Tida fra 1 til 1 1/2 år er definitivt den mest intense!

[Anonym bruker]

Synes det har vært slik med begge barna. Høyt nivå, lite vett i skolten (dessverre, men alt skal prøves, uansett), plutselig mobile, lite selvstendig, fort sutrete, klenger...hjelp! Og at dagen begynner på 04-tallet gjør ikke saken bedre. Vi er slitne!

 

Men guuud som herlig de er i den alderen samtidig:) må ikke glemme det! Fine lille babyen som vil bæres og som holder en lubben arm rundt halsen min:)

 

Flere som synes denne tida er intens og krevende?

 

Anonymous poster hash: d2f49...bcb

[☆☆☆]

Synes eldste mi har vore på sitt mest intense frå 18 mnd. Samtidig var det omtrent då det virkelig vart kjekt å leike med ho. Babyen er mykje meir styr med enn søstra var i samme alder. Første likte seg best på golvet, andre vil vere på fanget heile tida. Så det kjem vel an på ungen.

[Anonym bruker]

Jeg synes det er en av de fineste periodene. Med endringer fra dag til dag. Og forvandling baby til barn. Men så synes jeg alle aldre så langt har vært herlige. Eldste er snart 3. Og jeg er heldig og har fått unger som ekstremt sjelden sutrer. Blide og tålmodige er de!

 

Anonymous poster hash: 637cf...80d

[X10ne]

Enig! Man snakker så mye om at spedbarnstiden er krevende, men med begge mine har tiden fra 1 til 2 år vært "verre". Likevel, alle aldre har sin sjarm :-)

[Salvador]

ja, som du skriver alt skal prøves. men han er helt fantastisk allikevel! Men de periodene med sutring og trass kan fort få meg til å glemme det en kort stund. Men så kommer smilet, armene som strekker seg etter meg, han kommer krabbende i full fart for å være nær meg, pratingen som blir mer og mer lik ord, peker, klapper, trommer, blåser, blunker, rister på hodet og alle andre triks, da dunker hjertet mitt ekstra fort og jeg kjenner at det er verdt det!

[Anonym bruker]

For oss var det tiden fra 8 mndr til litt før 1,5 år som var vanskelig, han var veldig tidlig ute motorisk og hadde som du sier ikke noe vett. Men jeg synes i grunn perioden 2,5 til 3,5 var verst, vi hadde virkelig en tøff periode med høy konfliktnivå og mange tårer på begge sider. Det var psykisk slitsomt, ikke bare fysisk.

 

Spedbarnstiden var "walk in the park" hos oss. ☺️

 

Anonymous poster hash: 216f9...d05

[Anonym bruker]

Hvis jeg ser bort i fra diverse sykdom og plager hos det ene barnet så syns jeg 15mnd til 27 år er tøffest.

Anonymous poster hash: 8bfb3...985

[☆☆☆]

 

Hvis jeg ser bort i fra diverse sykdom og plager hos det ene barnet så syns jeg 15mnd til 27 år er tøffest.

 

Anonymous poster hash: 8bfb3...985

For ikkke å snakke om når ungane kjem i 40-årskrisa..

[Anonym bruker]

Nja, her synes jeg det har vært verst etter hun bilket to år...

 

Anonymous poster hash: d9f4f...59a

[M@mm@nmin <3 <3 <3]

Jeg synes jeg-perioden rundt 2,5 år +/÷ er mest krevende..... Masse snørr og tårer for "ingen ting" her i gården!

 

F.eks: Full krig om vi fyller i glasset litt for mye - (iforhold til det 2,5åringen hadde tenkt seg....).

 

F.eks: at brødskiva deles i to (når 2,5 åringen kunne tengt seg å nyte den hel...).

 

Små ting en gjør automatisk, men som blir heeeelt feil i 2,5 åringens verden <3

[Anonym bruker]

Jeg trodde ikke det skulle være så krevende å ha skolebarn. Nå må de kjøres, hentes og følges opp på fotball, håndball, dans og til venner. Leksene skal gjøres og som oftes trenger de hjelp. Jeg føler det er like krevende nå som da barna var små, bare på en anna måte. Men samtidig gir barna meg utrolig mye

Anonymous poster hash: ba1cd...a41

[MamsenMedToSmå]

enig!

