt sett lenger. Kan hende har du søkt oppmerksomhet, men blitt avvist med at akkurat nå trenger lillebror dem. Hvis slike ting skjer flere ganger så kan man begynne å føle at sine egne behov ikke er store nok eller ikke viktige. Da er det lett for å begynne å ta litt avstand, for dine forsøk på større nærhet ble avvist. Og blir man avvist, så blir man såret, og man blir også redd for å bli såret igjen. Det å bli avvist vil også gjøre noe med selvtilliten. Kombinasjonen kan være at man har vanskeligere for å stole på noen, og at man føler man aldri er bra nok.

 

Selv om jeg har hatt en helt annen oppvekst mtp søsken, så har jeg vært borti samme følelser som jeg beskriver her.

 

Det betyr ikke at foreldrene dine har gjort dette fordi de har vært bevisst det, men trolig så har de gjort sitt beste ut fra en situasjon som plutselig ble langt mer krevende da lillebror kom til verden.

Da er det lett for at man som lite barn prøver å tilpasse seg, bli "flink pike" i et forsøk på å avlaste foreldrene - men også for å få oppmerksomhet. Og så ender man jo gjerne med mindre oppmerksomhet fordi "man klarer seg så bra".

Jeg kan forestille meg at du som minstejenta midt i søskenflokken kanskje følte deg litt alene og avvist?

 

Vet ikke om noe av dette er noe du kan kjenne deg igjen i. Kan hende er jeg helt på jordet her!

I så fall ser du bare bort fra det.

Men hvis du kjenner deg igjen i det, så vurder om du kan få hjelp fra en psykolog, gjerne en som driver med kognitiv terapi. Til å forstå hva som ligger bak måten du føler på og ikke minst åpne opp for andre måter å reagere på og tørre å slippe noen mer inn.

 

Uansett, håper du finner ut av det

 

Anonymous poster hash: 8c0be...aee

[Anonym bruker]

 

Det trenger ikke være psykisk sykdom. Men kan hende du har med deg noen mønster fra du var lita?

 

Jeg er ikke psykolog, så jeg bare "synser" her...

Jeg tenker du var minstejenta som sikkert alltid strevde for å holde følge eller være like god som dine eldre søster. Så kom lillebror som hadde ekstra behov. Da er det lett at de andre barna ikke blir like godt sett lenger. Kan hende har du søkt oppmerksomhet, men blitt avvist med at akkurat nå trenger lillebror dem. Hvis slike ting skjer flere ganger så kan man begynne å føle at sine egne behov ikke er store nok eller ikke viktige. Da er det lett for å begynne å ta litt avstand, for dine forsøk på større nærhet ble avvist. Og blir man avvist, så blir man såret, og man blir også redd for å bli såret igjen. Det å bli avvist vil også gjøre noe med selvtilliten. Kombinasjonen kan være at man har vanskeligere for å stole på noen, og at man føler man aldri er bra nok.

 

Selv om jeg har hatt en helt annen oppvekst mtp søsken, så har jeg vært borti samme følelser som jeg beskriver her.

 

Det betyr ikke at foreldrene dine har gjort dette fordi de har vært bevisst det, men trolig så har de gjort sitt beste ut fra en situasjon som plutselig ble langt mer krevende da lillebror kom til verden.

Da er det lett for at man som lite barn prøver å tilpasse seg, bli "flink pike" i et forsøk på å avlaste foreldrene - men også for å få oppmerksomhet. Og så ender man jo gjerne med mindre oppmerksomhet fordi "man klarer seg så bra".

Jeg kan forestille meg at du som minstejenta midt i søskenflokken kanskje følte deg litt alene og avvist?

 

Vet ikke om noe av dette er noe du kan kjenne deg igjen i. Kan hende er jeg helt på jordet her!

I så fall ser du bare bort fra det.

Men hvis du kjenner deg igjen i det, så vurder om du kan få hjelp fra en psykolog, gjerne en som driver med kognitiv terapi. Til å forstå hva som ligger bak måten du føler på og ikke minst åpne opp for andre måter å reagere på og tørre å slippe noen mer inn.