Gutten vår er nå 15 mnd, og hoi hoi hvor det går! Helt klart den mest slitsomme perioden hittil, men også den morsomste

[Anonym bruker]

Fra 3-4. Hufff for en slitsom alder.

 

Anonymous poster hash: 9dce5...a21

[Anonym bruker]

Med minste så var den travleste tiden fra 6mnd til ett år. Fra å klattre i møbler ved 6mnd alder til å løpe rundt i en alder av 9mnd så ble det etterhvert roligere. Hadde ikke alle sett hvor aktiv ungen var så hadde jeg nok blitt meldt til den ene og den andre pga alle blåmerkene hennes. Det har igrunn ikke stoppet, men må ikke følge etter konstant lengre.

 

Koselig med aktive barn, men gud så slitsomt for oss voksne. Og så mange klumper i halsen en går med, og hvor god en blir med plaster og andre slike ting som trengs.

 

Anonymous poster hash: a66bc...e40

[sug lut]

"Høyt nivå, lite vett i skolten (dessverre, men alt skal prøves, uansett), plutselig mobile" - det er tenåringer i et nøtteskall. Småttinger er ingenting i forhold.

[Anonym bruker]

Æsj, for en deprimerende tråd.

 

Hva med oss som har hatt et vanskelig barn fra 0mnd til 12mnd, vi kan bare forvente å gå helt i kjelleren vi nå da fremover?

 

Anonymous poster hash: 1051f...def

[Bustetroll]

"Denne perioden er verst"
"Nei, det var verst da"

Herregud, hvordan kan man kalle en slik tid ille?
Ja, krevende og slitsomt, men inger tider er vel verst. Fineste tiden i verden!
Det ingenting som er "verst" med å se sitt eget barn vokse og utvikle seg

[Anonym bruker]

Synes egentlig hele småbarnstiden var ganske krevende jeg. Veldig mange gode og herlige stunder, og det har vært minst like mye kos som stress, men det er likevel veldig deilig å vite at jeg straks er ferdig med den perioden i livet. Jeg synes store barn og tenåringer er mye enklere å håndtere, men det har nok mest med min personlighet å gjøre

Anonymous poster hash: f5bc4...1a8

[Anonym bruker]

Jeg ser også frem til skolealder. Greit at det blir mer stress, kjøring, aktiviteter og hit og dit - men jeg kommer til å takle det hundre ganger bedre enn sutring og bæring dag ut og dag inn.

Klart det er mye kos med småbarn, men jeg er nok mer en "storbarnsmamma".

 

Anonymous poster hash: 5c9be...594

[Anonym bruker]

Ja, sånn var det for deg. Slik var det ikke for oss. Kolikken var over, vekten hadde blitt normal og hun stabbet forsiktig rundt og studerte ting.

Anonymous poster hash: 591ff...1e0

[Anonym bruker]

Æsj, for en deprimerende tråd.

 

Hva med oss som har hatt et vanskelig barn fra 0mnd til 12mnd, vi kan bare forvente å gå helt i kjelleren vi nå da fremover?

 

Anonymous poster hash: 1051f...def

Anonymous poster hash: e0733...079

[Anonym bruker]

 

Æsj, for en deprimerende tråd.

 

Hva med oss som har hatt et vanskelig barn fra 0mnd til 12mnd, vi kan bare forvente å gå helt i kjelleren vi nå da fremover?

 

Er ekstremt individuelt hva som er en krevende alder med barn. Min barseltid var forferdelig, og fram til ett år var tungt og krevende. Hyper unge som gikk ved 9mnd uten fornuft eller farefølelse. Fra ettårsalderen begynte han å skjønne mer og ble lettere og lettere. Nå er han 3 1/2 og trassen kom aldri?!? Ble bare lettere og lettere hver dag. Håper din blir lik

 

Anonymous poster hash: e0733...079

[Anonym bruker]

Haha, hi, enig!!

 

Her er yngste nettopp bikket 19 mnd, og jeg merker at det letter ørlite nå! Peaken var vel på 15-16-17 mnd! Utrolig krevende!