 

Uansett, håper du finner ut av det

 

 

Anonymous poster hash: 8c0be...aee

Tårene rant og rant mens jeg leste dette, så jeg tror definitivt du er inne på noe! Tusen takk! Jeg skal se om jeg finner en kognitiv terapeut. Har så lyst til å jobbe meg ut av min feile virkelighetsoppfatning.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: cf078...c00

[Anonym bruker]

Ja, som du sier i ditt eget innlegg så legger du jo vekt på hvor du er i søskenflokken. Derfor tror jeg nok dette er noe du underbevisst vet at har gjort deg slik. 

Anonymous poster hash: ff193...bfd

[Anonym bruker]

 

Det trenger ikke være psykisk sykdom. Men kan hende du har med deg noen mønster fra du var lita?

 

Jeg er ikke psykolog, så jeg bare "synser" her...

Jeg tenker du var minstejenta som sikkert alltid strevde for å holde følge eller være like god som dine eldre søster. Så kom lillebror som hadde ekstra behov. Da er det lett at de andre barna ikke blir like godt sett lenger. Kan hende har du søkt oppmerksomhet, men blitt avvist med at akkurat nå trenger lillebror dem. Hvis slike ting skjer flere ganger så kan man begynne å føle at sine egne behov ikke er store nok eller ikke viktige. Da er det lett for å begynne å ta litt avstand, for dine forsøk på større nærhet ble avvist. Og blir man avvist, så blir man såret, og man blir også redd for å bli såret igjen. Det å bli avvist vil også gjøre noe med selvtilliten. Kombinasjonen kan være at man har vanskeligere for å stole på noen, og at man føler man aldri er bra nok.

 

Selv om jeg har hatt en helt annen oppvekst mtp søsken, så har jeg vært borti samme følelser som jeg beskriver her.

 

Det betyr ikke at foreldrene dine har gjort dette fordi de har vært bevisst det, men trolig så har de gjort sitt beste ut fra en situasjon som plutselig ble langt mer krevende da lillebror kom til verden.

Da er det lett for at man som lite barn prøver å tilpasse seg, bli "flink pike" i et forsøk på å avlaste foreldrene - men også for å få oppmerksomhet. Og så ender man jo gjerne med mindre oppmerksomhet fordi "man klarer seg så bra".

Jeg kan forestille meg at du som minstejenta midt i søskenflokken kanskje følte deg litt alene og avvist?

 

Vet ikke om noe av dette er noe du kan kjenne deg igjen i. Kan hende er jeg helt på jordet her!

I så fall ser du bare bort fra det.

Men hvis du kjenner deg igjen i det, så vurder om du kan få hjelp fra en psykolog, gjerne en som driver med kognitiv terapi. Til å forstå hva som ligger bak måten du føler på og ikke minst åpne opp for andre måter å reagere på og tørre å slippe noen mer inn.

 

Uansett, håper du finner ut av det

 

 

Anonymous poster hash: 8c0be...aee

Tårene rant og rant mens jeg leste dette, så jeg tror definitivt du er inne på noe! Tusen takk! Jeg skal se om jeg finner en kognitiv terapeut. Har så lyst til å jobbe meg ut av min feile virkelighetsoppfatning.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: cf078...c00

 

 

Husk at hvis det er noe i den retningen som jeg skrev, så er dette noe du "lærte" deg i oppveksten. Og det som er så positivt med akkurat det - det er at alt som er lært også kan avlæres eller man kan lære at det er noe annet som er sannheten eller mer funksjonelt.

 

Lykke til videre - jeg tror du finner ut av dette

 

Anonymous poster hash: 8c0be...aee

[Anonym bruker]

Litt bakgrunnsinfo:

31 år, yngst av tre jenter, har en utviklingshemmet lillebror. Gift! ett barn på noen mnd.

 

Så til saken: Jeg har så lett for å tro at folk ikke liker meg/liker alle andre bedre osv. Har mange venner, men sliter litt i relasjonene om de blir nærme. Da blir jeg ofte såret av bagateller. Lett for å føle meg avvist. Føler meg ofte alene.

 

Er dette psykisk sykdom? Slitsomt for mannen at jeg er så variabel og nærtagende. Føler et ansvar overfor baarnet mitt også...

 

Noen?

 

Anonymous poster hash: cf078...c00

 

Har du alltid følt det slik, eller har det blitt slik med årene?

 

Det høres uansett ikke uvanlig ut. Hvis ikke dette egentlig hemmer deg særlig sosialt eller på jobb, så er det bare normal variasjon innen personlighet og et litt dårlig selvbilde .

 

Anonymous poster hash: fad10...1b0