 

Anonymous poster hash: 4ba5c...d30

[Anonym bruker]

Jeg syns det å ha barn er det mest fantastiske OG det mest krevende jeg har vært borti, uansett alder..

 

0-4 måneder er litt utmattende fordi man døgnkontinuerlig er såpass bundet til babyen, men samtidig en ubegripelig nydelig tid der tiden egentlig står litt stille og man får anledning til å nyte det utrolig nære båndet man har til denne sarte, vakre lille skapningen.

 

4-12 måneder krever litt tett oppfølging fordi de små begynner å komme seg opp og fram i verden og må ha tilsyn stort sett til enhver tid. I tillegg er de dypt og inderlig nysgjerrig på ALT, og dessverre altfor liten til å skjønne hva som er lov og ikke. Samtidig er det en tid der de er så himla stolt for hver eneste nye prestasjon, og de kommer nesten daglig. Åle, krabbe, sitte, reise seg, gå, prate, klappe, vinke osv. Så gøy!

 

1-2 år er travel. Det begynner å bli fart i beina på disse småtassene, og de hører KUN det de vil høre. Det blir en del løping etter, løfting ned fra stoler og bord, litt mange "nei, ikke røre" osv. Det er en tid hvor man synker ned i sofaen rundt 19-20 om kvelden og kjenner seg herlig sliten. Treningen får man gratis i denne perioden. Kan også være en tid der enkelte er litt frustrerte fordi de har mye på hjertet som de ikke får formulert skikkelig. Samtidig er det en fantastisk alder. Personligheten til barnet kommer mer tydelig fram og de begynner å kjenne på viljen sin på en helt ny måte. Det begynner å komme ord og man kan kommunisere lettere. De begynner å klare ting selv og bli gradvis litt mer selvstendig.

 

2-4 år er tiden man lærer å telle til ti inni seg. Ingen sak i verden er for liten, ALT kan bli KRISE! Om man åpner en dør som småen hadde tenkt å åpne, om du tar av luen som de hadde tenkt å ta av selv, om du deler brødskiven som de ville ha hel, om du ser på de når de ikke vil bli sett på. Ja, VRÆÆÆÆL! Haha. Og så skal de klare selv, ALT skal de klare selv. At de ikke får det til har ingen betydning, de skal prøve selv først, gjerne i 30 minutter hvor 15 av dem er etter at du egentlig skulle begynt på jobb. Men likevel er dette en super tid. De utvikler seg til å bli selvstendige små vesen. Man kan føre samtaler med de og de kommer med de mest fantastiske gullkorn og morsomme historier.

 

4-6 vil jeg si er det roligste tiden med mine. De klarer seg i stor grad selv, har kommet over trassalderen er på et stadie i livet hvor de generelt er veldig fornøyd med det meste. De prater rent og kan gi beskjed på en normal måte hvordan de vil at ting skal være eller om noe er galt. Fin tid.

 

6-8 er litt krevende igjen, litt for oss foreldre, men mest for barnet ser det ut til. De begynner å bli store, vil løsrive seg. Mye hormoner, tror de er eldre enn de er og mener at ALLE andre får lov til ALT som de ikke får lov til. Likevel en veldig fin alder der man begynner å kunne ta de med på litt mer voksne aktiviterer som både barn og voksen kan ha glede av på samme måte, sykkelturer, joggeturer, shoppingturer, baking av litt mer avansert type osv. Dypere samtaler.

Anonymous poster hash: 4e1b6...943

[Anonym bruker]

Syns alle aldre har sin sjarm og sine, og krevende perioder.. Nå er minste snart 2 år, og er krevende på en hel annen måte enn for noen måneder siden. samtidig kan man leke på en helt annen og morsommere måte enn før. Nå kan han i tillegg leke _litt_ med storebror før det skjærer seg, før var det helt umulig. Mens de kunne leke fint når han var rundt 1 år.. Ting endrer seg, de blir større, ting blir enklere.. Noe som var umulig for noen måneder siden (som å gå på do uten at de nesten raserte stua) er plutselig ikke noe problem lengre, mens det er mer krangling om samme leker nå..

 

 

Det viktigste er å leve i nuet, ikke tenke på at det var bedre før eller at det kanskje blir lettere...

Anonymous poster hash: cd04b...42c